1964-filmen Seven Days in May, basert på en bestselgende roman med samme navn utgitt i 1962, presenterer en fiktiv beretning om et forsøkt militærkupp i USA. Boka var inspirert av konspirasjonene og intrigene innen statsapparatet under administrasjonen til John F. Kennedy, som ble myrdet før filmens utgivelse. Kennedy, som var tilstrekkelig bekymret for militærets lojalitet selv den gangen, støttet filmens produksjon før han ble drept, mot opposisjon fra Pentagon, og han sørget for at regissøren John Frankenheimer fikk skyte scener utenfor Det hvite hus.
En moderne versjon av filmen kunne nå gis ut under tittelen Ett-hundre-og-nitti minutter i januar. Ifølge William Walkers vitnesbyrd i Senatet på onsdag, som er kommandør for Washington D.C.’s nasjonalgarde [National Guard], var dette tiden som gikk fra hans opprinnelige forespørsel til den øverste militærkommandoen om autorisering for utkommandering av National Guard-tropper den 6. januar 2021 og til dens endelige godkjenning.
Walker fortalte Senatets komité for regler og hjemlandssikkerhet [Rules and Homeland Security Committee] at han forespurte hærens toppledelse om godkjenning for å utkommandere nasjonalgarden kl. 13:49, da fascistopprørere nærmet seg Capitol-bygningen. Han mottok imidlertid ikke autorisering fra fungerende forsvarsminister Christopher Miller før kl. 17:08 – det vil si, først tre timer og 19 minutter senere.
De angivelige forklaringene på forsinkelsen på 199 minutter, i den grad noen er avgitt, er bortafor absurde. Walker vitnet at han ble fortalt av hærens kommando, med Walkers ord, at «det ville ikke være deres beste militære råd å sende uniformerte nasjonalgardetropper til Capitol-bygningen fordi de ikke likte optikken» [‘the optics’]. De sa også at de ikke ønsket å «oppildne» de protesterende. Som om noen kan tro at militæret er opptatt av «optics». Walker selv bemerket, som respons på et spørsmål om «optics» noen gang var en faktor under protestene mot politivold, at «det ble aldri diskutert» i løpet av sommeren, da nasjonalgarden flere ganger ble mobilisert «innen få minutter».
La oss vurdere hva som faktisk fant sted. I tre timer og nitten minutter så Pentagon, de felles stabssjefene [Joint Chiefs of Staff] og militæroffiserer på høyeste nivå på CNN, eller de bivånte fra deres kommandosentre, at angrepet på US Capitol utspilte seg. Dette er individer som er trent og gjennomgår driller om hvordan de skal reagere på nukleære og andre angrep i løpet av minutter. Ingen kan seriøst tro at de offisielle militære embetsrepresentantene som så på disse begivenhetene, om enn de ikke hadde noe forhåndsvarsel om 6. januar-oppstanden, ikke hadde evnen til å innkalle til et nødssituasjonsmøte for å gjennomgå og umiddelbart utplassere alle tilgjengelige styrker i Washington D.C.-området.
Det å tro at militæret ikke har utarbeidet utallige scenarioer for slike operasjoner er bortafor naivt. Det er tjue år siden etableringen av «Department of Homeland Security» i etterkant av angrepene den 11. september, angivelig for å respondere på trusler innen USA. Man bør også huske reaksjonen på Boston Marathon-bombingen i 2013, under Obama-administrasjonen, da tropper fra nasjonalgarden ble utplassert i tusentall, bevæpnet med automatvåpen og pansrede kjøretøyer, for å sette Boston og de omkringliggende lokalsamfunnene under effektiv krigsrett.
Forøvrig var 6. januar-begivenhetene langt fra noen overraskelse. I flere måneder før oppstanden var det en pågående politisk krise der presidenten i USA gjorde det klart at han ikke ville akseptere en fredelig maktoverføring. Etterretningsagenturene og militæret var godt kjent med planene og truslene, som helt spesielt målrettet datoen 6. januar.
Det ble snarere truffet en beslutning om ikke å handle, der en bestemt politisk strategi ble implementert. I mer enn tre timer hadde de fascistiske gruppene regelrett fritt spill med Capitol-bygningen. De militært trente elementene blant opprørerne visste de ble gitt tid til å søke ut gisler blant senatorene og representantene.
Trump var i mellomtiden beredt til å erklære en unntakstilstand, som ville blitt brukt til å stenge ned Kongressen. Dette ville ha utsatt den formelle sertifiseringen av Joe Bidens valgseier på ubestemt tid, en utsettelse som hadde støtte fra Trumps medsammensvorne i Det republikanske partiet. Diskusjoner ville ha fulgt med Demokratene om et «kompromiss», kanskje med tilbakesending av omstridte delstaters valgopptellinger til Republikaner-kontrollerte delstatsforsamlinger, som hadde resultert i videreføringen av Trumps presidentskap. Demokratene inngikk et «kompromiss» nettopp av dette slaget i 2000, da de aksepterte tyveriet av valget via interveneringen fra Høyesterett [US Supreme Court].
Militæret grep først inn den 6. januar da det ble klart at operasjonen hadde mislyktes i å nå sine mål, og da enhver ytterligere forsinkelse åpenbart ville ha implisert de som opererte bak kulissene. Først kl. 17:40, mer enn en-halv-time etter den formelle tillatelsen til å utkommandere D.C. National Guard, ankom 154 nasjonalgardetropper til Capitol Complex for å bistå politispesialstyrken Capitol Police med å rydde bygningen. Tilbakeholdingen av troppene [‘the standdown’] involverte figurer på høyeste nivå innen forsvarsdepartementet og militæret, hvorav noen var nylig utnevnte av Trump. Dette inkluderer Miller, som ble utnevnt av Trump som fungerende forsvarsminister den 9. november 2020, seks dager etter valget. Miller, en tidligere «Green Beret» fra de amerikansk spesialstyrkene, var tidligere direktør for National Counterterrorism Center.
