Et åpent brev som oppfordrer regjeringen til å respektere sitt løfte om å oppheve Covid-19-restriksjonene i juni – inkludert bruken av munnbind på skoler, og tester i lokalsamfunn – har fått bred omtale i de høyreorienterte mediene.

Undertegnet av 22 akademikere og forskere, og publisert i den høyreorienterte Sunday Express på nettet under headingen «Toppforskere forlanger: Slutt med munnbind og sosial distansering den 21. juni», hevder det at «et godt samfunn kan ikke skapes av en obsessiv fokusering på én enkelt årsak til dårlig helse» og at den «teoretiske risikoen» for vaksineresistente avarter, eller ei ny Covid-19-bølge, ikke må veie opp for «skaden» forårsaket av nedstengning.

Brevet dukket opp da det ble avslørt at statsminister Boris Johnson i Downing Street den 30. oktober hadde tordnet «Storbritannias statsminister Johnson forlangte «Ingen flere f***ing nedstengninger, la kroppene stables opp i tusenvis!»

Johnsons bemerkninger understreker at den britiske styringseliten – sammen med andre over hele verden – har fulgt en politikk for flokkimmunitet. Etter i mars 2020 å ha sikret en multi-milliarder-pund redning for bankene og de superrike, var de fast bestemt på å gjete arbeidere tilbake til utrygge betingelser, for å få gjenopptatt profittgenereringen.

Sosial opposisjon betydde at de regjerende Konservative motvillig ble tvunget til å foreta tilpasninger – via begrensede nasjonale nedstengninger og regionale sjikt-baserte restriksjoner – men retningslinjene for anvendelse av munnbind, for sosial distansering og nedstengning av ikke-essensiell detaljhandel var alltid bare forsvinnende små innrømmelser, da de fleste arbeidsplasser og skoler forble åpne. I juni skal denne påtatte forestillingen om restriksjoner forlates, når regjeringen avslutter den «endelige nedstengningen». Det åpne brevet er del av denne bestrebelsen.

Robert Dingwall, sosiologiprofessor ved Nottingham Trent University og medforfatter av brevet, hevdet det «ikke er produkt av noen organisert gruppe, allianse eller koalisjon». Men ti av brevets underskrivere har også undertegnet Great Barrington-erklæringen, som den 4. oktober i fjor ble lansert av det høyreekstreme American Institute for Economic Research (AIER) i Massachusetts, bare få uker før Johnsons utbrudd. Dels finansiert av milliardæren Charles Koch presenterte Great Barrington-erklæringen en pseudo-vitenskapelig begrunnelse for å la viruset rase, som ble godkjent og støttet av daværende president Donald Trump.

WSWS beskrev Erklæringen som «Et dødsmanifest» og «kapitalistoligarkiets krigserklæring mot arbeiderklassen».

Flere undertegnere er assosiert med antivaksine- og Covid-fornektergrupper, blant andre den Sør-Afrika-baserte PANDA (Pandemics Data and Analytics), HART (Health Advisory & Recovery Team) og Collateral Global. De krysser videre over til organisasjoner som UsforThem, som forlanger en slutt på bruken av munnbind på skolene. Alliansen mellom høyreorienterte krefter, antivaxxere og «libertære» har vært stilt til skue ved et økende antall antinedstengningsprotester i sentrum av London, og andre steder.

Professor Carl Heneghan og professor Sunetra Gupta, begge fra University of Oxford, er blant undertegnerne av både erklæringen og det åpne brevet. Gupta og Heneghan henvendte seg til Tory-kabinettet den 20. september 2020, for å argumentere mot en ytterligere nedstengning. De fikk selskap av den svenske epidemiologen Anders Tegnell, som var banebrytende for Sveriges katastrofale politikk for flokkimmunitet.

To av underskriverne av det åpne brev er regjeringsrådgivere – Dingwall og professor David Livermore. Gjennom hele pandemien har Dingwall skrevet en strøm av artikler i de høyreorienterte mediene Telegraph, Daily Mail og Express, som formidler et budskap som går tydelig fram av deres overskrifter: «Er ‘sosial distansering’ virkningsfullt i kampen mot Covid?»; «Obligatoriske munnbind har INGEN plass i en ivaretakende skole«; «Ingen kan sikre total trygghet ... Vi må bekjempe FRYKT-pandemien»; «Det å prøve å stenge ned inntil Covid er utryddet vil være farlig dårskap»; og «Storbritannia må ikke ofres på bekjempelsen av Covid-19s alter».

Dingwall har tatt avstand fra dem som argumenterer for at Covid-19 «ikke er verre enn en slem influensa», men sier at vaksinering «bringer risikoen reist av Covid ned til nivåer mennesker har levd med i årtusener».

Påstanden at et britisk vaksinasjonsprogram (bare 17 prosent av Storbritannias befolkning er fullvaksinert) er tilstrekkelig i møte med en global pandemi som raser ute av kontroll i store deler av verden, er nasjonal nærsynthet. De uhyrlige scenene fra India og Brasil viser at det verste av pandemien på ingen måte er over. Det gjenstår spørsmål om vaksineresistens fra nye og mer virulente varianter.

