USA’s tidligere president George W. Bush holdt på lørdag hovedtalen for markeringen av terrorangrepene den 11. september 2001, ved et minnesmerke i Shanksville, Pennsylvania. Flankert av tidligere visepresident Dick Cheney og nåværende visepresident Kamala Harris, erklærte Bush: «I ukene og månedene etter 9/11-angrepene var jeg stolt over å lede et fantastisk, motstandsdyktig, forent folk.»

Forut for Bush’ opptreden publiserte Condoleezza Rice, tidligere nasjonal sikkerhetsrådgiver, en ytringskronikk i Wall Street Journal, med tittelen «Vi er tryggere enn vi var den 11/9», der hun forsvarte Bush-administrasjonens politikk som respons på 11. september. Søndag morgen gjorde Rice rundene på talkshowene, der hun hyllet invasjonene i Irak og Afghanistan, og kommenterte på amerikansk utenrikspolitikk.

Bush, Rice og Cheney var arkitektene for en serie massive brudd på USA’s Konstitusjon og på folkeretten, så vel som for forbrytelser mot befolkningene i Irak, Afghanistan og USA selv. De var banebrytende for institusjonaliseringen av tortur, kidnapping, ulovlig regjeringsspionasje uten rettslige kjennelser, og for lanseringen av aggresjonskriger som har drept mer enn én million mennesker.

Bush og hans medsammensvorne utnyttet sjokket og skrekken skapt av 11. september-angrepene, og implementerte i løpet av få dager et sett med planer, som hadde vært under utarbeidelse over flere år. Den kriminelle etosen som fikk sitt grep på Det hvite hus ble uttrykt av Cheney, som i et nasjonalt kringkastet fjernsynsintervju bare dager etter angrepene erklærte: «Vi må jobbe med den mørke siden ... Vi kommer til å tilbringe tid i skyggene.»

Og det gjorde de så visst. I det skjulte opprettet Bush, Cheney og deres allierte, fangehull der amerikanske soldater og etterretningsoperatører gjentatte ganger kvalte fanger, påførte dem elektriske støt, knivstakk dem, banket dem, klemte dem inn i små bokser, smurte dem inn med ekskrementer, sodomiserte dem, og tvang dem til å onanere foran kameraer.

I all hemmelighet opprettet de overvåkningsprogrammet Stellarwind, som uten rettslige kjennelser tillot regjeringen å lansere en elektronisk versjon av en politirazzia inn i husene til enhver person på planeten, enten de var amerikanske statsborgere eller ikke. I all hemmelighet fabrikkerte de bevis for at den irakiske regjeringen hadde masseødeleggelsesvåpen, og bombarderte den amerikanske offentligheten med løgner, for så å lansere en kriminell angrepskrig.

Men med Harris’ ord, som talte etter Bush og nesten ordrett gjentok det samme snakkepunktet, var arven av Amerika’s respons på 9/11 fundamentalt positiv.

«I dagene som etterfulgte den 11. september 2001, ble vi alle påminnet at enhet er mulig i Amerika. Vi ble også påminnet at enhet er et imperativ i Amerika. Det er essensielt for vår felles velstand, for vår nasjonale sikkerhet, og for vår posisjon i verden... Når vi står sammen, og ser tilbake, da husker vi at det store flertall av amerikanere var forent i formål.»

Biden gjentok Harris’ påstander i en teipet videouttalelse, hvor han erklærte: «Samhold er vår største styrke.»

«Enheten» hyllet av Bush, Harris og Biden var en myte. Bush-administrasjonens diktatoriske handlinger og kriminelle kriger utløste massiv opposisjon, der de første protestene mot Afghanistan-krigen fant sted innen mindre enn to uker etter 11. september. Dette ble etterfulgt av millioner av menneskers marsj i USA, og rundt om i verden, mot krigen mot Irak – de største globale antikrig-protestene til det tidspunkt i historien.

Men det reelle innholdet i denne myten om «enhet» var enheten innen regjeringen, for å føre krig og gjennomføre et massivt angrep på demokratiske rettigheter. Dette førte til det nesten enstemmige vedtaket av loven Patriot Act, som opphevet kritisk viktige seksjoner av Konstitusjonen og passerte i Senatet med 98 mot 2 stemmer, og 2001-loven for autorisering og anvendelse av krigsmakt – Authorization for Use of Military Force – som Senatet vedtok med 98 mot 1 stemme.

