Dette er del én av et todelt intervju som avkrefter påstandene om at Covid-19 har blitt endemisk. Del to kan leses her.

Dr. Eleanor (Ellie) Murray er assisterende professor i epidemiologi ved Boston University School of Public Health, deres hennes arbeid omfatter forbedring av metoder for bevisbaserte beslutninger og interaksjonen mellom mennesker og data. Hun fokuserer først og fremst på bruksområder for folkehelse og klinisk epidemiologi, blant annet med anvendelse for HIV, HPV, kreft, hjerte- og karsykdommer, psykiatriske lidelser, muskel- og skjelettlidelser, sosial- og miljøepidemiologi og mødre- og ungdomshelse. Hun utfører også metaforskning som evaluerer skjevheter og forskyvninger i eksisterende forskning. Under Covid-pandemien har dr. Murray arbeidet med å forbedre vitenskapelig kommunikasjon om epidemiologi, og er en assisterende redaktør for Sosiale Medier for American Journal of Epidemiology.

Hun har skrevet kommentarer for Washington Post om pandemien og gitt mange intervjuer om emnet. Mer nylig har hun vært kritisk til oppfordringen om å erklære Covid endemisk, med henvisning til misbruk av det vitenskapelige begrepet, og i opposisjon til politiseringen av begrepet for opportunistiske politiske manøvrer. Hun var så vennlig å akseptere vår forespørsel om et intervju.

Dr. Benjamin Mateus (BM): Dr. Murray, takk for at du snakker med WSWS og tok tid fra din dag til å gjøre dette intervjuet. Du er en ekspert på Covid og en epidemiolog. Kanskje vi kan begynne med å forklare våre lesere hva du gjør, og hvordan epidemiologi fungerer i de bredere aspektene av folkehelse?

Dr. Eleanor (Ellie) Murray: Som du sier, jeg er epidemiolog, og helt spesifikt, min spesialitet er på epidemiologiske metoder, som betyr at selv før Covid har mitt arbeid vært fokusert på å prøve å finne ut hvordan vi får utmerket anvendelig informasjon fra data om helse- og folkehelseanliggender.

Og hvordan skal vi så formidle denne informasjonen til folk? Så derfor, den rammen jeg bringer til Covid-forskningen er å sørge for at vi stiller de riktige typer spørsmål, at vi anvender relevante typer datainnsamlinger, statistiske metoder, og andre slags måter for å analysere disse dataene.

Og siden at vi kommuniserer korrekt, på en måte som formidler forståelig hva våre data kan fortelle oss om pandemien. Det er hva epidemiologien gjør på feltet folkehelse. Noen ganger kalles det folkehelsens verktøykasse; dataanalyse er en helt spesiell komponent av folkehelse.

Men det handler egentlig om å finne ut hvordan man innrammer komplekse spørsmål. Mesteparten av tiden er vi interessert i å forstå ting som kan skade, der det er umulig å gjøre et eksperiment eller en randomisert prøve.

Vi må prøve å forstå verden, og forstå årsakene bak dårlige utfall [som sykdom eller død]. Hva er konsekvensene av denne eksponeringen, og hvordan kan vi imøtegå eller dempe den? Hvordan reduserer vi den?

BM: Siden du tok opp temaet, kanskje vi kan fordype oss i det. Forrige onsdag avsluttet [det føderal helsedepartementet] US Department of Health and Human Services (HHS) i all hovedsak deres forlangender at alle sykehus [daglig] skulle rapportere inn Covid-19-dødsfall til den føderale regjeringen.

Delstater begrenser også deres Covid-rapportering, og mange avslutter deres kontaktsporingsprogrammer. I tillegg har CDC redusert retningslinjene for isolering og karantener ned til fem dager. Dr. Walensky har til-og-med foreslått at man kan gå tilbake på arbeid så framt man er asymptomatisk. Vi ser allerede rapporter om stigning av sykehuservervet Covid-19 blant innlagte pasienter.