Walkers anrop kl. 13:49 ble gjort til toppgeneraler i US Army. Blant de som var med på samtalen var generalløytnant Walter Piatt, som fortsatt er direktør for hærstaben [director of the Army Staff]. Piatt var tidligere kommanderende general for US Army 10. Mountain Division i Fort Drum og nestkommanderende general for US Army i Europa.
Også med på samtalen var generalløytnant Charles Flynn, nestleder for staben [deputy chief of staff] for hæroperasjoner, planer og opplæring. Flynn er den yngre broren til generalløytnant Michael Flynn, en av de øverste Trump-medkonspiratørene, som hadde oppfordret Trump til å erklære krigsrett som respons på hans valgnederlag. Hæren løy opprinnelig om den yngre Flynns tilstedeværelse under samtalen, før de ble tvunget til å erkjenne at han deltok. Den 25. januar, tre uker etter den fascistiske oppstanden, kunngjorde forsvarsdepartementet at Flynn ble overført til Honolulu, til kommandoen over US Army Pacific, med Stillehavet som operasjonsområde.
Den fulle historien om diskusjonene innen militæret gjenstår fremdeles å avdekkes. Det var imidlertid minst ett møte, kl. 14:30, som involverte general Mark Milley, styreleder for stabssjefene [Chairman of the Joint Chiefs of Staff], med Miller og hærminister [Army Secretary] Ryan McCarthy – det vil si ca. 40 minutter etter den første forespørselen om utkommandering av nasjonalgarden – for å diskutere militærets respons. Ifølge forsvarsdepartementets offisielle tidslinje møtte Milley også Miller om morgenen den 6. januar, for å gjennomgå forsvarsdepartementets beredskapsplaner for dagen.
Det bør huskes at Milley, som fortsatt er den øverste militære embetsrepresentanten i USA, sluttet seg til Trump den 1. juni, for foto-op’en i Lafayette Park etter det føderale politiets voldelige angrep på fredelige demonstranter [mot politidrapet av George Floyd], og etter Trumps tale i Rosehagen der han truet med å påkalle Oppstandsloven [Insurrection Act] for å utplassere militæret på tvers av hele landet. Det vil si, Milley marsjerte ved Trumps side under det første forsøket på å iscenesette et kupp.
I en ytterligere indikasjon på planlegging på høyt nivå for den 6. januar, vitnet Walker at han mottok to notater fra forsvarsdepartementet, ett den 4. januar og et annet den 5. januar, som begrenset hans evne til å utplassere styrker uten eksplisitt autorisering. Det første notatet, vitnet han, «forlangte av meg å søke autorisering fra hærministeren og fra forsvarsministeren, essensielt sett sågar for å beskytte mine gardister [‘Guardsmen’]».
Om begivenhetene dokumentert av Walker hadde funnet sted i et annet land ville de helt korrekt vært ansett som et forsøkt militærkupp. Walkers vitnesbyrd har imidlertid i vesentlig grad blitt ignorert og nedtonet av mediene.
New York Times begravde sin rapport om høringene på side 17 i sin torsdagspapirutgave. Avisas redaksjonelle side har ikke kommentert avsløringene. Times, Det demokratiske partiets hovedstemme, innvilger mye mer tid på avisas absurde seksualheksejakting enn den gjør på et forsøk på å styrte USAs konstitusjonelle styre.
Washington Post publiserte én lederartikkel som pekte på «mangelen på noen god forklaring på hvorfor forsvarsdepartementet, til tross for hektiske og gjentatte bønnfallinger fra offisielle funksjonærer på stedet, så vel som direktesendingen av kaoset på fjernsyn, nølte med å sende hjelp». Lederartikkelen konkluderte med en ydmyk oppfordring om at «Kongressen må utnevne en to-parti-kommisjon for å ganske 6. januar-hendelsene.»
Oppfordringen om en fellesetterforskning av 6. januar-hendelsene, som også har blitt fremmet av Demokratenes House Speaker Nancy Pelosi, garanterer bare at det ikke blir noen etterforskning, da det ville inkludere partiet som var involvert i konspirasjonen.
Mens de forsøker å kloroformere offentligheten gikk Demokratene på torsdag til det ekstraordinære skrittet å kansellere sesjoner i Representantenes hus, som respons på rapporter om mulige protester fra fascistiske grupper. Biden har i mellomtiden utsatt den tradisjonelle årlige talen til begge kongresskamrene, som vanligvis inntreffer for en ny president i februar. Bekymringen er ikke først og fremst over de høyreorienterte demonstrantene, som på nåværende tidspunkt representerer en ubetydelig styrke, men de pågående konspirasjonene innen de høyeste nivå av staten.
Ingen etterforskning utført i regi av Det demokratiske partiet vil tjene til å avsløre kreftene som er involvert i konspirasjonen. Som et parti av Wall Street og av militæret selv, er Demokratene skrekkslagne for de politiske og sosiale konsekvensene av åpenbaringene.
De ett-hundre-og-nitti minuttene den 6. januar er en advarsel. Så alvorlig som hendelsen i seg selv var, er responsen ikke mindre signifikant. Demokratiske rettigheter kan ikke overlates til noen fraksjon av styringsklassen, eller dens politiske representanter. Arbeiderklassen kan ikke stå uforberedt for neste fase. Den må organisere seg selvstendig, på grunnlag av sitt eget program, i opposisjon til kapitalistsystemet.