Mediene er fulle av propagandaartikler om hvordan president Vladimir Putin nå setter lærdommene fra Russlands militærintervensjon i Syria til god anvendelse i krigen mot Ukraina.
Heftighetene i disse beske skriveriene indikerer i hvilken grad den amerikanske Biden-administrasjonen og dens NATO-allierte anser krigen i Ukraina som en anledning til å fordrive Russland fra Syria, der landet spilte en nøkkelrolle i forhindringen av Washingtons planer om å styrte Syrias president Bashar al-Assad, og få isolert Iran, med anvendelsen av islamistmilitser som stedfortredere [‘proxies’] i kjølvannet av Den arabiske våren i 2011.
Den amerikanske NPR-artikkelen [National Public Radio] med headingen «Russland viste sin spilleplan [‘playbook’] i Syria. Her er hva det kan bety for sivile i Ukraina» lister opp russiske luftangrep mot sivile i Aleppo og Idlib-provinsen, som forårsaket omfattende tap av liv, skader på sivil infrastruktur og masseforflyttingen av befolkningen, som utgjorde krigsforbrytelser.
NPR advarer deres lesere for at de samme morderiske taktikkene, innrettet på å bryte den syriske opposisjonens moral og få splittet landet, nå vil bli anvendt i Ukraina. Artikkelen refererer til Robert Ford, USAs ambassadør til Syria fra 2011 til 2014, som skal ha sagt: «De nøler ikke med å treffe sivile mål. Og så er det den andre lærdommen, de lyver hele tiden om det.»
Han la til: «Syria var selvfølgelig ikke første gang de anvendte denne spilleplanen. De anvendte den i Grozny i den kampanjen i Tsjetsjenia. Så, derfor vil jeg anta det er deres standardspilleplan, og det vil bli de tider da de kommer til å anvende den i Ukraina.»
I Storbritannia går Murdoch-pressens The Sun enda videre, under den skrikende overskriften: «DEN KVALMENDE ONDSKAPSFULLE Putin anvender Syria-spilleplanen i hans krig mot Ukraina, verden kan forvente kjemiske våpen og sykehusbombinger.» Avisa påstår at president Vladimir Putin følger den samme «kampplanen russerne brukte i Midtøsten, og på hans eget territorium i Tsjetsjenia, som reduserte blomstrende byer til grus». Dette blir etterfulgt av påstanden at Kreml sto bak et kjemiangrep begått av president Assad i Syria i august 2013, og hadde «godkjent ideen om å bruke forbudte kjemiske våpen, og tillot syrerne å utføre disse angrepene på deres eget folk».
For å skape en dagsaktuell forbindelse mellom de to konfliktene har media referert fra Arabi21, et Qatari-finansiert nettsted, om at Russland forbereder seg på å rekruttere «leiesoldater» fra Syria for å støtte deres styrker i Ukraina. En syrisk journalist fortalte Arabi21 at hundrevis av syriske krigere hadde tilsluttet seg den russiske «Wagner Group»-militsen, som har kjempende styrker i Afrika.
Medie-hacks [‘angivelige jounalister’] vri deres hender over det syriske folkets lidelser i det «opposisjonskontrollerte» Idlib, og omgår det faktum at dette er det siste temporære holdepunktet for al-Qaida- og ISIS-tilknyttede islamister som var hatfigurene som berettiget tidligere imperialistkrigføring. Medregnet den nominelt liberale avisa Guardian, sender de ut en endeløs strøm av beretninger om forbrytelsene og grusomhetene begått av Russland mot sivile, og bidrar til å skape det nødvendige politiske klimaet for å fremme en agenda for krig, sensur og innenlandsk represjon. I prosessen glemmer verdens journalister bekvemmelig nok amerikanske, israelske eller saudiske angrep i forskjellige deler av Midtøsten – fra Irak, til Syria, til Jemen – og den USA-ledede bombingen av Mosul i 2017, enn si imperialistmaktenes tråkking på nasjonal suverenitet, ikke minst i Syria.
Forøvrig, deres påstander ignorerer forvrengingene og løgnene om hva som virkelig fant sted i Syria, der USA og NATO nå forbereder seg på nye aggresjonskriger i Midtøsten, for på nytt å hevde deres hegemoni over den ressursrike regionen.
Den nå 11-år-lange Syria-krigen var ‘Made in America’. Den begynte som et forsøk fra USA og landets regionalt allierte – Gulfstatene, Tyrkia og Israel – for å anvende protester i mars 2011, midt under Den arabiske våren, for å få avsatt Assad, og få bevæpnet Al Qaida-tilknyttede styrker som Al Nusra-fronten, og få promotert ei «moderat» gruppe av CIA-assets og regime-dissidenter. Media og pseudo-venstre-grupper berømmet disse kreftene, som hadde liten folkelig støtte, som «revolusjonære» som sloss for demokrati, selv om disse sunni-islamistiske gjengene og militsene gikk løs i et villskapstokt av drap, tilfeldige ødeleggelser, med trusler og plyndringer.
Den syriske regjeringen henvendte seg til sine allierte om støtte. Iran mobiliserte landets styrker, og krigere fra den libanesiske sjiagruppa Hizbollah. Russlands engasjement var mer begrenset: Landet leverte våpen og ga Damaskus politisk og diplomatisk støtte, for å forhindre nok en gang å bli utmanøvrert av Washington, som i Libya. Landet forsøkte å mekle mellom «opprørerne» og Assad-regjeringen, mens det blokkerte alle FN-resolusjoner som kunne anvendes som påskudd for militærintervensjoner i Syria.
