Forvaltningsdomstolen i Berlin [Verwaltungsgericht Berlin] avviste 13. desember 2021 søksmålet anlagt i januar 2019 av Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) [Tysklands Socialist Equality Party]. SGP stevnet det tyske innenriksdepartementet, fordi den innenlandske hemmelige etterretningstjenesten (BfV) – Bundesamt für Verfassungsschutz [Det føderale kontoret for forfatningens beskyttelse] – i sin årsrapport hadde oppført partiet som en «venstreorientert ekstremistisk» organisasjon, og satt partiet under overvåking. Dommen og rettens begrunnelse, som nå foreligger skriftlig, utgjør et fundamentalt angrep på demokratiske rettigheter. De har som siktemål å forby sosialistiske ideer og enhver kritikk av kapitalisme.

Dommen er utelukkende politisk motivert. Den avviser SGPs sak, ikke fordi partiet er imot demokrati og frihet, men fordi det forsvarer dem og åpent hevder de er uforenlige med en sosial orden som konsentrerer rikdom og økonomisk makt i hendene på en liten minoritet. I tradisjonen av Bismarcks antisosialist-lover og nazistenes Gesinnungsstrafrecht (juridisk rettsforfølgelse av meninger), erklærer Folvaltningsdomstolen og dens ledende dommer Wilfried Peters ethvert krav om demokratisering av økonomien og enhver tvil om statsinstitusjoner, for å være forfatningsstridig.

Med dens dom reagerer Forvalningsdomstolen Berlin på den voksende motstanden mot massiv sosial ulikhet, mot «profitt før liv»-politikken relatet pandemien, og mot de uhyrlige nivåene av militærutgifter. Enhver som omtaler disse politiske orienteringene for de rikes interesser, i klare ord og med rette navn, skal pålegges munnkurv. Nesten 90 år etter at nazistene kom til makten skal sosialistiske ideer igjen kriminaliseres.

Dommen målretter SGP direkte SGP fordi partiet besørger denne opposisjonen en stemme og et sosialistisk perspektiv, men den er også rettet mot alle som kritiserer kapitalisme og avviser regjeringens høyreorienterte politiske orienteringer. Basert på denne dommen kan enhver forfatter som refererer positivt til de marxistiske klassikerne, enhver sosiolog som undersøker sosial ulikhets innvirkninger på samfunnet, enhver journalist som retter lys mot høyreorienterte terroristnettverk innen de væpnede styrkene, og enhver streikende arbeider bli erklært å være en fiende av forfatningen.

Vi appellerer derfor til alle de som ønsker å forsvare demokratiske rettigheter og vil konfrontere den høyreorienterte faren, om å støtte SGPs søksmål. Vi vil ikke akseptere rettsbeslutningen fra Forvaltningsdomstolen og har allerede innmeldt anmodning om en anke til Berlins Høyere Forvaltningsdomstol [Oberverwaltungsgericht Berlin]. Støtt oss i dette søksmålet, signer vårt opprop på Change.org, registrer deg som en aktiv supporter og del denne uttalelsen blant dine venner og bekjente.

Dommen i detalj

Retten berettiger eksplisitt klassifiseringen av SGP som en «venstreorientert ekstremist»-organisasjon og Verfassungsschutz’ overvåking av partiet, med den begrunnelse at partiet forfekter et marxistisk perspektiv. Fordi SGP «ikke engasjerer seg i historisk refleksjon, men forfølger en politisk agenda basert på skriftene til Marx, Engels, Trotskij og Lenin», er det rettet mot den liberale demokratiske grunnordenen, ifølge dommen.

Nesten alle demokratiske rettigheter i dette landet [Tyskland] ble faktisk vunnet gjennom den marxistiske arbeiderbevegelsens kamper. Selv den begrensede parlamentariske orden kunne først opprettes i 1919 etter at arbeider- og soldatrådene hadde styrtet Keiseren [Kaiser Wilhelm II]. I siste instans var det bare arbeidernes partier som stemte mot lovproposisjonen for fullmaktsendringer [Ermächtigungsgesetz] som innvilget Hitler diktatoriske fullmakter. Det var trotskistene, som på den tiden sloss for et perspektiv for en enhetsfront, som kunne ha vært i stand til å stoppe nazistene.

