Bak den amerikanske befolkningens og verdensbefolkningens rygg forbereder Biden-administrasjonen og det amerikanske militæret en opptrapping av militære spenninger mot Kina, med ukalkulerbare konsekvenser.
Tidligere denne måneden publiserte den japanske nyhetstjenesten Nikkei utdrag fra Pentagons strategidokument Pacific Deterrence Initiative, som oppfordrer til stasjoneringen av offensive missiler, som tidligere var forbudt under INF-traktaten (Intermediate Range Nuclear Forces; nukleærtbestykkede mellomdistanse-missiler), langs en rekke tett befolkede øyer, som inkluderer Japan, Taiwan og Filippinene.
For å finansiere dette initiativet forespurte Pentagon om et årlig budsjett for Stillehavet, i Nikkeis ord, på «$ 4,7 milliarder, som er mer enn det dobbelte av de $ 2,2 milliarder som er øremerket for regionen for budjettåret 2021.»
Mot bakteppet av disse planene besøkte USAs utenriksminister Antony Blinken og forsvarsminister Lloyd Austin denne uka Japan, der de truet med å «skyve tilbake» mot «aggresjon» fra Kina. Samtidig som Blinken og andre amerikanske embetsrepresentanter har for vane å snakke om kinesisk aggresjon, har det vært USA under Obama, Trump og nå Biden som aggressivt har konfrontert Kina i regionen Det indiske hav-Stillehavet, for å forhindre enhver utfordring av amerikansk globalt hegemoni.
De to amerikanske embetsrepresentantene og deres japanske kolleger, sammen med et utvalgt og kontrollert pressekorps, ignorerte det brennende spørsmålet, i en kort og stramt koreografert pressekonferanse: 75 år etter at amerikanske bombefly tilintetgjorde byene Hiroshima og Nagasaki, utsetter deres politikk nå befolkningene i Japan og Kina for en tilsvarende skjebne?
Uten at spørsmålet ble direkte adressert var svaret entydig klart. «Vi bekreftet på nytt USAs sterke forpiktelse angående forsvaret av Japan med bruk av alle typer amerikanske styrker, inkludert nukleære,» sa Japans utenriksminister Toshimitsu Motegi.
Selv med mer enn 1 000 mennesker som hver eneste dag dør av Covid-19 i USA, og samtidig som sykdommen har oppsving over hele verden, forbereder USA for en konflikt som risikerer ukalkulerbar menneskelig lidelse. Storbritannia deltar i denne offensiven, med den høyeste dødsraten for Covid-19 av de vesentlige europeiske landene, og kunngjorde på tirsdag en massiv utvidelse av landets atomvåpenprogram, samtidig som Kina ble kalt en «stor trussel».
Det er ikke Covid-19, men Kina, som USA bestemt har rettet sine sikter mot. Som Blinken gjorde det klart, med hans uttalelse om at «flere land presenterer oss alvorlige utfordringer, deriblant Russland, Iran, Nord-Korea ... men utfordringen reist av Kina er en annen. Kina er det eneste landet med økonomisk, diplomatisk, militær og teknologisk makt» som «utfordrer» USA.
Den 10. mars fortalte admiral Philip Davidson, sjef for den amerikanske marinens Indiske hav-Stillehav-kommando, under en høring holdt av Senatets komité for de væpnede tjenester, at han tror Kina med sannsynlighet vil invadere Taiwan i løpet av de seks neste årene. «Jeg mener trusselen er åpenbar i løpet av dette tiåret, faktisk i løpet av de seks neste årene,» sa Davidson.
Gitt at USA har, med forsvarsminister Austins ord, «forpliktelser til å støtte Taiwans evne til å forsvare seg», er det å forutsi at Kina vil invadere Taiwan i løpet av de seks neste årene, det samme som å forutsi en stor kinesisk-amerikansk krig innen samme tidsperiode.
For dette formål understreket Davidson: «Vi må absolutt være forberedt for å slåss, og vinne, skulle konkurranse bli til konflikt.»
