Der krigsfeberen griper de velbeslåtte middelklassene etter Russlands invasjon av Ukraina melder det franske pabloistpartiet Nytt Antikapitalistisk Parti (NPA) og deres internasjonale tilknytninger antirussiske uttalelser som ikke kan skilles fra CIA-propagandaen. På helt uansvarlig vis pisker de opp en krigsfeber som kan føre til en konflikt mellom atomvåpenmakter.

Det internasjonale pabloist-nettstedet International Viewpoint, NPAs ukentlige L’Anticapitaliste og det Podemos-tilknyttede nettstedet Viento Sur i Spania publiserte en uttalelse om krigen av professor Gilbert Achcar. Achar, som er professor ved Londons School of African and Oriental Studies, er en betalt rådgiver for det britiske militæret, og han applauderte NATOs militære intervensjoner i Libya og Syria. Hans uttalelse, med tittelen «Et memorandum om den radikale antiimperialistiske posisjonen relatert krigen i Ukraina», argumenterer for at Russlands militære nederlag er avgjørende for verdensfreden. Han begynner:

Skjebnen for den russiske invasjonen av Ukraina vil avgjøre alle andre lands tilbøyelighet for aggresjon. Om den i sin tur mislykkes da vil innvirkningen på alle globale og regionale makter være kraftfull avskrekking. Dersom den lykkes, det vil si dersom Russland makter å «pasifisere» Ukraina under russiske støvler, da vil innvikningen være den globale situasjonens store skritt i retning av jungelens uhemmede lov, og vil oppmuntre den amerikanske imperialismen selv, og dens allierte, til å gjenoppta deres egne aggressive holdninger.

Den internationale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), som publiserer World Socialist Web Site, motsetter seg Russlands president Vladimir Putins invasjon av Ukraina. Denne invasjonen splitter russiske og ukrainske arbeidere og har allerede ført til tusenvis av døde. ICFI avviser imidlertid den absurde løgna om at Russlands nederlag for NATO skulle innlede en gylden æra av verdensfred.

Hovedkilden til militæraggresjon i verdenspolitikken er ikke Russland, men NATOs imperialistmakter. Den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991, som eliminerte NATO-maktenes viktigste militære motvekt, frigjorde dem til å forfølge ei bølge av nykoloniale kriger som krevde millioner av liv og tvang titalls millioner til å flykte fra deres hjem. Blant landene som de siste 30 årene er ødelagt av disse krigene er Irak, Somalia, Jugoslavia, Afghanistan, Elfenbenskysten, Pakistan, Libya, Syria og Mali.

I en konflikt med NATO er Russland verken den mektigere eller den mer aggressive siden. NATO-landenes årlige bruttonasjonalprodukt er rundt $ 40 billioner. Russlands er $ 1,7 billioner. NATOs befolkning er på rundt 900 millioner med 3,3 millioner under våpen, sammenlignet med Russlands 144 millioner med én million aktive soldater. Det er NATO-landenes banker som beslaglegger Russlands eksportinntekter, ikke omvendt.

Achcar støtter imidlertid NATOs militære og territorielle krav på Russland, og prøver å desorientere hans lesere med følelsesladede slagord som presenterer støtte til NATO som en uunngåelig moralsk plikt. «Det å besørge dem som slåss en rettferdig krig midlene til å kjempe mot en mye kraftigere angriper er en elementær internasjonalistisk plikt,» skriver Achcar. Han legger til: «Vi er for levering av defensive våpen til ofrene for aggresjon, uten noen bindinger – i dette tilfellet til den ukrainske staten som slåss mot den russiske invasjonen av dens territorium.»

Det vil si at Achcar stiller seg bak NATOs levering av enorme mengder våpen, antitanks- og luftvernmissiler, og til-og-med biokrigføringslaboratorier, til det ukrainske regimet. Han foreslår en handlingsagenda for NATO-imperialistmaktenes væpnede styrker.

Forøvrig, med NATO-våpen som nå flommer inn i Ukraina, er det dessuten tydelig at Ukraina ikke slåss en defensiv krig. Imperialistmaktene har heller valgt Ukraina, i samhandling og samarbeid med seksjoner av Ukrainas væpnede styrker og høyreekstreme nasjonalistiske militser, som stedet for å utkjempe en krig mot Russland. Achcar er tydeligvis godt inneforstått med dette. Han støtter det, fordi han og hele det politiske miljøet han snakker for er imperialismens representanter.

NPA og partiets tilknyttede andre steder representerer velbeslåtte sjikt av middelklassen som spesielt de 30 siste årene, siden den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen, har forflyttet seg langt til høyre. Etter hvert som professorene, fagforeningsbyråkratene og de fagprofesjonelle i pabloist-organisasjonene ble mer velstående har de innordnet seg stadig mer med staten og imperialismens militære. Det faktum at pabloist-partiene overleverer oppgaven med å besvare disse hendelsene til Achcar, en imperialistoperativ og det britiske militærets betalte rådgiver, taler til deres i all hovedsak høyreorienterte karakter.