Når domstolen refererer til den «liberale demokratiske grunnordenen» betyr ikke det de grunnleggende demokratiske rettighetene som de marxistiske arbeidernes bevegelse sloss for, men beskyttelsen av kapitalisme mot flertallet av befolkningen. Domstolen ønsker, som Bismarck og Hitler tidligere, å forby ethvert parti som hviler på Marx, Engels, Lenin eller Trotskij.

Domstolen benekter ikke at SGP ønsker å oppnå partiets mål om et sosialistisk samfunn med demokratiske midler, og å vinne flertallet av befolkningen for dette. Den viser til uttalelsen i SGPs Prinsipperklæring at «beslutningen om disse og andre demokratiske endringer vil bli tatt av massene selv» og at arbeidere må «kraftfullt forsvare alle demokratiske rettigheter» i kampen om makten.

Det er dette programmet for massenes egen demokratisk kontroll over alle områder av det sosiale liv, medregnet over økonomien, som domstolen erklærer å være forfatningsstridig. Enhver uttalelse om at skrikende åpenbar sosial ulikhet er uforenlig med demokrati, at de store bankenes og selskapenes makt strider mot genuint folkestyre, eller at statens organer tjener de rikes interesser, skal ifølge domstolen forbys. Dette er hva dommen sier:

Dersom organene etablert under Grundgesetz (Forfatningen) bare tjener for at en kapitalistklasse får opprettholdt sin makt, selv om de i henhold til Forfatningen har hele folkets legitimitet, er det åpenbart at «de nye organene» saksøkeren ser for seg må ha en legitimitet forskjellig fra denne. For dersom «de nye organene» også kunne spores tilbake til hele folkets vilje, da ville faktisk ingenting ha endret seg i omstendighetene kritisert av saksøkeren. Dette antyder at saksøkeren har i tankene et system av [arbeideres] råd for «de nye organene» som er uforenlig med Forfatningens parlamentariske demokrati.

Kjernen i dette ordspillet er at ethvert spørsmål reist om statsinstitusjonenes demokratiske legitimitet erklæres forfatningsstridig. Andre steder forbyr retten SGPs syn at statsorganene representerer kapitalistenes interesser, og derfor må erstattes av virkelige og genuint demokratiske organer. For: «Selv om all statsmakt i henhold til Artikkel 20 (2) paragraf 1 GG [Grundgesetz; Forfatningen] utgår fra folket, hevder saksøkeren at staten ikke er legitimert av hele folket.»

Følgelig, skulle en massebevegelse av det store flertallet av befolkningen benekte statsorganenes legitimitet, ekspropriere de store bankene og konsernene og demokratisere økonomien, ville det, ifølge domstolen, være innrettet mot en mystifisert «hele fokets vilje», som finner sitt absolutte uttrykk i statens organer. Med disse organene mener domstolen uttrykkelig statens apparat for undertrykking:

Det faktum av saksøkeren har en demokratiforståelse som avviker fra Forfatningens oppfatning er, i siste instans, vist ved det faktum at i paragraf 24 i [partiets] Prinsipperklæring nedverdiger partiet statens institusjoner som er legitimerte i henhold til Forfatningen – nemlig [etterretningstjenesten] Verfassungsschutz og [De føderale væpnede styrker] Bundeswehr – som udemokratiske og rettet mot folket.

Dette er diktaturets språk. Det er ikke den erklærte viljen til flertallet av befolkningen, men statens institusjoner som må beskyttes. Denne argumenteringen har ingenting å gjøre med beskyttelsen av «en liberal demokratisk grunnorden», men tar derimot sikte på å forsvare statsinstitusjonene mot en demokratisk bevegelse.

Trumps kuppforsøk i USA den 6. januar 2021 viste hvor akutt faren er for autoritære tendenser i statsapparatet. I Tyskland er hæren og politiet gjennomsyret av ytre høyre-terroristnettverk, og Verfassungsschutz (BfV) er tett sammenflettet med nynazistmiljøet.

