Koronavirus-krisen rammer ikke alle likt. Som et trigger event – en utløsende begivenhet – har den forverret kapitalismens krise og den sosiale ulikheten som følger av den. Styringsklassen forfølger en hensynsløs politikk med profitt-før-liv. Mens storselskaper og banker på toppen av samfunnet beriker seg og profiterer på regjeringenes redningspakker for milliarder av dollar og euro, betaler arbeidere og deres familier for den med lønnstap, kutt av jobber, korttidsarbeid og egne liv og helse.

Forrige onsdag, den 24. mars, passerte antallet dødsfall av Covid-19 i Tyskland terskelen 75 000. Samtidig kunngjorde Det føderale statistikk-kontoret [Statische Bundesamt] at lønningsnivåene i 2020, på grunn av pandemien, falt i nominelle termer for første gang siden 2007, da de statistiske kartleggingene ble igangsatt.

Brutto månedslønn, inkludert spesialbetalinger, falt i 2020 med 0,7 prosent sammenlignet med året før. Forbrukerprisene steg med i underkant av 0,5 prosent. Dermed satt de lønnsavhengige igjen med 1,1 prosent mindre i reallønn, som det er beregnet av Statische Bundesamt. Siden dette tallet er et landsgjennomsnitt, varierer tapene for de berørte i stor grad.

Den lønnede ukentlige arbeidstiden for heltidsansatte falt betydelig, med et gjennomsnitt på 2,9 prosent i fjor sammenlignet med 2019. Den sterkeste nedgangen var i hotellbransjen, der tallet var 19,4 prosent, etterfulgt av kunst, underholdning og rekreasjon med en nedgang på 9 prosent. Utførte arbeidstimer innen energiforsyning og finans- og forsikring gikk bare ned med 0,4 prosent for begge bransjene.

De lavere inntektsgruppene ble spesielt hardt rammet av lønnsnedskjæringene. Ufaglærte og semi-kvalifiserte arbeidere led de største lønnstapene, med et gjennomsnitt på henholdsvis 1,6 og 2,5 prosent. Inntektene til arbeidere i lederfunksjoner økte med et gjennomsnitt på 0,2 prosent.

De nedadgående svingningene i 2020-lønningene er langt mer markante enn under den globale finanskrisen i 2009, da nominelle inntjeninger fortsatt var marginalt opp, med 0,2 prosent, og reallønningene falt med 0,1 prosent.

Fjorårets negative lønnsvekst har også innvirkning på pensjonister. Siden pensjonsrentene er basert på lønninger fra året før, vil det ikke være noen pensjonsøkning i tidligere Vest-Tyskland i år, og bare en veldig liten økning i det tidligere Øst-Tyskland. Dette skyldes at pensjoner i det tidligere Øst-Tyskland, mer enn 30 år etter gjenforening i 1990, fremdeles ikke har blitt justert til samme nivå som i vest. Når det gjelder lønningene, er dette gapet enda større.

Mange arbeidsgivere anvender pandemien som en unnskyldning for å kutte arbeidsplasser og lønninger. Den generelle lønningsreduksjonen skyldes imidlertid ikke bare massivt korttidsarbeid og tap av arbeidsplasser. Fagforeningenes tilbakeholdte lønnskrav har også bidratt betydelig. Sentralorganisasjonen IG Metall stoppet for eksempel ganske enkelt kollektive forhandlinger i begynnelsen av 2020, og forhandler fortsatt lønnskutt og massive nedskjæringer av arbeidsplasser i den nåværende runden av kollektive forhandlinger.

Faren for å pådra seg Covid-19, bli alvorlig syk og dø av sykdommen, rammer også arbeidere og fattige spesielt hardt over hele verden. I Tyskland har det hele tiden vært lokale og regionale rapporter om dette, men ingen helhetlige datainnsamlinger eller noen systematisk forskning på et samlet tallmateriale. I de store mediene har slike spørsmål om sosial ulikhet og klasserelasjoner hittil i vesentlig grad vært ignorert.

Sammenhengen mellom en persons sosiale status – arbeid, inntekt, bolig og generell livssituasjon – og risikoen for å pådra seg Covid-19, har nå blitt behandlet i flere rapporter og nylige undersøkelser.

Disse inkluderer et Panorama-program den 3. mars på kringkasteren ARD. Ifølge forskning utført av kringkasterne NDR og WDR og avisa Süddeutscher Zeitung, har 14 av 16 føderale delstater [Bundesländer] ingen informasjon om hvilke personer som blir spesielt ofte infisert av koronavirus. Men som den medfølgende rapporten sier:

De som bor i Berlin-bydelen Neukölln har nesten dobbelt så stor risiko for å bli infisert av koronavirus som de i den tilgrensende bydelen Treptow-Köpenick. Hva er grunnen til det? Det er ikke kjent. Det som er påfallende: I Neukölln bor 7 000 mennesker per kvadratkilometer, i Treptow er tallet 1 600. I Neukölln er arbeidsledigheten 16 prosent, i Treptow 8 prosent. Forskjellene i husholdningenes inntekter er tilsvarende: I Neukölln er den € 1 825 per måned, i Treptow-Köpenick € 2 200. I Neukölln har 47 prosent av innbyggerne immigrantbakgrunn, i Treptow bare 17 prosent.

