World Socialist Web Site kaller for mobiliseringen av arbeidere i USA, Europa, Russland og internasjonalt, for å gripe inn for å få stoppet drivet til verdenskrig som truer hele kloden med katastrofe.

Faren for atomkrig er større enn noen gang siden 1945. Ikke engang under Cubakrisen i 1962 – som, må det minnes om, ble utløst av USAs president John F. Kennedys nekting av å tillate sovjetiske missiler på den vestlige halvkule – var faren så stor som den er i dag.

Den gang, for 60 år siden, forsøkte både amerikanske og sovjetiske myndigheter selv midt under en stor konfrontasjon å forhandle seg fram til en vei ut av krisen, for å unngå krig. Ikke slik i dag: Både USA/NATO og Putin-regjeringen opptrer med en helt utrolig, og potensielt fatal hensynsløshet.

Etter å ha blitt rygget inn i et hjørne av den uopphørlige utvidelsen av NATO har Putins desperate invasjon av Ukraina spilt rett i hendene på amerikansk og europeisk imperialisme. Men Putin tror, selv med voksende protester mot krigen i Russland, at han kan tvinge NATO til å forhandle og komme med innrømmelser, gjennom trusler og en utfordrende duell med atomvåpen. Denne strategien er basert på en selvbedragersk undervurdering av Biden-administrasjonens besluttsomhet om å eskalere konflikten.

Imperialistmaktene, drevet av geopolitiske interesser og innenrikskriser, har ingen intensjon om å trekke seg. De føler de har fanget Putin i ei felle, og deres plan er å utnytte situasjonen fullt ut. Deres teori er at heller enn å søke en slags diplomatisk løsning på krisen kan de få brakt et slikt nivå av økonomisk press til veie, kombinert med stadig mer direkte militær intervensjon, at de kan oppnå deres mål om regimeendring i Russland selv.

NATOs angivelige ikke-involvering i konflikten er allerede en fiksjon. Mer enn 20 land, deriblant de fleste av NATO- og EU-medlemmene, oversvømmer nå Ukraina med våpen, blant annet antitankmissiler, luftvernsystemer og jagerfly.

USAs utenriksminister Antony Blinken sa søndag han hadde gitt «grønt lys» til Polen, et NATO-medlem, for forsendelsen av kampfly til Ukraina, som skal bli erstattet av amerikanske jagerfly sendt til Polen. Det har også vært forslag om å bruke NATO-flyplasser som oppmarsjlokaliseringer for ukrainske fly. Distinksjonen mellom Ukraina og NATO-maktene blir fullstendig utradert.

Dette viser bare ytterligere at Ukraina var tenkt som den ideelle lokaliseringen for en USA-NATO-konflikt med Russland. Amerikanske strateger har ofte skrytt av planer om å gjøre Ukraina til «Russlands Afghanistan», det vil si, til å orkestrere en langtrukken krig som vil skape de politiske forutsetningene for å styrte den russiske regjeringen. I realitetens verden blir ukrainerne, til tross for alle erklæringene om sympati for dem, kynisk brukt som sjakkbønder i denne bredere imperialistiske geostrategien.

Biden-administrasjonen tok beslutningen, da konflikten over Ukraina eskalerte i februar, om ikke å søke en fredelig utvei, og nektet å forhandle om Russlands forlangende at Ukraina ikke måtte bli tatt opp i NATO. USA oversvømmet Ukraina med våpen allerede i månedene før den russiske invasjonen, som skulle brukes i en krig USA hadde til hensikt å framprovosere.

Washington Post rapporterte lørdag om avgraderte dokumenter som viser at «Pentagon så tidlig som i desember utstyrte ukrainske jagerfly med våpen og utstyr som var anvedelige for kamp i urbane områder, som inkluderte hagler og spesialiserte drakter for beskyttelse av soldater som håndterer ikke-eksplodert ammunisjon … Sett i helhet, bredden, volumet og ildkraftstyrken som blir hastet inn i krigssonen illustrerer i hvilken grad USA forsøkte å forberede det ukrainske militæret til å føre en hybridkrig mot Russland...»

Ukraina har i all hovedsak blitt forvandlet til en militær utpost for USA og NATO siden det USA-støttede kuppet i 2014 styrtet en pro-russisk regjering, en prosess som har akselerert i løpet av det siste året, og blitt enormt intensivert den siste uka. Post bemerker:

USA har det siste året forpliktet mer enn $ 1 milliard i militærbistand til Ukraina, sa den høytstående forsvarsembetsrepresentanten. Dette inkluderer kontra-artilleri-radarer, sikre radiosystemer, elektronisk utstyr, medisinsk utstyr, kjøretøy og en jevn tilførsel av Javelin-missilsystemer, ifølge lista The Post har gjennomgått. Minst ni patruljebåter av Island-klassen og fem transporthelikoptre av typen Mi-17 har også blitt levert Ukraina fra den amerikanske reserven av overskytende forsvarsutstyr.

AntiRusslandpropagandaen i media spiller i seg selv en stadig viktigere rolle i eskaleringen av krisen, både for å generere press, og for å legitimere mer aggressive tiltak. Det foreslås ekstreme handlinger, som først avvises, deretter blir et «snakkepunkt», for så aktivt å debatteres og vurderes.