Og begivenheter i Chile bekrefter farene ved å oppmuntre til selvtilfredshet. Til tross for at de gjennomførte et av de raskeste vaksineringsprogrammene (ved siden av Israel og Storbritannia), med rundt 40 prosent av befolkningen som fikk minst én dose koronavirusvaksine, er antallet daglige infeksjonstilfeller i landet høyere enn på noe tidspunkt i fjor.

Bruken av vaksinasjon for å berettige reduseringen av sosiale distanseringstiltak spilte en hovedrolle for utbruddet i Chile. Men det er imidlertid sosial ulikhet som er hovedfaktoren. En forskningsstudie av Covid-19-forekomster i Chiles hovedstad Santiago, utført for Science – tidsskriftet til American Association for the Advancement of Science – registrerer en «sterk sammenheng mellom sosioøkonomisk status og både Covid-19-resultater og folkehelsekapasitet.»

I Chile som andre steder har de 40 siste årene sett en enestående omfordeling av rikdom fra arbeidere over til de rike. Dette har blitt akselerert gjennom pandemien, der verdens milliardærers samlede formue har eksploderte med 60 prosent fra i fjor, fra $ 8 billioner [NOK 66,53 billioner; dvs. 66 530 milliarder] til mer enn $ 13,1 billioner [NOK 108,94 billioner; dvs. 108 940 milliarder].

Det skal betales for de massive statlige redningsaksjonene gjennom en drastisk intensivering av utbyttingen av arbeiderklassen. Styringselitens politiske kalkyler og klassebetraktninger dikterer at arbeidere må tvinges inn på utrygge arbeidsplasser under usikre betingelser. Om de dør eller blir alvorlig syke, vel, la det stå til [‘so be it’].

At viruset er «den fattige manns sykdom» er nå vel etablert. Og det er dette som står for styringselitens morderiske likegyldighet til spredningen.

Christina Pagel fra Independent SAGE, som har kritisert aspekter av regjeringens koronaviruspolitikk, skrev i British Medical Journal der hun advarte for at den ukentlige gjennomsnittsraten i England siden september er 50 prosent høyere i økonomisk belastede lokalsamfunn, som også «har hatt mer enn det dobbelte av antallet innleggelser for intensivbehandling og har nesten dobbelt så stor risiko for å dø...»

Pagel skrev at hovedårsakene er å ha jobber i fabrikker, i transportsektoren og i sosialomsorgen, som er «forbundet med høyere eksponering for å kunne pådra seg Covid-19»; det å leve tett i boliger med mange beboere, og være «økonomisk ute av stand til å kunne isolere seg». Som resultat «sirkulerer det betydelig mer Covid i økonomisk belastede lokalsamfunn, når vi nå begynner å gå ut av nedstengning – nesten 2,5 ganger så mange infeksjonstilfeller per capita de to siste ukene av mars, som i de minst økonomisk belastede områdene».

Dette bekreftes av offisielle statistikker presentert av Labour-MP Jon Trickett i House of Commons, som viser at Yorkshire har 9 prosent av Englands befolkning, men 36 prosent av alle infeksjonsoverføringer på arbeidsplasser, fordi mange i regionen jobber i produksjonsbransjer, på lageranlegg og i omsorgstjenesten. Ikke bare har disse blitt holdt åpne og operative, men lavere lønnssatser betyr at folk ikke har råd til å kunne isolere seg på eget initiativ. Mens 70 prosent av de i fagprofesjonelle yrker jobber hjemmefra, faller dette ned til 15 prosent for de som er sysselsatt innen omsorg, fritid og andre tjenesteytende bransjer, og ned til 5 prosent for operatører av prosesseringsanlegg og fabrikkmaskiner.

Trickett foreslo ingen handling mot dette, og avviste sågar å navngi et «stort lager»-foretak i hans valgkrets Hemsworth der «arbeidsstyrken ... gjentatte ganger har reist anliggendet... av en fornemmelse de har av ikke å føle seg trygge på jobb». Som respons ble han fortalt av foretaket at dersom arbeiderne «ikke føler seg trygge, da kan de dra hjem, men da betaler vi dem ikke og ikke vil vi permittere dem heller». Dette var «uakseptabel opptreden», beklaget Trickett og konkluderte med sitt «håp» for at «Regjeringen og de offentlige myndighetene måtte akseptere at arbeidsgivere og ansatte har et ansvar og en forpliktelse til å prøve å eliminere Covid på arbeidsplassen, og for den del også andre steder». [utheving tillagt]

Trickett hadde ingen ting å tilby som respons siden Labour har støttet regjeringens bestrebelser for å få avsluttet nedstengninger, med partileder sir Keir Starmer som forlangte av Johnson at skolene måtte forbli åpne «ingen om, ingen men, ingen unntak» [‘no ifs, no buts, no exceptions’]. Fagforeningene har fungert som håndhevere for regjeringen og bossene, og har arbeidet for å sabotere motstand mot disse betingelsene.