Det var Russland som ga president Barack Obama anledningen til å komme seg ut av hjørnet, etter det tidligere refererte kjemiangrepet i august 2013 i Ghouta, nært Damaskus. USA ga den syriske regjeringen skylden for det, og planla å bruke det som begrunnelse for et militærangrep og et opptrappet skyv for regimeskifte. Da Obama møtte motstand både innenlands og i utlandet mot hans bombekampanje, tilbød Putin ham en avtale for å bli kvitt Syrias kjemivåpen, mot at han avbrøt den planlagte intervensjonen.
Uker seinere påpekte FNs inspektorat for kjemivåpen flere saringassangrep utført av «opprørsstyrker», samtidig som den Pulitzer-prisvinnende gravejournalisten Seymour Hersh leverte en detaljert redegjørelse i London Review of Books, for hvordan Obama-administrasjonen bevisst hadde manipulert etterretningsinformasjon for feilaktig å få klandret den syriske regjeringen og landets militære for angrepet.
Det var først i september 2015, mer enn ett år etter at det USA-støttede Maidan-kuppet som involverte høyreekstreme styrker kastet ut den valgte president Viktor Janukovitsj og fikk styrtet den ukrainske regjeringen, og midt under voksende uro blant landets egen muslimske befolkning og naboer i Sentral-Asia, at Russland i september 2015 gikk inn i den syriske konflikten. Denne intervensjonen, på offisiell anmodning fra den syriske regjeringen, kom da syriske styrker i nordvest sto overfor nederlag overfor islamiststyrker som truet kystområdene, deriblant Assads sentrale støtteområder og havnebyen Tartous, Russlands eneste marinebase ved Middelhavet, etablert i 1971, på høyden av den kalde krigen.
Dette var Russlands første militærintervensjon noensinne i den arabiske verden, mens Washingtons siste morderiske kampanjer inkluderer Irak, Afghanistan og Libya, i tillegg til landets kupp og bak-kulissene-intriger som inkluderte støtte i 1952 for oberst Gamal Abdul Nassers styrting av det britisk-støttede egyptiske monarkiet, kuppet mot Irans nasjonalistiske regjering i 1953, Syria i 1957, Libanon i 1958 – lista bare fortsetter.
Russlands luftstyrker var avgjørende for beseiringen av militsene. Med deres 5 000 til 7 000 sterke styrker, som opererte fra en utvidet marinebase ved Tartous, og deres nylig utvidede flybase i Khemeimim, ga landet luftdekning for bakkestyrkene fra Iran, Hizbollah og det syriske regimet, som i vesentlig grad lykkes å få avgrenset islamistene til Syrias nord-vestlige provins Idlib, som kontrolleres av Tyrkia. Russlands bakkestyrker er der hovedsakelig for å forsvare deres egne baser.
Russlands militæroperasjoner, som alltid var ment å være begrenset i tid, omfang og taktikk, fokuserte i vesentlig grad på Assads væpnede motstandere, i stedet for på ISIS-tilknyttede grupper, og de var avhengig av deres skjøre koalisjon med Iran, Hizbollah og Irak – den såkalte Sjia-aksen. Ingen av dem ønsket å se Assad falle i hendene på den lokale opposisjonen, USA eller ISIS, et reaksjonært jihadistopptog fostret av USA for å gå i front for en ondsinnet sekterisk krig i Syria. ISIS ble først den offentlige fiende nummer én da kalifatet i juli 2014 erobretet store deler av Irak og truet selve Bagdad.
Moskva var i stand til å sikre den syriske regjeringens kontroll over de viktigste befolkningssentrene og fikk stabilisert Assads styre, fikk teste deres våpen, sørget for kamptrening for deres soldater, og fikk skaffet seg langsiktige baserettigheter i Tartous og Khemeimim. Russland utvidet deres salg av avanserte våpen, deres handel og investeringer, i tillegg til innflytelse i hele regionen, deriblant i Tyrkia, Iran, Israel, Egypt, Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Qatar, Kuwait, Bahrain, Jordan og Libanon, som gjorde Syria til Russlands viktigste regionale høyborg.
Dette ble oppnådd til den relativt lave kostnaden av $ 4 millioner per dag, 28 russiske liv, og Tyrkias nedskyting av et russisk Su-24 bombefly i 2015. Det største tapet av menneskeliv som ble påført Russland var da et passasjerfly som befordret 224 personer ble skutt ned over Sinai-halvøya, utført av ei ISIS-tilknyttet celle i Egypt, den 31. oktober 2015.
Det er Russlands gjenkomst som en viktig geopolitisk aktør i Midtøsten, på Washingtons bekostning, som USA er fast bestemt på å få reversert, som del av krigen for regimeendring nå sentrert i Ukraina. USA og NATO satser på at Moskva må omdisponere noen av deres styrker fra Syria til Ukraina, og dermed få gjort det mulig for deres islamist-proxier i Idlib og det østlige Syria å rykke fram på regjeringskontrollert territorium, og til de viktigste befolkningssentrene i Syria, med Tyrkias støtte, for å få avsatt Assad-regjeringen.
Sammen med Ukraina har de lagt press på Tyrkia for å få stengt Dardanellene og Bosporos-stredet, som Tyrkia kontrollerer, for russiske krigsskip. Ankara kunngjorde i forrige uke at de offisielt hadde varslet Russland om deres beslutning om å stoppe krigsskip som krysser stredet, etter at president Recep Tayyip Erdogan erklærte Tyrkias støtte til Ukrainas suverenitet over hele landets forente territorium. Selv om dette har blitt rapportert som et defensivt grep for å støtte Ukraina, er det rettet mot å forhindre Russlands krigsskip fra å forlate Middelhavet for gjenforsyninger fra hjemmebaser.