Labour Party-leder sir Keir Starmer har pånytt bekreftet hans partis urokkelige forpliktelse til NATO og alliansens krigshissing mot Russland, og understreker at han er beredt til å slå hardt ned på og undertrykke folkelige antikrigsentimenter.

I et intervju med Times i går sa han: «Dette er veldig tydelig meg, der jeg bekrefter vår holdning til NATO, og det med viten og vilje. Det er ikke et nytt standpunkt for Labour Party, for vi alltid har vært Nato-partiet.»

«Budskapet er at vi står fast og forente i vår støtte til Nato, at vi på nytt bekrefter Labours historie og tradisjon – Bevin-tradisjonen – til Labour Party, og gjør det veldig, veldig klart at vi ikke bare ser det som del av vår historie og tradisjon. Det er del av våre verdier, like relevant i dag som det noen gang har vært.»

Times påpeker at Ernest Bevinvar en tidligere «Labour-utenriksminister og trofast antikommunist, som med hans visjon om en transatlantisk allianse førte til Nato».

Labour-partilederen gikk videre til å forklare at det var «veldig vanskelig å finne et skillepunkt» mellom Conservative-regjeringen og Labour over det USA-ledede krigspådrivet sentrert på Ukraina. Han gjorde det klart at han snakket om aggresjon opp til og inkludert militærkonflikt, og forklarte at han «ikke hadde store forhåpninger om at en krise på Ukrainas grense kan avverges» og at han ville ha «reversert regjeringens planer om å redusere hæren med 9 000 soldater og 79 stridsvogner, etter et ‘tiår med nedgang’ for de væpnede styrker.»

Starmer ga intervjuet i forkant av et møte i går med NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg, det første slike møte med en Labour-leder på et tiår, som del av hans audition for britisk imperialisme – for å vise at Labour er til å stole på for gjennomføringen av styringsklassens militaristiske politikk.

Han fordømte sin forgjenger Jeremy Corbyns falske motstand mot NATO, og hans nøling med å melde seg på den antirussiske kampanjen over Skripal-forgiftningene. Times oppsummerte Starmers uttalelser med å si at Corbyn tok «feil på NATO, og ettertrykkelig feil på Salisbury-forgiftningene ved å nekte å holde Russland ansvarlig».

Times ønsket Labour-lederens uttalelser velkommen med en redaksjonell lederartikkel med headingen «Starmer og sikkerhet: Et budskap om styrke er et velkomment skifte i partiets holdning.» Men avisa mente Starmer hadde «tatt feil» der han sa Labour «alltid har vært NATO-partiet», og påpekte Corbyns lederskap og hans planlagte deltakelse samme kveld på et møte i Stop the War Coalition (STWC), kalt under oppropet: «Nei til krig i Ukraina: Stopp NATO-utvidelsen»

Redaktørene befalte: «Sir Keir sier partiet har forlatt hans forgjengers tilnærming. Det engasjementet må opprettholdes.»

Starmer responderte innen få timer, og skrev en ytringsartikkel i avisa Guardian, rapportert å være «skrevet på vei til Brüssel hvor han bekreftet Labours solide støtte til Nato».

«Under mitt lederskap er Labours forpliktelse til Nato urokkelig», skrev han, og fordømte «slike som Stop the War Coalition» for å være «i beste fall … naive; og at i verste fall tilbyr de deres aktive støtte til autoritære ledere som direkte truer demokratier.»

For å sitere tidligere Tory-statsminister Margaret Thatcher, Starmer anvender STWC som a stalking horse – et skalkeskjul – for å angripe alle som er motstandere av krig som «den indre fienden». Han signaliserer Labours vilje til å spille den førende rollen i en nådeløs undertrykking av enhver motstand i arbeiderklassen mot NATOs krigsplaner.

Dette er det mest kritiske elementet i hans pitch [‘søknad’] for å bevise at han er et par trygge hender for britiske imperialistinteresser. Det andre elementet er å fremme seg selv som et mer globalt og nasjonalt troverdig alternativ til Johnsons åpenbart forvirrede og vaklende statsministerfunksjon. «Jeg blir slått av det faktum at nesten hver gang han holder en pressekonferanse i utlandet, er blant de første spørsmålene om hans autoritet i hans eget land, hans autoritet på verdensscenen,» sa Starmer til Times.

«Det burde aldri være det første spørsmålet stilt en britisk statsminister fra noe politisk parti.»

Hans poeng ble understreket i går under en felles pressekonferanse mellom Johnson og Stoltenberg i Brüssel. Statsministeren gjentok grunnløse påstander om «dyster» etterretning som beviser en forestående russisk invasjon, etter hans kunngjøring at ytterligere 1 000 britiske tropper ble satt i beredskap for rask utplassering til Øst-Europa.

