Perspective

Amerikansk kapitalismes utdypende krise, med statsgjeld på $ 30 billioner

Kunngjøringen fra det amerikanske finansdepartementet – U.S. Treasury – at den føderale statsgjelda har passert $ 30 billioner, er en milepæl i amerikansk kapitalismes stadig dypere historiske krise.

I løpet av de foregående tiårene, og spesielt siden den økonomiske nedsmeltingen i 2008, har styringsklassen og dens statsinstitusjoner forsøkt å dekke over denne krisa ved å oversvømme finanssystemet med penger skapt ved et trykk på en datamaskinknapp. Men den fortsetter å manifestere seg, og antar stadig mer ondartede former.

U.S. Capitol-bygningen på Capitol Hill i Washington, 2. november 2020. [Foto: AP Photo/Patrick Semansky]

New York Times beskrev gjeldsnivået i deres rapport om den som en «illevarslende finanspolitisk milepæl som understreker den skjøre karakteren av landets langsiktige økonomiske helsetilstand, der det strever med skyhøye priser og utsikter til høyere renter».

Selve omfanget av gjelda er nesten umulig å forstå for en vanlig fantasi. Men for å sette det i perspektiv, med $ 30 billioner er den nå $ 7 billioner større enn hele USAs bruttonasjonalprodukt – den totale verdien av varer og tjenester produsert i løpet av et år – som er på rundt $ 23 billioner.

Og tempoet for gjeldsøkningen akselererer. Ved inngangen til 2020 ble det spådd at statsgjelda ville nå $ 30 billioner mot slutten av 2025. Akselereringen blir begrunnet med økte utgifter som følge av pandemien. Men en slik analyse ignorerer to vesentlige fakta.

For det første, sjokket for den amerikanske økonomien forårsaket av koronaviruset har blitt mange ganger forstørret av regjeringens kriminelle nekting – under både Trump og Biden – av å iverksette meningsfulle sikkerhetstiltak for folkehelsen, spesielt i begynnelsen, som kunne ha innesluttet utbrudd fra starten av, motivert av frykten for at slike tiltak ville påvirke aksjemarkedet negativt. Videre, mye av pandemiutgiftene ble viet til milliarder av dollar i utdelinger til storkonsern, samtidig som det ble besørget dem ytterligere skattelettelser.

For det andre, økingen av gjelda, fra tiår tilbake, er ikke resultat av økte utgifter til sosiale tjenester og fasiliteter. De har vært utsatt for kontinuerlige nedskjæringer. Det er heller resultat av økte utgifter til militæret – det nåværende militærbudsjettet på $ 770 milliarder satte ny rekord – så vel som kontinuerlige skattekutt for de ultrarike og storselskapene, med det resultat, som ei rekke studier har vist, at de betaler lite eller ingen skatt i det hele tatt.

Denne politiske orienteringen har konsekvent vært opprettholdt gjennom administrasjonene til Bush, Obama, Trump og Biden.

Forøvrig er økningen av statsgjelda resultat av dypere prosesser forankret i en transformering av den amerikanske økonomiens modus for profittakkumulering.

De fire siste tiårene og mer har sett framveksten av finansialisering – prosessen der profitter i økende grad akkumuleres av finansielle operasjoner via aksjemarkedet. Dette har akselerert de to siste årene, med Wall Street som har satt nye rekorder, hvilket har resultert i overføring av billioner av dollar inn i pandemimilliardærenes hvelv. De samme prosessene er på gang i enhver kapitalistøkonomi rundt om i verden, men antar sin mest ekstreme form i USA.

De umiddelbare spørsmålene som oppstår er hvordan denne gjelda skal betales og hva dens implikasjoner er for arbeiderklassen.

USAs finansminister Janet Yellen sa i en tale til det virtuelle World Economic Forum-møtet i forrige

måned at det var «viktig å evaluere bærekraften for gjelda i kontekst av rentemiljøet», og at byrden av amerikansk gjeld var «helt håndterbar» på grunn av lave renter.

Den såkalte «håndteringen» av statsgjelda skjer gjennom markedet for amerikanske statsobligasjoner – U.S. Treasury Bonds – utstedt av den amerikanske regjeringen, som kjøpes opp av finansinvestorer. Men i mars 2020, da Wall Street stupte, brøyt denne prosessen fullstendig sammen da det ble et rush ut av statsgjeld. På høyden av krisa fant man ingen kjøpere for statsobligasjoner, angivelig det sikreste og mest stabile finansielle verdipapiret [‘asset’] i verden.

