Mer enn 75 000 transportarbeidere ansatt av Maharashtra State Road Transport Corporation (MSRTC), blant dem bussjåfører, billettkontrollører, mekanikere og andre hjelpearbeidere, har nå vært i streik i mer enn hundre dager. De streikende trosser harde represalier fra selskapsledelsen, drakoniske trusler fra regjeringen i Indias nest-mest folkerike delstat, gjentatte rettskjennelser som har forbudt streiken deres, og fagforeningenes fullstendige oppgivelse av deres kamp.

De streikende arbeiderne har reist flere forskjellige krav. Disse inkluderer at MSRTC, som er eid av delstatsregjeringen, overholder sin kontraktsmessige forpliktelse til å betale dem rettidig, og at forsvarlig økonomisk kompensasjon utbetales til familiene til så mange som 700 arbeidere som ble tvunget til å jobbe under pandemien, og derfor døde av Covid-19. Men de streikendes sentrale krav er at intercity-busstjenesten blir fullstendig integret med delstatsregjeringen, slik at de kan trekke veksler på de bedre lønnsnivåene for offentlig ansatte, og ikke minst få del av rettighetene og framfor alt den jobbsikkerheten de statsansatte har.

Transportselskapet MSRTC har, i tett samarbeid med delstaten Maharashtras regjeringsparti Shiv Sena, forsøkt å få brutt ned streiken gjennom masseoppsigelser, suspenderinger og overføringer av arbeidere til fjerne MSRTC-bussgarasjer. Delstatens arbeidsrett erklærte enhver arbeidslivsaksjon fra MSRTC-arbeidernes side å være illegal, kort før de startet totalstreiken den 5. november.

Mer enn to dusin forskjellige fagforeninger hevder å representere MSRTC-arbeiderne. Men alle av dem unntatt én bøyde seg for arbeidsretten, og de beordret arbeiderne ved midnatt 4. november til ikke å legge ned arbeidet, og har alle siden den gang sabotert og motarbeidet streiken.

En spesiell stygg rolle spilles av de to viktigste stalinistiske parlamentariske partiene – Communist Party of India (marxist), med akronymet CPM, og Communist Party of India med akronymet CPI – og deres respektivt tilknyttede fagforbund, henholdsvis Center of Indian Trade Unions ( CITU) og All India Trade Union Congress (AITUC). Stalinistene hevder å motsette seg privatiseringsangrepet fra Indias statsminister Narendra Modis ytrehøyre-sentralregjering, i fellesskap med det indiske borgerskapet som helhet. Begge stalinistpartiene har imidlertid ført en systematisk blackout-kampanje for all informasjon om MSRTC-arbeidernes kamp, og de har heller ikke tatt noen grep for å samle andre arbeidere i Maharashtra, eller for den del i resten av India til de streikendes forsvar.

De streikendes krav om MSRTC-integreringen med Maharashtras delstatsregjering er basert på deres bevissthet om at regjeringen og MSRTC-ledelsen planlegger å privatisere busstjenestene, som besørger en essensielt viktig transporttjeneste for den arbeidende befolkningen, og spesielt i de landlige områdene. Påfølgende delstatsregjeringer har i årevis sultfôret MSRTC for relevant finansiering.

En arbeidsdomstol i Bandra, en forstad til Mumbai, bekreftet 17. januar på nytt beslutningen fra kort før 5. november som dømte streiken å være illegal. På MSRTC-ledelsens anmodning ble fagforeningene gjort til part i rettssaken, selv om advokaten som handlet på fagforeningenes vegne i retten insisterte på at de verken har eller vil sanksjonere streiken.

Som forventet grep selskapsledelsen og Maharashtra-regjeringen til denne siste rettsbeslutningen mot arbeiderne for å få intensivert deres bestrebelser for å få brutt ned streiken.

En offisiell representant for MSRTC erklærte at rettens beslutning om at streiken er ulovlig utgjør en ipso facto juridisk sanksjon for alle represaliene selskapet har iverksatt mot de streikende arbeiderne. «På grunn av denne rettsordren,» hevdet embetsfunksjonæren, «vil de handlinger som selskapet har tatt mot arbeidere, som suspenderinger og oppsigelser, anses å være lovlige, og selskapet kan til-og-med iverksette tiltak for å trekke ansatte i streik for lønn, og straffe dem.»

I dagene umiddelbart etter rettskjennelsen besøkte offisielle representanter for selskapsledelsen arbeidere i deres hjem i et forsøk på å intimidere dem, og få brakt dem tilbake til arbeid. Disse forsøkene mislyktes stort sett. Til tross for represaliene og truslene og fraværet av økonomisk støtte fra fagforeningene, forblir rundt 75 000 av de 98 000 arbeiderne som i november la ned arbeidet, fortsatt i streik.

