World Socialist Web Site har flere ganger sammenlignet den globale koronaviruspandemien med den første verdenskrigen.
Pandemien er, som David North, styreleder for WSWS’ internasjonale redaksjonsråd skrev i mai 2020 et «trigger event», en utløsende begivenhet, analogt med attentatet på den østerrikske erkehertugen Franz Ferdinand den 28. juni 1914, som satte i gang en kjede av hendelser som kulminerte i utbruddet av en global katastrofe. North forklarte: «Attentatet framskyndet den historiske prosessen, men det utøvet sitt resultat på eksisterende og meget lettantennelige sosio-økonomiske og politiske betingelser. Det samme kan sies om pandemien.»
Socialist Equality Party (US) sin resolusjon [engelsk tekst] vedtatt i juli 2020, forklarte: «Da den første verdenskrigen begynte ble det av alle krigførende parter antatt at den ville være over relativt raskt. Konflikten trakk imidlertid lenger og lenger ut, år etter år, fordi de kapitalistiske styringselitene, som dikterte regjeringspolitikken, anså ofringen av millioner av arbeideres liv som en akseptabel kostnad for å oppnå deres geostrategiske interesser i konflikten.»
Der slutten av pandemiens andre år nærmer seg og massedød fortsetter tilsynelatende uten ende, blir analogien til den første verdenskrigen tragisk og brutalt underbygget.
Dødstallet fra pandemien er allerede sammenlignbart med dødstallet fra den første verdenskrigen. Estimatene over det totale antall dødsofre av militært personell i løpet av krigens fire år varierer fra 9 til 11 millioner. Antallet sivile dødsfall er estimert til å være i området fra 6 til 13 millioner, som bringer totalestimatet over krigsdøde fra 15 til 24 millioner.
Til sammenligning er antallet dødsfall forårsaket av Covid-19-pandemien på verdensbasis nå nærmere 5,2 millioner, ifølge de offisielle tall. Vi vet imidlertid at dette tallet langt undervurderer virkeligheten. Instituttet for helsedata ved University of Washington estimerer at det totale antallet dødsfall som kan tilskrives Covid-19 («overtallige dødsfall») er over 12,1 millioner, og muligens så høyt som 17,5 millioner.
Og pandemien nærmer seg enda bare starten av sitt tredje år. Det tredje året av den første verdenskrigen begynte sommeren 1916. Krigens to første år hadde sett ei rekke uhyrlige blodbad, deriblant tyske styrkers ødeleggende offensiver mot Russland og det første slaget ved Marne, utkjempet i utkanten av Paris, med tap av over en halv million.
Da krigen gikk inn i sitt tredje år økte imidlertid omfanget av krigsdrepte. Brusilov-offensiven fra juni til september 1916 krevde på østfronten, som involverte hærene fra Russland på den ene siden og Tyskland og Østerrike-Ungarn på den andre, mer enn 2,3 millioner krigsofre. I slaget ved Somme – en britisk-fransk offensiv mot Tyskland på vestfronten, ført i 140 dager fra 1. juli til 18. november 1916 – estimeres krigstapene til å være rundt 1 million, derav mer enn 310 000 døde.
Slaget ved Somme ble innledet fem måneder etter begynnelsen av slaget ved Verdun, en tysk offensiv mot Frankrike lansert i februar 1916 som ble avsluttet 302 dager seinere. Det var tre-kvart-million krigsofre i det blodige slaktet, derav mer enn 300 000 døde. Historikeren Alistair Horne (i boka The Price of Glory: Verdun 1916) bemerker at «Verdun kom til å få det lite misunnelsesverdige renomé å være slagmarka med den høyeste tettheten av døde per kvadratmeter som sannsynligvis noen gang har vært kjent.»
Der likene hopet seg opp i milliontall syntes menneskeliv ikke å ha noen verdi. General Erich von Falkenhayn, sjef for den tyske generalstaben, skisserte i hans «julememorandum» fra desember 1915 målet, satt ut i livet ved Verdun, om å «blø Frankrike til døde». Falkenhayns Unternehmen Gericht (Operasjon Evaluering) implementerte strategien materialschlacht, eller utmattelseskamp. Massive tap var forventet på begge sider, men slaget var å betrakte som vunnet dersom tapene på motpartens side var større.
