Rochelle Walensky, direktør for USAs føderale folkehelseetat CDC, Centers for Disease Control and Prevention, kom fredag med bemerkninger som minner om de mørkeste dager av eugenikkbevegelsen [o. anm.: forfektere av rasehygiene], der hun sa det faktum at Covid-19 hovedsakelig dreper mennesker som er «syke i utgangspunktet», er «oppmuntrende nyheter».
Samtidig som antallet personer innlagt på sykehus med Covid-19 nådde et rekordnivå ble CDC-direktøren spurt i et intervju på ABCs «Good Morning America», om «disse oppmuntrende overskriftene som vi snakker om denne morgenen».
Walensky repliserte:
Det overveldende antallet dødsfall, over 75 prosent, fant sted blant personer som hadde minst fire komorbiditeter [o. anm.: foreliggende sykdomstilstander], så egentlig er dette mennesker som er syke i utgangspunktet, og ja, virkelig oppmuntrende nyheter i kontekst av omikron.
Faktisk er påstanden at Covid-19 generelt, og omikronvarianten spesielt, bare er alvorlig for eldre og syke, falsk. Utbredelsen av den nye varianten har ført til en rekordstor stigning av unge menneskers sykehusinnleggelser, og spesielt barn og spedbarn. De langsiktige konsekvensene for dem som overlever, og lider konsekvensene av «Long Covid» er fortsatt lite forstått.
Antydningen at det «overveldende antallet dødsfall» forekommer blant eldre og dem med eksisterende sydomstilstander (komorbiditeter) er «oppmuntrende nyheter», er imidlertid sjokkerende i alt av dens implikasjoner.
Walenskys kommentarer ble bredt fordømt av leger, den medisinske vitenskapens representanter og av talspersoner for funksjonshemmede, som en Biden-administrasjonens omfavnelse av eugenikk.
«Dette er som eugenikk,» skrev Matthew Cortland på Twitter, en advokat og aktivist på vegne av funksjonshemmede, som selv er kronisk syk. «Problemet er at de som driver @CDCgov, inkludert @CDCDirector, **fundamentalt sett mener** at det er ‘oppmuntrende’ dersom funksjonshemmede og kronisk syke mennesker dør. Og alle av deres beslutninger er informert av, og utøver, den formeningen.»
Ingenting av dette er overdrivelser. Walenskys kommentarer uttrykker dreiningen fra Det hvite hus’ og dominerende deler av det amerikanske politiske etablissementets side i retning av en åpen omfavnelse av det syn at livene til kronisk syke, funksjonshemmede og eldre fundamentalt sett er verdiløse.
Ezekiel Emanuel, tidligere embetsfunksjonær for Obama-administrasjonen og nåværende rådgiver for Bidens spesialgruppe for Covid, er den ledende talsmannen for denne politiske orienteringen, og han blir nå promotert av det fulle hoffet av USAs trykte og kringkastede medier.
Journal of the American Medical Association publiserte sist onsdag et sett av artikler forfattet av Emanuel og andre tidligere Biden-helserådgivere, som argumenterte for å gjøre Covid-19 til den «nye normalen», der de oppfordrer delstatene til å «pensjonere» rapporteringen av Covid-19-dødsfall. Disse artiklene blir i amerikanske medier behandlet som evangelium, med smiskende førstesideomtaler i New York Times og Washington Post.
Men denne kampanjen gikk over i høygir på søndag, der Emanuel tjente som ubenevnt surrogat for Det hvite hus, på NBCs «Meet the Press». Emanuels oppfordring for en «ny normal» ble samtidig hyllet i den redaksjonelle hovedlederartikkelen i Washington Post, som kalte den en «fornuftig strategi for å leve med Covid», presentert av «eksperter».
I virkeligheten er oppfordringen fra Emanuel og hans medforfattere ikke noe mer enn en rekapitulering av den pseudovitenskapelige erklæringen Great Barrington Declaration, strippet for myten at «flokkimmunitet» ville føre til en slutt på pandemien. Oppfordringen er en plan for Covid-19 i all evighet, med bølge etter bølge, variant etter variant, som hvert år tar utallige liv.
Verken «Meet the Press»- eller Washington Post-redaksjonen nevnte at Emanuel er en ledende talsmann for å redusere forventet levealder, og for å sløye tilbudet av medisinsk behandling for eldre og kronisk syke.
Emanuel «tenker på funksjonshemmede og eldre mennesker som ubrukelige og ineffektive; når vi kjører kostnads-/nytteanalyser da koster de mer enn de er verdt,» i formuleringen fra filosofiprofessor Jennifer A. Frey fra University of South Carolina. Hun konkluderte med at Emanuel er av den oppfatning «at livet etter 75 ikke er verdt å leve, og at gamle mennesker tømmer våre ressurser».
Emanuel «har gang på gang uttrykt hans eugenikkoppfatninger,» bemerket Laura Dorwart, journalist og forsker på funksjonshemninger.
Emanuels grunnleggende utgangspunkt er at den fundamentale determinanten for medisinsk behandling ikke må være individets rettigheter til anstendighet og verdighet, men snarere en «kostnad-nytte-analyse» drevet av «samfunnets» kostnader med å forlenge syke og eldres liv.