Den samme antidemokratiske logikken gjennomsyrer hele dommen. Følgelig hevder domstolen at «bruken av begreper som sosialisme, revolusjon og kapitalisme» bare er tillatelige dersom de henviser til en «transformasjon av de økonomisk-politiske relasjonene». Skulle imidlertid det økonomiske systemets innvirkninger på politikken adresseres – eksempelvis med det folkelige munnhellet at penger får verden til å gå rundt – er dette, ifølge domstolen, forfatningsstridig.

Marxismen er helt spesielt forfatningsstridig, i domstolens øyne, fordi «ifølge den marxistiske forståelsen kan kapitalisme aldri begrenses til bare det økonomiske systemet. Ifølge dens tolkning er det helheten av produksjonsbetingelsene som utgjør samfunnets økonomiske struktur, det reelle fundamentet, som det over oppstår og reiser seg en juridisk og politisk superstruktur, en overbygning på.»

Siden bankenes og konsernenes diktater blir mer og mer åpenbare ønsker retten å forby enhver henvisning til dem. Den erklærer følgelig transformeringen av samfunnet i henhold til sosialistiske prinsipper for å være forfatningsstridig, fordi det går utover bare en ren endring av den økonomiske politiske orienteringen.

Den presiderende dommeren Peters opphøyde under rettens muntlige domsbegrunnelse til-og-med «det markedsbaserte eiendomssystemet» til en «frihetslov» og erklærte SGPs kritikk av det, så vel som at partiet reiste spørsmål ved «privat eierskap til produksjonsmidlene», som forfatningsstridig. Han opphøyde derved utbyttingen av mennesker til en overordnet fundamental rettighet, som må forsvares selv mot det store flertallets erklærte vilje.

Domstolen ønsker også å forby enhver politisk orientering som tar utgangspunkt i de eksisterende klassemotsetningene. Dette er hva dommen sier:

Saksøkeren står fritt til å si at differensieringen av samfunnet inn i klasser er et «vitenskapelig erkjent og mye anvendt virkemiddel for analysen av samfunn». Saksøkeren bedriver imidlertid ikke sosiologiske studier av samfunnet, men partiets program er basert på samfunnets inndeling inn i klasser. Dette er klart og tydelig orientert mot klassekamp.

Ifølge domstolen har man altså lov til å navngi de eksisterende klassemotsetningene, men man har ikke lov til å utlede politiske konklusjoner fra dem. Denne absurde formuleringen betyr faktisk at enhver diskusjon om sosial ulikhet ville ende opp å bli forbudt. Når den britiske veldedighetsorganisasjonen Oxfam, for eksempel, uttaler i årets fattigdomsrapport at ulikhet er på sitt høyeste nivå noen sinne, og at «bare systemiske løsninger kan bekjempe den økonomiske volden ved dens røtter, og legge fundamentene for en mer lik verden» da er dette forfatningsstridig, ifølge domstolen.

Dommens partiske karakter er også åpenbar i fastsettelsen av det omtvistede beløpet for saksomkostninger. I stedet for de sedvanlige € 5 000 for slike saker, har dommeren summarisk satt det omstridte beløpet til € 20 000, som høyner saksomkostningene, og dermed også kostnadene for en anmode om en anke enormt. Rettens lemfeldige begrunnelse var det faktum at ikke bare hadde SGP søkt om sletting av partiets oppføring fra Verfassungsschutz’ 2017-rapport [publisert i 2018], men også fra de påfølgende årsrapportene, som imidlertid var nesten identiske, og følgelig ikke berettiget en firedobling av kostnadene. Domstolen er forøvrig selv ansvarlig for det faktum at SGP måtte melde inn påfølgende søknader, fordi den forsinket den initielle saksbehandlingen i nesten tre år.

