Daniel Ellsberg, den amerikanske atomvåpen-strategen som lekket dokumentsamlingen Pentagon papers, har publisert graderte dokumenter som gjør det klart at amerikanske generaler i 1958 presset aggressivt på for et angrep med atomvåpen mot kinesiske byer.

For å opprettholde kontrollen over de to små holmene Quemoy og Matsu, beliggende bare kilometer utenfor Kinas kyst, var de amerikanske stabssjefene [US Joint Chiefs of Staff] beredt til å gjennomføre angrep med atomvåpen mot store kinesiske byer, deriblant Shanghai, og til å akseptere konsekvensene av gjengjeldelse med atomvåpen fra Sovjetunionen mot Taiwan, Japan og USA, som ville ført til millioner av dødsfall.

Disse dokumentene er så eksplosive at USAs regjering forsøkte å holde dem vekk fra offentlighetens lys i seks tiår. De har bare blitt avslørt fordi Ellsberg – som kopierte dem samtidig med Pentagon-dokumentene som avslørte motivene for den amerikanske krigen i Vietnam – risikerer nå rettsforfølgelse under spionasjeloven [‘Espionage Act’] ved å gjøre dem kjent.

I 1958, under Den andre krisen over Taiwan-stredet, mente krigplanleggere i Pentagon at holmene Quemoy og Matsu, bare få kilometer utenfor Kinas kyst, ikke var til å forsvare med konvensjonelle våpen. «Hele militæretablissementet antok mer og mer at atomvåpen ville bli brukt i tilfelle fiendtligheter,» bemerket dokumentene nå utgitt av Ellsberg.

«Atomvåpen ville bli anvendt av USA og sannsynligvis av fienden,» bemerket Pentagon-planleggere, og «autorisering til å angripe mål på det kinesiske fastlandet ville bli innvilget.»

Det ville bli «angrep med atomvåpen fra begge sider» basert på premisset at «bruk av atomvåpen var uunngåelig».

Den amerikanske overkommandoen presset aggressivt på for øyeblikkelig anvendelse av atomvåpen mot en kinesisk offensiv mot småøyene, mens det ble forsikret at de amerikanske krigsmålene ville omfatte «ødeleggelsen av kinesisk, kommunistisk krigføringsevne».

USA «ville ikke ha noe annet alternativ enn å gjennomføre angrep med atomvåpen dypt inn i Kina, så langt nord som Shanghai,» erklærte militærplanleggere. Dette ville «nesten helt sikkert innebære gjengjeldelse mot Taiwan, og muligens mot Okinawa» i Japan, så vel som potensielt mot det amerikanske fastlandet.

1958-krigføringen mellom Taiwan og Kina var en fortsettelse av Den kinesiske borgerkrigen som førte Det kinesiske kommunistpartiet til makten i 1949, og tvang Kuomintang, under Tsjiang Kai-sjek, til å flykte til Taiwan.

USA kunne aldri avfinne seg med «tapet» av Kina, som resultat av Den kinesiske revolusjonen, som ble ansett som et knusende slag mot USAs globale dominans.

Med USAs støtte etablerte nasjonalistene et militærdiktatur på Taiwan, planla å gjen-invadere fastlandet og fortsatte å hevde suverenitet over hele Kina. Taipeis territoriale krav fikk Washingtons anerkjennelse som sådanne, og Taiwan inntok sågar Kinas plass i FNs sikkerhetsråd, komplett med landets vetorett.

Den første og Den andre krisen over Taiwan-stredet fant sted kun henholdsvis ett og fem år etter slutten av Korea-krigen, som ble lansert av USA og landets marionettstat Sør-Korea, i et forsøk på å styrte den Sovjetunionen-innordnede regjeringen i Pyongyang, samtidig som krigen truet Beijing. Da kinesiske tropper kom til Nord-Koreas unnsetning argumenterte general Douglas MacArthur for at det måtte slippes atombomber over Kina, bare avverget av at han ble fjernet som USAs øverstekommanderende i Korea.

I siste instans ble de amerikanske planene for atomkrig mot Kina i 1958 aldri testet, fordi Kina avbrøt forsøkene på å gjenvinne holmene kontrollert av det USA-støttede Kuomintang-diktaturet på Taiwan.

