Introduksjon

Følgende foredrag ble holdt på Socialist Equality Party (US) sommerskole 2021 fra 1. til 6. august, av Eric London, WSWS-skribent og forfatter av Agents: FBI and GPU Infiltration of the Trotskyist Movement. Alle de store rapportene holdt på skolen vil de kommende dagene bli publisert på WSWS.

Den 6. januar 2021 forvandlet USAs president Det hvite hus til kommandosenteret for et fascistisk komplott for å velte valgresultatene.

Dette var det reaksjonære crescendo av en presidentadministrasjon ulikt alle andre i amerikansk historie. Gjennom de tre første årene av hans periode danset Donald Trump fram og tilbake over den uskarpe linjen som skiller de formelle karaktertrekk av borgerlig parlamentarisme fra et personlisert diktatur. Han forsøkte å tvinge hans rivaler blant Demokratene og Republikanerne til å bøye seg for hans vilje ved å true med å slippe løs hans supportere og utløse sosialt kaos.

Han ble tolerert og til-og-med oppmuntret av finanskapitalen fordi hans bevegelse var en rambukk for ekstrem politisk reaksjon mot arbeiderklassen. Han gikk fra krise til krise som en gal pyroman som satt på et fjell av dynamitt og dirigerte hele det politiske etablissementet lenger og lenger til høyre.

I hans siste år i embetet sluttet Trump å danse til og fra over diktaturets skillelinje og bestemte seg for definitivt å krysse den. Koronaviruspandemien utløste en serie kriser som tvang hans hånd. Hans popularitet – aldri høy i utgangspunktet – stupte til nye lavmål.

Fra våren 2020 til januar 2021, da dødstallene ble stablet opp, mens økonomien stengte ned, og den sosiale misnøyen eksploderte på gatene, var Trump engasjert i en vedvarende bestrebelse for å få påberopt seg oppstandsloven [Insurrection Act], innføre krigsrett og fjerne enhver legal og politisk begrensninge som forble for hans handlinger.

Han tar nå sikte på å forvandle Det republikanske partiet til et fascistparti under hans personlige kontroll. Demokratene, i allianse med militæret og etterretningsagenturene, har arbeidet for å kontrollere sosial opposisjon mot hans politikk samtidig som de presset ham fra høyre på utenrikspolitikken. Det World Socialist Web Site skrev gjennom hele denne perioden har vist seg å være korrekt.

Trumps komplott ble stoppet, foreløpig, ikke av Demokratene, men av militærets intervensjon, som sa det ikke ville godta krigsrett, foreløpig. Det demokratiske partiet motsatte seg å foreta noen appell til massene fordi det ville utløse krav om sosiale reformer. Selv da hele Det demokratiske partiets kongressdelegasjon satt stuet sammen i kjelleren i US Capitol, ble deres appeller om frelse fortsatt gjort helt privat, og bare til militæret. De vil ikke forsvare demokratiske rettigheter, ikke engang når deres egne liv står på spill.

Militæret på sin side grep ikke inn for demokratiets forsvar, men for å opprettholde stabilitet og lov-og-orden. Institusjonen som nå trekker seg ut av Irak og Afghanistan, dryppende av blod fra over en million sivile, blir kongemakeren på hjemmebane. Da Mark Milley, styreleder for fellesstaben, sa: «Vi er gutta med geværene», var dette ikke bare en faktaerklæring om den nåværende maktbalansen, men en advarsel for framtiden. Demokratene har skjøvet militæret fram som den politiske maktens hovedmekler.

I en domstol ville det ikke være vanskelig å bevise at Trump besitter intensjonen – mens rea – for å gjennomføre et kupp. Tross alt uttaler han sine mål åpent, og regelmessig. Likevel, og etter å ha sett at disse hendelsene fant sted rett for deres øyne og etter å ha lyttet til Trumps egne ord, avfeide de politiske representantene for den velstående middelklassen hånlig antydningen om at diktatur engang var en fjern mulighet. De verken ser det onde eller hører det onde, men det forhindrer dem ikke fra å snakke det.

For tjue år siden ristet de av seg Clinton-riksrettsskandalen som uvesentlig og beskrev 2020-valgkrisen som en «storm i et vannglass». I dag reiser de ei rekke patetiske argumenter: Staten er altfor sterk, den sosiale orden altfor stabil til at et kupp kan finne sted. Trump er for dum, for mye av en improvisator til å kunne organisere et.

Et kupp finner bare sted dersom det følger manuset fra tidligere kupp, til siste linje, som en sceneproduksjon. Settet må inneholde stridsvogner i gatene, mord på statsoverhoder, en marsj mot Roma. I deres patologiske selvtilfredshet og deres desperate ønske om å bli reddet fra klassekampen, blir de fiendtlige til å varsle arbeiderklassen om farene for kuppet, selv når kuppets regissører, produsenter og stjerna selv resirkulerer scener fra Hitlers teater og resiterer hans monologer.

Dette er responsen fra et sosialt sjikt som ikke har noe å tilføre menneskehetens progressive utvikling. For tretti år siden erklærte de småborgerlige «venstreorienterte» deres ««farvel til arbeiderklassen» og konkluderte med at oppløsingen av Sovjetunionen for evig tid beviste marxismens udugelighet. Den amerikanske styringsklassen forkynte med strålende selvtillit «historiens slutt», at kapitalisme hadde overvunnet sosialisme og at amerikansk imperialisme førte inn på scenen en ny verdensorden med sosial stabilitet basert på prinsippene om liberalt demokrati.

I dag er det universelt forstått, selv av representanter for storborgerskapet, at denne erklæringen helt klart var en vrangforestilling. Garantisten for verdensordenen er nå den viktigste kilden til kaos. Amerikansk «demokrati», som presenterte seg som en modell for verden, leder nå an i en global gjenoppblomstring av fascisme. Verdens politimann brakte ikke orden og harmoni, men krig og en gjenoppblomstring av inter-imperialistisk konflikt.

Amerikansk imperialisme ødela hele samfunn på sin jakt etter verdensherredømme, bare for å svekke sin egen posisjon og rive sitt eget samfunn fra hverandre. Deler av det amerikanske småborgerskapet som en gang i tiden trodde på deres amerikanske drøm, er nå hjemsøkt av hitlerske mareritt. Det som en gang var det selvsikre bolverk for verdensreaksjonen mot sosialisme i utlandet, promoterer nå den sterke mann for å knuse faren for sosialisme på hjemmebane.

Som bare trotskistbevegelsen forutså, har amerikansk imperialisme sitt rendevouz med katastrofe. Det nåværende tidspunkt utgjør reelle farer, men har også dypt revolusjonerende implikasjoner. Hvilken tendens som skal råde vil bli bestemt av vårt partis intervensjon. Så hvordan kom alt dette til å finne sted?

Hvem er Donald Trump?

Donald Trump ble spydd ut etter et-halvt-århundre med politisk reaksjon i løpet av nedgangen av den amerikanske kapitalismens etterkrigsboom. Dersom Theodore Dreiser skulle beskrevet Trumps liv, ville han forklare at Trump personifiserer en styringsklasse som er ufattelig velstående, ekstremt hensynsløs og sjokkerende tilbakestående. Det er passende at historien om Trumps familieformue begynner i et horehus i Yukon-territoriet, som hans bestefar Friedrich, en emigrant fra Rheinland-Pfalz i sørvest-Tyskland, opprettet på slutten av 1890-tallet for å besørge gruvearbeiderne i Klondike-gullrushet brennevin og prostituerte. Derfra var det bare nedoverbakke.

Trumps bestefar flyttet til New York, hvor Trumps far Fred, en fascist som hyllet Hitler og marsjerte med KKK, tjente familiens første millioner. Født i 1946 ble Donald Trumps framvekst som en ung mann muliggjort gjennom unndragelse fra verneplikten, farens penger, store og regelmessige doneringer til begge politiske partier, en hær av advokater og tiår med desperat og smakløs egen-promotering. Han avgudet sin mentor Roy Cohn, hans eneste sanne venn, som på 1950-tallet fungerte som Joe McCarthy’s advokat og var en pådriver i antikommunist-heksejaktene. Trump svindlet seg inn i voksenlivet gjennom selskaps-bonanzaen på 1980-tallet i Ronald Reagans æra. Medie-etablissementet framhevet ham som det levende ikonet av amerikansk pengegenererings gud, i den kapitalistisk triumfalismens tid.