Stanken av fascisme

Forvaltningsdomstolens kjennelse må sees som del av en internasjonal utvikling; styringskretsers dreining i retning av autoritært styre og fascistmetoder. I USA opprettholder Det republikanske partiet sin støtte for Donald Trump, som forsøkte å forhindre valget av hans etterfølger Joe Biden gjennom et kupp, og nå forsøker å få etablert et autoritært diktatur. Her [i Tyskland] er Alternative für Deutschland (AfD) det første ytre høyre-partiet representert i det føderale parlamentet [Bundestag] siden nazistenes fall. De andre partiene har integrert AfD inn i parlamentarisk arbeid og partiet setter regjeringens retningslinjer for flyktningepolitikken, og på mange andre områder. Høyreorienterte terroristnettverk promoteres og beskyttes av statens sikkerhetsapparat.

Angrepet på SGP er en sentral komponent i dette høyreskiftet. Partiet ble først inkludert i Verfassungsschutz’ årsrapport utgitt i 2018. Etterretningstjenesten ble den gang ledet av den høyreorienterte ekstremisten Hans-Georg Maaßen.

Da SGP anla søksmål mot dette responderte det føderale innenriksdepartementet med en 56-siders orientering, som ikke er et juridisk dokument men en besk raljering mot sosialisme. Departementet erklærte at sågar å «argumentere for et egalitært, demokratisk og sosialistisk samfunn» og det å «agitere mot angivelig ‘imperialisme’ og ‘militarisme’ var forfatningsstridig. Departementet ønsket til-og-med å forby «tenking i klassekategorier» og «troen på eksistensen av uforsonlig motstridende konkurrerende klasser».

Forvaltningsdomstolen Berlin har nå støttet dette antidemokratiske synet, og har gått enda lenger. Dens argument at selv et flertall av folket ikke kan tillates å endre statsorganene, fordi disse legemliggjør «hele folkets vilje», er ikke bare rettet mot en sosialistisk massebevegelse, men mot elementære demokratiske prinsipper.

Allerede den amerikanske Uavhengighetserklæringen av 1776 proklamerte «Folkets Rett til å endre eller avskaffe den, og til å innføre en ny Regjering», når enhver form for Regjering blir ødeleggende for Livets formål, Frihet og jakten på Lykke.

Dommen fra Forvaltningsdomstolen Berlin hviler ikke på denne demokratiske tradisjonen, men på den autoritære tradisjonen fra der Kaisers imperium, som erklærte at den rådende statsordenen var det høyeste gode, og på det grunnlaget forbød sosialdemokratiet.

Juristen Carl Schmitt, som seinere støttet nazistene, tok opp denne ideologiske tradisjonen i Weimar-republikken, for å berettige nødvendigheten av et «kommissær-diktatur» for å undertrykke revolusjonen. Seinere berettiget han president-diktaturene til Von Papen og Schleicher, ved å hevde at Reichspresidenten var «forfatningens vokter». Som sådan måtte han beskytte «hele det tyske folks politiske enhet» fra [det føderale parlamentet] Reichstag, som i kraft av å være en «refleksjon av de sosiale og økonomiske interessesammenstøtene», dvs. klassemotsetningene, bidro til statens oppløsing.

Derfra var det bare et lite skritt til glorifiseringen av «der Führer». Schmitt forsvarte i 1934 det motbydelige drapet på 200 av Hitlers rivaler etter det angivelige Röhm-putsch, i hans beryktede dokument, «Der Führer beskytter loven». Schmitts elev Ernst Rudolf Huber avgrenset i hans «Forfatningsjuss», publisert i 1937, folkets objektive vilje fra «subjektive folkelige og populære overbevisninger», som var bestemt av sosiale interessekonflikter. «Den faktiske beskytteren av folkets vilje forblir imidlertid der Führer,» erklærte han. «Selv om den stemmeberettigede befolkningen skulle vende seg mot ham, det er han som legemliggjør folkets objektive kall.»

Gitt denne juridiske tradisjonen er det ikke overraskende at dommer Peters avviser enhver historisk referanse. Han erklærte allerede i den muntlige domsbegunnelsen: «I dag har vi hørt om mange historiske ting, om Bismarcks lover, argumenter om Karl Marx, osv.», men ingenting av dét «er relevant» her.