Krisa, som truet med å bringe ned amerikanske og globale finansmarkeder, ble bare avverget gjennom en massiv intervensjon fra sentralbanken U.S. Federal Reserve, som støttet alle områder av finanssystemet, og på et tidspunkt anvendte $ 1 million i sekundet. Resultatet er at der Fed i 2008 hadde $ 800 milliarder på bok, dvs. assets i sentralbankens balanseregnskap, har den nå i underkant av $ 9 billioner.

Statsgjelda har det siste tiåret i økende grad blitt finansiert av en round robin-operasjon, en runddans der ei arm av staten, regjeringen, utsteder gjeld i form av statsobligasjoner, mens ei annen arm, sentralbanken, kjøper den opp.

Det har blitt kalkulert at siden Fed i 2010 begynte sitt andre program med kvantitativ lettelse [‘quantitative easing’; QE], har sentralbankens oppkjøp av statsgjeld finansiert mellom 60 og 80 prosent av hele regjeringens lånebehov.

Resultatet har vært at rentene har vært opprettholdt på historisk lave nivåer, som i sin tur har fôret stigningen av aksjekursene til deres rekordhøyder.

Men det er et gammelt økonomiordtak: Dersom en prosess er inherent uholdbar, da må den stoppes. Hvordan skal så denne finansorgien ende?

Svaret er å finne i selve finanskapitalens karakter. Den har i hovedsak en rovdyrkarakter. Alle finansielle eiendeler utgjør i og for seg ingen egen verdi; de er krav på verdi, og helt spesielt på merverdien som ekstraheres – hentes ut – fra arbeiderklassen i produksjonsprosessen.

Essensen av finanskapital er, som Karl Marx bemerket, dens pådriv for å «bli rik, ikke ved produksjon, men ved å tilegne seg andres tilgjengelige rikdom».

Dette pådrivet, som nå er dypt forankret i alle av amerikansk kapitalismes strukturer, antar to former: Krig i utlandet og sosial kontrarevolusjon mot arbeiderklassen på hjembane.

Biden-administrasjonens eskalerende provokasjoner mot Russland over Ukraina blir i stor grad drevet av forsøket på å projisere de voksende sosiale og politiske spenningene i USA utad. I tillegg er det mer langsiktige økonomiske faktorer som spiller inn.

Siden det stalinistiske byråkratiets likvidering av Sovjetunionen i 1991 har sentrale deler av den amerikanske styringsklassen, og dens representanter – Zbigniew Brzezinski, Demokratenes avdøde nasjonale sikkerhetsrådgiver, var én av dem – ansett plyndringen av de enorme ressursene i Russland som et virkemiddel for å overvinne amerikansk kapitalismes økonomiske nedgang.

Krisen i finanssystemet, eksemplifisert av eskaleringen av statsgjelda til tidligere ufattelige dimensjoner, er i bunn og grunn ei verdikrise. Og den eneste kilden for verdi i den kapitalistiske økonomien er arbeiderklassen. Verdi kan bare settes tilbake inn i berget av fiktiv kapital, som statsgjelda er en del av, ved å intensivere utbyttingen av arbeiderklassen til nye nivåer.

Små hendelser besørger noen ganger et innblikk inn i bredere utviklingstrekk. Dét er betydningen av en nylig Wall Street Journal-artikkel, som valgte å presentere en kommentar fra et selskaps daglige leder som så seg tvunget til å heve begynnerlønna for arbeidere fra $15 i timen til mellom $16 og $18, og uttrykte bekymring for at «vi vet ikke når denne hyperinflasjonen for lønnskostnader vil ta slutt.»

I mellomtiden forsøker pandemimilliardærene, som Amazon-sjefen Jeff Bezos, ifølge en rapport i Bloomberg å overgå hverandre i deres kjøp av superyachter verdt millioner av dollar, hvor bestillingene har økt med 77 prosent fra året før.

Linjene for klassekampen tegnes. Styringsklassen har en klar agenda: Plyndringskriger og massive angrep på lønninger og sosiale betingelser for befolkningen, for å berike seg enda mer.

Arbeiderklassen må respondere med sitt eget uavhengige program, utarbeidet til siste slutt: Kampen for sosialisme, slutt på det kapitalistiske profittsystemet, og byggingen av det revolusjonære partiet for å besørge lederskap for denne kampen på liv og død.

Loading