Republikaneren Lindsey Graham oppfordret torsdag til at Russlands president Vladimir Putin måtte myrdes. «Den eneste måten for at dette skal ende er at noen i Russland tar ut den fyren,» tvitret Graham. Demokrat-senatoren Joe Manchin erklærte søndag at en flyforbudssone måtte vurderes, der han meldte seg med andre prominente Republikanere og Demokrater i å foreslå en handling som Republikaner-senator Marco Rubio erkjente ville bety «i all hovedsak, begynnelsen av den tredje verdenskrig».

Krigspropaganda har vært et hovedelement i enhver imperialistkrig, men omfanget har nådd et nytt nivå. Den har forøvrig helt klart fått gjenklang blant betydelige deler av den øvre middelklassen.

Protestene som har utviklet seg som respons på invasjonen av Ukraina er antirussiske, ikke antikrig. Genuine antikrigprotester oppfordrer ikke til flyforbudssoner som kan utløse en nukleær konfrontasjon – et dominerende slagord i demonstrasjoner i Europa i forrige uke, og i går i Chicago, Illinois. De applauderer ikke og forlanger massive økninger av militærbudsjettene. De glemmer ikke krigsforbrytelsene begått av regjeringene i deres egne land.

Opposisjon til krig består ikke i å oppfordre til attentat mot lederne av «fiendelandet», og heller ikke i hyllingen av de militære bedriftene til fasciststyrker med en lang historie for genocidforbrytelser, som tilfellet er med de paramilitære gruppene som har blitt integrert inn i Ukrainas væpnede styrker.

De eneste demonstrasjonene som har et element av genuin motstand mot krig er dem som har brutt ut i Russland. Uansett hvor stor forvirringen i Russland er, disse protestene er i det minste rettet mot deres egen regjering, og de fordrer en slutt på invasjonen av Ukraina og forlanger ikke noen intensivering av militæroperasjoner.

Det er imidlertid ingen tegn til at krigsvanviddet i styringsklassen og den øvre middelklassen blir møtt med entusiasme i arbeiderklassen.

En Rassmussen-rundspørring offentliggjort søndag bekrefter at det mest aggressive prokrigsegmentet av den amerikanske befolkningen er de ekstremt velbeslåtte. Stilt spørsmålet «Dersom det bryter ut en større krig i Europa, burde det amerikanske militæret bli involvert?» svarte 66 prosent av dem med inntekter over $ 200 000 «ja». Bare 37 prosent av dem med inntekter under $ 30 000 sa de støttet amerikansk involvering.

Selv om prokrigpropagandaen har innflytelse i alle deler av befolkningen er arbeiderklassen i det store og hele antikrig. Sentimentet som dominerer blant arbeidere er voksende bekymring over konsekvensene av krigsdrivet. Det er arbeidere som må slåss i enhver større krig, og det er dem som vil måtte bære hovedbyrden av de økonomiske konsekvensene.

Drivet for krig mot Russland kommer dessuten i kontekst av en pandemi som fortsetter å ha en svimlende innvirkning på hele befolkningen. Det offisielle globale Covid-19-dødstallet passerte seks millioner i går, ifølge Johns Hopkins’ COVID-tracker. Det reelle tallet, basert på «overtallige dødsfall», er estimert til 20 millioner.

I USA nærmer antallet Covid-19-dødsofre seg én million. Titalls millioner mennesker har opplevd et familiemedlem, en venn eller en kollega som har dødd av Covid. Millioner av mennesker konfronterer den svekkende innvirkningen av Long Covid.

Prokrighysteriet i den øvre middelklassen er resultatet av en prosess som har utviklet seg over en lengre periode. Massedemonstrasjonene mot invasjonen av Irak i 2003 var det siste gispet fra en antikrigbevegelse politisk dominert av deler av middelklassen. Motstanden mot den kriminelle invasjonen blant sjikt i og rundt Det demokratiske partiet var imidlertid ikke av en prinsipiell karakter. Allerede i 1999 støttet fagprofesjonelle og akademikere fra den øvre middelklassen bombingen av Serbia, under det falske påskuddet om «humanitarisme».

Irak-krigsprotestene var for nesten 20 år siden. Gjennom Det demokratiske partiets mekanismer og identitetspolitikken har deler av den øvre middelklassen og akademia ikke bare forsonet seg med imperialismen, men har blitt de ivrigste forfekterne for stadig mer ekstreme aksjoner mot Russland.

Dette er forøvrig også en internasjonal prosess. I Tyskland har miljøpartiet De Grønne, som nå er en del av regjeringskoalisjonen, stått i spissen for forlangender om en massiv utvidelse av militærutgiftene.

Dette understreker det faktum at kampen mot krig må forankres teoretisk, politisk og organisatorisk, i arbeiderklassen.

Pandemien har enormt intensivert klassemotsetningene i alle kapitalistland. Før krisen i Ukraina brøyt ut var det voksende uttrykk for arbeiderklassens kamper – over pandemipolitikken, over den enorme økningen av utbytting og ulikhet, og over de stigende kostnadene for basisvarer.

En bestrebelse på å pålegge en fiktiv «nasjonal enhet», ledsaget av represjon på hjemmebane, er en vesentlig faktor i styringsklassens krigshysteri. Nøkkelen for den politiske situasjonen er utviklingen av klassekampen. Arbeiderklassens kamp, politisk bevæpnet med et internasjonalt, sosialistisk og revolusjonært perspektiv, er det objektive grunnlaget for en bevegelse for å stoppe drivet i retning av en tredje verdenskrig.