Påkallelser av myten om «nasjonal enhet» har lenge vært et kjennetegn på minnemarkeringer for 9/11. Men denne myten har aldri klingt hulere enn den gjør i dag. Bush’, Biden’s og Harris’ hymner til «enhet» kommer åtte måneder etter Trump’s kuppforsøk den 6. januar 2021, da en betydelig fraksjon av styringsklassen forsøkte å iverkssette en fascistisk oppstand for å stoppe maktoverføringen, og i prosessen trusler om å drepe medlemmer av Kongressen og sågar tidligere visepresident Pence.

Trump, for hans del, hilste 11. september-markeringen ved å snike seg inn i New York City hvor han talte til uniformerte politioffiserer og gjentok hans påstand om at 2020-valget ble stjålet. Den tidligere New York-borgermesten Rudy Giuliani, hyllet i media som «Amerika’s borgermester» og personifiseringen av «enhet» etter angrepene 11. september, hilste årsmarkeringen, i en dose ironi, med en vanvittig fascisttirade rettet mot hans opponenter innen statsapparatet.

Mer grunnleggende ser representantene for styringsklassen, i deres oppfordringer til enhet, nervøst på den sydende sosiale misnøyen innen USA. De håper på en eller annen måte å få hamret sammen et politisk rammeverk for å videreføre amerikansk imperialismes prosjekt for verdensdominans og undertrykking av opposisjon innenlands.

For dette formålet har alle fraksjoner av amerikanske medier gått sammen for å forsvare arven fra «krigen mot terror». «Narrativer som skildrer de siste 20 års engasjement som en endeløs serie av blundere, mangler balanse og perspektiv,» erklærte Demokrat-innordnede Washington Post i en redaksjonell lederartikkel. Post forsvarte Bush og hans medsammensvorne, og uttalte: «Mange feiltak som i dag unnskyldes med hybris og amerikanske lederes tvetydigheter, kan i det minste delvis tilskrives selve kampens karakter.»

Post forsvarer ikke bare Bush-administrasjonen, men medieinstitusjonen selv. De samme avisene, fjernsynskringkasterne og spaltistene som forsvarte og berettiget Bush-administrasjonens forbrytelser og dens løgner om «masseødeleggelsesvåpen», er tross alt fortsatt i full virksomhet. Noen, som den tidligere New York Times-reporteren Michael R. Gordon, har gått direkte over fra å lyve om irakiske masseødeleggelsesvåpen til nå å pushe konspirasjonsteorien at Covid-19-pandemien ble sluppet løs fra et laboratorium i Wuhan, i Kina.

Amerika kan kanskje avslutte krigen i Afghanistan, men endringene gjennomført innenfor rammeverket av «krigen mot terror» har kommet permanent inn i amerikansk politikks blodomløp. Det amerikanske medieinstituttets forsvar av Bush-administrasjonens forbrytelser er ikke bare rettet mot fortiden, men mot framtiden.

Wall Street Journal var, som vanlig, mest eksplisitt: «11. septembers frelsende nåde var demonstrasjonen av amerikansk mot og motstandskraft... Men landet forente seg også for en tid, for politiske formål... Skulle det komme et nytt angrep, kanskje med biologiske våpen som dreper som Covid-19, ville vi da ha samme besluttsomhet og motstandskraft? Historien antyder at det er noe vi vil finne ut av.»

Med andre ord, den tid vil komme når en annen grumsete og uforklarlig hendelse kan bli anvendt for radikalt å få endret rammeverket for amerikansk politikk. Verktøyene for aggressiv krig og diktatoriske overtramp mot konstitusjonelle rettigheter, implementert som del av «krigen mot terror», vil vise seg nyttige for amerikansk kapitalisme i framtiden.

Det endeløse snakket om «enhet» kommer samtidig som USA er mer splittet langs klasselinjer enn på noe tidspunkt i etterkrigstidshistorien. Finansoligarkiet har brukt Covid-19-pandemien til å berike seg enormt, mens arbeidere har blitt tvunget til å arbeide under utrygge betingelser, og har blitt gjort til gjenstand for massedød og økonomisk omkalfatring. Den amerikanske styringsklassen ser seg plaget av politisk opposisjon og søker «enhet», ved å bannlyse kritikk eller granskning av dens tidligere forbrytelser, uansett hvor liten den måtte være.

Men uansett hvordan amerikanske media og det politisk etablissementet prøver å få sirklet vognene, forbrytelsene begått under påskuddet av «krig mot terror» vil få massive konsekvenser. De har revet maska av amerikansk demokrati og amerikansk kapitalisme, og har avslørt det som finansoligarkiets hensynsløse diktatur.

Der arbeiderklassen nå begynner å tre inn i sosial kamp vil arbeidere mer og mer se deres kamper som ikke bare mot individuelle arbeidsgivere, men mot den sosiale orden som skapte uhyrlighetene i Guantanamo, Abu Ghraib og Fallujah.