Spenningene mellom USA, landets NATO-allierte og den russiske regjeringen fortsetter, til tross for Kremls tilbaketrekning i forrige uke av tropper fra grensa til USA-allierte Ukraina, og kunngjøringen fra den høyreorienterte opposisjonisten Alexei Navalnyj – tydeligvis på sufli fra Det hvite hus – at han avslutter sultestreiken. Mot bakteppet av et mulig møte i juni mellom den amerikanske og den russiske presidenten advarte Russlands utenriksminister Sergei Lavrov på onsdag for starten av en ny «kald krig».

Etter å ha kansellert utplasseringen av marinekrigsskip til Svartehavet i midten av april, sender USA nå et kystvaktfartøy inn i farvannet, som Moskva anser som et nøkkelområde for landets geopolitiske overlevelse. Russlands flåte starter militære stridsøvelser der denne uka, som omfatter skyteøvelser med skarp ammunisjon fra helikoptre.

En diplomatisk konflikt mellom Russland og USA-allierte stater i Øst-Europa, Baltikum og Balkan er også i ferd med å skrus opp, der Moskva legger til ambassadepersonell fra Estland, Latvia, Litauen og Slovakia på ei liste over individer instruert om å forlate landet. Seksten amerikanske, tsjekkiske, polske og bulgarske diplomater er allerede utvist, med utsikter til dusinvis flere. Russiske regjeringsrepresentanter har også blitt sparket ut av disse landene.

Samtidig som dette finner sted etter at den tsjekkiske regjeringen beskyldte Russland for å ha vært involvert i en eksplosjon ved et ammunisjonslager i 2014 – en beskyldning Kreml avviser – påstår Bulgaria nå russisk involvering i tilsvarende hendelser på deres territorium i 2011 og 2012.

For flere dager siden kunngjorde Russlands utenriksdepartement at de utarbeider ei formell liste over «uvennlige stater». I tillegg erklærte Kreml at de har bevis på et komplott for å myrde den hviterussiske presidenten Alexander Lukasjenko og hans familie, og for amerikansk medvirkning i dette komplottet. De har enda ikke avslørt noen detaljer, et faktum som også gjelder de siste påstandene fra amerikanske sikkerhetstjenester om at Moskva søkte å påvirke 2020-valget i USA.

Samtidig som USA uavbrutt fordømmer Russland for å «blande seg inn» i amerikanske anliggender, fortsetter amerikansk presse sin kvalmende promotering av Navalnyj som president Vladimir Putins edle motstander, med det klare formål å få bygget en bevegelse som vil kaste ut den nåværende Kreml-lederen. Disse samme kreftene har lenge ult etter Julian Assanges blod, som er arrestert og har vært nådeløst torturert over mange år, på grunn av hans motstand mot imperialisme.

På tirsdag førte New York Times med en ytringskronikk skrevet av den russiske journalisten Oleg Kasjin, med tittelen «Aleksei Navalnyj er Russlands sanne leder», som spinner en fantastisk eventyrfortelling om den immigrant-hatende, høyreorienterte politikeren, og erklærer ham som en «modig, stolt, ikke-brutt mann som står opp mot et umenneskelig system», og den «dype» lederen for en bevegelse som teller «tusener». Ifølge Kasjin, en operatør i opposisjonsmiljøet som nylig ble fordømt av Navalnyj selv som en «løgner og skurk», våkner Putin hver morgen, spør sitt magiske «speil på veggen der, hvem er Russlands sanne leder her» og det «svarer: Aleksei Navalnyj».

Det lille som er sannferdig i Kasjins ytringsartikkel er der han bemerker – tydeligvis uten å forstå implikasjonene av sin observasjon – at Navalnyj i 2007 innså at «det å kritisere korrupsjon var mer overbevisende enn slagord som forfektet demokrati».

Den angivelige «menneskerettighetsforkjemperen» Navalnyj, som Amnesty International faktisk nylig strippet for hans status som «samvittighetsfange» på grunn av «hatytringer» i videoer der han forfekter drap av etniske minoriteter og opprunding av immigranter, kom til å forstå at «antikorrupsjon» var det beste virkemidlet for å tildekke hans reaksjonære politiske og økonomiske program. Enkelt og billig, og til å bli fylt med praktisk talt ethvert politisk innhold, er dét slagordet som tradisjonelt blir grepet til av høyreorienterte politikere.

I virkelighetens verden har Navalnyj liten støtte i den bredere befolkningen. Men i tillegg til beskyttelsen fra USA og NATO har han støtte fra seksjoner av det russiske oligarkiet som søker en større andel av byttet fra den russiske økonomien, og vil dra nytte av en tettere relasjon til amerikansk imperialisme. Det er verdt å merke seg at mediearma til Gazprom, Russlands statseide energigigant, er eier av landets store liberale, pro-Navalnyj nyhetskanal – Ekho Moskvy.

Ledende individer i det stalinistiske Russiske Kommunistparti (KPRF), deriblant partiets parlamentariske representant fra Moskva og den tidligere guvernøren i Irkutsk, har også nylig hevdet at KPRF burde stille opp bak opposisjonisten. For noen dager siden kunngjorde Gennady Zyguvanov, KPRFs partileder, at han ikke ville utvise de to for deres pro-Navalnyj posisjoner, og rygget tilbake fra å framprovosere en stor splittelse i sin organisasjon.

President Putin frykter at Navalnyj, støttet av USA, sjikt av den russiske politiske og økonomiske eliten, og deler av den øvre middelklassen i de større byene, vil kunne utfordre hans regjering. Leonid Volkov, en topprådgiver for Navalnyj, uttalte nylig på Twitter at Kreml er sårbart for «press både innenfra og utenfra».

En russisk domstol forbød onsdag Navalnyjs Antikorrupsjonsfond (FBK) å publisere på internett, organisere og lede protester, delta i valg og bruk av bankinnskudd. Retten vurderer også om FBK skal utpekes som en «ekstremistorganisasjon», i likhet med grupper som ISIS. Retten beordret stenging av FBKs regionalkontorer inntil beslutningen blir avklart. Pro-USA medieutløpet Meduza har nå også blitt stemplet som en «utenlandsk agent».

Washingtons uopphørlige bestrebelser for å få ned Putin-regjeringen i Moskva og få brutt fra hverandre Russland utspiller seg i parallell med den eskalerende amerikanske konfrontasjonen med Beijing. Det faktum at begge regjeringer med USA står overfor en uforsonlig fiende, driver dem mot hverandre.

Wang Wenbin, talsmann for det kinesiske utenriksdepartementet, ble på tirsdag bedt å respondere på Putins nylige kommentar om at Russland ville trekke opp landets «røde streker», og at dersom noen skulle krysse dem ville det få alvorlige konsekvenser, og han uttrykte sin enighet og sa de to landene «fortsetter å forstå og støtte hverandre i ivaretakelsen av våre respektive suvereniteter, vår sikkerhet og våre utviklingsinteresser». Han beskrev den siste runden med antirussiske sanksjoner pålagt av Washington som «maktpolitikk og hegemonisk mobbing».