Trump var en høvelig representant for amerikansk kapitalisme i dens nedgangsperiode. Han reiv ned historisk beskyttede bygninger, erstattet dem med uhyrligheter og satte sitt navn på toppen. Stalinistene inviterte ham i 1987 til Moskva for å bygge et hotell i perestroikaens navn. I 1989 forlangte Trump at dødsstraffen måtte gjeninnføres for å få drept de svarte ungdommene benevnt Central Park Five, som ble satt opp av politiet for et drap de ikke hadde begått. På 1990-tallet ble han bekjent av Clintons, Giulianis og Epsteins. Han bygde seg en nasjonal berømmelse ved hjelp av NBC, som kjørte 15 sesonger av hans show «The Apprentice».

I hans egne personlige synspunkter og oppfatninger er Trump uten tvil en beundrer av Hitler. Journalisten Michael Bender beskriver, i den nylige boka, med tittelen Frankly, We Did Win This Valection, [‘Ærlig talt, vi vant dette valget’] en diskusjon mellom Donald Trump og hans tidligere stabssjef, John Kelly, i 2018.

Trump sa til Kelly: «Vel, Hitler gjorde helt mange bra ting.» Bender forklarer at «stabssjefen fortalte presidenten at han tok feil, men Trump var urokkelig. Trump pekte på Tysklands økonomiske vinninger så snart Hitler tok over som kansler.»

I følge et intervju fra 1990 med hans daværende kone Ivana, bevarte Trump ei bok med Hitlers taler i nattbordskapet. Vanity Fair skrev at «Ivana Trump fortalte hennes advokat Michael Kennedy at hennes mann fra tid til annen leser ei bok med Hitlers samlede taler, My New Order [‘Min nye orden’], som han oppbevarer i et kabinett ved senga.» William Shirer, forfatter av The Rise and Fall of the Third Reich, [‘Det tredje rikes vekst og fall’] forklarte: «I disse talene snakker Adolf Hitler om hans syn på Jøder og Andre Raser, hans Innenriksprogram, hans Utenrikspolitikk og Den Ariske Mester-Rasen.»

Ivana sa også at da én leder av Trump-organisasjonen kom for å møte Trump, ville han alltid slå sammen hælene og si «Heil Hitler» når han kom inn på Trumps kontor. I det samme intervjuet fortalte Trumps advokat til Vanity Fair: «Trump tror på teorien om Den store løgna. Dersom du sier noe igjen og igjen, da vil folk tro deg.»

Ingenting av dette forhindret Trump fra i mange år å være en figur som var fast innventar i Det demokratiske partiets kretser i New York, og de samme politikerne som den 6. januar gjemte seg i en bunker under Capitol, var på hans kontor og tagg om penger ikke så lenge før. Fra 1989 til 2009 ga Trump hundretusenvis av dollar til Demokratene, langt mer enn han ga til Republikanerne. Han var en registrert Demokrat fra 2001 til 2009. Men da han satte sine seil for vinden fra Tea Party-bevegelsen, lanserte Trump Birther-kampanjen i 2011, og insisterte på at Barack Obama var muslim og ikke var en amerikansk statsborger. Fire år seinere kunngjorde han sitt kandidatur for president.

Trumpismens objektive røtter

Vi har ofte bemerket at Donald Trump ikke falt ned fra himmelen og inn i Det ovale kontor. Han er den politiske legemliggjøringen av nesten 200 års amerikansk borgerlig reaksjons farligste tendenser. Den amerikanske styringsklassen, i dens eksistensielle kamp for selvbevaring, har tryllet fram all dens historisk avledede erfaring med kontrarevolusjon, og spydde den ut i presidentskapet til Donald Trump.

Strategien for det forebyggende kontrarevolusjonære putschet låner hans fra sørstatenes slaveeiere, som så borgerkrig å foretrekke framfor et Lincoln-presidentskap. Hans imperialisttrusler gjenspeiler den rasistiske kjeltringen Teddy Roosevelt, som proklamerte at Amerika hadde rett til å dominere det han kalte «the world’s waste spaces» [‘verdens avfallsområder’], en mer høflig versjon av Trumps «shithole countries».

Trump idoliserer Andrew Jackson for å ha tilsidesatt Høyesterett for å få påtvunget fjerningen av Amerikas urbefolkning, indianerne. Han lenges etter de gamle dager av the old frontier, da sheriffer festet deputy-stjerner på den sinte mobben for å henge mistenkte kriminelle. Han advarer for Den gule fare [‘The Yellow Peril’] og de plyndrende horder av immigranter, og bygger forvaringssentre på samme grunn der en gang japanske interneringsleire sto. Han låner slagordet «America First» fra nazi-sympatisører rundt Charles Lindbergh. Han snakker om kommunisme og sosialisme i et språk som er mer voldelig og uhemmet enn det som ble anvendt selv av Joseph McCarthy.

Hans verdensbilde er forankret i en fascistisk sosialdarwinisme som alltid har vært til stede i den hensynsløse amerikanske kapitalistklassens bevissthet. Det som var dempet i perioden med dens eksplosive vekst, slippes løs i dens nedgangsperiode. Sosiale programmer og forskrifter for selskapers utbytting må elimineres, slik at samfunnet kan komme tilbake til sin naturlige tilstand, de sterkestes overlevelse. Det er Ronald Reagans drøm sluppet løs. Den samstemmig partienigheten om responsen på koronaviruspandemien har vært å la verdens befolkning pådra seg sykdom og dø av hensyn til markedene. I styringsklassens øyne renser viruset samfunnet for de svake, slik at de sterke kan tjene på det. Om massene skulle klage, så «La dem drikke klorin.»

Det er to grunnleggende historiske prosesser som ligger til grunn for Trumps framvekst til makten. For det første, amerikansk imperialismes uunngåelig nedgang, tapet av dens posisjon av geostrategisk dominans og den katastrofale innvirkningen av 30 års vedvarende krig på alle nivåer av det amerikanske samfunnet. For det andre, den ekstraordinære veksten av sosial ulikhet, som har knust det som gjensto av amerikansk borgerlig demokrati, pålagt av den kunstig undertrykkingen av klassekampen gjennført av Det demokratiske partiet og [sentralorganisasjonen] AFL-CIO. Begge prosessene tvinger styringsklassen stadig lenger til reaksjon, motivert av frykt for det stadig mer reelle perspektivet for sosial revolusjon.

I de 30 årene passert siden oppløsingen av Sovjetunionen har amerikansk imperialisme gjort brede strekk av verden til ulmende ruiner, mens de har slettet sosiale programmer innenlands og overført billioner til de rike. Klassekampen var nådeløs, men ensidig. Landet ble et oligarki. Fagforeningene samstemte i deres egen ødeleggelse og ble redusert til små etterlevninger. Landet er i en tilstand av sosial kollaps, og den sosiale nøden har ingen progressiv utveier innenfor kapitalistsystemets rammeverk. Masseskytinger og andre utbrudd av fortvilelse og tilbakeståenhet finner sted med jevne mellomrom.

Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale forklarte i 2000, midt under krisen rundt det amerikanske presidentvalget, at borgerlig demokrati ikke kunne overleve på slike råte grunnvoller. David North sa, i desember samme år, da Høyesterett diskuterte hvorvidt domstolen skulle stoppe stemmeopptellingen i Florida:

Det denne domstolen vil avgjøre er hvor langt den amerikanske styringsklassen er beredt til å gå i strid med tradisjonelle borgerlig-demokratiske og konstitusjonelle normer. Er den beredt til å sanksjonere stemmesvindel og undertrykkingen av stemmer? Er den beredt til å installere en kandidat i Det hvite hus som har oppnådd det vervet gjennom blatant illegale og antidemokratiske metoder? En betydelig del av den amerikanske styringseliten, og kanskje til-og-med et flertall av Høyesterett, er beredt til å gjøre nettopp det. Dette er fordi det i dette sosiale sjiktet har vært en dramatisk erosjon av støtte til tradisjonelle former for borgerlig demokrati.

Rettsbeslutningen gummistemplet tyveriet av 2020-valget, og Demokratene aksepterte det uten kamp. Det var ingen seksjon innen styringsklassen til forsvar for demokratiske rettigheter. Banen var åpen for Bush, Cheney og deres allierte fra Project for a New American Century [‘Prosjektet for et nytt amerikansk århundre’] for å bruke de tåkefulle hendelsene den 11. september til å lansere krigene i Afghanistan og Irak.