Storbritannia rapporterte om et nylig forsøk, en såkalt human challenge trial, der deltakere bevisst blir infisert med SARS-CoV-2-viruset under kontrollert overvåking. Forsøket viste at de ble smittsomme i løpet av to dager, og forble smittsomme i gjennomsnitt mer enn ni dager og noen minst så lenge som opp til tolv dager, innsikter som vekker mange foruroligende bekymringer over CDCs endring av retningslinjene. Og samtidig fortsetter pandemien å infisere med høye rater. Som epidemiolog, hva er dine tanker om denne utviklingen?

EM: Dette er særdeles problematisk. Det er nesten som om et meterologisk institutt skulle si de ikke kommer til å spore og følge opp stormceller lenger, og at de ikke lenger kommer til å melde tornadovarsler. Og så sier delstater at de ikke lenger kommer til å etterforske skadeofre som konsekvens av tornadoenes herjinger.

Jeg tror folk ville blitt forferdet. Regjeringens jobb er å spore værsystemer, varsle når ting er i ferd med å bli verre, og deretter lete etter og besørge støtte til mennesker som er skadet eller omkommet etter en naturkatastrofe.

Men av en eller annen grunn, det ser ut til at folk tror at med Covid kan de stikke hodet i sanda og late som om tornadoer ikke eksisterer, og at de da bare vil passere forbi dem, og at de vil klare seg bra. Men, det er ikke tilfelle, det er ikke sant. Vi trenger informasjonen, og vi trenger dataene for å finne ut, for å vite hvor vi skal målrette ressursene, og hvor vi skal rette tidlig varsling.

BM: Kan du si noe om hvorfor de ville velge å gjøre noe slikt? Hva er motiveringen bak å demontere disse Covid-dashbordene og folkehelsetiltakene?

EM: Siden jeg ikke var i rommet der disse beslutningene blir tatt kan jeg bare spekulere. Men man kan tenke seg det må være et ganske stort press på regjeringen for å erklære Covid over. Med dataene som kommer ut regelmessig er det mye vanskeligere å få gjort det, enn om informasjonen ikke er tilgjengelig for folk.

BM: Foruten regjeringens bekvemmelighet for å kunne erklære pandemien over, reiser det spørsmål om folkehelsens rolle som institusjon, og folkehelsens tilstand i USA.

Jeg reiser anliggendet fra et historisk perspektiv. I løpet av de 200 siste årene ble den forventede levealderen i Amerika doblet, på grunn av politiske folkehelseretningslinjer og folkehelseinitiativer. Men disse vinningene har i stor grad blitt erodert vekk, til tross for økende helsekostnader. Vektleggingen har blitt forskøvet fra å utvikle folkehelseinfrastruktur, over til å imøtekomme det som har blitt kalt et «dyrt pleiesystem av sykdom».

Under Covid har vi sett den forventede levealder stupe og helsevesenet kollapse, på grunn av gjentatte bølger av infeksjoner. Arbeidsstyrken er utslitt, og mange har sluttet i yrket på grunn av posttraumatisk stress.

EM: Jeg vil beskrive folkehelsen i USA med tre ord. Jeg vil si den er desentralisert, underfinansiert og utmattet.

Folk som jobber i [delstatenes] helsedepartementer har arbeidet ekstremt på overtid. Og i tillegg, mye av deres oppmerksomhet og knappe ressurser har blitt omdirigert til Covid. Som du kan forestille deg, deres evne til å overvåke andre sykdommer får svært lite oppmerksomhet.

Den andre tingen å merke seg er, vi har dette veldig desentraliserte folkehelsesystemet her i USA, delstat for delstat, noen ganger til-og-med på nivå av fylke for fylke. Det er ikke én primær måte folkehelsen blir styrt på. Ikke engang delstatenes helsedepartement rapporterer til noen form for … det er ikke hierarkisk. Det er ikke et nasjonalt helsedepartement som de delstatlige helsedepartementene rapporterer til.

