Følgende tale ble holdt av Chris Marsden, nasjonalsekretær for Socialist Equality Party i Storbritannia, til 2021 International May Day Online Rally, arrangert av World Socialist Web Site og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) lørdag 1. mai.

Oppfordringen fra Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale til etablering av Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer vil finne gjenklang i alle land. Vår uttalelse gjenspeiler nøyaktig verdens arbeiderklasses livserfaringer.

For det første, om pandemiens dødelige kostnader, styringselitens morderiske likegyldighet, hvordan kapitalistklassen bruker krisen til å plyndre oss, skru opp utbyttingen og ødelegge liv og levebrød.

For det andre, angående oppfordringens insistering på at de sosialdemokratiske partiene og fagorganisasjonene konfronterer arbeidere som en fiendtlig makt, som agenter for finansoligarkiet og selskapene, som det nå må brytes med.

Storbritannias foraktede statsminister Boris Johnson stavrer etter at interne fraksjonskamper i hans regjering av halshuggere førte til avsløringer fra den 30. oktober i fjor, under en kamp om hvorvidt han skulle pålegge en delvis fire-ukers andre nedstengning, der han slapp ut av seg: «Ingen flere f* **ing nedstengninger, la kroppene hopes høyt i tusenvis!»

Denne uttalelsen er den moderne ekvivalenten av Marie Antoinettes påståtte respons da hun ble fortalt at bøndene sultet av mangel på brød, «La dem spise kake!» Johnson, for hans del, sa faktisk dette, og mer til.

Tidligere i september insisterte han på at han heller ville la koronaviruset «rase» enn å implementere en andre nedstengning, og uttrykte sin anger over å ha godkjent den første nedstengningen, og sammenlignet seg med den «virkelige helten» i filmen Jaws, byrådslederen i Amity, som beordrer strendene holdt åpne til tross for en menneskeetende great white-hai.

Millioner av arbeidere reagerer med avsky, men få er sjokkerte. Tory-regjeringens foretrukne politikk var alltid «flokkimmunitet». Nå, etter å ha blitt tvunget ut av kurs av frykt for masseopposisjon, implementeres denne «la det rase»-politikken, og kroppene vil virkelig «hopes høyt i tusenvis».

Kampen mot pandemien er en politisk kamp mot disse arkitektene av sosialt mord, som har på rullebladet det mer realistiske dødstallet 150 000, og stigende. Det er en kamp mot selskapene de tjener.

Denne offensive kan bare føres ved å konfrontere, ikke bare Johnson-regjeringen, men også de som søker å forhindre den – Labour Party og fagforeningene.

I mer enn et år har Labour Party-leder sir Keir Starmer, under påskudd om «nasjonal enhet», opptrådt som en de facto koalisjonspartner med Johnson – hans «konstruktive kritiker». Men Starmer er leder kun takket være at hans forgjenger Jeremy Corbyn nektet å respektere det mandatet han fikk fra millioner av arbeidere og unge mennesker til å gå avgjørende til verks med partiets høyrefløy.

I tur og orden har Corbyn og Starmer, så vel som Johnson selv, vært avhengige av fagforeningsbyråkratiet for å undertrykke klassekampen.

[Storbritannias sentralorganisasjon] Trades Union Congress (TUC) og dens tilknyttede fagforbund representerer et massivt apparat dedikert til undertrykking av klassekampen, bemannet av en privilegert kaste som har ledet nærmere fire tiår med så godt som uavbrutte svik og nederlag.

I året opp til mars 2020 forvaltet Storbritannias fagforbund verdier for nært opp til £ 2,3 milliarder [NOK 26,54 milliarder]. De 29 best betalte fagforeningslederne hadde ei gjennomsnittslønn som var £ 153 935 [NOK 1 776 240]. Frances O’Grady, generalsekretær for TUC, ble betalt £ 166 461 [NOK 1 920 777], Tim Roache, GMBs generalsekretær fikk £ 160 000 [NOK 1 846 224]. Mick Cash, fra forbundet for jernbane-, sjø- og transportarbeidere (RMTW) med bare 81 370 medlemmer, fikk £ 159 944 [NOK 1 845 578]. De er alle innen topp-3-prosentene på inntektsskalaen.

Streikeaktivitet i Storbritannia er på historisk lave nivåer, med generelt mindre enn 100 streiker i året, som til sammen involverer færre enn 40 000 arbeidere. I fjor stoppet byråkratiet så godt som all streikeaktivitet under pandemien.

Det er fordi fagforeningene ikke mønstrer noe forsvar for arbeiderklassen at størstedelen av Storbritannias 32 millioner arbeidere ikke er organiserte, i fagforeningenes hjemland.

For eksempel, Storbritannias største fagforbund Unite skilter faktisk med 1,4 millioner medlemmer. I fjor organiserte fagforbundet 245 avstemminger om en eller annen form for arbeidslivsaksjon, men bare 25 endte med enten en streik, eller oftere aksjoner langt fra noen streik.

Og hva skjer når arbeidere slåss imot? I år har det vært ei rekke streiker, tvunget igjennom mot fagforeningenes forsøk på å forhindre dem, av arbeidere som konfronterer brutale lønnskutt og hastighetsopptrappinger, pålagt gjennom ordninger for oppsigelse og gjeninnsetting [‘fire-and-rehire’]. Mange av disse har allerede blitt bedratt.

I januar begynte arbeidere ved British Gas, organisert av GMB, en streikeaksjon som strakte seg over 43 dager mot en kontrakt med en fire-and-rehire klausul. Deres besluttsomme stillingtaken ble forrådt. De fleste ble tvunget til å godta den nye kontrakten, som inkluderte en lønnsreduksjon på 15 prosent, og hundrevis ble sagt opp for å nekte den.

Pseudo-venstre gruppene er kun lojale mot fagforeningsbyråkratiet. Selv da GMB anbefalte å undertegne den nye kontrakten, sa Socialist Party at det ble gjort av hensyn til arbeiderne, «for å beskytte dem mot avskjedigelse»! Socialist Workers Party insisterte denne måneden, for deres del, på at arbeiderne fortsatt må stemme på Labour Party fordi «det opprettholder noen visne forbindelser med arbeiderklassens organisasjoner, gjennom sine forbindelser med fagforeningslederne».

Fagforeningenes strupetak har en grufull pris. For bare å nevne ett eksempel, de rikeste 100 individene i Storbritannia forvalter like mye penger som de fattigste 18 millioner briter, og Storbritannia er på femteplass av verdens liste over land med flest milliardærer. Som kontrast, fattigdom rammer nå svimlende tre millioner barn, opp de seks siste årene med over en halv million. I 649 nabolag på tvers av landet anslås det at minst halvparten av barna lever under brødlinja.

Dette kan ikke fortsette. «Ingenting er så mektig som en idé tiden er moden for.» Victor Hugo erklærte at en slik idé kan nedkjempe alle hærer i verden.

ICFI baserer seg på denne forståelsen. Men vi forstår også at ideer må kjempes for, og må besørges et bevisst og organisert uttrykk. Arbeiderklassen står overfor en styringsklasse som utøver statsmakt og den blir i tillegg forhindret på hvert et punkt av et ondartet byråkratisk apparat.

Det er derfor arbeidere trenger å bygge et globalt nettverk av grunnplankomitéer, og hvorfor de beste av dem, de mest framsynte og modige, må vie seg til å bygge verdenspartiet for sosialistisk revolusjon – ICFI.