Denne artikkelen ble opprinnelig lagt ut som en tråd på Twitter.
Krigen har helt ødeleggende innvirkninger på historikere. Det er helt prinsipielle og venstreorienterte grunner for opposisjon mot den russiske invasjonen av Ukraina, som ikke fordrer tilpassing til USA-NATO-tildekkingen av fascismen i Ukrainas fortid og nåtid.
Men beklageligvis, til-og-med historikere som har skrevet store verk om fascisten Stepan Bandera, Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN-B) og Den ukrainske opprørshæren (UPA), frasier seg nå deres egne akademiske grunnlag, for å innordne seg med USA-NATO-propagandakampanjens forlangender.
«Uttalelse om Ukraina, fra akademikere på folkemord, nazisme og den andre verdenskrig» er et skammelig eksempel på den intellektuelle og moralske kapitulasjonen, fra betydelige deler av det akademiske samfunn for forlangender om historieforfalsking.
Uttalelsen begynner med en referanse til den andre verdenskrig, og angriper på en bisarr måte Putin for å være «besatt av denne krigens historie», som om det skulle være unormalt for en russisk president å være «besatt» av en katastrofe som kostet rundt 30 millioner sovjetborgeres liv.
Man må kunne anta at uttalelsens underskrivere, som har viet deres profesjonelle liv til studiet av genocid [folkemord], også er «besatt av denne krigens historie», der sentralbegivenheten var Holocaust, som Bandera og OUN-B spilte en kritisk rolle i.
Uttalelsens underskrivere erklærer: «Vi idealiserer ikke den ukrainske staten og samfunnet. Som alle andre land, det har høyreorienterte ekstremister og voldelige xenofobiske [fremmedfiendtlige] grupper. Ukraina kunne også bedre konfrontere de mørkere kapitlene i landets smertefulle og kompliserte historie.»
Denne uttalelsen er faktisk, i kontekst av landets historie, en idealisering av den ukrainske stat og samfunn. Ukraina er ikke «som alle andre land», som har «høyreorienterte ekstremister og voldelige xenofobiske grupper».
Som historikerne vel vet fortsetter arven etter de fascistiske nasjonalistene, til tross for de forferdelige genocidale forbrytelsene begått av OUN under ledelse av deres «Providnyk» (führer) Stepan Bandera, å utøve en enorm politisk og kulturell innflytelse i Ukraina.
Blant uttalelsens underskrivere er historikeren Grzegorz Rossolińsli-Liebe, som er forfatter av et viktig vitenskapelig verk, på 652 sider, med tittelen Stepan Bandera: The Life and Afterlife of a Ukrainian Nationalist – Fascism, Genocide, and Cult [‘Stepan Bandera: Livet og etterlivet av en ukrainsk nasjonalist – Fascisme, genocid, og kult’]
Denne boka dokumenterer ikke bare forbrytelsene begått av Banderas bevegelse. Rossolińsli-Liebe gransker også hans kultlignende status blant brede deler av dagens ukrainske samfunn.
Han skriver, om etterdønningene av oppløsingen av Sovjetunionen: «Mange monumenter viet til de ukrainske nasjonalistenes ofre, eller til helter av Sovjetunionen, ble erstattet med monumenter viet Bandera og OUN- og UPA-‘helter.’»
«Bandera og ukrainske revolusjonære nasjonalister ble igjen viktige elementer i den vest-ukrainske identiteten.»
«Ikke bare ytrehøyreaktivister, men også hovedstrømmen i det vest-ukrainske samfunnet, inkludert lærere på videregående skoler og universitetsprofessorer, anså Bandera for å være en nasjonal helt ... hvis minne måtte hedres for hans kamp mot Sovjetunionen.»
Rossolińsli-Liebe kom med følgende betydningsfulle og urovekkende observasjon: «Den post-sovjetiske minnepolitikken i Ukraina ignorerte fullstendig demokratiske verdier, og utviklet ikke noen form for ikke-apologetisk tilnærming til historie.»
Hvordan forenes denne fordømmende kommentaren om det post-sovjetiske intellektuelle liv i Ukraina med uttalelsens kyniske og historisk unnskyldende referanse til «det uavhengige og demokratiske Ukraina»?
Rossolińsli-Liebe gjorde også oppmerksom på de betydelige internasjonale forbindelsene som Banderas supportere smidde med USA og andre imperialistmakter under den kalde krigen.
Jaroslav Stets’ko, som «hadde skrevet brev til der Führer, il Duce, Poglavnik [den øverste kroatiske nazisten] og el Caudillo [Francisco Franco], der han ba dem om å akseptere den nylig utropte ukrainske staten, ble i 1966 utnevnt til æresborger av den kanadiske byen Winnipeg».
Historikeren fortsetter: «I 1983 ble han invitert til US Capitol og Det hvite hus, hvor George Bush og Ronald Reagan mottok «den siste premieren for en fri ukrainsk stat», dvs. en stat som hadde eksistert under Det tredje rikets kontroll.
Rossolińsli-Liebe påminner også: «Den 11. juli 1982, under Captive Nations’ Week, da fløy det rød-svarte flagget til OUN-B, introdusert under de ukrainske nasjonalistenes Andre store kongress i 1941, over De forente staters Capitol.»
«Det symboliserte frihet og demokrati, og ikke etnisk renhet og genocidal fascisme. Ingen forsto at det var det samme flagget som hadde vaiet fra rådhuset i Lviv og andre bygninger, under hvilket jødiske sivilister ble mishandlet og drept i juli 1941...»
Gitt den ukrainske fascismens historien og dens sanne skitne samtidsbetydning er apologetikken historikerne involverer seg i like foraktelig som den er feig.
Den russiske regjeringen er engasjert i sin egen propaganda-lignende historieforfalsking, som må avsløres. Putin – en bitter motstander av Oktoberrevolusjonens internasjonalisme – setter russisk nasjonalisme opp mot ukrainsk nasjonalisme.
De konkurrerende nasjonalistiske narrativene må avsløres – i interessene av å forene russiske og ukrainske arbeidere i en felles kamp mot USA-NATO-imperialistene, deres fascistiske allierte i Ukraina, og mot det korrupte kapitalistiske restaureringsregimet i Russland.