Styringsklassen innviet en periode med nådeløs nasjonalistisk propaganda og politi-stat-undertrykking. Utrolige forbrytelser ble rettferdiggjort av krigen mot terror. Det var endeløs flaggveiving og militæret og etterretningsagenturene ble elevert det sivile liv, plassert utenfor kritikk, deres fullmakter ble sterkt styrket gjennom PATRIOT-loven. Staten transformerte seg til en massiv fordekt operasjon, som Edward Snowden, Chelsea Manning og Julian Assange snart skulle avsløre. Rudy Giuliani ble holdt opp av begge partier som Amerikas forgermester/byrådsleder, såviss en stor leder, kanskje en framtidig president. Giuliani selv prøvde å få avlyst valget i New York det året, en erfaring han seinere skulle nyttiggjøre seg som Trumps medskyldige i løgna om 2020-valgsvindelen.

Det demokratiske partiet støttet Bush-administrasjonen i å innlede denne perioden av ekstrem reaksjon. Sjokkert av de massive antikrigdemonstrasjonene i 2002 og 2003 dreide Det demokratiske partiet ytterligere til høyre, støttet Irak-krigen og sanksjonerte Bush-administrasjonens forbrytelser i de sjeldne tilfellene der den utøvende regjeringsgreina nedlot seg til å varsle Kongressen om dens planer. Det demokratiske partiet torpederte Howard Deans kandidatur i primærvalgene etter at Vermont-guvernøren i 2004 oppsto som et samlingspunkt for voksende antikrigssentiment.

Permanent krig og statsundertrykking hadde en giftig innvirkning på det amerikanske samfunnet. Krig seiv inn i enhver sosial pore. David North forklarte, i 2004-essayet Militarism and Social Polarization, da ordene Bagram, Guantanamo og Abu Ghraib kom inn i leksikonet, hvilken innvirkning disse krigene ville ha på det amerikanske samfunnet:

Vi har ikke bare å gjøre med en prosess av intellektuell degenerering. Den uopphørlige opphopningen av rikdom i et veldig lite sjikt av det amerikanske folket har den uunngåelige innvirkningen av å begrense det reelle sosiale grunnlaget som borgerlig styre hviler på. Styringsklassen er tvunget til å skape et nytt grunnlag, bestående av elementer som står utenfor, og i vesentlig grad er uavhengige av den brede massen av befolkningen. Dette er rollen som den frivillige hæren, som suppleres av bander av kontraktsmordere og torturister innleid av militæret for å styrke undertrykkingskreftene i Irak og Afghanistan. Erfaringen fra urban krigføring i Irak, der amerikanske soldater blir tilvent, og i noen tilfeller sågar får en smak for det å drepe og undertrykke sivile i masseskala, skaper en farlig sosial karaktertype som styringseliten i tiltakende grad vil bero på for å opprettholde «lov-og-orden» i USA.

I årene 2007 og 2008, med en global finanskrise av en skala som bare var sammenlignbar med Den store depresjonen, ble millioner kastet ut av deres hjem, og det førte til utbredt arbeidsledighet og nivåer av sosial lidelse som ikke var sett siden De sultne trettiårene [‘The Hungry Thirties’]. George W. Bush var den mest forhatte presidenten i historien, og krigene ble av de fleste i befolkningen ansett som forbrytelser utført gjennom løgner. Barack Obama vokste til prominens med løfter om «håp» og «forandring» og vant i et skredvalg som fant sted uker etter kollapsen av Lehman Brothers og [det statlige forsikringsselskapet] AIG. Det ble arrangert en massiv redning av bankene og ingenting ble gjort for massene av befolkningen. Den amerikanske styringsklassen kunngjorde for verden at denne gangen ville det ikke bli noen New Deal, Fair Deal, eller noen som helst deal i det hele tatt.

Sosial ulikhet kom til å dominere alle aspekter av det politiske liv, selv om det praktisk talt ikke ble omtalt av noen politiker eller av selskapspressen. Obama-administrasjonen var en rambukk for finansaristokratiet og en privilegert del av den øvre middelklassen som utgjør de «neste ni» prosentene bak aristokratene i den øvre én-prosenten. Administrasjonen responderte på Occupy Wall Street-protestene i 2011 uten endring av den politiske orienteringen. Under Obama-administrasjonen ble Det demokratiske partiets definitive brudd med ethvert program for sosial reform befestet. Administrasjonen deporterte tre millioner immigranter og ekspanderte krigene i Midtøsten, Nord-Afrika og Øst-Afrika.

Bernie Sanders kunngjorde i april 2015 hans kandidatur for Det demokratiske partiets presidentkandidat. Selv om det ble antatt at Sanders ville spille rollen som venstresidens «stilte-også»-kandidater, som Dennis Kucinich, skulle Sanders gå hen å vinne 13 millioner stemmer, som en «sosialist» som forlangte politisk revolusjon i antikommunismens land. Det demokratiske partiet snøyt ham for nominasjonen i 2016 og gjorde det klart at det aldri ville gjennomføre en politikk som ville utfordre aristokratiets rikdom.

Trump kunngjorde den 15. juni 2015 at han stilte som presidentkandidat, i en fascisttale som innledet med ordene: «Vårt land er i alvorlige problemer» og endte med: «Gjør Amerika stort igjen.» Det var et samlingsopprop for de mørkeste trendene i det amerikanske samfunnet: Rasisme, ekstrem nasjonalisme, militarisme og xenofobi. Demokratene kalte Trumps støttespillere «deplorables» [‘beklagelige; avvskyelige’], men det var Demokratene selv som promoterte slike sentimenter som nobelt patriotiske under krigen mot terror.

Mediene hånet Trumps kandidatur, og det politiske etablissementet sa seg viselig enig i at han ikke hadde noen sjanse. Men også han skulle langt overgå deres forventninger. Hans opponenter i Republikanernes primærvalg uttrykte én-etter-én deres moralske harme over Trumps rasistiske appeller, bare for å transformere seg til hans mest smiskende senatoriale gauleitere [O. anm.: benevnelse for en regional partileder for Hitlers nazi-parti.]

I november 2016, etter en voldelig kampanje der han truet med å erklære seg selv som valgvinner selv om han skulle tape avstemmingen, var Trump den nest-mest forhatte personen i Amerika. Men den mest hatede personen var Hillary Clinton, som brukte mye av hennes kampanje på å fordømme arbeiderklassen, der hun fortalte kullgruvearbeidere at hun skulle få satt dem ut av arbeid for alltid, og antydet at alle hvite mennesker er rasistiske.

Demokratene vant i 2016, for første gang i partiets historie, et flertall av stemmene fra de 10 rikeste prosentene av velgerne. Det demokratiske partiet hadde pseudo-venstres støtte, som oppfordret til å støtte Clinton. Den tiår-lange berikelsen av den privilegerte øvre middelklassen presset politikken ytterligere til høyre.

Bush-æraens samfunnskritikere som Jon Stewart og Steven Colbert ble de smilende talsmenn for etablissementet. Under Obama avviste grupper som ISO og Socialist Alternative «refeks-antiimperialisme» [‘knee-jerk anti-imperialsm’] og støttet Demokratenes kriger i utlandet. Innen de 10 øverste prosentene ble identitetspolitikk et våpen i kampen om posisjoner og privilegier. Forfekterne for politikken basert på hudfarge og kjønnsidentitet ble mer nidkjære og mer prominente etter hvert som sosial ulikhet vokste og styringsklassen søkte tiltak for å splitte arbeidere og beskytte egne interesser.

Men Demokratene tapte stemmene i valgdelegatkollegiet. Støtte kollapset i industrielle Demokrat-byer som Milwaukee, Detroit og Philadelphia. Demokratene førte en krigshissende valgkampanje som fordømte Trump som en marionett for Russland og tapte mest støtte i fylker med høye antall ofre fra krigene i Afghanistan og Irak.

I flere timer på valgnatta nektet Clinton å vedgå nederlag. Hennes tallmessige valgledelse vokste etter hvert som Stillehav-delstatene kom inn massivt mot Trump. Mangeårige Clinton-rådgivere formante henne til å slåss. Men så ringte Barack Obama henne, to ganger, der han snakket med henne som representant for etterretningstjenestene og øverstkommanderende for militæret. Han fortalte henne at det var nødvendig at hun vedgikk nederlag for å unngå sosial ustabilitet. Hun innordnet seg. Barack Obama mottok Trump hjertelig i Det hvite hus, der han sa valget var en «intramural scrimmage» [‘intern dyst’] mellom to sider av samme team, og etter å ha erklært at dette var «den beste tiden å være i live», forlot han poetisk fastlandet for å ta ferie på Karibia-havet med milliardæren Richard Branson.

