En rapport utarbeidet av menneskerettighetsorganisasjonen Justicia y Paz [Rettferdighet og Fred] fra den 23. mai, uttalte at fascistiske paramilitære grupper, som opererer i samspill med det høyreekstreme og USA-støttede regimet til den kolombianske presidenten Ivan Duque, har opprettet tortursentre og massegraver i et forsøk på å få undertrykt protester i byen Cali, som har vært episenteret for videreførte landsdekkende demonstrasjoner.

Rapporten beskrev «opphuggingshus» [‘chop houses’] i Ciudad Jardín, et nabolag i Cali, hvor demonstranter kidnappet av fascister har blitt torturert og lemlestet. Dokumentet hevder at beboerne generelt var vettskremte fra å fordømme disse hårreisende forbrytelsene, for de visste de hadde politiets og statens sanksjoneringer.

Rapporten gikk videre hen til å beskrive massegraver, «dit likene av mange unge mennesker ble brakt», i byene Yumbo og Buga. Den bemerket: «De personer som har delt deres vitnesbyrd indikerte at ungdommene ble arrestert, noen av dem har vært rapportert savnet av venner eller familier, og i Guacari, i Buga, 45 minutter fra Cali, ble de henrettet. Noen av de overlevende etter henrettelsene ble funnet med skuddskader på helsesentre, og de befinner seg i dag skrekkslagne og i skjul.»

Tusenvis av mennesker involvert i protester har blitt vilkårlig arrestert og ofte utsatt for brutal behandling, som i noen tilfeller har inkludert tortur. Av disse er hundrevis blitt «forsvunnet». Ombudsmannens kontor i Colombia hadde per 7. mai rapportert om 548 savnede personer. Bare i Cali rapporterte menneskerettighetsgrupper 206 savnede personer per den 20. mai.

Likene av drepte demonstranter har begynt å dukke opp i elver, noen med åpenbare tegn på tortur, andre lemlestet. I et spesielt grusomt tilfelle ble det avskårne hodet til en savnet demonstrant funnet i en plastpose. Andre lik er funnet langs forlatte veier. Blant de drepte var Beatriz Moreno Mosquera, en lærer og syndikalist fra Buenaventura, og hennes lik ble funnet med tegn på tortur.

Selv om Duque-administrasjonen henfaller til slike grusomme og direkte fascistiske metoder mot de overveiende fredelige protestene, eskalerer den statsundertrykkingen. Duque kunngjorde den 28. mai, som markerte at det var én måned siden demonstrasjonene startet, en «maksimal utplassering» av militæret og politiet i den vestlige provinsen Valle del Cauca og dens hovedstad Cali. Bare den dagen ble tretten demonstranter drept i Cali.

Ved anvendelsen av militæret og paramilitære styrker, inkludert for kidnappinger og drap, adopterer det kolombianske oligarkiet taktikken fra den tiår-lange, USA-støttede antiopprør-krigen [‘counterinsurgency’], som førte til hundretusener av drepte og «forsvunnede», for det meste fattigbønder.

Disse metodene med brutal makt og terror markerer en opptrapping i bestrebelsene for å få undertrykt protester som involverer millioner av ungdommer og arbeidere, mot sosial ulikhet og regjeringens morderiske respons på Covid-19-pandemien, som har krevd over 88 000 menneskeliv i landet, ifølge offisielle tall.

Protester begynte den 28. april, utløst av en foreslått skattereform som skulle flytte byrden av pandemien over på Colombias fattige og arbeiderklassen, samtidig som den skulle beskytte rikdommene til landets oligarki, som utgjør Duque-regimets støttebase.

Selv om skattereformen til slutt ble trukket tilbake konfrontert med den tiltakende uroen, eskalerte demonstrasjonene raskt til en generalisert utgytelse av raseri mot korrupsjon, politibrutalitet og regjeringens misforvaltning av Covid-19-pandemien, blant andre lengestående sosiale misbehag. Protestene vokste til enorme proporsjoner, med så mange som 15 millioner kolombianere av en befolkning på 50 millioner som i en eller annen form har deltatt i demonstrasjoner.