Da Ellsberg kommenterte hva som er å se i dokumentene, observerte han:

** start of indented quote

«Christian Herter, som etterfulgte John Foster Dulles som utenriksminister, ble seinere rapportert å ha sagt: ‘Cuba-missilkrisen blir ofte beskrevet som den første alvorlige atomvåpenkrisen; de av oss som gjennomlevde Quemoy-krisen så absolutt på den som den første alvorlige atomvåpenkrisen.’»

** end of indented quote

Til tross for dokumentenes eksplosive og svært betydningsfulle karakter, har de ikke blitt rapportert i amerikansk presse, med unntak av New York Times-artikkelen der Ellsberg forklarte hvorfor han publiserte dem.

Ellsberg har publisert disse 63-år-gamle dokumentene som en advarsel. Der USA forflytter seg til å styrke båndene med Taiwan, og de facto anerkjenner taiwansk uavhengighet – det geopolitiske oppsettet som skapte Den andre krisen over Taiwan-stredet – må det uunngåelig følge at USA igjen forbereder seg på utkjemping av en atomkrig med Kina.

Ellsberg advarte om den «grunne» og «hensynsløse» karakteren av diskusjonene om anvendelsen av atomvåpen over Taiwan: «Jeg tror ikke deltakerne var mer dumme eller tankeløse enn de som har vært siden, eller sitter i det nåværende kabinettet.»

Med andre ord, den samme morderiske tankegangen som i 1958 førte overkommandoen [Joint Chiefs of Staff] til å kreve at president Dwight D. Eisenhower autoriserte umiddelbar gjengjeldelse med atomvåpen mot et konvensjonelt angrep fra Kina på små holmer utenfor kysten, eksisterer i dag innen topp-messingen [militærledelsen og forsvarsdepartementet Pentagon], som har utløser-fingre som klør enda mer etter å teste ut de nye «taktiske» atomvåpen de har til deres disposisjon.

Marineadmiral Philip Davidson, øverste sjef for Indo-Pacific Command [militærkommandoen for regionen Det indiske hav-Stillehavet], sa i mars at tidsplanen for en amerikansk konflikt med Kina over Taiwan-stredet «er manifest [o.anm.: mao. håndgripelig, åpenbar] i løpet av dette tiåret, faktisk i løpet av de neste seks årene».

«Vi må absolutt være beredt til å utkjempe og vinne dersom konkurranse blir til konflikt,» sa Davidson.

I månedene siden Joe Bidens innsettelse har USA utført den mest omfattende endringen av landets relasjon til Taiwan siden adopteringen av Ett Kina-politikken i 1978.

Biden var den første amerikanske presidenten siden 1978 som inviterte og var vertskap for Taiwans ambassadør til USA under sin innvielse. Deretter kunngjorde Det hvite hus i forrige måned at USA opphevet begrensningene for offisielle amerikanske myndighetskontakter med den taiwanske regjeringen, i det kommentatorer hevdet var effektivt sett slutten på Ett Kina-politikken.

I februar nedsatte Biden et panel av offisielle embetsfunksjonærer for forsvaret for en revurdering av USAs politikk overfor Kina, som har frist til neste måned med å melde sine funn. Det spekuleres stort om at Biden-administrasjonen formelt vil forlate den tiår-lange amerikanske politikken kjent som «strategisk tvetydighet» relatert Taiwan – posisjonen som har lagt grunnlaget for Ett Kina-politikken.

Ved Washingtons oppretting av diplomatiske relasjoner med Kina i 1979 aksepterte Washington de facto Beijing som den legitime regjeringen for hele Kina, inkludert Taiwan, samtidig som det ble antydet at landet kunne komme til Taiwans hjelp i tilfelle en krig med Kina. Dersom «strategisk tvetydighet» erstattes av et eksplisitt løfte om å forsvare Taiwan i en konflikt med Kina, da vil det bare oppmuntre Taiwan til å erklære formell uavhengighet fra Kina – et trekk Beijing har erklært Kina vil motsette seg med militær handling.

Med andre ord, Washington skaper betingelsene for en krig mellom USA og Kina, de to største globale økonomiske maktene, ved å undergrave Ett Kina-politikken og oppmuntre til taiwansk separatisme.