Trump-administrasjonen inntar makten

Trump inntok Det hvite hus i januar 2017, etter å ha tapt tallmessig i avstemmingen med en større margin enn noen tidligere seirende kandidat i historien. Han var klar over at de aller fleste velgerne som støttet ham gjorde det fordi de var harme og forvirrede, ikke fordi de var fascister som ham. Men han brukte presidentskapets makt til å dyrke fram en fascistisk base og bygge støtte innen militæret og statens undertrykkingsapparat, der maktens røtter har sitt feste. Han målrettet grunnplansoldater, politi- og immigrasjonsmyndigheter, alle med offisielle besøk i valgkampanjestil.

Under hans innvielsestale beordret han militæroffiserer til å dukke opp bak seg, men soldatene mottok deretter en ordre om å trekke seg tilbake. I en appell til militærmessingen og finanseliten utnevnte Trump et kabinett bestående i første rekke av generaler og i andre rekke av bankfolk. Det demokratiske partiet og selskapsmediene hyllet Trump for disse «rimelige» nomineringene, og Demokratene i Senatet stemte for å bekrefte hans kabinett fullt av «voksne i rommet».

Men Trump utnevnte også Steven Bannon til hans sjefstrateg og Stephen Miller til hans seniorrådgiver, etter stabssjefen de to mektigste stillingene på ikke-kabinettnivå. Og det var disse to fascistene – spesielt Miller – som skulle lede Det hvite hus’ politiske strategi.

For den radikale middelklassen er det faktum at Trump ikke hadde absolutt makt til å gjøre hva han ville fra dag én beviset på at Trump ikke kan være en fascist, eller håpefull diktator. Dette viser hvor lite de vet om historie. Trump-kabinettet gjenspeilte den ustabile karakteren til alliansen som ble smidd av dens reaksjonære sosiale understøttelse. Fra starten var det ei blokk av militæret og bankene, med fascister i skyggen og Trump i front. Hitler kunne i januar 1933 bare danne en regjering basert på en allianse med De tyske nasjonalfolks parti, det tradisjonelle erkekonservative partiet, og dets partileder Alfred Hugenberg. Trotskij skrev i hans essay fra februar 1933, Før beslutningen:

Hugenberg-Hitler-regjeringen inkluderer innen seg et komplekst system av motsetninger: Mellom de tradisjonelle representantene for agrarerne på den ene siden, og de lisensierte representantene for storkapitalen på den andre; mellom begge disse på den ene siden, og det reaksjonære småborgerskapets orakler på den andre. Kombinasjonen er ekstremt ustabil. I dens nåværende form vil den ikke vare lenge.

Trotskij forklarte at selv som kansler var Hitlers handlingsrom begrenset av hans borgerlige opponenter. Der han skrev uker før Reichtag-brannen og Aktiveringsloven sa Trotskij at såframt ikke en ekstraordinær hendelse skulle slynge Hitler til en total kontroll, betydde Hitlers koalisjons motstridende karakter at han «må framprovosere et skinn av borgerkrig (han er selv redd for en fullskala borgerkrig)» for å opprettholde makten. Trotskij fortsatte: «Hans [Hitlers] betydelige kolleger i ministeriet, som disponerer over Reichswehr og Stålhjelmene, foretrekker å kvele proletariatet med ‘fredelige’ tiltak. De er langt mindre tilbøyelige til å framprovosere en mindre borgerkrig, av frykt for en stor en.»

På et eller annet grunnleggende nivå forsto Trump dette om hans rivaler innen styringsklassen, selv om han ikke befalte den type bevegelse Hitler i 1933 hadde til rådighet. På hvert trinn framprovoserte han sosiale spenninger til bristepunktet, vel vitende at et skinn av borgerkrig og veksten av ustabilitet ville styrke hans koalisjon ovenfra. Jo større motstanden var mot Trumps politikk nedenfra, desto mer stolte styringsklassen på hans støttespilleres usmakelige metoder til forsvar for deres rikdommer. Trump garanterte dem et stigende aksjemarked, skattelettelser og slutt på alle restriksjoner for profitt, og han lovte å knuse den sosiale opposisjonen som uunngåelig ville følge. Trotskij skrev i Før beslutningen:

Hitler ratifisering med makten tjente et todelt formål: For det første, å dekorere camarillaen av eiendomseiere med lederne av «en nasjonal bevegelse»; og for det andre, å stille fascismens kampkrefter til eiernes disposisjon.

Det var ikke med et lett hjerte at den høye og mektige klikken inngikk en avtale med de illeluktende fascistene. Det er for mange, altfor mange knyttnever bak de uhemmede oppstartene; og deri ligger den farlige siden av de bruntskjortede allierte; men i akkurat den samme saken er også deres fundamentale, mer nøyaktig, deres eneste fordel. Og dette er den fordelen som avgjør, for slik er tidene nå at det ikke er noen garanti for besittelser, annet enn med knyttnevene. Det er ingen måte å kunne avstå fra nazistene.

Trump-administrasjonens politiske strategi, 2017 til 2019

I de tre første årene av hans administrasjon dyrket Trump en atmosfære mot immigranter i ren pogromstil, der han gjorde dem til syndebukker for sosiale lidelser og brukte angrep på dem som den viktigste ideologiske spaken for å bygge en fascistbevegelse, uavhengig av begge partier. Han appellerte til fascistgrupper og inspirerte en kultur av politisk vold mot opponenter. Han testet og utvidet fullmaktene til den utøvende regjeringsgreina gjennom erklæringer av nasjonal nødssituasjon. Han luftet muligheten for å arrestere hans motstandere, kansellere valg og forbli permanent i embetet. Han hevet seg over rettsavgjørelser og angrep Kongressens bevilgningsmakt [‘power of the purse’].

Trumps hadde som siktemål å forvandle Kongressen til et organ som skulle konsulteres når det var enig og ignoreres når det ikke var, og rettsvesenet til et gummistempel bemannet av hans utnevnte. I løpet av hans presidentperiode fulgte Kongressen og domstolene Trumps strategi, bøyde seg til hans vilje, og bekreftet «legaliteten» av hans utenomkonstitusjonelle tiltak ved hvert et trinn.

Hans første initiativ i embetet, i januar 2017, var å forby innreiser fra syv land med muslimsk flertallsbefolkning, etter råd fra fascistrådgivere. I februar hevdet Trump og Miller at papirløse immigranter ga tre millioner illegale stemmer til Clinton. På et politisk stevne i juli ba han politiet på Long Island om å bli «tøffe» mot folk, og kalte gjengmedlemmer «dyr» som forvandlet «vakre, rolige nabolag til blodstenkte drapsmarker». I august truet han med å slippe løs en mulig atomkrig, og advarte Nord-Korea om at han ville bringe «ild og raseri» ned over dem dersom de utfordret sanksjoner. Seinere samme måned hyllet han nynazister som «veldig bra mennesker» etter at en fascist myrdet Heather Heyer i Charlottesville, Virginia.

I februar 2018 fortalte han på et politisk stevne i Cincinnati at Demokratene engasjerte seg i «forræderi» da de nektet å applaudere hans State of the Union-tale. I mars spøkte han med å forbli «president for livet» under en privat tale til donorer. I april signerte han en proklamasjon som utplasserte Nasjonalgarden til grensa, og han beordret immigrasjonsmyndighetene å begynne å skille tusenvis av barn fra deres foreldre, mange av dem som ikke har blitt og aldri vil bli gjenforent. I juni foreslo han å oppheve en rettferdig rettsprosess for immigranter. I juli tvitret han en trussel om å ødelegge Iran. I august begynte han å kalle pressen for «folkets fiende». I oktober skjøt og drepte en fascist 11 mennesker i en synagoge i Pittsburgh. I november lanserte grensepolitiet ved Tijuana-grensa, med Trumps støtte, et brutalt angrep på en karvane av immigranter fra Mellom-Amerika.