Bare med det utsagnet sa han fra seg all legitimitet. Det er ikke mulig å snakke om demokrati i Tyskland, enn si fordømme et parti som forfatningsstridig, uten å trekke lærdommene av denne historiske erfaringen. Hitler var i stand til å komme til makten i Tyskland gjennom «legale» og «demokratiske» midler, der helheten av det juridiske apparatet og embetsverket, med bare noen få hederlige unntak, tjente hans diktatur og hjalp ham å organisere utryddingskrigen og Holocaust.

Men for Forvaltningsdomstolen er dette «ikke relevant». I stedet berettiget den SGPs forfatningsstridighet, blant annet med den begrunnelse at Leo Trotskij i 1938 hadde oppfordret til «proletariatets bevæpning, i kampen mot fascisme», som – hvilket SGPs representanter forklarte i retten – ville ha vært den eneste måten å kunne forhindret den andre verdenskrigen og Holocaust.

Innenriksdepartementet henviste i sitt orienteringsdokument til Trotskijs oppfordring, som bevis for at trotskistpartiet SGP slåss mot den liberal-demokratiske Forfatningen – Grundgesetz. Dette sier retten seg enig i, i den skriftlige domsbegrunnelsen. Retten avviste SGPs argument om at referanser til Leo Trotskij «må evalueres i deres historiske kontekst» – i dette tilfellet i konteksten av fascismen – fordi partiet har fulgt en politisk agenda «basert på Trotskij».

Følgelig, dersom et politisk parti inntar det standpunkt at naziregimet burde ha blitt styrtet i 1938 av arbeiderklassens væpnede oppstand, da er det i strid med den liberal-demokratiske grunnleggende ordenen! Dommer Peters kunne ikke tydeligere ha uttrykt hans synspunkt at statsapparatet under enhver omstendighet representerer «hele folkets vilje».

Forbudet mot KPD

Domstolen bryter ganske åpenlyst, i dens antidemokratiske domsbegrunnelse, gjeldende lov og juridisk presedens, slik den er nedfelt av [Tyskland høyeste rettsinstans] Bundesverfassungsgericht. Loven Beskyttelse av Den føderale forfatningen – Bundesverfassungsschutz – som dommen offisielt bygger på, åpner overhodet ikke for en slik tolkning. Denne loven, som selv representerer en massiv innskrenking av den konstitusjonelt garanterte ytringsfriheten, inkluderer eksplisitt ikke kapitalisme og privateiendom blant den liberal-demokratiske grunnordenens prinsipper som er definert verdige beskyttelse.

Også Bundesverfassungsgericht uttalte eksplisitt i dens dom av 17. januar 2017, mot å forby det nasjonalistiske fascistpartiet NPD – Nationaldemokratische Partei Deutschlands – at det ikke var partiets avvisning av statsorganene, men bare dets angrep «på muligheten for alle borgeres like deltakelse i prosessen for politisk beslutningstaking, og på tilbakekoblingen av utøvelsen av statsmakt til folket» som var å betrakte som forfatningsstridig. Dommen sier uttrykkelig:

Avvisningen av parlamentarisme, dersom den er kombinert med kravet at den erstattes med et system for folkeavstemming, kan dermed ikke berettige beskyldningen om tilsidesettelse av den liberal-demokratiske grunnordenen. Situasjonen er imidlertid annerledes når det gjelder å avskrive parlamentet, med det siktemål å etablere et ettpartisystem.

Denne dommen ble referert både av SGPs advokat Peer Stolle i hans redegjørelser, og av SGPs representanter i retten. Men dommer Peters ignorerte bevisst henvisningene til gjeldende rettspraksis. Han baserer i stedet sin skriftlige domsbegrunnelse nesten utelukkende på dommen fra 1956 om forbudet av Det tyske kommunistpartiet (KPD).