De besørger informasjon til CDC [Centers for Disease Control and Prevention] på CDCs forespørsel. Likevel, CDC er ikke et nasjonalt helsedepartement på den måten vi kan forestille oss andre departementer arbeider, på et føderalt nivå.

Vi har noen delstater der selv delstaten ikke fører tilsyn med fylkenes helseavdelinger, eller med de lokale helseavdelingene. Og derfor, det er mange mennesker som bare prøver å finne ut av ting så godt de kan, med de begrensede ressursene og den veiledningen de har.

Folkehelsen har vært kronisk underfinansiert i mange tiår. Det er aldri nok penger til å få ansatt folk. Ofte kan helsedepartementer bare betale minstelønna. Men personene de ofte prøver å ansette er fagprofesjonelle med mastergrader i folkehelse. For at noen skal ta opp et lån på $ 50 000 for å betale for utdanningen og opplæringen for å få en mastergrad, og deretter måtte akseptere å ta en jobb for $ 30 000 i året [NOK 263 800], det er ... vel det viser deg hvor forpliktet de er til å jobbe i fagfeltet, men det er bare ikke bærekraftig. Resultatet er at mange i helsedepartementene faktisk aldri har hatt noen utdanning i faget folkehelse, fordi det er så mye dyrere å skaffe seg opplæringen enn hva man kan forvente å få igjen i lønnsinntekt.

Grunnleggende sett, folkehelsen i USA var i en bedrøvelig tilstand allerede før pandemien. Og nå, jeg mener de fleste profesjonelt fagutdannede innen folkehelse går på bare eimen av drivstoff.

BM: Takk skal du ha for dine ærlige kommentarer. De er ganske iørefallende og betydningsfulle.

Jeg vil gjerne diskutere det aktuelt hete emnet, som så ofte nevnes i alle medier: Covid er endemisk, og vi kan erklære pandemien over. I oktober tok du opp dette anliggende i en lang tweet.

For å gi en kort innledning, det har vært et skifte i de offisielle meldingene, vekk fra idéen om at vi kunne oppnå flokkimmunitet. De føderale og delstatlige helsemyndighetene trengte en ny knagg å henge deres hatter på. Konseptet at Covid er endemisk har fått mye oppmerksomhet, og for allmennheten betyr det å leve permanent med viruset. Forestillingen at Covid er endemisk, som det nå blir slengt rundt, er imidlertid ikke vitenskapelig basert, men er basert på et politisk grunnlag.

I din tweet skrev du: «Alle snakker uopphørlig om at Covid blir endemisk, men etter hvert som jeg lytter til denne samtalen, blir det mer og mer klart for meg at svært få av dere vet hva endemisk betyr.»

Kan du først definere disse begrepene – pandemi, epidemi, og endemi – for så å utvide derfra?

EM: Det aller første er at en pandemi er en epidemi, av en langt større målestokk, og endemi er ikke innenfor det spekteret, og det er i sin helhet en helt annen idé. Den offisielle definisjonen av en pandemi, fastlagt av Verdens helseorganisasjon (WHO) og akseptert av CDC, er en sykdom som sprer seg ute av kontroll, i to eller flere regioner i verden.

Definisjonen tillater oss å skille mellom en mer lokalisert regional pandemi og en global pandemi, selv om vi vanligvis ikke skiller mellom disse to. Men en epidemi er da er en sykdom som bare forekommer i én lokalisering, men den er ute av kontroll.

Så, med den definisjonen i tankene, kan vi spørre: «Er Covid [fortsatt] en pandemi? Er sykdommen ute av kontroll i to eller flere regioner i verden?» Svaret der, er et klart «Ja!»

Endemi er, på den andre siden, mer et teknisk begrep, og det har et par forskjellige betydninger i epidemiologifaget og en helt annen betydning innen feltet økologi. Og derfor, det er et veldig glatt, langt glattere konsept, som jeg tror gjør det modent for anvendelse som et slags politisert begrep, fordi det kan være vanskelig å nagle ned når noen misbruker det, eller når de anvender det i feil kontekst eller innramming.