I februar 2019 erklærte Trump en nasjonal nødssituasjon ved grensa og beordret byggingen av en massiv grensemur. I april truet han med permanent å stenge grensa mellom USA og Mexico. I mai lo han da en supporter på et politisk stevne i Florida ropte ut at immigranter burde skytes. I juni truet han med massive immigrasjonsraid på 10 såkalte «frihavn-byer».

I juli gratulerte han den fascist-krigsforbryteren Eddie Gallagher med hans frifinnelse for en militærdomstol. Den 4. juli satte han stridsvogner på gatene i Washington D.C. for hans «Salutt for Amerika». To uker seinere kalte han fire Demokrat-kongresskvinner for «kommunister» og ba dem «dra tilbake til de kriminalitetsinfiserte stedene de kom fra». Under et politiske stevne i North Carolina oppfordret han folkemengden til å synge «Send Ilhan Omar tilbake». Høyesterett besluttet at Trump kunne bruke militærfinansiering for å bygge hans grensemur. En fascistsupporter av Trump drepte i august 25 mennesker på et overveiende immigrant-befolket Walmart i El Paso, Texas.

New York Times rapporterte i oktober at Trump hadde uttalt at han ønsket å skyte migranter i beina, og holde dem vekk fra den sørlige grensa med ei vollgrav fylt med vann, alligatorer og slanger. Trump skal også ha bedt om et kostnadsestimat for en elektrifisert mur, bestykket med pigger som kunne stikke hull i menneskekjøtt. Samme måned fortalte han en folkemengde i Minneapolis at tropper skulle komme hjem fra Syria fordi «vi kan trenge dem til noe annet», dvs. til bruk innenlands. I november sparket Trumps forsvarsminister Mark Esper marineministeren Richard Spencer fordi han nektet å reversere krigsforbryteren Eddie Gallaghers degradering. Trump kalte Gallagher «en av de ultimate krigerne», og sa om Gallagher og to andre krigsforbrytere: «Jeg sto fast med tre store krigere, mot den dype staten.»

Fra 2017 til 2019 krenket Trump stadig vekk demokratiske normer der domstolene og Det demokratiske partiet konsekvent ga etter. Etter hvert som Trump bygde ut hans utenomrettslige koalisjon var Det demokratiske partiets strategi å nedtone farene ved hans fascistiske strategi, ignorere eller slutte seg til hans nådeløse angrep på immigranter og samtidig motarbeide ham fra høyre på spørsmål om utenrikspolitikk.

Demokratenes strategi var dominert av en forståelse av at enhver appell til arbeidende menneskers sosiale behov kunne forårsake en sosial eksplosjon. De adopterte palasskuppets metode. De fornærmet ondskapsfullt Trump som en russisk marionett og forsøkte å riksrettstiltale ham, ikke for hans konstante brudd på Konstitusjonen men for en telefonsamtale med Ukrainas president Zelenskij. I uttalelsen «Palasskupp eller klassekamp», i juni 2017, skrev vi:

Arbeiderklassen er i Trump og hans administrasjon konfrontert med en ondsinnet fiende, dedikert til opphevelse av klassens demokratiske rettigheter og til en ytterligere reduksjon av dens levestandard. Det er en regjering som forfølger en internasjonal agenda basert på «America First»-sjåvinisme. Arbeiderklassen må motsette seg denne regjeringen og søke å få den fjernet. Men denne oppgaven må ikke overlates til Trumps fraksjonsmotstandere innen den herskende klassen.

Etter hvert som Trump gjennomførte hans presidentperiode falt hans popularitet og den sosial opposisjonen vokste. Trump brukte denne dynamikken til å øke hans mandats makt ved å anspore storkapitalen til å stole på hans metoder. Denne strategien skulle komme til en topp i 2020.

Trump og Hitler

Det å karakterisere det siste året av Trumps periode krever en historisk sammenligning. I uttalelsen «Nei til amerikansk fascisme» skrev vi:

Det å bagatellisere, enn si benekte, at Trump-presidentskapet vokser raskt, som en kreftsvulst, til et høyreorientert autoritære regime med utpreget fascistiske kjennetegn, er å lukke øynene for den politiske virkeligheten. Den slitte frasen «det kan ikke skje her» – dvs. at det amerikanske demokratiet er evig immunt mot fascismens kreft – er håpløst utdatert.

Dette har vist seg å være helt korrekt. Vi vet nå at Trump og hans rådgivere bevisst kopierte Hitler og nazistenes strategi under oppløpet til Hitlers utnevnelse til kansler i januar 1933.

Her kan helt spesielt Stephen Millers rolle ikke undervurderes. Han var en av en liten håndfull av Trumps mest pålitelige rådgivere. Han er det eneste stabsmedlemmet som Trump aldri har angrepet offentlig. Han er åpenbart en fascist og en nitidig Hitler-student.

Miller er sønn av liberale utleiere i Santa Monica, California. Hans oldefar immigrerte til USA fra Hviterussland for å unnslippe tsarens antijødiske pogromer. Hans sitat i hans årboka fra Santa Monica High School var fra Teddy Roosevelt: «Det kan ikke være noe femti-femti amerikanisme i dette landet. Her er det bare plass bare 100 prosent amerikanisme, bare for de som er Amerikanere og ingenting annet.»

Hans framvekst til nasjonal prominens var selv produktet av Det demokratiske partiet og identitetspolitikkens forfektere. Miller ble en gjennomgangsfigur på CNN og Fox News som 20-år-gammel Duke-student da han som en prominent høyreorientert på campus forsvarte Duke lacrosse-teamet mot påstander at de hadde voldtatt to kvinner i et frat house i mars 2006. Da det så ble klart at lacrosse-studentene faktisk ikke var skyldige i voldtekt, videreførte Miller hans rolle som en opponent mot identitetspolitikkens overskridelser til stabsjobber for Republikanere som var kongressrepresentanter, blant annet den høyreekstreme Michelle Bachman fra Minnesota, og siden for Alabama-senator Jeff Sessions.

Så snart han var i Det hvite hus ble Miller gjort ansvarlig for Trumps immigrasjonspolitikk. Hans strategi var basert på Hitlers skriverier om det amerikanske immigrasjonssystemet. I 1928 skrev Hitler godkjennende om hvordan US Immigration Act av 1924, vedtatt av begge partier med signatur fra president Calvin Coolidge, ekskluderte ikke-hvite «fremmede av blodet» fra USA. Hitler berømmet gjentatte ganger 1924-loven og amerikansk immigrasjonslov generelt, som et storartet redskap for rasemessig renskning.

I ei rekke lekkede e-postmeldinger fra 2015 og 2016 overlevert til Southern Poverty Law Center av en tidligere Breitbart-forfatter som korresponderte med ham, var Miller gjentatte ganger utstrømmende begeistret over immigrasjonsloven fra 1924 som Hitler var så betatt av, hyllet Coolidge overdådig og refererte til fascistnettsteder som American Renaissance, VDARE og Center for Immigration Studies som grunnlag for hans planer i Det hvite hus.

Miller promoterte fascistromanen The Camp of the Saints, der plottet omfatter en flokk av indiske immigranter som invaderer Frankrike og voldtar hvite kvinner med franske sosialisters bistand. Da Miller var student ved Duke University jobbet han tett sammen med den åpent erklærte nynazisten Richard Spencer, som sa om Miller: «Jeg kjente ham veldig godt da jeg var på Duke.»

Antiimmigrant-grunnlaget for Trumps strategi var ikke den eneste måten den amerikanske presidenten modellerte seg på den tyske Führer. Trump promoterte hans Store løgn-konspirasjonsteorier om «Wuhan lab-lekkasjen» og valgfusk, der han etterlignet Goebbels. Hans taler, som nesten alle er skrevet av Miller, er fulle av formuleringer hentet direkte fra Hitler, blant andre fordømmelser av «særinteresser», «kulturell marxisme», «løgnaktige medier» og til-og-med referanser til QAnon-type hemmelig «barne-trafficking» ringer, et spøkelse som også Hitler og hans supportere regelmessig refererte til som del av deres antisemittiske propaganda.