MSRTC-ledelsen har til dags dato sagt opp minst 8 067 av arbeiderne og har suspendert ytterligere 11 000. En senior MSRTC-embetsfunksjonær sa: «Streiken kan bare ikke fortsette sånn. Til tross for at de blir tilbudt alle slags løsninger, gir ikke de ansatte etter.»

Delstatsregjeringen har gjentatte ganger truet med å påberope seg den drakoniske loven Maharashtra Essential Services Maintenance Act, som vil innvilge politiet fullmakter til å kunne arrestere de streikende arbeiderne en masse. Om den ikke har gått til det skrittet hittil er det bare fordi den frykter at en slik handling ville tvinge andre deler av arbeiderklassen til å stille for deres forsvar.

Det delstatsregjeringen og styringsklassen kalkulerer med er at fagforeningene og stalinistpartiene skal opprettholde deres systematiske isolering av MSRTC-arbeidernes kamp, og med det gjøre dem i stand til å kunne sulte de streikende til underkastelse.

Sharad Pawar, president for Nationalist Congress Party (NCP), avviste arrogant arbeidernes forlangender der han nylig uttalte til Maharashtras lovgivende forsamling: «Uansett hvem som sitter ved makten, dette (integrerings-) kravet er ikke akseptabelt.» NCP og Congress Party, inntil nylig den indiske styringsklassens foretrukne partier for nasjonale sentralregjeringer, er i Maharashtra juniorpartnere i en koalisjonsregjering med det fascistiske partiet Shiv Sena.

I et forsøk på å intimidere de streikende MSRTC-arbeiderene fortsatte Pawar med å true dem med en skjebne tilsvarende Mumbai-tekstilarbeidernes. I 1982 og 1983 streiket tekstilarbeiderne i 18 måneder før deres streik ble knust, som resultat av felles konspirering mellom de daværende Congress-ledede nasjonale og delstatlige myndighetene og tekstilbossene, som resulterte i tap av 150 000 arbeidsplasser i spinneriene. Pawar erklærte: «MSRTC-ansatte må bare ikke ta noen ekstreme skritt som det spinneriarbeiderne gjorde, som med deres streik ødela tekstilfabrikkene i Mumbai.»

Pawars nevø, Ajit Pawar, Maharashtras visepremier [deputy chief minister] og finansminister, slapp fra hans side fra seg styringselitens virkelige bekymring relatert integreringsspørsmålet. «Dersom ett selskap blir integrert i dag, da vil et slikt krav komme fra mange andre selskaper i morgen,» sa han. Regjeringen og storselskapene frykter med andre ord at enhver innordning med MSRTC-arbeidernes integreringsforlangender vil oppmuntre arbeidere fra andre selskaper som er delstatseid på en armlengdes avstand, til å reise det samme kravet, som virkemiddel for å motsette seg privatiseringer.

MSRTC-arbeiderne har vist et stort mot og en fast besluttsomhet ved å opprettholde deres streik i mer enn 100 dager, konfrontert med selskapsledelsens represalier, delstatens angrep og forræderi og sabotasje fra de prokapitalistiske fagforeningene. Men i den grad streiken forblir isolert og ikke er animert av en politisk strategi for sosialisme, er MSRTC-arbeidernes kamp utsatt for stor fare.

MSRTC-arbeiderne må gjøre deres streik til spydspissen for arbeidernes motoffensiv, i Maharashtra og i hele India, mot privatiseringer, prekære ansettelsesvilkår og den kapitalistiske styringselitens kriminelle prioriteringer av investorprofitter framfor å sikre liv, gjennom hele pandemien.

Det er ingen tvil om at en appell fra MSRTC-streikende om en felles kamp mot privatiseringer og til forsvar for offentlige tjenester ville vinne massiv støtte fra kullgruvearbeidere, bank-, havne- og elektrisitetsarbeidere og fra millioner av andre arbeidere målrettet av privatiseringsagendaen til Modi-regjeringen og delstatsregjeringene, inkludert den som regjerer Maharashtra, ledet av opposisjonspartiene.

MSRTC-arbeiderne har avvist kravene fra selskapsledelsen og regjeringen om at de skal tillate de korrupte, diskrediterte fagforeningene å forhandle på deres vegne. Denne helt riktige avgjørelsen stiller samtidig helt klart nødvendigheten for at arbeiderne skaper dere egne ekte organisasjoner for arbeiderklassekamp. Det vil si at de etablerer et nettverk av grunnplankomitéer som har som oppgave å formulere og lede kampen for deres rettferdige krav, framfor alt ved å forsøke å få mobilisert støtte fra, og utvikle en forent kamp med andre arbeidere over hele India og internasjonalt.

MSRTC-streikende som ønsker å bygge grunnplankomitéer kan stole på World Socialist Web Site og Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – for å gi dem taktiske råd, politisk veiledning og vår helhjertede støtte.