Han fortsatte med en hånende utskjelling av EU-maktene på vegne av den amerikanske regjeringen, med et spark til Frankrikes president Emmanuel Macron, som den britiske pressen har beskyldt for å «tilby Ukraina en forgiftet fredsplan» etter hans samtaler med Putin. Storbritannia «ville ikke behandle nasjonene i hjertet av vårt kontinentet som bønder på et sjakkbrett, som det prutes og krangles om, eller er til å ofres,» sa Johnson syrlig.

Men hans forsøk på å framstå med en statsmanns autoritet ble raskt undergravd av spørsmålet: «Dersom det blir avdekket at du har brutt loven, vil du da trekke deg?» Dette var med referanse til den pågående politietterforskningen av festene holdt i Downing Street, noen der statsministeren deltok, i løpet av de nasjonale nedstengingene under pandemien.

Samtidig som Johnson satt der og vred seg ble hans utenriksminister Liz Truss behandlet med utilslørt forakt av den russiske utenriksministeren Sergey Lavrov, på en pressekonferanse i Moskva. Lavrov beskrev samtalen rett ut som en «mellom den stumme og den døve», og hans motpart som en «som avviste alle de fakta vi presenterte». På ett tidspunkt ba han oversetterne om å avbryte tolkingen av Truss’ utsagn, og reiste seg og forlot rommet straks pressekonferansen var over.

Starmer tilbyr seg som motsatsen til Johnson, en som er pålitelig nok til å ha blitt klarert av den britiske staten for i fem år å lede de britiske påtalemyndighetene – Crown Prosecution Service – inkludert, med hans egne ord, til «å arbeide med etterretningstjenestenes pågående operasjoner».

Starmers appell er til borgerskapet, via de mest reinspikka representantene for Conservative Party som medium. Hans første vesentlige uttalelse om Ukraina ble avlevert som en ytringskronikk skrevet for Tory-høyres husorgan, Daily Telegraph, «Storbritannia må stå fast mot russisk aggresjon». Hans andre offentlige erklæring ble først levert til Times, en av Murdoch-pressens flaggskip-publikasjoner.

Starmer gjorde det igjen klart at hans appell var for nasjonal enhet, og at det ikke er noen dissens. Han pekte ut Johnsons hovedkonkurrenter for lederskapet i Tory-partiet for ros, og beskrev seg som «oppmuntret» av det «moralske motet» vist av finansminister Rishi Sunak og helseminister Sajid Javid, for å ha kritisert Johnson for hans beskyldning av Starmer for å ha tillatt den notorisk pedofile Jimmy Savile unnslippe rettsforfølgelse.

Sunak, en multimillionær, leder oppfordringene om knusende innstramninger som skal pålegges arbeiderklassen for å betale for pandemiredningsaksjonene til selskaper og de superrike. Javid, bare en vanlig millionær, har gått i spissen for regjeringens skroting av alle Covid-19-folkehelsetiltak.

Starmer gjør det klart at Labour vil fortsette å støtte denne politiske orienteringen, sammen med krigshissingen mot Russland, helt til skaftet, enten det er som en lojal opposisjon, som en partner i en nasjonal enhetsregjering, eller om det er ved at partiet danner sin egen regjering.

Hans handlinger er en knusende tiltale av Corbyn og restene av det som går for å være Labours «venstre». Hva står det igjen å vise til etter de fem årene de ledet partiet? Corbyns nekting av å bekjempe blairistene har etterlatt et parti forflyttet enda lengre til høyre enn det var under Tony Blair, som nå er betingelsesløst forent med Toryene i alt av deres hovedsaker i politikken, inkludert på oppildningen til krig med atomvåpenbestykkede Russland, der partilederen sågar beskriver antikrigdemonstranter som agenter for utenlandske despoter.

Som Socialist Equality Party (UK) insisterte i sin uttalelse, Arbeiderklassen må mobilisere for å få ned Johnson-regjeringen [engelsk tekst]: «Arbeidere må innse den politiske virkeligheten, den at begge partiene, både Tory Party og Labour Party, representerer den ene og samme enheten – partiet for flokkimmunitet, sosial reaksjon, militarisme og krig.»

Den presserende hasteoppgaven med å bygge en antikrigbevegelse for å bekjempe britisk og amerikansk imperialismes aggresjon, kan bare besørges på fundamentet av en ny, sosialistisk, internasjonalistisk bevegelse i arbeiderklassen, under lederskap av SEP.