Trumps politiske stevner, som han gjennomførte regelmessig i løpet av hans presidentperiode, var også show av nasjonalisme, vold og antikommunisme. Akkurat som Trump gjorde Hitler og Goebbels regelmessig bruk av trusler mot høylytte opponenter og oppfordret supportere til å banke dem opp. Peter Ross Range skriver i hans bok Unfathomable Ascent:

I det industrielle Essen, en by befolket av stålverks- og kullgruvearbeidere, blåste Hitler til harmens glør for et grovt publikum som klødde etter kroppslig hevn mot alle slags sykdommers opphav: Kommunister, jøder, big business. Publikum brølte da Hitler meldte en naken påtegning for tøffe taktikker. Om det var fem hundre kommunister som stormet salen – fylt med åtte tusen nazi-supportere – sa Hitler at han ganske enkelt ville si til politiet: «overlat dette til oss!» Alle i Hitlers publikum visste hva han mente, spesielt de unge mennene som utvilsomt gned på messing-slåsshanskene de hadde i lommene.

Selv bakteppet for Trumps stevner var billige etterligninger av Leni Riefenstahl. Trump holdt sine politiske stevner i flyhangarer, der han fløy inn ombord på Air Force One ved solnedgang, og spradet over asfalten opp til scenen, før han tok av for hans neste kortbesøk.

Trump, i likhet med Hitler, meldte regelmessig fordømmelser av hans egen bevegelses overskridelser. Ross Range skriver: «Hitler fikk det begge veier. Hans demonstrasjon av respekt for hæren, og påstander om å overholde valgets ‘legalitet’ sendte formildende meldinger til militæret og det dannede selskap. Samtidig fôret hans ubarmhjertige trussel om halshugging på offentlige torg hans krigshissende base med rødt kjøtt.» For begge menn var valgpolitikk bare én metode for å bane vei for diktatur. Den ble foretrukket i den grad den utgjorde den laveste risikoen for å utløse en sosial eksplosjon nedenfra, og derved vinne støtte fra finanskapitalen, men den var bare et virkemiddel for et autoritært mål.

I en av de mest underrapporterte hendelsene i Trump-presidentskapet, en gang ved slutten av 2019, foreslo Stephen Miller å påkalle oppstandsloven for å «verve tropper for [deres] personlige krig mot ulovlig immigrasjon». Miller foreslo å forvandle de utallige fascistgjengene til en regjeringssponset posse, en antiimmigrantstyrke av sivile lojale til Trump – moderne amerikanske stormtropper. Militæret bremset foreløpig for det forslaget. Rundt det tidspunktet foreslo Miller og Trump også å avskaffe fødselsretten til statsborgerskap, som er nedfelt i Konstitusjonens 14. endringstillegg.

Trumps forsvar for krigsforbrytere som Eddie Gallagher var også direkte trukket fra Hitlers playbook. Da fem medlemmer av Hitlers stormtropper i 1932 ble stilt for retten i Schlesien for å ha myrdet en kommunist i byen Potempa, gjorde Hitler dem til nasjonale martyrer. Ross Range skriver: «Hitler ble rasende. Han sendte veldig offentlig de fem fra stormtroppene et støttetelegram. «Jeg føler meg knyttet til dere med ubegrenset lojalitet,» skrev han. ‘Det å oppnå deres frihet er fra dette øyeblikk av et ærespunkt for oss.’» Dette er neste å lese som Trumps tweets.

På CPAC-konferansen i Dallas i juli i fjor avsluttet Miller hans tale med å forkynne «Vi skal seire!» Dette var en nesten ord-for-ord gjentakelse av nazistenes propagandaslagord «Wir werden siegen, weil uns Adolf Hitler führt.» [‘Vi vil seire, fordi Adolf Hitler leder oss.’]

Og i forrige måned ga Trump hans bevegelse dens martyr, og berømmet oppvigleren Ashli Babbitt, som ble drept av Capitol’s sikkerhetspoliti, som ei «uskyldig, fantastisk ung kvinne». Også dette er kopiert fra Hitler, som promoterte stormtropp-medlemmet Horst Wessel som martyr etter hans død i 1930. Den 6. januar, som vi kommer tilbake til mer detaljert, lignet også Bierstube Putsch fra 1923 hva det angår de underliggende målene. Begge var planer om å kidnappe politiske motstandere og bruke dem som løsepenger i bytte mot statsmakt. Begge forsøk mislyktes taktisk. Ingen av dem var arkitektenes siste ord.

Pandemien og trumpismens sosiale fysiognomi

Utbruddet av pandemien i begynnelsen av 2020 sjokkerte det allerede kriserammede samfunnet. I januar spredte pandemien seg over hele verden. På det tidspunkt da koronaviruset nådde USA var Demokratene engasjert i en hysterisk kampanje for riksrettstiltale som hadde som mål å tvinge fram en mer krigshissende politikk overfor Russland. Bestrebelsen kollapset og ble nesten umiddelbart glemt. Begge partiene lanserte en politisk orientering mot pandemien som ved røttene var fascistisk. Hundretusener av mennesker skulle ofres ved kapitalistproduksjonens alter.

I mars spredte kanskje verdens første internasjonale spontanstreik seg over planeten der arbeidere krevde nedstengninger og iverksetting av sikkerhetstiltak. I USA implementerte en håndfull av Demokrat- og Republikaner-embetsrepresentanter beskjedne, midlertidige restriksjoner, deriblant guvernør Gretchen Whitmer i Michigan, der de fleste arbeidsnedleggelsene var konsentrert. Aksjemarkedene krasjet og bokførte historiens største punktfall.

Styringsklassens strategi, med Trump i spissen, begynte å utvikle og tilegne seg en mer voldelig form. Deres mantra var at fabrikker måtte operere og markedene må stige, uansett menneskelige kostnader. Finanskapitalen beordret at motstanden nedenfra måtte legges ned. Billioner måtte overføres til bankene. Enhver politiker som skulle vise den minste tvil om umiddelbart å gjenåpne næringsvirksomheter og skoler måtte påføres et enormt press – til-og-med til punktet vold. Død og profitter, full steam framover.

Trotskij gjorde det klart at småborgerskapet, i epoken av kapitalistisk forfall, kan la seg inspirere av arbeiderklassens revolusjonære besluttsomhet og følge den i kampen for sosialisme. Trotskij skrev om dette i august 1932, der han samtidig kommenterte om et fravær av en bevegelse fra arbeiderklassen: «Det økonomisk mektige storborgerskapet representerer i seg selv en uendelig liten minoritet av nasjonen. For å håndheve sitt herredømme må det sikre en bestemt gjensidig relasjon til småborgerskapet, og gjennom dets mekling, med proletariatet.»

Han fortsatte:

Når den sosiale krisen får en utålelig skarphet dukker det et bestemt parti opp på scenen med det direkte mål å agitere småborgerskapet til en hvit hete, og rette dets hat og dets fortvilelse mot proletariatet. I Tyskland oppfylles denne historiske funksjonen av nasjonalsosialismen (nazismen), en brei strøm med en ideologi sammensatt av alle de råtne dampene fra det oppløsende borgerlige samfunnet.

I løpet av månedene som fulgte de første nedstengningene krystalliserte det sosiale grunnlaget for Trumps blanding av amerikansk fascisme, og dets essens framsto tydeligere. Finanskapitalen mobiliserte, gjennom Trump, butikkeierne og sjikt av det profesjonelle småborgerskapet som sine sjokktropper mot arbeiderklassen. Om sannsynligvis ikke flertallet av disse sjiktene, ble et dypt tilbakestående sett av eiendomsmeglere, salongeiere, veteraner, soldater ute av tjeneste og restaurantører stadig mer rasende og voldelige. Dødstallet vokste, i likhet med den sosiale harmen over regjeringens politiske orienteringslinje for død og profitt, og Trump pisket opp hans store løgner for å gjøre syndebukk av Kina for den amerikanske styringsklassens forbrytelser.

I april tvitret Trump «LIBERATE» Michigan, Minnesota og Virginia fra disse delstatenes Demokrat-guvernørers innføring av milde restriksjoner for å stoppe spredningen av pandemien. I april og mai protesterte Trump-supportere og fascistmilitser ved delstatenes capitol-bygninger [lovgivende forsamlinger] med deres angrepsgeværer, der de forlangte en slutt på alle Covid-19-avbøtende tiltak, og gjenopptakelse av arbeid.