Hvordan ville verden se ut dersom «konkurranse ble til konflikt»? En forhåndsvisning av denne virkeligheten er besørget av admiral James Stavridis, tidligere øverste-kommanderende for de allierte NATO-styrkene, som publiserte ei bok med tittelen 2034: A Novel of the Next World War bare én dag før Davidsons kommentarer. Romanen skildrer en nukleær konflikt mellom USA og Kina, som involverer den totale utslettelsen av store byer på begge sider.
Etter et amerikansk angrep med atomvåpen på Shanghai, en av verdens største byer: «Disse mange månedene senere forble byen en forkullet, radioaktiv ødemark. Dødstallet hadde oversteget tretti millioner. Etter hvert av de nukleære angrepene stupte de internasjonale markedene. Avlinger uteble. Smittsomme sykdommer spredte seg. Radioaktiv forgiftning var sikret å forurense i generasjoner. Ødeleggelsen overgikk ... kapasiteten til å kunne forstå.»
De amerikanske overlevende etter et kinesisk atomvåpenangrep på San Diego ble etterlatt å leve i «elendige leirer», med «sykliske utbrudd av tyfus, meslinger og til-og-med kopper, som ofte spiret fra de utømte latrinene, og rekker og rader med plastikkteltduk.»
Det som er mest slående er kontrasten mellom disse billedlige skildringene av massedød og den overhengende faren for det Stavridis kaller en «verdenskrig», og i hvilken grad allmennheten sågar er uvitende om at disse forberedelsene er underveis.
Hvor mange mennesker i USA vet at De forente stater av Amerika forbereder for utplasseringen av offensive missiler i tett befolkede områder utenfor den kinesiske kysten? Og hvor mange mennesker i Japan? Kveldsnyhetene og de store avisene er tause om disse krigsforberedelsene, samtidig som de nådeløst og bedragersk demoniserer Kina.
Washington Post har vært i front for stormangrepet, avisa eid av Amazon-oligarken Jeff Bezos. I en lederartikkel den 14. mars beskyldte Post Kina for «genocid» mot landets muslimske befolkning, og var ekko av erklæringene fra både Trumps og Bidens administrasjoner. Post krevde at USA må trekke seg fra Vinter-OL 2022 i Beijing, og erklærte at det å være til stede «når Xi-regimet aktivt forsøker å ødelegge ei folkegruppe på mer enn 12 millioner mennesker, ville være utilgivelig».
Samtidig har Post fortsatt avisas kampanje for bedragersk å påstå at Covid-19 kan ha blitt skapt i et kinesisk laboratorium. Avisa fordømmer funnene til Verdens helseorganisasjon (WHO), som erklærte, i Post’s egne ord, at «laboratoriehypotesen var ‘ekstremt usannsynlig’, og ikke ville bli studert nærmere.»
Som respons erklærer Post at «WHO må starte på nytt» og vurdere «både hypotesen zoonotic og laboratorieskapt». [O. anm.: zoonotic er infiseringen av mennesker, fra et dyr som vertsorganisme.]
Disse bestrebelsene for å demonisere Kina er den reneste propaganda. Et hovedmål er å få avledet de voksende interne sosiale spenningene utad, mot en «ekstern» fiende. Det 20. århundres grufulle kriger ble forberedt med slik propaganda, utformet for å skjule kapitalistregjeringers faktiske krigsmål.
I det 21. århundre er disse konsekvenskostnadene større enn noen gang. I de 20 årene av det inneværende århundret, til tross for vedvarende kriger og proxy-konflikter, har det aldri vært et fullskala sammenstøt mellom stater bestykket med atomvåpen. Men nettopp en slik krig er truet av den massive amerikanske militæroppbyggingen mot Kina.
Arbeiderne i USA og Kina har ingenting å tjene på en så uhyrlig konflikt. Det er dem, ikke generalene og politikerne, som vil bære kostnaden.
Hvis et tilbakefall til det 20. århundres blodsutgytelser skal kunne unngås, da er det opp til arbeiderklassen. Kampen mot imperialisme og faren for en ny verdenskrig må utvikles som en revolusjonær bevegelse av arbeidere på tvers av hele verden, i opposisjon til de styrende elitenes morderiske politikk, og mot hele kapitalistsystemet.