[comment]topics, in Norwegian: Perspectiver (Perspectives); Krig og militarisme (War and militarism); 2011-krigen i Libya (The 2011 war in Libya); Nord-Afrika (North Africa); Afrika (Africa)Denne måneden markerer at det er 10 år siden USA-NATO-krigen mot Libya. Krigen, som ble lansert under påskudd av å forsvare «demokrati» og «menneskerettigheter», spilte seg ut som en voldtekt og ødeleggelse av landet som hadde høyeste pro capita inntekt og den mest velutviklede sosiale infrastrukturen på det afrikanske kontinentet.
Åtte måneder med kontinuerlig bombing la store strekk av landet i ruiner, mens USA og de europeiske maktene brukte Al Qaida-tilknyttede militser som deres proxy-bakketropper i en krig for regimeskifte, som endte med tortur og drap av den libyske statslederen Muammar Gaddafi.
I dag er de ødeleggende resultatene av denne krigen slående. Libya har blitt forvandlet fra det mest velstående landet i regionen til et levende helvete for befolkningen. Titusener ble drept i krigen og
mange tusen flere har dødd i løpet av det påfølgende tiåret, der landet har vært utsatt for uavbrutt vold påført av rivaliserende militser støttet av utenlandske makter.
Menneskelivets grunnleggende behov blir ikke oppfylt. Så godt som ingenting av det som ble ødelagt av krigen startet i mars 2011 har blitt gjenoppbygget.
Hovedstaden Tripoli og andre byer opplever regelmessige strømutkoblinger, og det er en seriøs drivstoffmangel. Dette er i et land med de største oljereservene i hele Afrika. Ifølge offisielle tall lever mer enn en tredjedel av befolkningen under fattigdomsgrensa på mindre enn to dollar dagen, der sammenbruddet av den libyske valutaen dinar, og den kraftige inflasjonen, har etterlatt mange uten midler til å kunne skaffe seg tilstrekkelig med mat. Tilgangen til rent vann er også begrenset. I fjor falt den allerede herjede libyske økonomien med 66,7 prosent, ifølge Det internasjonale pengefondet (IMF).
Landet kunne en gang skryte av det mest avanserte offentlige helsevesenet i regionen, men i dag ligger Libyas sykehus og klinikker fortsatt i ruiner, der Covid-19-pandemien brer seg over hele landet. Så langt har det ikke vært én eneste vaksinering i Libya.
Landet har også blitt det mest voldelige senter for menneskehandel på planeten, med desperate flyktninger som fengsles, myrdes, tortureres, voldtas og bokstavelig talt kjøpes og selges av rivaliserende militsfraksjoner, i deres søken etter å få presset løsepenger fra flyktningenes familier. Mange av dem som klarer å unnslippe Libya ender med drukningsdød i Middelhavet.
Det er under disse betingelsene at New York Times tirsdag publiserte en redaksjonell lederartikkel med tittelen «En sjanse for Libya til å fikse seg selv», som forkynte redaksjonens oppdagelse av et «glimt av håp».
Lederartikkelen begynner: «Få land eksemplifiserer Den arabiske vårens tragedie som Libya. Fallet av oberst Muammar el-Qaddafis 42-årige diktatur førte til et tiår med anarki der konkurrerende regjeringer, militser og utenlandske makter sloss om kontrollen over det oljerike landet. USAs og NATOs allierte, som hadde støttet opprøret mot Qaddafi med en bombekampanje, vendte stort sett ryggen til, etter at han falt og FNs tidligere forsøk på å smi en regjering i kaoset mislyktes.»
Hvor mange forvrengninger, unnlatelser og direkte løgner kan det pakkes inn i én enkelt lederartikkel? Libya eksemplifiserer ikke «den arabiske vårens tragedie», men de uhyrlige konsekvensene av tre tiår med uavbrutte amerikanske imperialistkriger og intervensjoner, som har ødelagt hele samfunn og forårsaket millioner av menneskers død.
Libya er beliggende mellom Egypt og Tunisia, to land der de mangeårige diktatorene støttet av amerikansk og europeisk imperialisme i 2011 ble styrtet av folkelige revolusjoner. Den USA-ledede krigen mot Libya hadde som mål å knuse «Den arabiske våren» og få installert et mer pålitelig marionettregime for imperialismen i regionen.
Ifølge Times’ vurdering er den eneste beskyldningen som kan rettes mot Washington og NATO for den nåværende katastrofen i Libya det at de har «vendt ryggen» til landet etter at Gaddafi «falt» – en eufemisme for den blodige lynsjingen, som så beryktet ble feiret av den gang utenriksminister Hillary Clinton, som med et knis erklærte: «Vi kom, vi så, han døde.»
Lederartikkelen fortsetter med å insistere at mens Washington ikke er «direkte involvert» i oppildningen av den pågående borgerkrigen i Libya, «bærer USA ansvaret for rotet, ved å ha stukket av fra konflikten» etter drapet av Gaddafi. Med andre ord, Libyas tragedie ligger ikke i at landet er ødelagt av amerikanske bomber og CIA-støttede islamistiske militser, men i Washingtons unnlatelse av å følge opp med en okkupasjon i ren kolonistil, som i Afghanistan og Irak.
Times ikke bare dekker over amerikansk imperialismes ansvar for Libyas ødeleggelse, men også sin egen rolle som sjefpropagandist for USA-NATOs aggresjonskrig. Avisa, som proklamerer å være den såkalte «standardbæreren» [‘newspaper of record’], demoniserte uopphørlig Gaddafi som forberedelse til krigen, samtidig som avisa fremmet løgnen at hans regjering var på randen til å gjennomføre et «blodbad» og til-og-med et «genocid» [folkemord] i den østlige byen Benghazi, som var et sentrum for den islamistledede opposisjonen. Dette fabrikkerte påskuddet for imperialistintervensjonen ble senere benektet av Pentagon selv.
