Den siste IPCC-rapporten – fra FN-agenturet Intergovernmental Panel on Climate Change – utgitt forrige mandag, går utover alle tidligere globale vitenskapelige dokumenteringer, for definitivt å knytte menneskelig industriell virksomhet og landbruksaktivitet til klimaendringer, og knytter klimaendringer til spesifikke værhendelser som nylige tørker, hetebølger, stormer og flommer.

Rundt 234 forskere oppsummerte resultatene fra mer enn 14 000 separate studier, men språket i denne rapporten er strippet for de sedvanlige byråkratiske formuleringene som FN-agenturer til vanlig er belemret av, i all hovedsak for å skjule motstridende klasse- og nasjonalinteresser. Til dels er det fordi denne rapporten er avgrenset til det fysiske bevismaterialet for klimaendringer, og dermed unngår enhver diskusjon om de sosiale konsekvensene eller om forslag for politiske orienteringer – som begge deler er satt for rapporter som skal publiseres til neste år.

Uansett, språket er denne gang langt sterkere enn i tidligere IPCC-studier. Sammendraget for politiske beslutningstakere erklærer: «Det er ubestridelig at menneskelig påvirkning har varmet opp atmosfæren, havvann og landområder. Utbredte og raske endringer i atmosfæren, havene, cryosfæren og biosfæren har funnet sted.»

De går videre til å advare: «Menneskelig innflytelse har varmet opp klimaet med en hastighet som er uten sidestykke, for minst de siste 2 000 år,» og de legger til: «Observert oppvarming er drevet av utslipp fra menneskelige aktiviter...»

«Bevis på observerte endringer i ekstremer som hetebølger, kraftig nedbør, tørker og tropiske sykloner, og spesielt deres tilskrivning til menneskelig påvirkning, har blitt styrket,» fortsetter rapporten.

Rapporten bemerker at fra 1850 fram til i dag har menneskelig aktivitet hevet gjennomsnittstemperaturen på kloden med 1,1 °C [grader Celsius], hovedsakelig gjennom forbrenningen av fossile brensler som kull, gass og olje.

En ytterligere økning på 0,4 °C, som bringer den totale økningen til 1,5 °C, vil finne sted i løpet av det neste tiåret, uavhengig av hvilke politiske tiltak som iverksettes. Det er den uunngåelige konsekvensen av utslipp av karbondioksid som allerede har funnet sted, så vel som andre prosesser som nå er i fortiden.

Rapporten er sterkest der den anvender nye utviklinger innen datamodellering, satellittmålinger og attribusjonsvitenskap (etableringen av årsakssammenhenger) for å besørge regionale, og til-og-med lokale beretninger om innvirkningen av klimaendringer. For eksempel, USA er delt inn i vestlige, sentrale og østlige deler, hver vurdert separat og som deler av den globale helheten.

I motsetning til den siste tilsvarende rapporten, utgitt i 2013, knytter dette IPCC-dokumentet klimaendringer direkte til hendelser som den siste flommen i Tyskland og Belgia, varmekuppelen over nordvest-Stillehavet, tørker og skogbranner i det vestlige USA og det østlige Middelhavet, og den tiltakende frekvensen og intensiteten av orkaner og sykloner.

Alarmen forskerne reiser er derfor ikke bare generell, men konkret og spesifikk. Dersom det ikke blir en samordnet, systematisk og global respons på farene vil slike katastrofer bli hyppigere og stadig større.

Til dels er utsiktene til større værekstremiteter, i begge ender av spekteret – tørker og stormer – knyttet til en enkel fysisk relasjon. Jo høyere luftas temperatur er, desto mer vanndamp kan den oppta og lagre. Nedbøren kan bli kraftigere, men tørker kan også bli lengre og mer alvorlige, da vann avledes til andre områder.

En atmosfære som er 1,1 °C varmere enn i den pre-industrielle æra produserer allerede katastrofale endringer hva angår nedbør, hetebølger og snøstormer. Temperaturstigningen på 1,5 °C, som er uunngåelig, vil få ytterligere konsekvenser. En økning på 2 °C, enn si 3 eller 4, ville bety katastrofer i størrelsesorden av flommene i Tyskland og Kina som ville finne sted hver uke, eller hver dag.

Som tillegg til dette kommer den uforholdsmessige innvirkningen av global oppvarming på polarområdene, Arktis og Antarktis, og spesielt på de enorme isbreformasjonene der, som skulle de smelte ikke lett kunne rekonstitueres under betingelser av en oppvarmende planet.

De objektive data er absolutt ubestridelige: Karbondioksid i atmosfæren nådde i år et sesongmessig høydepunkt på 419 ppm (deler per million), det høyeste på to millioner år, basert på den fossile historikken.

Mange av konsekvensene av global oppvarming er allerede irreversible, i det minste på en skala av tiår. Økt temperatur i havene, og endret syrenivå, har allerede utslettet massive strekk av verdens korallrev, mens havnivåene jevnlig har steget én tomme hvert tiår, i mer enn et århundre.

Katastrofer av en virkelig global målestokk, eksempelvis oppløsingen av iskappene på Grønland eller Antarktis, eller sammenbrudd av Golfstrømmen, er på horisonten dersom det ikke skjer vesentlig endring av klimaprosessenes utviklingsforløp.

Den nye rapporten setter rammeverket for en kommende konferanse med 197 deltakernasjoner i Glasgow, Skottland i november, som den neste etappen i en endeløs og resultatløs prosess, som inkluderte Paris-avtalene i 2015, der de samme landene lovet å gå til frivillig handling for å begrense økningen av verdens temperaturer til 1,5 °C over pre-industrielt nivå.

Konferansen i Paris førte ikke til noen konkret forbedring og ble etterfulgt av USAs tilbaketrekking fra avtalen under Trump-administrasjonen, ledet av en vitenskapelig ignoramus og et talerør for fossile brenselsindustrier, som kalte påstander om global oppvarming et kinesisk komplott.

Erstatningen av Trump med Biden tillater gjenopprettingen av en overfladisk global konsensus, som vil bli behørig ratifisert i Glasgow gjennom en eller annen slags diplomatisk lappeteppeflikking. Ingen forsamling av kapitalistiske nasjon-stater er i stand til å hanskes med den eksistensielle trusselen reist av klimaendringer, uansett retorikken til Biden og hans klimautsending John Kerry, den tidligere senatoren og utenriksministeren (og apologeten for amerikansk imperialistvold og aggresjon).

Klimaendringer er en global trussel, men de er uløselig knyttet til utviklingen av kapitalistsystemet. Det er ikke industriell utvikling i seg selv – som IPCC-rapporten antyder – som er årsaken til klimakrisen, men utviklingen av produktivkreftene under den kapitalistiske styringsklassens ægide, på basis av privat profitt og nasjon-stat-systemet, som har vært opphav til den katastrofen menneskeheten nå står overfor.

Det å skulle hanskes effektivt og rasjonelt med klimaendringene kan ikke lenger overlates til verdens finansaristokrati, ikke mer enn det å skulle hanskes med en global pandemi. Begge deler fordrer mobiliseringen av den eneste sosiale klassen som vil forsvare alt som er progressivt innen moderne vitenskap og teknologi, samtidig med å avskaffe profittsystemets irrasjonelle, utbyttende og uhyrlig selvdestruktive sosiale relasjoner. Det betyr den internasjonale arbeiderklassen, under lederskap av verdenspartiet for sosialistisk revolusjon.