Den 22. mars rapporterte nettutgaven av Süddeutscher Zeitung en studie fra Köln som bekreftet at Covid-19 hovedsakelig rammer mennesker i fattigere nabolag:

Koronavirusbeltet strekker seg på tvers av Köln. På Fraunhofer Instituts kart strekker det seg et blått bånd fra Chorweiler, høyblokk-boligområdet i nordvest, til sør-øst i millionbyen. Det er fremfor alt de gamle industri- og arbeiderdistriktene på høyre bred av Rhinen som signaliserer dypblått på forskernes grafikk: Her, eksempelvis i Mülheim, Kalk eller Porz, bor det flere arbeidsledige, flere sosialstøttemottakere og flere med immigrantbakgrunn, hvor innbyggerne hyppigst har blitt syke av Covid-19. Viruset plager de svake, og det sparer de rike på den andre siden av elva, på den velstående vestbredden av katedralbyen.

De som i mediene blir beskrevet som «sosialt sårbare» eller «vanskeligstilte» er arbeidere både med og uten immigrantbakgrunn. De jobber ofte i lavtlønnsyrker som anses som essensielle, eksempelvis helsepleie, renhold, posttjenester, logistikk, dagligvarebutikker og offentlig transport, for bare å nevne noen yrkeskategorier. De kan ikke jobbe hjemmefra og har færre muligheter til å beskytte seg mot smitte. Ofte har de også dårligere og trangere levekår, på grunn av høye leier og lave inntekter.

Tysklands føderale folkehelseetat Robert Koch Institut (RKI) publiserte den 16. mars et faktaark om studien, «Sosiale forskjeller i Covid-19-dødelighet under den andre infeksjonsbølga i Tyskland». De sentrale uttalelsene er:

• Under den andre infeksjonsbølga høsten og vinteren 2020/2021 økte Covid-19-dødeligheten i Tyskland kraftig, og nådde en topp i desember og januar.
• Ifølge rapportene fra delstatenes folkehelsemyndighetene døde mer enn 42 000 mennesker diagnostisert med Covid-19 i desember og januar. Av disse var rundt 90 prosent 70 år og eldre.
• Økningen av Covid-19-dødsfall var størst i sosialt utsatte regioner av Tyskland – blant både menn og kvinner.
• I desember og januar var Covid-19-dødeligheten fra 50 til 70 prosent høyere i svært sosialt vanskeligstilte regioner, enn den var i regioner med laver sosiale belastninger.

RKI-studien er basert på rapporteringsdataene om Covid-19-dødsfall innsendt av de regional helsemyndighetene til RKI, per 16.02.2012. For analysen av sosiale forskjeller ble rapporteringsdataene, på nivå av de 401 distriktene [Landkreise] og byer uten Landkreise, knyttet til «Den tyske indeksen for sosioøkonomisk deprivasjon» (GISD). Denne indeksen for omfanget av sosioøkonomisk belastning tar for seg flere regionale indikatorer for utdanning, sysselsetting og inntekt.

Resultatene av denne RKI-studien er en tiltale av politikken ført av den føderale regjeringen og av delstatenes Landesregierungen. Ikke på noe tidspunkt siden begynnelsen av pandemien har de engang vurdert en ordentlig nedstengning, som har inkludert alle ikke-essensielle næringsvirksomheter, for å få brakt koronaviruset under kontroll. Det overordnede prinsippet har alltid vært å sette næringslivsinteressene over befolkningens behov – profitt før liv!

Det er fremfor alt arbeidere og de fattige, pensjonister og syke, som må betale for denne politikken med deres egne liv og deres helse. Selv nå, når antallet infeksjoner igjen skyter i været, og de nye virusstammene øker faren enda mer, er ikke den føderale regjeringen beredt til å beskytte befolkningen gjennom en relevant nedstengning. Den nekter å stenge ned fabrikker, skoler og barnehager, og å kompensere berørte arbeidere ved utbetaling av full lønnsdekning, og konsekvent å støtte de fattigere husholdningene.

Arbeidere må selv gripe inn i de politiske begivenhetene! Det er nødvendig å bygge aksjonskomitéer for trygge arbeidsplasser og en trygg utdanning, for å forberede en europeisk generalstreik basert på et sosialistisk program. Dette kjemper Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) for, sammen med søsterpartiene Socialist Equality Parties i Storbritannia, Frankrike og Tyrkia. Det er den eneste måten å få stoppet styringsklassens morderiske flokkimmunitetspolitikk.