Det knusende nederlaget for fagforbundet RWDSU – Retail, Warehouse and Department Store Union – ved Amazons lageranlegg i Bessemer, Alabama, avslører omfanget av arbeidernes fremmedgjøring fra pro-selskap fagforeningene.
På Bessemer-anlegget, som opereres av 5 800 arbeidere, stemte bare 738 (mindre enn 13 prosent) for fagforbundet. Valgdeltakelsen var på anslagsvis 50 prosent, og under en tredjedel av de avgitte stemmene gikk til RWDSU. Resultatene viser at RWDSU-kampanjen ikke nådde fram til arbeiderne, som enten var fiendtlig innstilte eller komplett likegyldige.
RWDSU prøver helt forutsigbart å bortforklare fiaskoen ved å referere til selskapets trusler. RWDSU-president Stuart Appelbaum erklærte at arbeidere var redde for at «de ville miste jobben
dersom de stemte for fagforbundet». Han sa at Amazon jobbet «veldig, veldig hardt for å få ei meget besynderlig postkasse inn på eiendommen» for innsamlingen av stemmene, og at selskapet sa siste frist for å avgi stemme var tidligere enn den faktisk var.
Appelbaums forklaring er totalt absurd. For det første forventer ingen ekte arbeiderorganisasjon at dens bestrebelser vil få selskapets støtte. Industriforeningene ble bygget i USA som masseorganisasjoner under betingelser der arbeidsgivere tydde til massakrer, Ku Klux Klan, Pinkertons og andre vigilantegrupper for å nedkjempe opprørske arbeidere. Alabama var selv scene for voldelige klassekamper mot de kapitalistiske styringselitenes hardnakkede motstand.
Sammenlignet med det fagforeningene konfronterte i en tidligere periode var betingelsene der Bessemer-avstemmingen ble avholdt praktisk talt idylliske. Avstemmingen om organisering i RWDSU hadde støtte fra dominerende deler av statsapparatet og mediene, medregnet dusinvis av kongressmedlemmer og den eksplisitte tilslutningen fra USAs president, Joe Biden.
Appelbaums påstand om at RWDSU bare fikk 13 prosent av arbeiderne til å støtte kampanjen for fagorganisering fordi Amazon satte ei «besynderlig postkasse» inn på deres anlegg, er en forklaring som bare kunne komme fra velstående fagforeningsledere uten tilknytning til arbeiderklassen og klassekampen. Når det gjelder påstanden om at Amazon villedet arbeidere til å stemme tidligere enn de måtte, kan ikke det forklare den håpløst lave valgdeltakelsen, på bare 50 prosent. Om noe, skulle det ha gitt det motsatte resultat.
Hva er de virkelige årsakene for nederlaget? Vi kan foreslå for Appelbaum at han ser på de førti årene med AFL-CIOs uendelige svik [o. anm.: USAs føderale sentralorganisasjon for industriforbund – The American Federation of Labor and Congress of Industrial Organizations], som strekker seg tilbake til fagforeningenes nekting av noe som helst forsvar for PATCO-flygelederne, mot Reagan-administrasjonens streikebryteri i 1981; den uendelige rekka av innrømmelseskontrakter, der fagforeningene gikk god for kutt av lønninger og ytelser, og tap av arbeidsplasser; og omdanningen av fagforeningene selv til selskapsledelsens instrumenter, en politistyrke i arbeidslivet, bemannet og styrt av høyt gasjert ledere, inkludert Appelbaum selv (inntekt $ 344 464 / NOK 2 930 320).
Operasjonen for å opprette RWDSU ved Amazon oppstod ikke fra en bevegelse av arbeidere nedenfra. Snarere var det en operasjon ovenfra, fra AFL-CIO, styringsklassen og staten. Intervensjonen fra Det demokratiske partiet og Biden gjenspeiler kalkylene innen vesentlige deler av styringsklassen, om at arbeiderklassen bedre kan holdes igjen ved å plassere den under de facto statlig formynderskap gjennom fagforeningene.
Fagforbundet fremmet ingen krav relatert til kompensasjon eller arbeidsbetingelser. Det kunne ikke stille noen krav, fordi det ville ha betydd å miste støtten fra Det demokratiske partiet, i tillegg til den fra seksjoner av Det republikanske partiet, som fra den fascistiske Florida-senatoren Marco Rubio,
som i mars støttet kampanjen for fagorganisering. Det eneste konkrete resultatet for arbeidere av å bringe inn RWDSU ville vært det ekstra fratrekket av fagforeningsgebyrer fra deres skarve lønnsslipper, som er på fattigdomsnivå.
