Hundretusener sørger over den jødiske Auschwitz-overlevende Esther Bejaranos bortgang, som døde lørdag kveld i en alder av 96. Hun ble i 1943, i en alder av 18 år, deportert til utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau, og overlevde nazistenes drapsmaskineri bare fordi hun ble akseptert inn i Auschwitz’ jenteorkester, som trekkspiller.

Dette modige samtidsvitnet, med sine små våkne øyne, og en hjemsøkende stemme, hadde gjort det til sitt livsverk å bryte tausheten om nazistenes forbrytelser, og til å slåss mot gjenkomsten av fascisme og krig.

Helt til hun døde, hver gang hun advarte om den voksende dreiningen til høyre, og opptrådte på skoler og utdannet unge mennesker om naziregimets skrekk og gru, eller sang antifascistsanger på konserter med rapbandet «Microphone Mafia», hadde hun alltid bare ett mål i tankene: Nie wieder! Aldri igjen!

«Fortiden og nåtiden. Du må se dem sammen. Skoleelevene forstår det, og de spør meg alltid: Hva kan vi gjøre? Hva skal vi gjøre? Jeg sier til dem: Framfor alt må man ikke være taus, og man må stå opp mot disse høyreorienterte partiene,» understreket Bejarano i et intervju i 2018 med Sven Wurm, talsperson for International Youth and Students for Social Equality (IYSSE). Hun uttrykte sin skrekk over framveksten av det høyreekstreme partiet Alternative für Tyskland (AfD), og tysk imperialismes fornyede styrke.

Hun ble født Esther Loewy i 1924, og vokste opp med tre søsken i en liberal jødisk familie i Saarland. Hennes far, kantor i en synagoge og veteran fra første verdenskrig, og hennes mor, som var lærer, vekket i tidlig alder i Bejarano en kjærlighet til musikk. Hun lærte seg å spille piano, og sang på forestillinger organisert av Det jødiske kuturforbundet.

I ti-års alderen opplevde hun hvordan jødeforfølgelsen intensiverte år for år, etter re-integreringen i 1935 av Saar-regionen inn i Det tyske riket (imperiet), og innføringen av Nürnberg-raselovene. Hennes to eldste søsken klarte å forlate Tyskland i 1937, men resten av familien prøvde forgjeves å utvandre.

Da hennes far ble overført til Breslau reiste Bejarano først til Berlin og deretter til Brandenburg, hvor hun måtte utføre tvangsarbeid i en Fleurop-blomsterforretning fra juni 1941. Som hun først fikk vite etter krigen, ble hennes foreldre deportert samme året, og skutt av nazistene i en skog i Kaunas, Litauen. Hennes søster ble myrdet i Auschwitz i desember 1942 – et halvt år før Esther også ble sendt til dødsleiren.

Der klarte hun å komme seg inn i det såkalte jenteorkesteret i Auschwitz. «Det var mitt hell,» mintes Bejarano. «Jeg måtte utføre veldig hardt arbeid; bærer steiner. Jeg var allerede utmattet. Fysisk var jeg i en elendig forfatning. Og så hørte jeg at de så etter kvinner som kunne spille et instrument.»

Hun ble ikke akseptert som pianist, men hun lærte seg selv raskt trekkspillet. Bejarano spilte i seks måneder i jenteorkesteret, som på ordre fra SS i juni 1943 ble satt sammen og dirigert av den polske musikklæreren og fangen Zofia Czajkowska. Senere overtok den østerrikske fiolinisten Alma Rosé, ei niese av komponisten Gustav Mahler, ledelsen av orkesteret. Hun døde i leiren i 1944.

De kvinnelige musikerne fra hele Europa ble tvunget til å spille mens arbeiderkolonnene marsjerte inn og ut, og de måtte holde private konserter for SS-offiserer. Ifølge Bejarano spilte orkesteret også ved dødsrampa, hvor de nyankomne gjennomgikk «utvalg» og eldre mennesker, barn og gravide ble sendt til gasskammeret. «De trodde, der det er musikk, der kan det ikke være så ille. Det var nazistenes taktikk,» sa Bejarano i et video-intervju med kringkasteren ARD.

Da de såkalt «halv-blandede» ble adskilt i leiren ved slutten av 1943, benyttet Bejarano sin anledning, og henviste til hennes «ariske» bestemor. Hun ble da overført fra Auschwitz til konsentrasjonsleiren Ravensbrück i Brandenburg, hvor hun måtte utføre tvangsarbeid for Siemens.

