Mer enn 2 000 arbeidere innledet torsdag i forrige uke en fristløs streik, på Berlin-sykehusene ledet av Charité og Vivantes. En representant for Vivantes erklærte at 30 av deres avdelinger, tre intensivstasjoner og totalt 1 000 sengeposter, ville bli stengt denne uka som følge av streiken.

Siden starten av streiken har arbeidere samlet seg på ei rekke streikevakter, demonstrasjoner og samlinger. Sist torsdag deltok mer enn 1 000 arbeidere i en demonstrasjon og en marsj til administrasjonen for helsedepartementet i Bundesland Berlin, og på fredag samlet hundrevis seg ved Virchow-klinikken i byens distrikt Wedding.

Plakater og bannere båret av de streikende rapporterte om de raskt forverrede forholdene på sykehusene. «Vi vil endelig drive sykepleie igjen, ikke bare overleve skiftet vårt,» sto det på én, og en annen lød: «Sykepleien er på randen av et hjerteinfarkt». Andre navnga direkte de ansvarlige i Berlin’s Senat [regionalregjeringen], for de katastrofale forholdene. På én plakat sto det: «Kollatz, hvor mye er folk verdt?» Matthias Kollatz er både leder for Vivantes’ tilsynsråd og sosialdemokratisk finanssenator, i koalisjonsregjeringen av sosialdemokratene SPD, Venstrepartiet (Die Linke) og De Grønne, som regjerer Berlin’s Senat.

Sykehusledelsen, støttet av Senatet, anvender et massivt press for å få avsluttet streiken. Begge har de nektet å signere en nødssituasjonsavtale for å garantere grunnleggende pasientbehandling, som vanligvis er tilfellet under tilsvarende betingelser. Sykehuskjedene Vivantes og Charité, begge senatseide, erklærte også en slutt på alle offisielle forhandlinger så snart streiken begynte. Til tross for denne aggressive kursen, forventes det at flere arbeidere vil slutte seg til streiken de kommende dagene.

Konsekvensen av streiken merkes allerede tydelig på alle av klinikkenes områder. Hundrevis av behandlinger er utsatt eller kansellert, og streiken har stor innvirkning på tidsplanene for sykehusenes operasjonssaler.

Ansatte i Vivantes’ datterselskaper, som leverer rengjørings-, transport-, kjøkkentjenester og andre nødvendigheter, deltok også i streiken. De slåss for en tilpasning av deres lønninger til hovedkontrakten (TvöD), avtalt for ansatte i offentlig sektor. For tiden tjener de 2 500 arbeiderne ansatt i datterselskapene flere hundre euro mindre enn de som er direkteansatt av selskapet, for å utføre det samme arbeidet.

To arbeidere fra datterselskapet for logistikk snakket med WSWS, under demonstrasjonen foran regionens helseadministrasjon.

Dirk forklarte: «Vi slåss for å få justert lønningene våre til TvöD, som gjelder for konsernet. Vi vil ha samme lønn for å utføre det samme arbeidet. Vi ble lovet for mange år siden at vi skulle bli re-integrert, men ingenting har skjedd; selskapets løfter er verdiløse.»

Fagforeningen Verdi, som organiserer sykepleiere og offentlig ansatte i tjenesteytende bransjer, begrenset bevisst streiken ved å oppfordre datterselskapene til å streike bare i to dager, torsdag og fredag i forrige uke, et trekk som ble møtt med uforstand og avvisning fra både datterselskapenes ansatte og de direkteansatte.

Sykehus forvaltet både av Charité og Vivantes har outsourcet ikke-medisinske tjenester og sykepleien de siste årene, for drastisk å få redusert lønnskostnadene. Som resultat er personalet underlagt stadig mer usikre arbeidsbetingelser.

«Vi har en håndfull mennesker der jeg jobber som fortsatt får lønn i henhold til TVöD,» forklarte Dirk. Han sa det i tillegg var mange vikarer som fikk svært dårlig lønn. «Arbeiderne ansatt av Vivantes’ datterselskap VSG får rundt € 500 [måneden] mindre enn de som er ansatt i konsernet, for å gjøre det samme arbeidet. Da vår avdeling ble privatisert, var det bare de som hadde vært der i 10 år som fikk TVöD-raten. Alle andre ble nedgradert.»

Hovedanliggendet for sykepleierne i streiken ved Charité og Vivantes er nødvendigheten av å forbedre de katastrofale arbeidsbetingelsene som råder i dag.