RWDSU gjorde alt det kunne for å distansere seg fra arbeiderklassemilitans. Fagforbundets planer, om det hadde vunnet avstemmingen, ville ha vært å binde og kneble arbeidere gjennom det statlige meklingsrådet National Labour Relations Board og ugjennomtrengelig amerikansk arbeidslivsjuss, mens det presset gjennom en knefall-kontrakt som den sannsynligvis allerede hadde i baklomma.
RWDSU-kampanjen genererte langt mer entusiasme innen privilegerte sjikt av den øvre middelklassen, artikulert av publikasjoner som Jacobin og Left Voice, enn den klarte fra Amazon-arbeidere. Fagforeningene besørger disse sjiktene en mekanisme for å oppnå «arbeidsfred», som forener deres ønsker om mindre reformer av det eksisterende kapitalistsystemet med det stigende aksjemarkedet.
Disse pseudo-venstre organisasjonene syter nå over avstemmingsresultatet. De har også hjulpet Demokratene og fagforeningen med å presentere kampanjen i primært hudfargebaserte formuleringer, som en videreføring av bevegelsen Black Lives Matter.
Denne hudfargefokuserte appellen falt imidlertid på døve ører i den overveiende afrikansk-amerikanske arbeidsstyrken. Faktisk antyder presseintervjuer med Amazon-arbeidere som uttrykker motstand mot forsøket på å presentere deres situasjon rent etnisitetsbasert, at det til-og-med kan ha slått spektakulært tilbake. Mange arbeidere så uten tvil et slikt perspektiv som bare å tjene til å splitte dem, der de konfronterer et selskap med en global arbeidsstyrke på 1,2 millioner av alle hudfargesjatteringer og nasjonaliteter.
Avstemmingen i Bessemer er ikke bare en fiasko for RWDSU og AFL-CIO, det er også en fiasko for Det demokratiske partiet og alle middelklasseorganisasjonene som omgir det. Det faktum at Bidens direkte intervensjon i avstemmingen enten ikke hadde noen innvirkning, eller førte til redusert støtte for RWDSU, viser hvor fremmedgjort hele det politiske etablissementet er fra arbeiderklassen.
Det er en enorm og voksende sosial motstand i arbeiderklassen. Blant Amazon-arbeidere er det massiv fiendtlighet mot arbeidsbetingelser med ekstrem utbytting. Innvirkningen av styringsklassens respons på pandemien, som har ført til mer enn 570 000 menneskers død bare i USA, har hatt en vidtrekkende innvirkning på bevisstheten til en hel generasjon arbeidere og unge mennesker, og har avslørt kapitalistsystemets brutale og irrasjonelle karakter.
Sågar mens Bessemer-avstemmingen pågikk ble det innledet betydelige streiker over hele USA, av avgangsstudenter, sykepleiere, stålarbeidere, og bare noen få kilometer unna Bessemer i Alabama, av kullgruvearbeidere. I hvert eneste tilfelle har fagforeningene arbeidet for å isolere og nedkjempe arbeidernes aspirasjoner. Warrior Met-gruvearbeiderne i Alabama stemte i går overveldende for å avvise knefall-kontrakten – 1 006 mot 45 – som United Mine Workers prøvde å banke gjennom.
Det Bessemer-avstemmingen viser er at arbeidere ikke ser fagforeningene som instrumenter for å fremme deres interesser. Det som kalles «fagforeninger» er ikke arbeiderklassens organisasjoner. De er organisasjoner som representerer et øvre middelklassesjikt, i sin helhet tilknyttet selskapsledelsen og kapitaliststaten.
Arbeidere må trekke de nødvendige konklusjonene av denne erfaringen. Framfor alt peker avvisningen av RWDSU på arbeidernes behov for alternative organisasjoner til pro-selskap fagforeningene, organisasjoner som er virkelig demokratiske og lydhøre for deres behov og som ikke domineres av en byråkratisk klikk.
Disse organisasjonene eksisterer allerede. World Socialist Web Site bistår arbeidere, på tvers av USA, og over hele verden, med å danne et nettverk av deres egne uavhengige grunnplankomitéer på fabrikker, skoler og ved Amazon-lageranlegg. De har spilt en vesentlig rolle i å organisere opposisjon mot utrygge arbeidsbetingelser og for å avsløre og slåss mot samspillet mellom fagforeningene og selskapsledelsen.
Utviklingen av et nettverk av grunnplankomitéer, i USA og over hele verden, er kritisk for utviklingen av arbeiderklassens kontraoffensiv mot styringsklassen og hele kapitalistsystemet.
For hjelp til å danne en komité på din arbeidsplass, kontakt World Socialist Web Site ved å fylle ut skjemaet på wsws.org/workers.