Når vi tenker på det i matematisk modellering, som er et spesifikt konkret konstrukt, da refererer endemi til en sykdom i én gitt region, i én gitt periode, hvor den i gjennomsnitt infiserer én ny person for hver gjeldende infeksjon over den gitte perioden.

Det er et par virkelig viktige elementer her. Det ene er idéen at det er gjennomsnittlig stabilitet i antall infeksjonstilfeller. Og det kan være et antall tilfeller som er omtrent det samme hele tiden, eller at det er noen sesongmessige svingninger, men enhver sesongmessig stigning vil måtte møtes av en sesongmessig nedgang, for at gjennomsnittet ender på det flate antallet.

Men det andre nøkkelpoenget som mangler i samtalen er den spesifikke tids- og stedsangivelsen; at noe kan være en endemi i dag og en epidemi i morgen. Og det er ikke en konflikt mellom det som faktisk finner steder. Hvert år har vi sesonginfluensa, og man kan argumentere for at sesonginfluensa er en endemi i mange deler av verden. Men vi kan ha en sesongbetinget influensastamme og en influensastamme som er en pandemi, i samme influensasesongen.

Så vi kan samtidig ha endemisk influensa og pandemisk influensa. Det er ikke nødvendigvis noen spesiell grunn til at ikke Covid kan gjøre det mot oss også, fordi vi har sett at [viruset som forårsaker] Covid muterer til nye varianter hver gang vi har en stor vintertopp … hittil. Virologene fortalte oss at det utvikler seg mindre raskt enn influensa, men vi ser, fra topp til topp av Covid-bølgene, at det oppstår en ny dominerende variant.

På lang sikt kan vi komme til å være i en situasjon der vi har sesongmessig Covid og noen ganger Covid-pandemier.

BM: Dette reiser et viktig spørsmål: Kan dette viruset noen gang virkelig bli en endemi, dvs. bli endemisk? Anta at vi har et veldig smittsomt virus, immununnvikende og konstant muterende. Samtidig vet vi at tidligere infeksjoner eller vaksineringer ikke vil besørge langvarig immunitet, i tillegg til at det er et luftbårent patogen som overføres mellom mennesker. Kan SARS-CoV-2-koronaviruset noen gang roe seg ned i en genuint endemisk tilstand?

EM: Det er her begrepets type squishiness kommer inn. I tillegg til denne faktisk formelle matematiske definisjonen, er det også en litt mer vag definisjon av en sykdom som ganske enkelt oppfører seg forutsigbart over en relativt langsiktig periode innen et gitt område. Igjen, man har den regionspesifikke og tidsspesifikke definisjonen. Likevel, forutsigbarheten trenger nødvendigvis ikke være forutsigbart på et stabilt nivå av antall infeksjonstilfeller på en bestemt måte.

Jeg nevnte at man kunne kalle sesonginfluensa endemisk, men sesonginfluensa er ikke på samme nivå hele året rundt, og den sirkulerer faktisk over hele kloden. Så, dét er også et argument for at den ikke er endemisk.

Én måte å tenke på det er å spørre: '«Er influensaen forutsigbar?» Og, i det store og hele, svaret er «Ja». Men i tillegg til at den er forutsigbart, må vi også opprettholde konstant overvåking for å sikre at vi ikke ser en uforutsigbar pandemisk variant som begynner å sirkulere.

Tilbake til Covid, dersom vi skulle spørre: «Er Covid en pandemi akkurat nå?» Det må vi innrømme at sykdommen er, siden den er ute av kontroll i to eller flere regioner i verden. «Er Covid endemisk?» Sykdommen er ikke endemisk under den matematiske definisjonen, men er den endemisk under den forutsigbare definisjonen?

Der, tror jeg, er det et slags argument man kan komme med. Men dét er akkurat det motsatte av hva folk bruker begrepet endemisk for å hevde, som er at vi de to siste årene har sett en sommertopp og en vintertopp, og vintertoppen er kanskje av dobbel størrelse relatert sommertoppen. Og disse toppene blir etterfulgt av sykehusinnleggelser og dødsfall, til tross for vaksiner eller skadebegrensende tiltak på plass.