Dette understreker også den reaksjonære og antidemokratiske tradisjonen aksjonen mot SGP står i. Dommen mot KPD fra den kalde krigens tid har lenge vært diskreditert. Jutta Limbach, daværende Bundesverfassungsgericht-president, uttalte allerede i 1996 at hun ville ha avvist forbudet i henhold til gjeldende konstitusjonelle prinsipper. Josef Foschepoth, historieprofessoren som har forsket grundig på KPD-rettssaken, med evaluering av tidligere utilgjengelige statsarkiver, konkluderer i hans bok Verfassungswidrig! [Forfatningsstridig!] publisert i 2017, med at KPD-dommen var et åpenbart brudd på Forfatningen og at den var politisk motivert. «I disse rettsprosedyrene var det ikke lenger separate statsmakter, men bare én stat, som under den føderale regjeringens press insisterte på at KPD skulle forbys,» skriver Foschepoth.

Adenauer-regjeringen var i det tilfellet representert av de samme høyreradikale kretsene som allerede under nazistene hadde spilt en aktiv rolle i forfølgelsen av kommunister. Hans Ritter von Lex, leder for den føderale regjeringens kontor for rettsforvaltning [Prozessführungsstelle der Bundesregierung], som den 23. mars 1933 i kraft av hans posisjon som Reichstag-medlem for Det Bayerske Folkeparti (BVP) [Bayerische Volkspartei] hadde erklært hans partis godkjenning av Hitlers bemyndigelseslov [Ermächtigungsgesetz]. Bare få dager tidligere hadde han i en personlig samtale forsikret Hitler om at han delte hans mål om å «få utryddet marxismen i Tyskland».

Han sa: «At man befrir det tyske folk fra denne forurensningen, selv med bruk av de hardeste metoder, det er et gjengs krav i alle patriotisk-sinnede kretser.»

Dommer Peters anvender denne dommen fra tidligere naziadvokater til å forby sosialistideer i sin helhet. Uten å henvise til noe som helst bevismateriale beskylder han trotskistpartiet SGP, der han anvender KPD-dommens ordlyd, for å stå for et ett-parti-diktatur der «statsmakten er konsentrert i ett statsparti» – hvilket trotskistbevegelsen alltid har avvist med henvisning til den staliniserte Sovjetunionen og det tidligere Øst-Tyskland (DDR).

Peters fabulerer videre og utvikler følgende løgnaktige konstruksjon: «I lys av statspartiets omnipotens og allmakt og dets enerådende innsikt i politiske nødvendigheter, er regjeringens ansvarlighet overfor folkets representasjon utelukket, og enda mer dannelsen og utøvelsen av en parlamentarisk opposisjon. ... I en slik politisk struktur er ikke menneskerettighetene garantert.»

Med denne usannheten, som dommer Peters ikke engang tok seg brydderiet å underbygge, identifiserer han trotskistbevegelsen med de stalinistiske forbrytelsene som den ble grunnlagt mot. Med dét ignorerer Peters bevisst uttalelsene fra Stolle i hans juridiske orienteringer og fra SGPs representanter i retten. De avviste eksplisitt under rettshøringen identifiseringen av stalinisme med trotskisme, der de uttalte:

Trotskij og venstreopposisjonen forsvarte i virkeligheten de marxistiske prinsippene nedfelt i Oktoberrevolusjonen, mot stalinistisk kontrarevolusjon. Helt fra begynnelsen av inkluderte disse prinsippene demokrati i Sovjetunionen, og en orientering til internasjonal sosialistisk revolusjon.

Den uoverstigelige avgrunnen mellom stalinistisk tyranni og genuine sosialistprinsipper ble avslørt i De store utrenskingene på 1930-tallet, der hundretusenvis av kommunister ble myrdet på anklager om trotskisme. I Den tyske demokratiske republikken (DDR; Øst-Tyskland) ble trotskister som Oskar Hippe, som sloss mot stalinistene for demokrati og sosialisme, dømt til lange fengselsstraffer.

At dommer Peters ganske enkelt feier disse saksanliggendene til side, bekrefter at han har avlevert en politisk dom som tar sikte på å kriminalisere marxisme og enhver seriøs opposisjon mot regjeringens høyreorienterte politiske retningslinjer.

