USA jobber systematisk for å framprovosere en eskalering av spenningene med Kina over Taiwan.

Wall Street Journal rapporterte onsdag at amerikanske tropper i mer enn ett år har vært stasjonert på Taiwan, som Kina anser som del av sitt territorium. Journal’s avsløringer, som kinesiske embetsrepresentanter så på som en semi-offisiell kunngjøring fra den amerikanske regjeringen, kom midt i den farligste konfrontasjonsduellen mellom USA og Kina siden krisen i Taiwanstredet i 1958.

US Navy har gjennomført store krigsspill nært ved Taiwan, etter kunngjøringen av alliansen mellom Australia, Storbritannia og USA (AUKUS), som omfatter å besørge Australia med nukleærdrevne ubåter.

Disse utviklingstrekkene fulgte opp avsløringen i mars at USA er i aktive diskusjoner for å utplassere offensive missiler på den «første øykjeden» utenfor det kinesiske fastlandet, blant annet på Okinawa og Taiwan.

Da Sovjetunionen i 1962 utplasserte missiler på Cuba, et suverent land rundt 160 km fra Florida, erklærte USA at Sovjetunionen enten måtte fjerne missilene eller forvente krig. I dag plasserer Washington tropper, og muligens offensive våpen, på territorium som Kina gjør hevd på, bare minutters flytid fra Kinas mest folkerike byer.

Responsen i Kina gir en fornemmelse av de potensielt massive konsekvensene av USAs handlinger. Global Times, som taler for dominerende deler av det kinesiske politiske etablissementet, kalte Amerikas handlinger likeverdige med en «invasjon», i en redaksjonell lederartikkel på fredag.

Det er klart at Biden-administrasjonen prøver å anspore Kina til en slags respons, for å framkalle en hendelse som kan gripes til for å skape en de facto krigstilstand. Kanskje ønsker ikke USA en fullskala konflikt som involverer atomvåpen, men krig har sin egen logikk så snart provokasjon blir til våpenutveksling.

Hva ligger til grunn for disse usedvanlig hensynsløse handlingene? Det er så visst amerikansk imperialismes geopolitiske imperativer, og Kina har det siste tiåret blitt et sentralt mål for amerikansk krigsplanlegging. De militære betraktningene er imidlertid ikke de eneste som dikterer situasjonen. En viktig faktor er den innenrikspolitiske krisen i USA.

Tjue måneder inn i den globale Covid-19-pandemien er USA ei sosial krutt-tønne. Mer enn 725 000 amerikanere har mistet livet i pandemien, eller én av 500 mennesker. Prisene stiger raskt, samtidig med en mangel på arbeidskraft. Arbeidere i industrier på tvers av hele landet begynner å kreve lønninger og ytelser proporsjonale med de økte levekostnadene.

Disse kravene flyter sammen i en landsdekkende streikebevegelse. Til tross for de korporatistiske fagforeningenes bestrebelser for å undertrykke all motstand i arbeiderklassen, har det vært streiker de siste ukene av Kellogg’s matvarearbeidere, sykepleiere i New York, destilleriarbeidere i Kentucky og snekkere i Seattle. Det er sydende raseri blant bil- og bildelarbeidere, som avviser kontrakt etter kontrakt som fagforeningene bringer tilbake til dem.

I løpet av det siste halvannet året har den amerikanske styringsklassen, der den har implementert ei politisk orienteringslinje for massedød, tildelt seg billioner av dollar som har blåst opp ei massiv børsboble som bare kan opprettholdes gjennom den uopphørlige opptrappingen av utbyttingen av arbeiderklassen.

Gjennom hele historien, og spesielt på 1900-tallet, har regjeringer ansett krig som et middel til å håndheve «nasjonal enhet» når de har vært konfrontert med voksende politisk motstand. Historikeren Arno J. Mayer bemerket i 1967, i en artikkel med tittelen «Innenrikspolitiske årsaker til den første verdenskrig»:

I løpet av tiåret opp til juli-august 1914, inkludert ukene umiddelbart forut, opplevde de europeiske nasjonene mer enn rutinemessige politiske og sosiale uroligheter. Til-og-med Storbritannia, dette paradigmet for ordnet endring og konstitusjonalisme, nærmet seg terskelen til borgerkrig.

Mayer bemerket at denne økningen av sosiale spenninger «gjorde regjeringene tilbøyelige til å pushe [militær] beredskap og diplomatisk hardnakkethet som del av deres bestrebelser for å opprettholde en prekær innenlandsk status quo.»

Så i dag, under betingelser med en utdypende sosial, politisk og økonomisk krise, ser dominerende deler av den amerikanske styringsklassen en konflikt med Kina som en mekanisme for å håndheve «nasjonal enhet», som i praksis betyr å undertrykke og kriminalisere innenlandsk opposisjon.

Denne oppfatningen er stavet ut av Financial Times-spaltisten Janan Ganesh i en tekst fra februar 2021, med tittelen «Amerikas beste håp for å henge sammen er Kina.» Ganesh konkluderte: «Uten en ekstern fiende å rase mot, snur nasjonen mot seg selv,» og la til at «bare en ekstern fiende» kan få slutt på «uenighetens tidsalder».

Den tidligere etterretningsoffiseren og nåværende transportminister Pete Buttigieg gjorde i juni 2019 klart at en felles ekstern fiende ville tjene som grunnlag for «nasjonal enhet» og «kamp» på hjemmebanen. «Den nye Kina-utfordringen besørger oss en anedning til å komme sammen på tvers av det politiske skillet,» sa han. «Minst halvparten av kampen er her hjemme.»

Både den første og den andre verdenskrig var ledsaget av systematisk sensur i USA, og fengslingen av venstreorienterte motstandere av kapitalismen. Sosialisten Eugene Debs ble i 1918 dømt til 10 års fengsel for sin motstand mot den første verdenskrigen. 18 medlemmer av det trotskistiske Socialist Workers Party ble i 1941 dømt i henhold til Smith Act, til fra 12 til 16 måneders fengsel.

Mer nylig ble angrepene den 11. september 2001 brukt til å implementere vidtrekkende angrep på demokratiske rettigheter, innenfor rammeverket av «krigen mot terror»: Patriot Act, Guantanamo Bay, innenlandsk spionasje, og andre tiltak som sikter på å opprette apparatet for en politistat. Som WSWS bemerket den gangen [engelsk tekst], grep styringseliten til «de tragiske hendelsene den 11. september for å realisere sin politiske agenda hjemme, akkurat som de bruker dem til å lansere en amerikansk militærintervensjon i det oljerike Sentral-Asia.»

Og hva har skjedd over de tjue siste årene? Sosial ulikhet har vokst til nye høyder. Den amerikanske styringsklassen, i form av Trumps komplotter, har reist utsiktene til et fascistisk diktatur. Oligarkiets kriminalitet, både under Demokratene og Republikanerne, har ført til et nivå av død under pandemien som er svimlende.

Arbeiderklassen må være på vakt. Pandemien har gjort det klart at den amerikanske styringsklassen er i stand til å ofre hundretusenvis av liv for å oppnå sine mål. Dersom millioner av menneskers død i krig er det «minste onde» av flere ugunstige alternativer for styringsklassen, vil disse dødsfallene bli tolerert.

Over hele verden trer arbeidere inn i kamp for å forlange en slutt på tiår med fallende eller stillestående lønninger, forferdelige og forverrede arbeidsbetingelser og en slutt på pandemien. Disse kampene må knyttes til kampen mot imperialistkrig, komplottene mot demokratiske rettigheter og motstand mot hele kapitalistsystemet.