Den samme likegyldigheten til menneskeliv ble uttrykt på den franske styringsklassens side. Horne beretter om instruksjonene levert av en fransk oberst – som operererte under rettledelse av general Philippe Pétain, den framtidige lederen av Vichy Frankrike – til bataljoner som ble sendt ut for å slaktes under tysk artilleribeskytning ved Verdun: «Dere har en offeroppgave; her er en ærespost hvor de ønsker å angripe. Dere vil hver dag ha tap. … Den dagen de setter seg det fore vil de massakrere dere til siste mann, og det er deres plikt å falle.»
Den internasjonale arbeiderklassen står overfor en analog situasjon i dag. I løpet av de siste månedene har det vært et morderisk skifte i styringsklassens politiske retningslinjer. Regjeringer over hele verden forlater enhver påstand om å få slutt på pandemien. Signalet ble gitt av Biden i juli, da han kunngjorde at i USA «erklærer vi herved vår frigjøring fra et dødelig virus... Vi kan leve våre liv, våre barn kan gå tilbake til skolen, vår økonomi er tilbake med et brøl.»
«Frigjøringen» fra viruset har ikke betydd at infeksjoner og dødsfall skulle avta, men snarere at det ikke ville bli gjort noen betydelig innsats for å stoppe død av en masseskala. Den samme politiske orienteringen har blitt implementert i Europa, og et enormt press har blitt lagt på land som hadde fulgt en elimineringsstrategi (inkludert New Zealand og andre land i Asia-Stillehav-regionen) for å reversere deres kurs. Nedstengninger, kontaktsporing, testing og alle andre folkehelsetiltak som er avgjørende for å få kontrollert og eliminert viruset, er systematisk forlatt.
Konsekvensene var både forutsigbare og katastrofale. Påstanden at viruset kan stoppes gjennom vaksineringer aleine er avslørt av det massive oppsvinget av nye infeksjonstilfeller globalt.
I Europa dør 4 200 mennesker hver dag. Verdens helseorganisasjon (WHO) publiserte på tirsdag en uttalelse som advarer for at situasjonen forventes å bli drastisk verre. WHO anslår at det offisielle dødstallet i den europeiske regionen, inkludert Russland, vil nå 2,2 millioner innen våren – det vil si at WHO forventer ytterligere 700 000 dødsfall bare i Europa, i løpet av de fire neste månedene.
Igjen: Fra nå og til våren forventer WHO at 700 000 mennesker i Europa vil dø av Covid-19, et gjennomsnitt på mer enn 5 000 hver eneste dag. Det forventede dødstallet i løpet av de fire neste månedene er rundt det dobbelte av av antallet dødfall fra det 10-måneder-lange slaget ved Verdun.
Verken Tyskland eller noen av regjeringene i Europa vil gjøre noe for å stoppe denne flodbølga. «Vi har fjernet fra loven tiltak som nedstengninger, heldekkende stengning av skoler og næringsvirksomheter eller portforbud,» proklamerte Marco Buschmann, medlem av Fri-demokratenes Parti (FDP), som skal bli justisminister i den nye regjeringen ledet av Olaf Scholz fra Tysklands Sosialdemokratiske Parti (SPD) .
I USA dør mer enn 1 000 mennesker hver dag. Nye infeksjonstilfeller er på 90 000, og stigende. I Michigan, nå sentrum for pandemien i USA, ble mer enn 17 000 nye tilfeller rapportert i løpet av de to siste dagene, sammen med 280 dødsfall. Nye tilfeller i Michigan er nå høyere enn på noe tidspunkt under hele pandemien, der en stor prosentandel består av «gjennombrudds»-infeksjoner hos personer som har blitt vaksinert.
Det offisielle antalle dødsfall av Covid-19 i USA, for øyeblikket på nesten 800 000, vil trolig overstige 1 million innen våren 2022. Totaltallet for dødsfall i 2021 er allerede høyere enn antallet som døde i 2020, med mer enn én måned igjen av året.
Mest alarmerende er at landsforbundet for pediatrileger, American Academy of Pediatrics (AAP), denne uka rapporterte at antallet barneinfeksjoner igjen er på vei opp. Det var 141 905 nye pediatriske Covid-19-tilfeller for uka som endte 18. november, opp fra 122 000 uka før. Mer enn 150 barn under 18 år blir hver dag innlagt på sykehus, og antallet barnedødsfall har steget til 636.
Likevel har det politiske etablissementet og media erklært at ingenting kan eller vil bli gjort. Styringsklassens morderiske, faktisk kriminelle, syn ble formulert i en artikkel publisert i The Atlantic i går, skrevet av Juliette Kayyem, tidligere assisterende minister for departmentet for hjemlandssikkerhet (DHS) under Obama, og fakultetsleder for Homeland Security-programmet ved Harvard Kennedy School of Government.