Og så, dersom vi fortsetter som vi har gått fram, da er vår beste forutsigelse for det neste tiåret med Covid en serie sommer- og vintertopper, som gjentas med potensielt nye varianter hvert år, hvilket betyr at vi kan trenge årlige vaksineringer med oppdaterte vaksiner for å matche de nye variantene.

Kanskje er dét noe vi kan forutsi vil skje. Ved å bruke dén definisjonen kan Covid tolkes som endemisk, men det er ikke slik folk bruker begrepet. De sier at dersom Covid er endemisk, da trenger vi ikke å gjøre noe mer. Og det er en helt latterlig forutsigelse. Det de antyder ved å kalle Covid endemisk er at vi ikke lenger vil ha noe Covid, hvilket er åpenbart usant.

For å avklare dette spørsmålet, stilte jeg etter intervjuet dr. Murray i en e-post følgende oppfølgingsspørsmål:

BM: Du nevnte forutsigbarheten for influensa og Covid-19 om vinteren. Er ikke disse bølgene et biprodukt av menneskelig aktivitet, som en kritisk ingrediens i overføringen av infeksjoner? M.a.o. er skolegjenåpning og kaldt vær, som bringer folk innendørs, noe som bidrar til forutsigbarheten?

EM: Dette er et stort ubesvart spørsmål hva angår Covid. Vi vet ikke hvor mye våre valg versus miljøfaktorer påvirker bølgemønstrene enda. Det er rimelig gode bevis for at luftfuktighet spiller en avgjørende rolle for sesongvariasjoner for influensa. Men vi vet også at skoler er sentrale smittesteder for influensa. Så det handler nok ikke BARE om luftfuktigheten.

Selv om vi ikke helt forstår hvorfor influensasesongen skjer når den skjer, kan vi forutsi den rimelig godt. Vi trenger ikke nødvendigvis å vite hvorfor Covid-bølger finner sted, for å kunne forutsi dem heller – men det å forstå hvorfor, det vil kunne hjelpe oss til å utvikle løsninger for å minimere størrelsen på de smittsomme bølgene.

BM: Besørget ikke fraværet av influensaen i 2020, da bare ett barn døde av influensa, et resultat av de skadebegrensende tiltakene som den gangen var på plass, noen ny innsikt?

EM: Det vil det så absolutt gjøre, men etterforskingene av hva disse innsiktene er, er ikke ferdige enda. Det synes rimelig i det minste å kunne konkludere med at influensa er lettere å påvirke enn hva Covid er, gitt at vi prøvde å minimere Covid og i stedet for det meste bare minimerte influensaen.

BM: Influensaens reproduksjonsrate (R0) er også mye lavere enn SARS-CoV-2.

EM: Ja, det er den.

Her gjenopptas intervjuet.

BM: Jeg mener det er essensielt viktig å framheve pandemiens globale karakter. Det jeg mener med det er at selv om vi bor i en bestemt region av verden, lar den globale karakteren av samfunnene vi bor i disse luftbårne virusene spre seg bare i løpet av noen uker, til hvert hjørne av verden.

Som eksempel, omikron ble oppdaget i Sør-Afrika 9. november 2021, og på bare noen få uker ble varianten dominerende over hele kloden. Idéen at viruset skal forbli endemisk i én region over en periode, når det reiser over hele verden, over alle grenser og infiserer alle, gjør idéen om at det på en eller annen måte kan bli endemisk, ganske utfordrende å forstå.

Malaria er derimot endemisk, fordi sykdommen fordrer at parasitten som forårsaker sykdommen overføres av Anopheles-myggen til mennesker i bestemte regioner i verden – Asia, Sør-Amerika og Afrika. Sykdommen er ikke smittsomt mellom mennesker.

