Armin Laschet, sittende delstatsministerpresident – i Bundesland Nordrhein-Westfalen (NRW) – er kanslerkandidat for unionspartiene (CDU/CSU) i Tysklands Bundestag-valg, til det føderale parlamentet Forbundsdagen, i september. Han etterfølger dermed Angela Merkel (CDU; Den kristelig-demokratiske union), som har vært kanslerkandidat for CDU og Bayerns søsterparti CSU (Den kristelig-sosiale union) i de fire siste Bundestag-valgene, og har regjert landet som kansler siden 2005.
Beslutningen var resultat av en flere-dager-lang maktkamp mellom Laschet og Markus Söder, Bayerns høyre-konservative ministerpresident, og partileder for CSU (Den kristelig-sosiale union). Söder, som begrunnet sitt krav på kandidaturet ved å peke til høyere popularitetsvurdering blant velgerne, også innen unionen (CDU/CSU), bøyde seg til slutt for CDU-lederskapets avgjørelse.
Før den avgjørende avstemmingen mandag kveld hadde ei hel rekke notorisk høyreorienterte partistørrelser gått hardt inn for Laschet, deriblant Wolfgang Schäuble, Bundestag-president (i Forbundsdagen), og Friedrich Merz, unionspartienes tidligere parlamentariske gruppeleder.
Armin Laschet etterlot ingen tvil i hans første intervjuer og uttalelser etter å ha blitt valgt som CDUs kanslerkandidat om at han som kansler ville videreføre Merkels Storkoalisjonsregjerings militaristiske antiarbeiderklassekurs. Storkoalisjonen består av Kristelig-demokratene (CDU/CSU) og Sosialdemokratene (SPD). Denne regjeringskursen gjelder framfor alt den morderiske politiske retningslinja «profitt over liv» som respons på pandemien, som bare i Tyskland allerede har krevd mer enn 80 000 liv.
Der han tirsdag kveld uttalte seg på ARD-programmet «Farbe bekennen» [‘Vis din farge’] forsvarte Laschet den hensynsløse politikken med åpning av økonomien i storselskapenes interesse, som de siste ukene igjen har ført til en massiv stigning i antall infeksjoner og dødsfall. «Den linja jeg har fulgt har vært veldig liketil og rett fram, og den gjelder fremdeles i dag. Når tallene for infeksjonsforekomster går ned, da må man rulle tilbake inngrep på de grunnleggende rettighetene,» sa han. Det hadde også vært hans «posisjon i fjor vår».
Allerede den gang hadde NRW-delstatsregjeringen, ledet av Laschet, i koalisjon med Fri-demokratene (FDP), sikret den utrygge gjenopptakelsen av arbeid og tilstedeværende skolegang, med en bevisst kalkulering for tap av menneskeliv. Det vil bli «skolesamfunn som må sørge over læreres, skoleadministratorers eller familiemedlemmers død, som noen ganger kan få en vedvarende innvirkning på skoleliv og skolehverdagen,» erklærte i april 2020 utdanningsminister Yvonne Gebauer (FDP) på vegne av NRW-delstatsregjeringen.
Laschet selv står mer enn noen annen tysk delstats ministerpresident for den morderiske politiske orienteringen for flokkimmunitet. Han har gjentatte ganger oppfordret til en rask slutt på alle koronavirustiltak. Senest hyllet han beslutningen om å omgjøre den såkalte «påskehvilen» [engelsk tekst], som opprinnelig var kunngjort av regjeringene både på føderalt og delstatsnivå. Det var nødvendig å komme seg ut av den «permanente syklusen av nedstengninger» og «nå åpne et nytt kapittel,» forklarte han. «Ren nedstengning» hadde «kommet til sin ende», og hans delstatsregering ville lansere midlertidige prosjekter «muligens rett etter påske».