Michael, som jobber på radiologiavdeling på Vivantes, beskrev hans svært store arbeidsmengde. «Det er situasjoner der vi må hente sengeliggende pasienter fra senga til bordet, og bringe dem tilbake igjen på egen hånd. Eldre kolleger har problemer med å få gjort det aleine, eller de pådrar seg ryggproblemer. For oss handler det om å få redusert belastningene, så vi får utført godt arbeidt.» Papirarbeidet må gjøres etter regulær arbeidstid, fordi de ikke rekker det i løpet av den vanlige arbeidsdagen. Det arbeidet er det ingen ekstra betaling for, sa Michael.

Luisa og Anna-Lena bekreftet det enorme presset på personalet, som uunngåelig merkes av pasientene. Begge utdanner seg til jordmødre, og er i ferd med å forberede seg for eksamen. De skulle ønske de hadde mer tid til å ta vare på pasientene. «Vi har akkurat begynt å passe på kvinnene på egen hånd, og vi har allerede en enorm arbeidsmengde, som motsier alt vi lærte på skolen,» rapporterte Luisa.

Anna-Lena bemerket at «studenter tidsplanlegges allerede som heltidsarbeidere.» Skulle for eksempel jordmor være fraværende på grunn av sykdom, da må elevene gjøre jobben, selv om de ofte blir overveldet av det som er involvert. «Juridisk sett er det ikke riktig, og det er heller ikke rettferdig for pasienten,» la studenten til.

De streikende er enige om at arbeidsbetingelsene på klinikkene, som har blitt ytterligere forverret under pandemien, er resultat av en fundamentalt feil politikk.

«Det å privatisere hele helsevesenet, og skape den nåværende tilstanden ved å kutte kostnader – hvor ellers skal det lede?» spurte Dirk. Ifølge Michael var privatisering den største feilen som kunne ha blitt gjort. «Vi er ikke en gård der du fôrer opp grisene før du slakter dem, for at du kan selge dem for en profitt. Besparelser gjøres alltid på bekostning av pasienter, vanlige mennesker, for å hente ut profitt.»

Sofie, en sykepleier ved Charité-sykehuset, som deltok i en samling ved Virchow-Klinkum-sykehuset i Berlin-distriktet Wedding på fredag, var av samme oppfatning: «Privatisering av sykehus er ett problem, men det er også introduksjonen av faste priser per pasientopptak (betalt til klinikkene av Tyskland’s forsikringsselskaper). Kapitalistsystemet utøver press og trapper opp konkurransen. Det er noe som absolutt ikke burde gjelde det offentlige helsevesenet.»

Arbeidernes kamp for anstendige lønninger og tilstrekkelig pasientbehandling har bred støtte blant andre helsearbeidere, og i befolkningen for øvrig. Fagforeningen Verdi gjør derimot alt hva det kan for å unngå å utvide streiken. Fagforeningen jobber tett med partiene SPD, Die Linke og Die Grünen i Senatet, og er selv ansvarlige for klinikkenes situasjon.

På fredag ettermiddag presenterte Vivantes fagforeningen et nytt tilbud for ansatte i konsernets datterselskaper, som bare kan beskrives som en provokasjon. Basert på en kontraktsperiode på tre år opprettholdes den foreslåtte lønnssatsen i utgangspunktet uendret fra tilbudet presentert i august. Målet med tilbudet var å få en suspendering av streiken på mandag.

I lys av den enorme misnøyen i arbeidsstyrken følte Verdi seg forpliktet til å avvise det nye tilbudet. Samtidig bekreftet fagforeningen vilje til å forhandle. Dette lå til grunn for planen om å begrense streiken til Vivantes’ datterselskaper, til bare sist torsdag og fredag.

Samtidig skal det diskuteres en forliksordning. Ifølge pressemeldinger ble dette bestemt fredag morgen, da Vivantes-sykehusenes ledelse møtte politikere fra Senatet for å diskutere streiken. Vivantes var beredt til voldgift, sa en talsperson til fjernsynsstasjonen rbb Fernsehen, og Verdi reagerte også umiddelbart på forslaget. Verdi-talsmann Andreas Splanemann sa til rbb Fernsehen at fagforeningen var beredt til å gå med på voldgift. Dersom det ble framlagt forslag, da ville fagforeningen se inn i det.

Disse siste utviklingene bekrefter at fagforeningen, i nært samarbeid med sykehusledelsen og Senatet, prøver å få avsluttet streiken så raskt som mulig, for å forhindre at den sprer seg. Dette er samme rollen Verdi har spilt i mange år.

Tilhengere av Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) [Tyskland’s Socialist Equality Party] delte ut brosjyrer som oppfordret de streikende til å opprette aksjonskomitéer, uavhengige av fagforeningen, og ta streiken over i egne hender. Slike komitéer bør umiddelbart etablere forbindelser med helsetjenestearbeidere og andre arbeidere rundt om i verden, som eksempelvis de streikende helsetjenestearbeiderne i Polen og lokførerne i Tyskland.