På tilsvarende måte med dengue-feber, som er endemisk i Brasil, og heller ikke smittsom mellom mennesker, men er avhengig av et komplekst samspill mellom lokalsamfunn, klima og dynamikken for mygg, som trives i stående vann. Man kan se hvordan disse [spesielle] patogenene utvikler et endemisk mønster som du beskrev.

EM: Jeg mener koblingen til malaria og dengue-feber er viktig og interessant. Folk kan ha glemt hvordan det var med malaria før.

Det var et annet myggbårent virus som var veldig viktig i amerikansk historie, som forårsaket gulfeber [også kalt gulsott]. Både malaria og gulfeber var en gang vanlig forekommende sykdommer i USA, i byer som Philadelphia, D.C., og til-og-med i Boston. Når myggen var ute om sommeren, da så vi utbrudd av disse sykdommene.

[Et gulfeberutbrudd sommeren 1793, som varte i flere måneder, drepte ti prosent av Philadelphias befolkning. Sammenhengen mellom mygg og sykdommen var den gangen enda ikke forstått.]

Den amerikanske regjeringen bestemte at dette var noe den ikke var villig til å akseptere, og det ble iverksatt mange forskjellige folkehelsetiltak for å kontrollere disse endemiske sykdommene. Og de klarte å eliminere malaria og gulfeber fra USA.

I dag vil vi kunne se folk komme inn i landet med disse sykdommene, men vi ser ikke at folk blir regelmessig smittet med dem, på noen bærekraftig måte. Noen av de tingene de den gangen gjorde var å grave dreneringsgrøfter, og de bruke insektsmidler for å kontrollere myggbestandene. US Army Corps of Engineers gravde milevis med dreneringsgrøfter over hele landet, med stor suksess. Dét var en avgjørende del av det å få eliminert malaria og gulfeber. For som du nevnte trenger myggen vann for å avle, og dersom man tapper av det stillestående vannet vil det forstyrre deres avlssyklus. Bare en midlertidig forhindring av myggen hjalpe til å bli kvitt sykdommene.

Men nå kommer myggene tilbake, med stigende temperaturer om sommeren og med vintrene som blir mindre kalde. Vi ser mer og mer spredning av myggene som potensielt kan bære disse patogenene. Det er fullt mulig at under de rette betingelsene, der et par mennesker med malaria tilfeldigvis er på et sted hvor det er mye mygg, at vi vil se disse sykdommene ta av igjen i USA. Patogenet kan bli reetablert i myggbestandene, og sykdommen kan bli endemisk i landet igjen.

Dét er den andre tingen vi bør erkjenne. Når en sykdom eksisterer et sted i en endemisk tilstand, da betyr det ikke at den vil forbli endemisk. Vi kan eliminere den, men eliminering betyr ikke at den for alltid vil være begrenset. Den kan komme tilbake.

BM: Et par innbyrdes sammenhengede poeng du trakk opp i twitter-tråden din om endemi slo meg.

Det ene var tanken at en endemisk sykdom ikke impliserer en godartet infeksjon, slik media har forsøkt å gjøre, med endemisk Covid. En nylig rapport i New England Journal of Medicine bemerket at omikronvariantens fundamentale virulens er 75 prosent av hva delta foreviste. Du sa også at utrydding og eliminering kan være utfordrende å oppnå, men dersom vi kunne oppnå det, da ville vi ikke måtte tenke på Covid igjen. Så skrev du: «Endemicity betyr at vi alltid må tenke på Covid.»

Hvordan ser endemisk Covid ut? Hvilken sosial forpliktelse har myndighetene overfor offentligheten når en sykdom er endemisk? Og dersom vi kan kontrollere sykdommen gjennom teknologi, gjennom testing, medisinske intervensjoner, betyr ikke det også at vi kan eliminere den, som skulle bety at eliminering er den beste metoden for kontroll?