På hans første pressekonferanse som kanslerkandidat på tirsdag snakket Laschet åpent om interessene bak den aggressive gjenåpningspolitikken: «Vi har store budsjettutfordringer etter pandemien.» Han sa man «for tiden lindrer mange utfordringer ved å ta opp gjeld. Men bærekraft betyr å tilbakebetale dette etter krisen, også i framtidige generasjoners interesse.» Det må «ikke bli mer av det samme».
Dette er utvetydig tale. De gigantiske beløpene som har strømmet inn på kontiene til storselskapene og de superrike som del av koronavirusnødhjelpspakker, skal nå hentes tilbake fra arbeiderklassen gjennom harde sosiale nedskjæringer og innstramminger, og angrep på arbeidsplasser og lønninger. Og ikke bare i Tyskland, men som det også fant sted etter økonomi- og finanskrisen i 2008 og 2009, på tvers av hele Europa. «Vi vet vi ikke blir sterke i Tyskland dersom Europa ikke er sterkt,» sa Laschet. «Og derfor, våre naboer vil også møte store utfordringer etter pandemien, og vi vil også bare kunne respondere på dem sammen, som europeere.»
Den politiske orienteringslinja for flokkimmunitet og sosiale angrep innenriks går hånd-i-hånd med Laschets oppfordring til en mer aggressiv tysk-europeisk utenrikspolitikk. «Vårt bidrag som Europa må bli mer offensivt, i en verden av autoritære sosiale modeller. Vi må slåss for våre verdier for frihet og solidaritet og rettferdighet, for menneskeverd i denne verden,» erklærte han på pressekonferansen.
Han hadde allerede tidligere posisjonert seg som en hardliner i et omfattende utenrikspolitisk intervju. Der han samtalte med Andreas Rilke, sjefkorrespondent for nyhetsbyrået Reuters i Berlin, i et intervju publisert under headingen «Jeg er en politiker for Realpolitik» i den siste utgaven av tidsskriftet Internationale Politik, nektet han å bli sett som en «Russland-ettergiver» [„Russlandversteher“] og han kalte Kina «en geostrategisk utfordring». I sentrum står forlangendet om en massiv opprustingsoffensiv for å hevde interessene til tysk og europeisk imperialisme over hele verden – også uavhengig av USA.
«Dersom man vil ha en felles europeisk sikkerhetspolitikk, da må man også produsere forsvarsmidler sammen,» sa Laschet. «Dersom du vil snakke maktens språk da trenger du også maktinstrumentene.» Derfor, sa han: «Det å oppnå NATOs 2 prosent-mål er ikke en amerikansk forordning, men i vår egen interesse. Vi må forbedre våre egne evner.»
Med dette mener Laschet anskaffelsen av de mest dødelige våpensystemene, med det erklærte målet å føre krig. Derfor var eksempelvis det «europeiske droneprosjektet», som han «gikk inn for i koalisjonskomitéen», et «europeisk fyrtårnprosjekt som står for europeisk kapasitet til å handle».
På spørsmålet om Tyskland burde «bli mer involvert i intervensjoner i utlandet» svarte Laschet med et eksplisitt forsvar av Tysklands krigspolitikk. For eksempel var «oppdraget sammen med franskmennene» i Mali, i «tysk og europeisk interesse». Og dersom «fortsatt tilstedeværelse er nødvendig» i Afghanistan, der tyske tropper nå har vært utplassert i to tiår, «da vil Bundeswehr fremdeles forbli der».
Når Laschet kritiserer den imperialistiske krigspolitikken gjør han det fra høyre. I Libya var han «for intervensjon, på det tidspunktet, av humanitære årsaker», men han «innrømmer at situasjonen ikke har forbedret seg i betydelig grad, siden den gang».
Laschets konklusjon er ikke å avslutte de morderiske krigene som de siste årene har krevd millioner av liv og har redusert hele land til ruiner, men å gjøre dem mer effektive: «Intervensjoner utenfra trenger ikke bare et mandat etter folkeretten, de må også være strategisk gjennomtenkt. For mange intervensjoner innrettet på ‘regimeskifte’ har de siste 20 årene mislyktes, blant annet fordi det har blitt tenkt for lite på utfordringene i perioden etterpå.»