Trump ble mer høylytt i hans påstander om at postinnsendte stemmesedler var uredelige og at Demokratene, illegale immigranter og sosialister planla å stjele valget. I mai truet Trump med å stenge ned Twitter etter at selskapet varslet sine brukere om at hans påstander om valgsvindel med postinnsendte stemmesedler ikke var sanne. Antiasiatisk hatkriminalitet ble mer vanlig som resultat av forsøket på å gjøre syndebukk av Kina. Det var en sann feiring av sosialt mord, den heideggerske «Væren-i-retning-død», Francisco Franco’s «Viva La Muerte» [‘Leve døden!’]. Markedene var oppstemte da Trump i mai erklærte at USA skulle åpne igjen, «vaksine eller ingen vaksine».

Den 25. mai ble George Floyd myrdet av politiet i Minneapolis. Åtte prosent av den totale amerikanske befolkningen skulle komme til å delta i protestene som fulgte, på tvers av hele landet.

Fra og med hans 1. juni-tale i Det hvite hus’ Rosehage responderte Trump på den voksende opposisjonen mot hans politiske orienteringer, med det flere måneder lange forsøket på å påberope seg oppstandsloven, for å få innført krigsrett, om nødvendig avlyst valget, og få erklært demonstranter som terrorister og gjenstand for massefengsling uten rettssak. Et slikt trekk ville ha etablert hans faste kontroll over militæret.

Betydningen av 1. juni-kuppforsøket

På kvelden den 28. mai fordømte Trump masseprotestene som hadde spredd seg over hele landet, og angrep demonstrantene som «THUGS». Han advarte: «Når skytingen starter, da starter plyndringen.»

Den 30. mai tvitret han at demonstranter ved Det hvite hus ville bli «hilst velkommen av de mest ondsinnede hundene og de mest illevarslende våpen», og ville bli «virkelig hardt skadet, i det minste». Reporterne Carol Leonning og Philip Rucker beskriver i boka I Alone Can Fix It [‘Bare jeg kan fikse det’] de interne overveielsene som bekrefter nøyaktig hva WSWS skrev på tidspunktet for juni-putschforsøket. I et strategimøte i Det hvite hus den 30. mai argumenterte Stephen Miller, alltid i den indre kretsen, for påkalling av oppstandsloven. «Mr. President, du må vise styrke. De brenner ned landet,» sa han.

General Mark Milley, styreleder for de felles stabssjefene, som også var til stede på møtet, argumenterte for at påkalling av oppstandsloven ville føre til en drastisk eskalering av krisen. Han motsatte seg ikke krigsrett som en forsvarer av demokratiske rettigheter, men som en forsvarer av den amerikanske statens kronjuveler. Milley sa militæret var beredt til å knuse en oppstand, men tiden var enda ikke kommet.

Den 1. juni ble Trump rasende over mediedekning av hans tilbaketrekning til Det hvite hus’ bunker da demonstranter samlet seg ned til området. Han diskuterte igjen å påberope oppstandsloven, men forsvarsminister Esper frarådet det.

Trump «smalt på den resolutte pulten og skreik at Esper ikke hjalp ham med å fikse problemet». Han foreslo at Milley ledet en militæroperasjon for å innta Washington D.C. og undertrykke protestene. Militæret nektet. «Nå forlangte Trump, rød i ansiktet, at noen måtte besørge ham en løsning, fordi dette kaoset i gatene krevde en umiddelbar og øredøvende reaksjon.» Trump skreik ut: «You are all fucked up, every one of you is fucked up» [‘Dere er alle sammen jævla idioter, alle dere jævla idioter.’]

Leonning og Rucker skriver at selv om Trump nok en gang ikke hadde beordret påkallingen av oppstandsloven «følte Esper at presidenten var på nippet til å gi dem en direkte ordre om å aktivere soldater». For å forhindre dette lovet Esper 5 000 ekstra Nasjonalgarde-tropper og 5 000 føderale polititropper. Trump var angivelig frustrert, men sa seg enig.

Umiddelbart etter dette møtet holdt Trump, justisminister William Barr, Esper og Milley en konferansesamtale med delstatsguvernører om demonstrasjonene. Trump erklærte under møtet at Milley var «ansvarlig» for operasjonen, som motsa militærets forlangender om sivil kontroll. Uansett, Esper og Milley gjentok begge nødvendigheten av å «dominere kamp-rommet».

Trump uttrykte uttrykte hans holdning til alle former for sosial opposisjon. «Det er en bevegelse,» sa han saklig. «Dersom du ikke legger den ned, vil den bli verre og verre.» Det demokratiske partiet sa seg enig, og satte inn politi eller Nasjonalgarden for å knuse protester i nesten alle større Demokrat-styrte delstater og byer.

Etter møtet trodde stabene for forskjellige guvernører som deltok på konferansesamtalen at presidenten var i ferd med å innføre krigsrett.

Flere toppnivå militærfigurer møttes den ettermiddagen for å prøve å stoppe Trump fra å påberope seg oppstandsloven. Det virket sannsynlig at militæret ville nekte ordre om å pålegge loven, og Trump fryktet å gjøre noe trekk som ville iverksette et definitivt brudd med Pentagon.

Den ettermiddagen holdt Trump hans beryktede Rosehave-tale, der han erklærte at han «sendte tusenvis og tusenvis av tungt bevæpnede soldater, militærpersonell og lovhåndhevingsoffiserer for å stoppe opptøyer, plyndringer, hærverk, overfall og den hensynsløse ødeleggelsen av eiendom.» Han la til: «Dersom en by eller delstat nekter å treffe de nødvendige tiltak ... da utkommanderer jeg USA’s militære og løser problemet raskt for dem.»

Seinere samme kveld gikk Esper og Milley sammen med Trump på tvers av Lafeyette Square, som føderalt politi nettopp hadde ryddet for fredelige demonstranter med rå brutalitet. Ifølge Leonning og Rucker: «Noen i Det hvite hus’ stab sa til Barr, Esper og Milley at de skulle gå noen skritt bak Trump, og tillate ham å lede følget, alene.» Trump tok hans bilder, med en bibel i hånda, foran St. John's Church. Samme kvelden ble Esper fotografert i møte med utkommanderte medlemmer av Nasjonalgarden.

Selv om det fortsatt gjenstår spørsmål om Milley’s og Esper’s bestrebelser for å spille begge sider, så militærmessingen på ryddingen av Lafayette Square som et forsøk fra Trump’s side på å etablere hans kontroll over militæret, gjennom forsvarsministeren og styrelederen for the Joint Chiefs. Esper holdt, under et enormt press innenfra de væpnede styrkene, den 3. juni en pressekonferanse der han forsøkte å unnskylde sin oppførsel og hevdet at han ble villedet til å opptre sammen med Trump. Spakt sa han at han trodde han skulle inspiserte et toalett i nærheten, og uttalte eksplisitt at forsvarsdepartementet motsatte seg å påberope oppstandsloven. «Alternativet med å anvende tropper i aktiv tjeneste i en lovhåndhevende rolle må bare brukes som en siste utvei, og bare i de mest presserende og akutte av situasjoner,» sa han.

Kort tid etter Espers pressekonferanse reiste Esper og Milley til Det ovale kontor for å møte Trump. Trump skal angivelig ha skreket til Esper: «Du forrådte meg! Du er fucking svak! What is this shit? Jeg tar avgjørelsene om oppstandssloven. Jeg er presidenten, ikke du. Dette handler om presidentens autoritet. Dette handler om presidentens forrang. [‘presidential prerogative’]»

Den 10. juni målrettet Trump spesielt sosiale protester i Seattle og Portland, og hevdet at demonstranter var «terrorister» og forlangte igjen utkommanderingen av militæret, selv om han fikk opposisjon innenfra hans eget kabinett.

I august forlangte Trump igjen utplassering av militæret i Portland for å rydde en protestleir der. Føderalt politi uten merking eller navneskilt begynte å arrestere personer på gatene og føre dem vekk i umerkede biler. Da Trump igjen krevde implementering av oppstandsloven, forklarte justisminister Barr at krigsrett risikerte å utløse en massakre som ville utløse en ukontrollerbar reaksjon fra befolkningen. «For hver en av disse som fungerer er det en Waco der mennesker blir drept,» sa han.

Den 25. august myrdet fascisten Kyle Rittenhouse demonstranter i Kenosha, Wisconsin og ble hyllet av presidenten for å ha utøvd sine rettigheter. Fem dager seinere ble antifascisten Michael Reinoehl myrdet av føderale agenter i Lacey, Washington og fordømt av Trump som en kommunist og kriminell som fortjente å dø.