Ifølge Human Rights Watch har det vært 63 «troverdige» rapporter om dødsofre siden protestene startet, et tall som er høyere enn de 45 dødsofrene som ble rapportert av det kolombianske forsvarsdepartementet. Flertallet av de omkomne er skutt ned med skarp ammunisjon av det nasjonale politiet, den mobile antiuroskvadronen ESMAD – Escuadrón Móvil Antidisturbios – og fascistiske paramilitære styrker som samarbeider med de offisielle sikkerhetsstyrkene.

Mange tusen har blitt skadet. En favoritt-taktikk fra sikkerhetsstyrkenes side har vært å rette «ikke-dødelige» prosjektiler mot demonstrantenes ansikter, som ofte forårsaker alvorlige skader, med ødelagt øyne og blindhet. NGO-organisasjonen Temblores [‘Rystelser’] rapporterer om minst 46 demonstranter med øye-lemlestelser, per den 20. mai.

I tillegg har minst 22 kvinner rapportert om å ha vært utsatt for seksuelle overgrep fra politiets side. I byen Popayán begikk ei 17-år-gammel jente selvmord etter at hun fordømte ESMAD-representantene som hadde arrestert henne for seksuelle overgrep. Dette utløste rasende protester og nedbrenningen av det lokale politifengselet.

Den borgerlige pressen i Colombia har pålagt protestene en uoffisiell blackout, for å dekke over statens forbrytelser. Regjeringen har også tatt til å avkuttinger av strømforsyningen og internettilgangen til målrettede områder, slik at deres styrker kan bevege seg inn og begå grusomheter i ly av mørket.

De blodige detaljene av undertrykkingen har likevel blitt fanget opp på hundrevis av mobiltelefoner som så har blitt lastet opp til sosialmedier. Én video lastet opp på Twitter viser ei boligblokk med arbeiderklassehjem som går opp i flammer, angivelig etter at politiet skjøt tåregassbeholdere inn i bygninger. I et annet tilfelle skjøt politiet tåregass inn på et sykehus.

Det kapitalistiske styringsoligarkiet forsøker med alle midler å forsvare deres formuer og privilegier. Den ondskapsfulle undertrykkingen som blir utdelt fra staten på den ene siden, og det desperate raseriet som driver protestene, på den andre, gjenspeiler de enorme sosiale spenningene som eksisterer i dette dypt ulike landet, der 42,5 prosent av befolkningen lever under den offisielle fattigdomsgrensa.

VICE intervjuet en lege som driver en provisorisk klinikk i Cali, som besørger medisinsk hjelp til demonstranter såret av politiet. Med referanse til Cali-ungdommene som har dannet forsvarsgrupper for å konfrontere politiet, kjent som Frontlinja, sa han: «Folkene som stiller seg på linja er folkene som ikke har noe. De føler at siden de ikke har noe, er det heller ingenting de kan fratas.»

En av disse Frontlinje-ungdommene fortalte til VICE: «Vi er unge mennesker som har fått fjernet bindet for våre øyne, og nå kan se sannheten. Vi er lei av mangelen på muligheter, ulikheten i dette rike samfunnet som ser på oss som kriminelle fordi vi gjorde opprør, og vi bestemte oss for å handle mot denne situasjonen.»

Den heroiske besluttsomheten til de kolombianske arbeiderne og ungdommene i møte med dødelig statsundertrykking står i sterk kontrast til hykleriet og feigheten hos de som hevder å representere dem. De store fagforbundene og pseudo-venstre-organisasjonene er organisert i den «Nasjonale streikekomitéen» som har vært involvert i samtaler med Duque-regimet, i et forsøk på å få slutt på protestene. Den katolske kirka og FN er også involvert.

Den nasjonale streikekomitéens krav har vært fokusert på reformistiske tiltak som demonteringen av ESMAD, større muligheter for studenter, og ei basisinntekt. Denne promoteringen av illusjoner om halvhjertede tiltak er ment å skulle avlede arbeidere fra den uforsonlige klassekonflikten som ligger ved kjernen av den kolombianske kapitalismen. Komitéen har også nitidig unngått å mobilisere arbeidere i nøkkelindustrier, og dermed bevisst isolert protestbevegelsen.

Ved deres handlinger viser fagforbundene og pseudo-venstre – som representerer sjikt av den velstående middelklassen – uansett hva deres retorikk måtte hevde, at de tjener som den kolombianske statens medhjelpere for beskyttelsen av interessene til oligarkiet og dets amerikanske imperialistsponsorer.