For å utvikle en tysk-europeisk krigskapasitet forfekter Laschet et tett samarbeid med Frankrike. Med Aachen-traktaten [engelsk tekst] ville «mange forslag» fra den franske presidenten Emmanuel Macron «allerede bli tatt opp og supplert med tyske forslag, som eksempelvis samarbeid om våpenanskaffelser, kunstig intelligens (AI), utenrikspolitikk eller batteriproduksjon.»
Spørsmålet om en «felles hær» kan også «absolutt være et langsiktig perspektiv». «Vi må imidlertid først og fremst sørge for at Europa handler sammen om sikkerhet. Vi må styrke PESCO [Permanent Structured Cooperation; del av EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk] og skyve fram fellesprosjekter.»
Det er verdt å merke seg at Laschet i intervjuet i Internasjonale Politik foreslo en mulig «konsensus» med De Grønne, nettopp om utenriks- og forsvarspolitikk. Under de utforskende CDU-FDP-Grønne-samtalene om en koalisjon i 2017 hadde de «kommet veldig langt» innen det utenrikspolitiske feltet. Han minnet de som var skeptiske til samarbeid med De Grønne «om valget til Forbundsdagen i 1998: På den tiden ble det også sagt at spesielt utenrikspolitikk ville gjøre en allianse med De Grønne vanskelig. Og så opplevde offentligheten at det første tyske krigsoppdraget siden 1945, med bombingen av Beograd, av alle ting fant sted under en regjering av SPD og De Grønne.»
Politikken for militarisme, sosiale angrep og flokkimmunitet støttes av de nominelt venstreorienterte partiene i Forbundsdagen. Olaf Scholz, SPDs kanslerkandidat og nåværende finansminister, økte for bare få uker siden militærbudsjettet med ytterligere fem prosent, nå til nesten € 50 milliarder [NOK 502 milliarder]. Og med Annelena Baerbock valgte De Grønne på mandag også en frittalende militarist til kanslerkandidat.
Venstrepartiet [engelsk tekst] har også gjort det klart at partiet fullt ut vil støtte denne reaksjonære kursen, som del av en mulige koalisjonsregjering på føderalt nivå mellom SPD, Venstrepartiet og De Grønne. I intervjuer [engelsk tekst] har de nye partilederne Susanne Hennig-Wellsow og Janine Wissler signalisert deres støtte for utenlandsoppdrag for Bundeswehr. På delstatsnivå setter Venstrepartiet allerede politikken «profitt over liv» ut i praksis, sammen med partiene for sosiale nedskjæringer og krig, SPD og De Grønne.
I fjernsynsprogrammet «Farbe bekennen» erklærte Laschet at det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD) ikke skulle ha noen «innflytelse på utformingen av tysk politikk». Etter Bundestag-valget i 2017 adopterte imidlertid alle etablissementspartiene i tiltakende grad det eksreme høyres program, og de integrerte AfD inn i det politiske systemet. Laschet selv har engasjert seg i xenofobisk agitasjon under pandemien. Da det i fjor fant sted masseinfeksjoner i slakteriene til kjøttmilliardæren Clemens Tönnies, kritiserte han ikke de slaverilignende arbeidsbetingelsene, men hevdet snarere at «rumenere og bulgarere» hadde ført med seg viruset fra deres hjemland.
Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) [Tysklands Socialist Equality Party) er det eneste partiet som motsetter seg styringsklassens dreining til fascisme, krig og diktatur, og bevæpner den voksende sosiale og politiske opposisjonen blant arbeidere og ungdommen med et internasjonalt sosialistisk program. «Liv, ikke profitter!, «Forsvar alle arbeidsplasser!», «Stopp militarismen!», «Aldri igjen fascisme!» og «For De forente sosialistiske stater av Europa!» er de sentrale kravene i SGPs valgprogram.