Emanuel hevder – med rette – at legestandens etikk er i strid med en slik kost-nytte-analyse. Men det er fordi anvendelsen av en slik analyse for medisin og folkehelse er basert på arven fra eugenikk og det tyske nazipartiets drap av titusenvis av mennesker med kroniske sykdommer, som nazistene stemplet som «uegnet til å leve».
I bioetikk-læreboka From Chance to Choice: Genetics and Justice, bemerker professorene Allen Buchman, Dan Brock, Norman Daniels og Daniel Wikler arven etter «kostnad-nytte-analyser» i den amerikanske eugenikkbevegelsen.
De refererer til «Eugenics Catechism of the American Eugenics Society» fra 1926, som argumenterer: «Det har blitt estimert at delstaten New York, fram til 1916 brukte over $ 2 000 000 på etterkommerne» av én familie – Jukes – hevdet å være genetisk mangelfull. «Hvor mye ville det ha kostet å sterilisere det originale Jukes-paret?» spurte eugenikkforbundet: «Mindre enn $150.»
Boka fortsetter: «Tilsvarende eksempler florerte i aritmetikkbøkene til tyske skolebarn på 1930-tallet, og strakk seg til å inkludere kostnadene for å holde institusjonaliserte, funksjonshemmede mennesker i live; og ikke lenge etter mistet titusener deres liv.»
«Høsten 1939 autoriserte Adolf Hitler i hemmelighet et medisinsk administrert program for ‘nådedød’, med kodenavnet ‘Operasjon T4,’» skriver US Holocaust Museum. «Drapene fortsatte i hemmelighet helt til krigens slutt, og resulterte i drap av anslagsvis 275 000 mennesker med funksjonshemninger.»
I dag dør hundretusener av eldre og kronisk syke mennesker, ikke i gasskamre, men der de gisper etter luft på amerikanske sykehus. Syttifem prosent av dem som har dødd av Covid-19 har vært over pensjonsalderen på 65, og 93 prosent har vært over 50 år. I 2020, et år da 373 000 amerikanere døde av Covid-19, falt forventet levealder ved fødsel i USA med 1,8 år, fra 78,8 år ned til 77,0 ifølge de føderale dødelighetsdata som ble utgitt i forrige måned.
Men denne realiteten er ikke, som Walensky sier, «oppmuntrende», men en grufull kilde til skyld og skam, en fordømmelse av et fullstendig umenneskelig samfunn som er drevet av nødvendigheten av å berike de få på bekostning av de mange.
Leger og den medisinske vitenskapens representanter har respondert på Walenskys bemerkninger med forlangender at hun må trekke seg. Deres harme er berettiget. Men faktum er at Walensky ikke bare uttalte seg på vegne av egne oppfatninger, og heller ikke bare for Biden-administrasjonen, men for standpunkter som representerer hele kapitalistklassen.
I årevis har amerikanske tankesmier og militærstrateger systematisk tatt til orde for å redusere amerikanske arbeideres forventede levealder. Pandemien har skapt virkemidlene for å få implementert denne politikken gjennom tilsynelatende passivitet og inkompetanse.
Det er faktisk en bevisst politiske orientering, drevet av alle aspekter av amerikansk kapitalismes sykelige beroende på markedenes evige stigning, tilført drivstoff av den stadig større fattiggjøringen og utarmingen av arbeiderklassen. Etter å ha blødd mye av arbeiderklassen helt tørr, ser kapitalistoligarkiet på eldre og funksjonshemmede som en kilde av uutnyttet «verdi».
Dersom de får sin vilje da skal nedskjæringene i utlegg til Social Security og Medicare ikke oppnås ved at politikere berører denne såkalte «tredje skinna» i amerikansk politikk, men ved å la pandemien fortsette i all evighet.
Denne skitne politiske retningslinja er ledsaget av ei like skitten løgn: At Covid-19 ikke kan stoppes. Kina har med suksess gjennomført en Zero Covid-politikk, med bare 5 000 dødsfall i et land på 1,4 milliarder. Dersom en tilsvarende politisk retningslinje hadde blitt gjennomført i USA ved starten av pandemien, da ville mer enn 850 000 mennesker fortsatt vært i live.
Denne morderiske «nye normalen» som forlanges av kapitalistoligarkiet blir utfordret av en voksende bevegelse av arbeiderklassen, for å motsette seg masseinfisering og massedød. Lærere i Chicago stemte i forrige uke for å motsette seg gjenopptakelsen av tilstedeværende klasseromsundervisning, og lærere i Chicago, New York og San Francisco har lansert sykefravær-aksjoner, såkalte sickouts. De vil denne uka få deltakelse av ei bølge av walkout-protester av skoleelever, i opposisjon til Biden-administrasjonens morderiske pådriv for å holde skolene åpne, uansett hva kostnadene i menneskeliv måtte bli.
Styringsklassens åpne vending til eugenikk uttrykker en fundamental virkelighet, som nå er i ferd med å gå opp for millioner av mennesker: Kapitalismen er uforenlig med de sosiale rettighetene til den store massen av menneskeheten. Det å sikre disse rettighetene krever kamp for å få avsluttet denne sosiale ordenen, og å erstatte den med sosialisme.