Under overskriften «Pandemien ender med et klynk» erkjenner Kayyem at mer enn 1 000 amerikanere dør hver dag, men insisterer på at det er på tide å erklære krigen over, og gå videre.
Kayyem, med upåklagelige liberale legitimeringer, uttaler: «Selv om trusselen fortsatt eksisterer, nå må landet dyttes inn i gjenvinningsfasen – og bare valgte ledere kan få besørget det dyttet.» Hun legger til at «spørsmålet om når en krise er over ikke er et objektiv anliggende som Anthony Fauci eller noen annen vitenskapelig ekspert kan avgjøre. Hva er en akseptabel avveining mellom å forebygge infeksjoner og å promotere gjenopptakelsen av pre-pandemi-rutiner? Skal arbeidsgivere og skoledistrikter basere deres politikk på forventningene til de minst risikovillige menneskene, eller på de som har en høyere toleranse?»
Kayyem konkluderer hennes artikkel: «Valget USA nå står overfor er å erkjenne den framgangen vi har oppnådd – og den subjektive, politiske, ikke-vitenskapelige karakteren av verdivurderingene som møter oss.»
Hva betyr dette? Det er faktisk et «objektiv anliggende» at 1 000 mennesker hver dag dør i USA. Kayyem erklærer imidlertid at en beslutning om at «krisen er over» ikke kommer til å bli avgjort av vitenskap og objektive fakta, men på et reint politisk grunnlag. Men hvem treffer disse politiske beslutningene, og i hvem sine interesser? Dersom vitenskap og objektiv virkelighet ikke skal være de avgjørende faktorene, hva er det da som skal ligge til grunn? Den uunngåelige konklusjonen er at beslutningen må treffes av styringsklassen og dens politiske institusjoner, på grunnlag av økonomiske og geopolitiske betraktninger.
Man kunne spørre Ms. Kayyem nøyaktig hvor mange dødsfall hun og andre som har en «høyere toleranse» anser for å være «en akseptabel avveining»? 10 000? 100 000? 1 million? Hva er den endelige kalkylen i hennes «subjektive, politiske, ikke-vitenskapelige ... verdivurderinger»?
Dette er en monstrøs politisk orientering, og de som gjennomfører den og tar til orde for den er intet mindre enn politisk kriminelle. Hvordan er det å drive elever tilbake til klasserommene og arbeidere tilbake til utrygge arbeidsplasser annerledes enn det å sende soldater ut i ei endeløs bølge av artillerigranater og maskingeværild? Sluttresultatet er det samme.
Pandemien, som et «trigger-event» akselererer de underliggende prosessene og tendensene i den globale kapitalismens krise. Opphøyelsen av fascistiske bevegelser er det mest voldelige uttrykket for forlangendet om fjerning av alle restriksjoner mot spredningen av pandemien. Som Kayyems artikkel viser støttes imidlertid den grunnleggende agendaen av hele styringsklassen.
Der pandemiens andre år går mot en slutt har World Socialist Web Site og Socialist Equality Partier tilknyttet Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale, International Committee of the Fourth International (ICFI), tatt initiativ til Globale Arbeideres Granskning av pandemien – Global Workers’ Inquest into the Covid-19 Pandemic. [Klikk her for uttalelsen på engelsk i audio format]. Denne Granskningens oppgave vil være å undersøke og tilbakevise alle løgnene som de to siste årene har blitt promotert av regjeringer og i media, tiltale og avsløre de som er ansvarlige for en politisk orientering som har ført til død av en massiv skala, opplyse arbeidere om hva kan og må gjøres for å eliminere viruset, og heve arbeiderklassens politiske og sosiale bevissthetsnivå.
En siste sammenligning med den første verdenskrigen er kanskje den viktigste. Krigen ble til slutt brakt til opphør gjennom arbeiderklassens intervenering, og kulminerte i Den russiske revolusjonen i 1917, og ei bølge av revolusjonære kamper over hele Europa. På samme måte vil ikke en endring i den politiske orienteringen som respons på pandemien bli realisert uten en massiv sosial og politisk bevegelse av den internasjonale arbeiderklassen, med krav om en strategi for global eliminering.
Klasseinteressenes logikk, som den har kommet til uttrykk i de to siste årenes erfaringer, gjør det klart at slike krav setter arbeiderklassen i en konfrontasjon med styringselitene og hele kapitalistsystemet.