Dommens politiske betydning

Domstolens bestrebelser for å kriminalisere ethvert spørsmål reist om statsinstitusjonenes legitimitet, enhver kritikk av kapitalistsamfunnet og ethvert forehavende om en sosialistisk transformasjon, er uttrykk for styringsklassens paniske frykt for voksende sosial opposisjon. Den frykter at den utbredte avvisningen av en politikk som setter de rikes profitter foran den store massen av arbeidende menneskers vitale interesser, og ruster opp for krig, skal anta en bevisst og organisert form.

Som i en orwellsk dystopi mener domstolen å kunne forby å hevde det åpenbare. Statens klassekarakter, som retten ønsker å forby navngivingen av, har blitt spesielt tydelig under pandemien. Bare i Tyskland har mer enn 115 000 mennesker allerede dødd, fordi styringsklassen prioriterer profitt over folks liv. Helheten av samfunnet blir med viten og vilje infisert for å holde næringslivsvirksomheter i gang, profittene rennende og aksjekursene stigende.

Mens storselskapene og konsernene mottok hundrevis av milliarder av skattebetalernes penger, må sykepleiere slite som slaver på sykehus som har sett finansieringen skåret til beinet, og med skolene som ikke engang er utstyrt med de mest rudimentære luftfiltre. Bare i løpet av det første året av pandemien økte verdens milliardærer deres samlede formue med svimlende 60 prosent, til $ 13 billioner, mens ytterligere 160 millioner mennesker på samme tid ble kastet ut i absolutt fattigdom og en kamp for overlevelse.

Under påskuddet omstrukturering kuttes hundretusenvis av arbeidsplasser, lønningene reduseres og sosialytelser sløyes. Det eneste budsjettet som blir massivt utvidet er for våpenopprustningen. Forsvarsbudsjettet har siden 2014 økt med over 30 prosent. Den regjerende koalisjonen, sammensatt av Sosialdemokratene (SPD), Liberal-Demokratenes Parti (FDP) og De Grønne, øker det ytterligere, og har lagt ut på en konfrontasjonskurs med atomvåpenmaktene Russland og Kina, og risikerer med det en ny verdenskrig.

Disse politiske orienteringene er hatet av befolkningen. De oppfatningene domstolen ønsker å forby deles bredt: At regjeringen fører politikk i de rikes tjeneste; at staten tjener til å håndheve disse politiske retningslinjene; og at samfunnet må transformeres langs sosialistiske linjer.

Tysklands styringsklasse konkluderte den 30. januar 1933 at den bare kunne realisere sine krigsplaner og få knust arbeiderbevegelsen med et regime ledet av nazistene. I dag tyr styringsklassen igjen til autoritære metoder for å motvirke motstand mot dens høyreorienterte politikk.

Inkluderingen av SGP i Verfassungsschutz’ årlige rapport, etterretningstjenestens ærekrenking av SGP som en «venstreorientert ekstremist»-organisasjon, og etterretningstjenestens overvåking av partiet er vesentlige skritt i denne retningen. Dommen baner juridisk vei for å kunne forby partiet. Men den føderale regjeringens og domstolens antidemokratiske argumentering er rettet mot alle som motsetter seg den høyreorienterte faren og kritiserer kapitalisme.

Men 2022 er ikke 1933. Dommen ble ikke nedfelt etter arbeiderklassens massive nederlag, men under betingelser med en tiltakende radikalisering. I Tyskland, i Europa forøvrig, og rundt om i verden utvikler det seg en ny massebevegelse av arbeiderklassen, for å slåss tilbake mot bevisst masseinfisering, krig og ulikhet.

Under disse betingelsene er forsvaret av Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) av avgjørende betydning. Nok en gang oppfordrer vi alle WSWS-lesere til i dag å signere underskriftskampanjen vår på Change.org, gi en så generøs donasjon som mulig for våre saksomkostninger, og registrer deg som en aktiv supporter. Del denne uttalelsen og diskuter den på sosiale medier og med venner og kolleger.