Ukrainas væpnede styrkers operasjonskommando øst (AFU) kunngjorde på lørdag provoserende at landet senere i år vil holde felles militærøvelser med NATO-styrker, under navnet «Exercise Cossack Mace». Uttalelsen kom samtidig som volden fortsetter å eskalere mellom ukrainske styrker og Russland-støttede separatister i landets østlige region Donbass.
Mens fellesøvelser mellom Ukraina og NATO ofte kunngjøres med presiserende uttalelser om at de er rent «defensive» operasjoner, skilte denne gangen AFUs uttalelse seg ut ved at den gjorde det klart at operasjonene ville simulere et offensivt angrep, ikke bare mot den separatistkontrollerte regionen Donbass, men også mot russiske styrker.
«Helt spesielt vil det bli utarbeidet defensive handlinger, etterfulgt av en offensiv for å gjenopprette statsgrensa, og den territorielle integriteten til en stat som har vært utsatt for aggresjon av et av de fiendtlig innstilte nabolandene,» hevdet uttalelsen, med tydelig henvisning til Russland.
Lørdagens uttalelse ble fulgt opp på søndag da generalstaben for Ukrainas væpnede styrker faretruende la ut en video på deres Facebook-side, som feiret NATOs 72-årsjubiléum, samtidig med med emneknaggen #ViErNATO.
I mer enn seks år har Ukraina vært nedsunket i en pågående borgerkrig mellom regjeringsstyrker og separatister i det østlige Ukraina, som har krevd anslagsvis 14 000 liv, fordrevet 1,4 millioner og etterlatt 3,5 millioner med behov for humanitær bistand. For store deler av de seks årene har kampene holdt seg på et relativt lavt nivå, med vedvarende artilleribeskytning og annen ildgivning frem og tilbake, mens man har unngått fullskala krig. Den ukrainske regjeringens nylige uttalelser og handlinger viser at det nå planlegges for et slikt scenario, og at landet forventer NATO-støtte.
NATO ble grunnlagt i 1949 som en militærallianse mellom USA og elleve andre europeiske land for å føre krig mot Sovjetunionens tallmessig overlegne militær. Til tross for oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 har alliansen fortsatt å eksistere som vestlig imperialismes instrument innrettet på å motvirke det nå kapitalistiske Russland.
Den gang det stalinistiske byråkratiet forberedte for en oppløsing av Sovjetunionen og en fullstendig restaurering av kapitalisme, der det jobbet hånd-i-hanske med amerikansk imperialisme, ble Sovjetunionens president Mikhail Gorbatsjov gitt forsikringer om at NATO ikke ville utvide alliansens grenser i en post-sovjetisk verden. Likevel er det nettopp det som fant sted, da alliansen bare åtte år senere, i 1999, inkorporerte Polen, Ungarn og Tsjekkia. NATO-utvidelsen østover har fortsatt, nyligst med tillegging av Montenegro og Nord-Makedonia, to tidligere deler av Jugoslavia.
Før det USA-støttede 2014-kuppet, som installerte Petro Porosjenkos høyreorienterte antiRussland-regjering, hadde Ukraina opprettholdt en ikke-alliert status i relasjon til NATO. I 2014 la landet ut på en kurs for integrering med NATO. I februar 2019 vedtok Ukrainas regjeringen et endringstillegg til grunnloven der den uttalte sin forpliktelse til å melde seg med i både NATO og EU, og i juni samme år ble landet tatt opp som medlem av NATOs partnerskapsprogram for utvidede muligheter [Enhanced Opportunities Partnership program].
Mens Ukrainas nåværende president Volodymyr Zelenskyj under 2019-valgkampen var tvetydig i sin holdning til NATO – der han forkynte sin støtte for EU-medlemskap, men sa lite om den vestlige militæralliansen – oppfordrer han nå jevnlig om landets fulle integrering inn i NATO. Ukraina ble i 2020 av NATO innvilget utvidet status, som ga landet «forbedret tilgang til programmer for interoperabilitet og øvelser, og mer informasjonsdeling».
Da Zelenskyj tidligere i år uttalte seg til HBO repliserte han raskt på spørsmål om hva han ville si til nyvalgte president Joe Biden, når han fikk sjansen til å snakke med ham. «Jeg har et veldig enkelt spørsmål: Herr president, hvorfor er vi fortsatt ikke med i NATO?»
På søndag gratulerte Zelenskyj også NATO med alliansens jubiléum, med en tweet som sa: «Gratulasjoner til NATO-partnere med Nord-Atlanterhavstraktatens jubiléum! Ser fram til å utvide vårt praktiske samarbeid for styrking av europeisk-atlantisk sikkerhet. Stol på alliertes støtte i innvilgingen av MAP til #Ukraina. Hæren i Ukraina er sterk & viderefører nødvendige reformer.»