USA har forlatt INF-traktaten – Intermediate Range Nuclear Forces – om nukleærbestykkede mellomdistansemissiler, og er i pågående aktive diskusjoner med regjeringene på Taiwan og i Japan om stasjonering av offensive våpen i stand til å angripe det kinesiske fastlandet.

Pentagon har forespurt om en dobling av budsjettet for regionen Det indiske hav-Stillehavet, for finansiering av forsvarsdepartementets «Pacific Deterrence Initiative» [‘Initiativ for avskrekking i Stillehavet’], mens Biden-administrasjonen har foreslått det største militærbudsjettet i amerikansk historie.

Men kriger utkjempes ikke ene og aleine ved hjelp av våpen. Det må foreligge et casus belli – en berettigelse for å selge en rovkrig til offentligheten. USAs medier og politiske etablissement er befattet med å produsere et casus belli, for tiden sentrert om påstanden at Covid-19 er et biologisk våpen produsert av Kina.

Peter Navarro, Trump-administrasjonens handelsrådgiver og forfatteren av ei bok fra 2006 med tittelen «The Coming China Wars» [‘De kommende Kina-krigene’], påsto i fjor at Covid-19 er et «virus gjort til våpen», som ble «gytt» av Det kinesiske kommunistpartiet.

Som World Socialist Web Site advarte på det tidspunktet:

«Disse påstandene har en bestemt logikk. Dersom den kinesiske regjeringen bevisst tillot og tilrettela for at koronaviruset skulle infisere USA og Europa, da ville det være en handling av biologisk krigføring som langt overgår 11. september-terroristangrepene. Det ville bety at Kina har begått en krigshandling mot USA.»

«Med tøylesløs hensynsløshet setter Trump-administrasjonen opp en situasjon, for å berettige sin egen kriminelle likegyldighet overfor millioner av menneskers liv, som kan gjøre militær konfrontasjon med Kina uunngåelig.»

På det tidspunktet ble denne konspirasjonsteorien avvist av vesentlige deler av Det demokratiske partiet og av vesentlige nyhetsformidlere, overhodet uten noe vitenskapelig grunnlag. Men i løpet av den siste uka ble Wuhan Lab-konspirasjonsteorien åpent omfavnet av alle kringkastingsnyhetsnettverkene, Det hvite hus, og til-og-med av Anthony Fauci, som tidligere fordømte den, men på mandag erklærte: «Jeg er ikke overbevist» om sykdommens naturlige opprinnelse.

Under Trump-administrasjonen gjennomførte amerikansk imperialisme en strategisk re-orientering av sine politiske militære orienteringer. Pentagon erklærte at «Stormaktskonkurranse – ikke terrorisme – er nå det primære fokuset for USAs nasjonale sikkerhet.» Trumps Hvite hus trakk seg fra INF-traktaten, som begrenset kjernefysisk bestykkede mellomdistansemissiler, og begynte amerikansk økonomis «frakobling» fra Kina.

Biden har intensivert denne oppbyggingen i retning av konflikt med Kina, med utenriksminister Antony Blinken som erklærte at «Kina er det eneste landet med den økonomiske, diplomatiske, militære og teknologiske makten som utfordrer USA.»

Washingtons krigsplaner mot Kina er forankret i amerikansk imperialismes tiår-lange krise. USA ser, med landets andel av den globale økonomiske produksjonen som år etter år synker, militær styrke og trusler som de eneste middel for å sikre fortsatt globalt overherredømme. Bruken av militærmakt mot Kina – medregnet anvendelsen av atomvåpen – er innebygget i kapitalistisk geopolitikks logikk.

Men det betyr ikke at krig er uunngåelig. I 1917, etter den fire-år-lange nedslaktingen som førte til mer enn 20 millioner menneskers død, grep arbeiderklassen i Russland inn for å få satt en stopper for den første verdenskrigen, ved styrtingen av tsar-eneveldet, og den kapitalistiske orden det forsvarte.

Nok en gang er dette det eneste alternativet, nå til en ny og langt mer katastrofal verdenskrig. Dersom krig skal unngås må arbeiderklassen gripe inn på grunnlag av et sosialistisk program med siktemål å forene dens krefter over hele kloden, i en kamp for å få slutt på kapitalisme.