Valget i 2020

I september 2020 viste meningsmålinger at Trump tapte kraftig mot Biden, hovedsakelig som følge av massedød og sosial lidelse forårsaket av regjeringens respons på pandemien. Trump eskalerte påstander om valgsvindel og beordret hans supportere til ikke å stemme via posten. Den 23. september sa Trump under en pressekonferanse at han ikke ville godta valgresultatet dersom han tapte. «Vi må se hva som skjer ... stemmesystemene er en katastrofe,» sa han.

Den 24. september fortalte han et valgkampanjestevne i North Carolina at han var «usikker» om valget ville bli rettferdig. Under den første presidentdebatten den 29. september ble han bedt om å fordømme Proud Boys, der han svarte: «Proud Boys, stå tilbake og stå ved.» Biden fortsatte å trekke på skuldrene av disse truslene, og hevdet de bare var bevis på Trumps ustabilitet, ikke del av en fascistisk strategi for å velte valget. Biden appellerte i stedet til hans supportere om ro.

Tidlig i oktober testet Trump positivt for Covid-19 og døde nesten. Den 5. oktober krevde han å få forlate sykehuset Walter Reed og dra tilbake til Det hvite hus for å være i sentrum av hans pågående komplott. Han produserte en video av hans tilbakekomst som nesten nøyaktig etterlignet Leni Riefenstahls fascistiske propagandafilm for Hitler, Triumph of the Will, scene for scene.

Natt til den 7. oktober, da valgkampen nådde feberhøyder og dødstallet av Covid-19 svulmet inn i den andre bølga, arresterte FBI medlemmer av en paramilitær fascistenhet som planla å kidnappe Demokrat-guvernør Gretchen Whitmer og raide delstaten Michigans capitol-bygning i et forsøk på å utløse en oppstand. Deres hovedbeskyldning var at Whitmer hadde pålagt midlertidige restriksjoner for næringsvirksomheter på grunn av pandemien, og at Demokratene planla å stjele valget. De hadde hatt møter og organisert deres komplott under protester som Trump oppfordret til for å «frigjøre» delstaten. I oktober responderte Trump på nyhetene ved å angripe Whitmer og feilaktig påstå hun stengte kirker under pandemien.

Den 15. oktober forsvarte Trump den fascistiske QAnon-konspirasjonsteorien og erklærte at hans supportere «er veldig imot pedofili. De slåss veldig hardt mot det.» På et politisk stevne i Michigan den 17. oktober fordømte han Whitmers Covid-19-restriksjoner, der folkemengden sang: «Lås henne opp!» I oktober kunngjorde sheriffer i Michigan og politiforbund at de ikke ville håndheve et foreslått forbud mot angrepsvåpen ved valglokalene. I oktober nedtonet Trump igjen komplottet og gjentok hans fordømmelser av Whitmer. Vi vet nå at noen sheriffer, deriblant fylket Barry County’s Darr Leaf, planla å beslaglegge valgurner og holde dem i beslag, for at de ikke kunne telles.

På valgdagen forberedte Trump seg på å erklære valgseier og oppfordre til å stoppe stemmeopptelling av postinnsendte stemmesedler, som var planlagt å bli opptellet etter tellingen av de fysisk innleverte stemmesedlene, som ville skjeivt veid inn for Trump. Han forvandlet Det hvite hus til hans hovedkvarter på valgnatten, et betydelig brudd på tradisjon.

Militæret forberedte seg igjen på muligheten for en massiv sosial eksplosjon. Ifølge Leonning og Rucker:

I Washington fulgte triumviratet, som hadde anvendt så mye energi den sommeren og høsten på å forhindre Trump fra å utplassere soldater i aktiv tjeneste i gatene i amerikanske byer – Esper, Milley og Barr – og sporet etterretning og sosialmedier for tegn på uro under valgdagen ... Trioen var også på vakt for muligheten for at Trump ville påberope seg oppstandsloven på en eller annen måte, for å dempe protestene eller for å forevige hans makt ved på en eller annen måte å gripe inn i valget ... Dersom Trump vant var det ventet betydelig sivil uro i flere byer.

Seint på valgkvelden holdt Trump en pressekonferanse der han erklærte han hadde vunnet valget, og at Biden begikk svindel.

Til tross for Bidens sklerotiske kjellervalgkampanje stemte over 80 millioner mennesker innen den 3. november 2020 for å fjerne Donald Trump fra Det hvite hus, i en massiv folkelig avvisning av hans brutale framtidsvisjon. Femten millioner flere velgere stemte mot ham i 2020 enn i 2016.

Men for staten var det ikke forskjellen på syv millioner velgeres beslutning som bestemte hvem som skulle bli den neste presidenten, men militæret, som gjorde det klart at det ikke ville støtte Trump dersom han forsøkte å forbli ved makten, og dermed fremsto som kongemakere i Washington. Trump sparket Esper og forsøkte å promotere hans egne lojalister til ledelse av militæret, FBI og CIA. Han ville også sparke Milley, men kunne ikke, da den øverste militærmessingen sa til Trump at de ville trekke seg en masse dersom han gjorde det. Detaljene vil bli tema for den neste rapporten.

Den internasjonale komitéens og WSWS’ rolle

Både putschet og responsen fra Det demokratiske partiet vitner ikke om det kapitalistiske klassestyrets styrke, men om dets svakhet. David North skrev i hans forelesning fra november 2020, holdt midt under valgkrisen:

Begivenhetene som nå finner sted i Amerika betyr slutten på den lange perioden der verdenskapitalismens anliggender kunne hvile trygt under amerikansk imperialismes ledelse. USA vil ikke lenger kunne spille den rollen. Krisen i USA har reist spørsmålstegn ved kapitalistsystemets levedyktighet, og det åpner absolutt muligheten for arbeiderklassens intervensjon som en avgjørende historisk kraftfaktor. Dette er det som kommer som neste trinn. Det har enda ikke åpent utviklet seg til det punktet, men den amerikanske arbeiderklassen vil gjøre sin tilstedeværelse kjent. Folk har nå noe å si om hvordan denne krisen løses. Om ikke i den neste uka eller den neste måneden, om seks måneder eller til-og-med et år, det kan det ikke være lenge før vi begynner å se en bevegelse fra den enormt mektige sosiale kraftfaktoren, det amerikanske proletariatet.

Vi er nå vitner til innledningen av denne prosessen. Streikene i den siste perioden viser ikke bare den objektive utviklingen av klassekampen, men også den kritiske rollen vårt parti spiller i dem. Det nedverdigende kollapset av den amerikanske okkupasjonen av Afghanistan, etter 20 års krig og hundretusener døde, er en milepæl i sammenbruddet av det amerikanske imperiet, som vil ha en dypt revolusjonær innvirkning på bevisstheten til arbeidere over hele verden. De russiske revolusjonene både i 1905 og 1917 fant sted blant betydelige militære nederlag for tsarens hærer, det samme gjorde de tyske revolusjonene etter første verdenskrig. Vårt arbeid i denne perioden vil avgjøre utfallet av de sosiale kampene som kommer. Det hele kommer ned til krisen av revolusjonært lederskap. Det ville være en alvorlig feil for kamerater å undervurdere viktigheten av den enorme politiske autoriteten Den internasjonale komitéen viderefører i den nåværende situasjonen.

I dag fremstår uttalelsene fra Den internasjonale komitéens plenum, perspektivdokumentene og bøker som A Quarter Century of War, The Russian Revolution and the Unfinished Twentieth Century og The Crisis of American Democracy, så vel som den daglige dekningen på World Socialist Web Site, som skremmende profetiske. Dette er ikke resultat av clairvoyance, men av den vedvarende innsatsen i løpet av mange tiår, og de kritisk viktige interne kampene for å assimilere alle arbeiderklassens politiske erfaringer, og omdanningen av denne forståelsen til et kampprogram for revolusjonær handling.

Ikke bare forutså vi krise, krig og økonomisk katastrofe, vi forsto også at jo mer intense rystelsene ble som er forårsaket av endringer i det kapitalistiske samfunnets tektoniske plater, desto kraftigere vokste en ny sosialistisk framtid fram for å bryte gjennom og knuse den gamle orden. Det som manglet var revolusjonært lederskap. Det er nå vår historiske forpliktelse å styrke koblingene i denne historiske kontinuiteten og bære den sosialistiske bevegelsens tradisjoner inn i arbeiderklassens kamper. Bare dette vil forberede partiet og arbeiderklassen på de revolusjonære omveltningene som er i emning.