En våpenhvile framforhandlet mellom Russland, Ukraina og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) har gjennom hele 2021 falt mer og mer fra hverandre, med tiltakende angrep og drap på begge sider i konflikten.
Samtidig har Zelenskyj-administrasjonen skritt-for-skritt skrudd opp antirussisk hysteri ved sanksjonering [engelsk tekst] av pro-russiske opposisjonsledere, nedstengningen av pro-russiske medier og vedtak av en kontroversiell språklov innrettet på begrensning av anvendelsen av det russiske språket i landet. Nyligst er den ukrainske regjeringens kunngjøring av en strategi innrettet på en full mobilisering i landet, for krig og gjenerobringen av Krim-halvøya.
For sin del har den oligarkiske kapitalistregjeringen i Moskva, som oppsto fra den stalinistiske ødeleggelsen av Sovjetunionen, kontinuerlig forsøkt å komme til en avtale med vestlig imperialisme. Forrige uke holdt Putin samtaler med statsoverhodene i Frankrike og Tyskland, meget iøynefallende uten noen involvering av verken Kiev eller Washington DC.
Putin-regjeringen, som fortsatt står uten noen avtale med NATO-medlemmene Frankrike og Tyskland, har nå imidlertid også henfalt til sabelrasling og forberedelser for en potensiell krig. Denne helgen dukket det opp videoer av stridsvogner som forflyttes mot landets grenser med Ukraina, hvilket høyner sjansen for et utilsiktet utbrudd av fiendtligheter mellom ukrainske styrker på den andre siden av grensa.
Berlin og Paris offentliggjorde en fellesuttalelse på lørdag kveld, der det ble hevdet: «Vi overvåker situasjonen nøye, og særlig de russiske troppeforflytningene, og oppfordrer alle sider om å vise tilbakeholdenhet, og arbeide for umiddelbar de-eskalering av spenningene.» Boris Ruge, nestleder for Sikkerhetskonferansen i München, uttalte seg også på lørdag, der han truende erklærte at «det vil bli en pris å betale» dersom Russland eskalerer, med antydning at det ville bli «konsekvenser» for Nord Stream 2-rørledningen, som nå sluttføres for levering av gass fra Russland til Tyskland.
USA har i mellomtiden fortsatt å støtte sin militærprotegé i Kiev, der USAs forsvarsminister Lloyd Austin i en telefonsamtale på amerikansk initiativ den 1. april forsikret sin ukrainske kollega, forsvarsminister Andrii Taran, om at Washington ikke vil snu ryggen til Ukraina i tilfelle krig. Under et online video-møte den 2. april lovet Joe Biden Zelenskyj «urokkelig støtte» mot Russland.
Den borgerlige vestlige pressen har i liten grad rettet noen oppmerksomhet på den voksende faren for krig i Øst-Ukraina. I de få rapportene som har vært blir Russland universelt beskyld for «aggresjon», hvilket setter virkeligheten på hodet.
Samtidig blir krisen i tiltakende grad beskrevet som en «test» for Biden-administrasjonen, som siden embetsinnsettingen har signalisert at den vil følge en ekstremt aggressiv kurs mot både Kina og Russland. Jim Townsend, en tidligere amerikansk viseutenriksminister for Europa og NATO, avviste ganske enkelt de eskalerende spenningene i hans uttalelser til Foreign Affairs, som personlig duellering mellom Russlands president Vladimir Putin og USAs president Joe Biden.
«De føler seg fram, de prøver å se hva [USA] vil gjøre, hva NATO ville gjøre, hva ukrainerne ville gjøre. Er dette en nervøs administrasjon, eller er dette en administrasjon som vil handle resolutt? Alt dette gjør de for tilgang til å kunne evaluere hvor den nye administrasjonen befinner seg.»
Anne Applebaum, en høyreorientert mediekommentator gift med Polens tidligere utenriksminister, beskrev situasjonen i Ukraina, i tillegg til en mulig «kinesisk invasjon av Taiwan», som én av «to kriser Biden-administrasjonen trenger å være forberedt for».
Arbeiderklassens kontra-posisjonering til styringsklassens krigshissende og nasjonalistiske hysteri må bli et program for sosialistisk internasjonalisme. For å kunne forhindre utbrudd av en krig som har potensial til å bli en verdenskrig, som kan ende med millioner av menneskers død og ødeleggelsen av livene for mange millioner flere, må arbeidere i Ukraina, Russland og internasjonalt slåss på et uavhengig grunnlag for byggingen av en sosialistisk antikrigbevegelse.