Under opptakten til krigen foreslo Times-redaksjonen at det skulle innføres en «no-fly»-sone over Libya, som rammeverk for bombekampanjens forberedelser. Times’ ubeskrivelige utenrikskommentator Thomas Friedman gikk enda lenger, der han skrev: «Jeg mener det er naivt å tro at vi bare kan være humanitære fra lufta ... Jeg kjenner ikke Libya, men min magefølelse forteller meg at en eller annen form for anstendig resultat vil kreve støvler på bakken [‘boots on the ground’; dvs. bakketropper].»
Times’ korstog for amerikansk intervensjon av hensyn til «humanitært» engasjement og for «demokrati», fant et oppkomme av politisk støtte i det pseudo-venstre, som forfekter politiske orienteringer som gjenspeiler interessene til privilegerte deler av den øvre middelklassen. Med deltakelse fra kyniske akademikere som Juan Cole ved University of Michigan, og politiske grupper som Det nye antikapitalistiske partiet (NPA) i Frankrike, og den siden oppløste Internasjonale sosialistiske organisasjonen (ISO) i USA, promoterte dette sosio-politiske sjiktet den avskyelige løgnen at «demokrati» og sågar «revolusjon» kunne fremmes ved hjelp av smarte amerikanske bomber og ballistiske missiler.
Da krigen endte i oktober 2011 med drapet av Gaddafi, responderte Times triumferende. Utenrikskommentator Roger Cohen skrev en tekst med tittelen «Én-null for intervensjonisme», mens spaltisten Nicholas Kristof, Times’ mest ivrige forfekter av «menneskerettighetsimperialisme», forfattet en tekst med tittelen «Tusen takk Amerika!» Kristof kom med den latterlige påstanden at ved å bombe Libya til ruiner hadde amerikanere blitt forvandlet til «helter i den arabiske verden».
Avisa proklamerte at krigen legemliggjorde en ny «Obama-doktrine» for Midtøsten, og antydet at doktrinen neste gang kunne anvendes i Syria, der en CIA-orkestrert krig for regimeskifte, med anvendelse av noen av de samme Al Qaida-tilknyttede milisene brukt i Libya, i de påfølgende årene skulle kreve en-halv-million menneskeliv.
Om Times i dag forsøker å tilsløre denne historien er det ikke fordi den er skvetten hva angår Washingtons krigsforbrytelser i Libya, eller en gang for avisas egen direkte medvirkning i tilretteleggingen og forsvaret av dem. Snarere ønsker avisa å forhindre at noen lærdommer assimileres når amerikansk imperialisme forbereder nye og enda blodigere intervensjoner.
De offisielle amerikanske embetsrepresentantene som orkestrerte krigene både i Libya og Syria er tilbake i utenriksdepartementet og Det hvite hus, fra Joe Biden og utenriksminister Antony Blinken og nedover, og de flekkede bannerne for «menneskerettigheter» og «demokrati» viftes nok en gang i forberedelse for krig.
Det «glimt av håp» for Libya som Times oppfatter ligger i den FN-meklede utnevnelsen av Abdul Hamid Dbeibah, en av landets mest korrupte forretningsmenn, til statsminister for en «midlertidig regjering» som angivelig skal forene landets to hovedfraksjoner: Den FN-anerkjente Tripoli-regjeringen – støttet av Tyrkia, Qatar og Italia, sammen med islamistiske militser supplert av tusenvis av leiesoldatkrigere fra Syria – og dens rivaliserende regjering øst i landet, som forsvares av eks-CIA-«asset» Khalifa Haftars Libyan National Army (LNA), med støtte fra Egypt, De forente arabiske emirater (UAE), Russland og Frankrike.
Washington forbereder seg på å utnytte denne avtalen for å gå mer aggressivt inn i kampen om kontrollen over Libya, og krever at andre makter – spesielt Russland og Tyrkia – trekker seg ut der USA skyver seg inn. Times er ikke skamfull over amerikanske motiver i landet. I avisas lederartikkel fra tirsdag står det: «Fred i Libya er av betydning av andre grunner enn bare for fredens egen del. Landet har enorme oljereserver ...»
Amerikansk imperialisme er fast bestemt på å benekte sine «stormakt»-konkurrenter Russland og spesielt Kina, kontrollen over disse ressursene, og dominansen over det strategisk viktige nordafrikanske landet. Før 2011-krigen spilte Kina en tiltakende rolle i Libyas utvikling.
I et breiere perspektiv gjenopplives «menneskerettighets»-imperialismen som forberedelser til direkte konfrontasjon med både Russland og Kina. De sjokkerende grusomme løgnene om et «Benghazi-blodbad» og «genocid», som ble anvendt for å promotere krig mot Libya, får et illevarslende ekko i propagandakampanjene ledet av Times over løgnen om at koronaviruset stammer fra et Wuhan-laboratorium, og påstandene om Kinas «genocid» mot landets muslimske uighur-minoritet.
Den eneste måten å kunne forhindre utbrudd av en ny og enda mer katastrofal krig er gjennom mobilisering av arbeiderklassen i Afrika, Midtøsten og internasjonalt, der de forener deres voksende kamper med dem ført av arbeidere i USA, Europa og resten av verden, i en sosialistisk