Et marxistisk partis oppgave, som står overfor faren for verdenskrig, er å forene arbeidere internasjonalt mot krigspropaganda, der styringsklassen prøver å drukne den offentlige opinion i alle land. Det å avsløre de historiske forfalskningene og de politiske løgnene som enhver styringsklasse anvender for å argumentere for krig, det bevæpner arbeiderklassen til å intervensere, som Bolsjevikene gjorde i Oktoberrevolusjonen i Russland under den første verdenskrigen, for å stoppe krigen og styrte den sosiale ordenen som ga opphav til den.

Achcar, på den andre siden, støtter krigen som en edel kamp for ukrainsk frihet fra Russland:

Vi må kreve, ikke bare opphør av aggresjonen, men også en umiddelbar og betingelsesløs tilbaketrekking av russiske tropper fra Ukraina. Kravet om russisk tilbaketrekking gjelder hver tomme av Ukrainas territorium – inkludert territoriet invadert av Russland i 2014. Når det er en tvist om tilhørigheten til et hvilket som helst territorium, hvor som helst i verden – som Krim eller provinsene i Øst-Ukraina, i dette tilfellet – vi aksepterer aldri at det løses med naken makt og maktens lov, men alltid bare gjennom de berørte menneskenes frie utøvelse av deres rett til demokratisk selvbestemmelse.

I realitetenes verden kan man ikke fastslå hva som forårsaket og hvem som er ansvarlig for krig bare ved å spørre hvem som avfyrte det første skuddet. Achcars promotering av denne konflikten som en «rettferdig krig» mot Russland, som river krigen ut av dens historiske og internasjonale kontekst, er en politisk forfalskning. Selv om han hevder hans krav er «radikalt internasjonalistiske», forlanger han faktisk bare at NATO viderefører sin nåværende krigspolitikk: Det å pøse enorme mengder våpen inn i Ukraina, for å få kjørt Russland fast i en blodig krig som Washington og deres europeiske NATO-allierte lenge har forberedt seg på.

Achcar forfalsker Russland-Ukraina-konfliktens opprinnelser

Achcars orientering til støtte for NATO mot Russland i en krig i Ukraina er forankret i en vev av løgner. Konflikten om Krim og Øst-Ukraina, som startet i 2014, var ikke som Achcar skriver et resultat av en russisk invasjon. Den var det direkte resultatet av ytrehøyrekuppet i Kiev i februar 2014, støttet av NPA og partiets internasjonale tilknytninger, som installerte et ukrainsk proNATO-regime, ikke ved «demokratisk selvbestemmelse», men med maktutøvelse.

Krim og Øst-Ukraina, som NATO og Achcar forlanger Russland returnerer til Ukraina, brøyt ut etter Maidan-protestene, som ble innledet i november 2013 og avrundet i februar 2014 i Kiev. Disse protestene ble holdt rundt forlangender at Ukraina måtte bli medlem av Den europeiske union (EU).

Maidan-protestene var flettet sammen med en USA- og EU-ledet regimeskifteoperasjon i Ukraina. Tyske og amerikanske embetsrepresentanter, deriblant Victoria Nuland, USAs nåværende viseutenriksninister for politiske anliggender, kom til Kiev for å besøke og piske opp protestene. Maidan-protestene endte i et putsch utført av nynazistene i gruppa Pravyi Sektor (Høyre Sektor) i februar 2014, som brakte ytrehøyrepartiet Svoboda, bokseren Vitaly Klitschkos parti Udar («Knyttneveslag») og bankmannen Arseny Jatsenyuk til makten.

Offisielle amerikanske og europeiske medier hyller nå rutinemessig Maidan-protestene som en demokratisk revolusjon, og de avviser rapporter om nynazistenes rolle i dem som russisk propaganda. For å fastslå hva som skjedde, er det derfor nyttig å sitere NPA og partiets allierte, som støttet og tilsluttet seg Maidan-protestene, og som ikke kan beskyldes for å være partiske mot dem.

NPAs ukrainske tilknyttede rapporterte fra Maidan at protestene ble ledet av det ytre høyre. Deres uttalelse, med tittelen «Et masseopprør for demokrati», var skrevet av Zakhar Popovytsj, som erklærte: «De første angrepene mot antiopprørspolitiet Berkut ble organisert hovedsakelig av nynazistene i Pravyi Sektor, som er enda mer radikale enn den høyreekstreme Svoboda-bevegelsen.» Han la til at «folk på Maidan [var] stort sett ukrainsktalende personer fra landsbyer i det vestlige Ukraina.»

Ilya Budraitskis, lederen for NPAs russiske allierte fra Den russiske sosialistbevegelsen, støttet Popovytsj’ orientering. Han skrev: «Jeg forstår fullt ut hvor sårbart mitt resonnement vil synes, men jeg føler fortsatt at denne samtalen – om muligheten for en ‘Venstre Sektor’ og dens kamp for hegemoni i protesten – er viktig, ikke bare i den ukrainske konteksten, men også for framtiden, der vi hver gang vil møte lignende (om ikke verre) omstendigheter.»