Med de alliertes framrykning våren 1945 oppløste nazistene konsentrasjonsleirene nær fronten, og tvang fangene, blant dem Bejarano, inn til det indre av landet, på lange dødsmarsjer under brutal SS-kontroll. «Alle de som falt sammen, som ikke klarte å reise seg veldig raskt, dem skjøt de bare,» fortalte hun. Først etter at betjentene hadde fått ordre om å slutte å skyte, våget hun og noen av hennes medfanger å flykte.

I rørende ord beskriver hun i sine memoarer hvordan hun opplevde frigjøringen og Den røde armés invasjon i Lübz, Mecklenburg, i mai 1945:

De amerikanske og russiske soldatene hilste, omfavnet og kysset hverandre. Alle var de glade for at krigen endelig var over. En russisk soldat brakte fram et stort bilde av Adolf Hitler og plasserte det midt på torget. En annen russisk soldat ropte: «Musikk, hvem vil lage musikk?» Jeg tok trekkspillet og dro til markedsplassen. Alle sto rundt bildet. En amerikansk og en russisk soldat satte fyr på det sammen. Adolf Hitlers bilde var i brann. Soldatene og menneskene fra konsentrasjonsleiren danset rundt bildet. Og jeg spilte trekkspill. Jeg vil aldri glemme det bildet. Det var min frigjøring fra Hitlers fascisme, og jeg sier alltid: «Det var ikke bare min frigjøring, det var min andre fødsel.»

Først tilbrakte hun noen uker i «Leiren for fordrevne» i den tidligere konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen nær Hannover, deretter i Geringshof nær Fulda, et forberedelsessted for jødiske emigranter. I august 1945 dro hun endelig til Palestina via Marseille. Der studerte hun sang, ble operasanger og korist, giftet seg med lastebilsjåføren Nissim Bejarano, og stiftet familie. Men etter 15 år snudde hun ryggen til Israel, frastøtt av den israelske regjeringens krigspolitikk og undertrykking av palestinerne.

I samtale med IYSSE forsvarte Bejarano seg mot samtidige forsøk fra politikere og mediene på å sidestille kritikk av Israel og sionisme med antisemittisme. Hun fordømte Israels umenneskelige politikk, og erklærte: «Jeg er imot den. Så hvorfor er jeg en antisemitt dersom jeg snakker mot politikken i Israel? Det er absurd.»

Fra 1960 levde Bejarano sammen med sin mann og deres to barn i Hamburg, hvor hun åpnet et vaskeri og deretter en liten butikk. I lang tid etter krigen forholdt hun seg taus om hennes erfaringer under nasjonalsosialismen (nazismen). Men da hun ble direkte konfrontert med aggressive nynazister fra Det tyske nasjonalpartiet (NPD), som ble beskyttet av politiet, da bestemte hun seg for å bli aktiv selv.

Siden da har Bejarano utrettelig advart mot at radikale høyreorienterte krefter igjen får innflytelse. De siste årene snakket hun med sterk stemme mot den tiltakende dreiningen til høyre og utviklingen i retning krig. Hun var aktiv i Den internasjonale Auschwitz-komitéen, og som æresstyreleder for Forbundet av de nazi-forfulgte – AntiFascisters Liga (VVN-BdA). I 2019 protesterte hun i et harmdirrende åpent brev til finansminister Olaf Scholz (Tysklands Sosialdemokratisk Parti, SPD) mot at den antifascistiske foreningen VVN-BdA ble fratatt sin status som ideell non-profit [engelsk tekst] organisasjon.

Nyligst krevde Bejarano at frigjøringsdagen 8. mai må bli anerkjent som en offentlig fridag. Hun påpekte gjentatte ganger at det aldri var en «null-time» i Forbundsrepublikken Tyskland, og at mange av de gamle nazistene var i stand til fortsatt å operere ubehindret i Vest-Tyskland etter krigen.

I hennes siste offentlige tale den 3. mai 2021, erklærte hun: «Denne kontinuiteten og den aggressive antikommunismen er også årsaker til de rasistiske og antisemittiske hendelsene innen sikkerhetsbyråene, som nå blir kjent nesten daglig. Det er skammelig at nyfascistiske nettverk fremdeles kan eksistere i disse strukturene i dag.»

Men som Bejarano understreket i samtale med Sven Wurm: «Vi har ingenting å forvente fra regjeringen, så folket selv må gjøre noe med det.» Hun satte alt sitt håp til ungdommen. Igjen og igjen appellerte Bejarano til de unge, som har deres tur nå til å forhindre et tilbakefall til barbari og stå opp for ei progressiv framtid. Med hennes uuttømmelige livskraft, besluttsomhet og joie de virvre, Esther Bejarano er og vil bli en inspirasjon i kampene som kommer.