EM: Eliminering betyr at sykdommen ikke lenger er tilstede i et gitt område, land eller region. Deres kontrolltiltak må gå ut på å sikre at sykdommen ikke kommer inn i landet eller regionen, eller, dersom den gjør det, da reagere raskt for å avbryte infeksjonskjeden. Men det er ingenting de har å gjøre mesteparten av tiden, annet enn overvåking.

Utrydding betyr at det kort og godt er helt vekk fra mennesker i vår verden. Og kanskje eksisterer viruset bare i et laboratorium, som kopperviruset.

Mange sier at Covid aldri vil bli eliminert. Jeg mistenker at Covid ikke i overskuelig framtid kommer til å bli eliminert i USA. Men noen land har eliminert Covid, og noen land prøver å stoppe Covid, og de vil sannsynligvis få gjort det med hell.

Elimineringen av Covid, lokalt, regionalt eller på landsnivå er mulig. Vi har sett eksempler på at det har skjedd. Men det virkelige problemet er om den politiske viljen er der, for å gjennomføre det.

Men hva det angår at vi ikke å eliminere Covid, hvordan vi kan forvente det vil se ut, jeg mener det er her endelig alle disse Covid er som influensaen-sammenligningene bærer noe frukt. Når vi tenker på den årlige influensaovervåkingsresponsen, det er helt enkelt en enorm industri.

Det er overvåking. Det er genotyping. Det er deling av genomdata. Det er vaksineoppdateringer. Komitéer møtes for å bestemme hvordan sammensetningen av neste vaksine skal bli. Det er sentinel-sykehus [dvs. ‘vaktpost’-sykehus] der enhver pasient som kommer inn med et bestemt sett av symptomer vil bli testet for respiratoriske patogener, deriblant for influensa. Disse testresultatene vil så bli rapportert til CDC slik at CDC kan overvåke pasientene, analysere hvor stor prosentandel av personer med influensalignende symptomer som på et gitt tidspunkt har influensa. Og disse [sentinel-sykehusene] er spredt over hele landet.

Det foreligger også handlingplaner for sykehus dersom de har en viss mengde influensa. De vil innføre visse forholdsregler, som å begrense besøkstiden eller stoppe alle besøkende for en viss periode.

På det medisinske campus der jeg jobber, dersom ansatte velger ikke å la seg vaksinere mot influensa, da sier de også at når forekomsten av influensaen når et visst nivå, og campus må iverksette forholdsregler, da aksepterer de å ta en ubetalt permisjon, i henhold til disse forholdsreglene. Det er konsekvensen av ikke å ta influensavaksinen når du jobber på et sted der influensaen har en betydelig innvirkning på mange mennesker, og spesielt utsatte mennesker.

Og alle av disse tingene vi gjør for influensa, slike vil vi sannsynligvis også måtte gjennomføre for Covid. Og samtidig må vi huske, Covid er ikke influensaen. Sykdommen er verre enn influensaen. Og i tillegg, det vi nå også ser er at vi har Long Covid, og at vi har mennesker med Covid som lider av kroniske lidelser. Vi har Covid som utløser andre helsetilstander. Det er visse bevis på at sykdommen kan starte diabetes, i det minste hos yngre mennesker. Og alle disse kroniske post-Covid-tilstandene må vi investere i overvåking, behandling og forsking på.

Vi vil sannsynligvis trenge å se en hel egen strøm av forskningsmidler som er dedikert til Covid, for ubestemt tid, slik vi har det for HIV/AIDS. Dersom Covid-tilfeller fortsetter å opptre på dagens nivå, da må vi drastisk utvide vårt helsevesen, vårt helsepersonell, våre intensivavdelinger [ICUs] og vår ICU-opplærte arbeidsstyrke.

Kanskje må vi tenke på å la sykepleiere ta på seg flere av oppgavene legene gjør i dag, slik at leger står mer fritt til å kunne fokusere på behandlingen av Covid-pasienter med alvorlige sykdomstilfeller. Dersom utsiktene er som dette, hvordan gjør vi det bærekraftig for vårt samfunn? For som det er akkurat nå, er det ikke bærekraftig.

Fortsettelse følger