På samme måte støttet NPA Maidan-putschet, og erklærte: «Mens de viktigste organiserte kreftene, foreløpig, er fra høyre og det ytre høyre, så støtter vi de sosiale og politiske kreftene som prøver å bygge en venstreopposisjon innen denne bevegelsen.» NPA inntok, med svimlende kynisme, denne posisjonen selv om partiet innrømmet at «bevegelsen i seg selv ikke har noe progressivt program om demokratiske, nasjonale og sosiale spørsmål», og forutså at den ville føre til «landets oppløsing».

NPAs spådom om at Kiev-putschet ville utløse borgerkrig krevde i all sannhet ikke store innsikten. Det nye regimets politikk gjorde det alt annet enn uunngåelig. Partiet Svoboda, som EU-parlamentet i 2012 hadde fordømt for å promotere etnisk hat, hadde skissert en genocidal politikk i de russisktalende områder på Krim og i Øst-Ukraina. På partiets nettside hadde Svoboda erklært:

For å skape et virkelig ukrainsk Ukraina i byene i øst og sør ... må vi kansellere parlamentarismen, forby alle politiske partier, nasjonalisere hele industrien, alle medier, forby import av all litteratur til Ukraina fra Russland ... fullstendig erstatte lederne for alle sivile tjenester, utdanningsledelsen, militæret (spesielt i øst), fysisk likvidere alle russisktalende intellektuelle og alle ukrainofober (raskt, uten et prøveskudd. Registrering av ukrainofober kan gjøres her, av hvilket som helst Svoboda-medlem), henrette alle medlemmer av de antiukrainske politiske partiene.

Svoboda og de andre putschistpartiene angrep faktisk Krim og Donbas i det østlige Ukraina så snart de var ved makten. Det nye Kiev-regimet støttet ytrehøyremilitser som Pravyi Sektor, Azov-bataljonen og Ukrainas Nasjonalgarde, som organiserte raid mot Øst-Ukraina og massedrap på antiKiev-demonstranter i Odessa og Mariupol. Det var under disse betingelsene at de russisktalende områdene av Ukraina – Krim, og Donetsk og Luhansk i Donbas – løsrev seg.

På Krim, et russisktalende område, vedtok befolkningen i en folkeavstemming at de ville melde seg med i Russland igjen, med 97 prosent av de avgitte stemmene, med en velgerdeltakelse på 83 prosent. Russland trengte ikke å invadere Krim, som Achcar skriver. Det russiske militæret hadde leid marinebasen i Sevastopol av Ukraina siden Sovjetunionens oppløsing, og deres styrker avvæpnet raskt de få troppene som var lojale mot Kiev. Krim hadde vært del av Russland i århundrer før regionen i 1954 ble overført til Ukraina – den gangen avgjørelsen ikke hadde noen stor praktisk betydning, siden Ukraina og Russland begge var del av Sovjetunionen.

Kampene i Donbas-regionen øst i Ukraina har, med korte pauser, fortsatt helt siden 2014. I år bestemte Putin seg for å invadere midt under en eksplosjon av kamper i Donbas, og med NATOs trusler om å inkludere Ukraina inn i NATO-alliansen, som potensielt banet vei for utplasseringen av NATOs missilbaser og biologiskevåpen, og sågar atomvåpen til Ukraina.

Alt dette er selvfølgelig godt kjent for Achcar og lederskapet i NPA, og for partiets allierte. Deres beslutning om å skjule de fascistiske opprinnelsene og appellene til rasistiske mord mot styrkene de støtter i Ukraina, for å promotere NATO, til tross for faren for verdenskrig som følge av deres politikk, avslører deres totalt reaksjonære rolle.

Det har gått 69 år siden pabloist-organisasjonenes politiske forfedre i 1953 brøyt med Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), der de hevdet at stalinismen og det sovjetiske regimet ville besørge revolusjonært lederskap for arbeiderklassen i århundrer framover. Etter å ha brutt med en politisk orientering for arbeiderklassen har de gjennom flere tiår utviklet seg som småborgerlige grupper. Etter Sovjetunionens oppløsing reorienterte de seg raskt til NATO: NPAs forgjenger, Den revolusjonære kommunistligaen, bidro i 1995 til å besørge forsyninger til proNATO-styrker i Bosnia.

I dag spiller de først og fremst rollen å få desorientert sjikt av velgere og arbeidere som kunne bli grunnlaget for en venstreorientert bevegelse, og få desorientert dem med høyreorientert propaganda, som det nåværende antirussiske hysteriet. Oppgaven med å bygge en bevegelse mot krig og faren for en kjernefysisk verdenskrig fordrer uforsonlig motstand mot pabloismens reaksjonære politikk.