Fornyede protester på søndag til støtte for den fengslede opposisjonslederen Alexei Navalnyj trakk flere titusener. Det fant sted demonstrasjoner i minst 80 russiske byer. Som en indikasjon på ekstrem nervøsitet og bekymring over protestene slo Kreml igjen voldsomt ned på dem: Over 4 000 personer ble arrestert, og i Moskva ble hele undergrunnsstasjoner stengt for varigheten av protestene.
Navalnyj skal tirsdag møte for en domstol på tiltaler om brudd på vilkår fra en betinget dom for bedrageri fra 2014. Han kan bli dømt til inntil tre og et halvt års fengsel.
Søndagens protester ble rapport å være mindre enn de som fant sted i forrige uke. Som tidligere var alle slagord begrenset til krav om Navalnyjs løslatelse, og oppfordringer om å fjerne Putin. Protestene har fått støtte fra forskjellige politiske krefter, deriblant monarkisttendenser, høyreekstreme nasjonalistiske formasjoner, og pseudo-venstre tendenser som den pabloistiske Russiske Sosialistbevegelsen.
Det stalinistiske Kommunistpartiet i Den russiske føderasjonen (KPRF), som lenge har vært en rekvisitt og hovedstøtte for Putin-regimet, er bredt rapportert å være på randen av splittelse på grunn av Navalnyj. Nettstedet Gazeta.Ru har bemerket at det råder «kaos» i partiet. Partiets offisielle leder, Gennady Zyuganov, opprettholder sin støtte for Putin og fordømmer Navalnyj som en «utenlandsk agent», mens en voksende fløy rundt Valery Rasjkin samler seg åpent bak Navalnyj. Det stalinistiske Forente Kommunistpartiet i Russland (OKP) ledet av Daria Mitina, som World Socialist Web Site for flere år siden har avslørt [engelsk tekst] som en Kreml-agent, har også offisielt støttet protestene.
Det russiske utenriksdepartementet har utstedt en uttalelse på Facebook, der de anklager USA for å underbygge disse protestene, som del av en strategi utarbeidet i 2019 og framlagt i en rapport fra RAND Corporation, ei tankesmie som historisk har utøvd betydelig innflytelse på Washingtons utenrikspolitikk. Rapportens forslag var en kombinasjon av ei rekke utenlandske, militære, økonomiske og innenlandske politiske provokasjoner, som del av «en kampanje designet for å få motstanderen ut av balanse, og føre Russland til å konkurrere på domener eller i regioner der USA har et konkurransefortrinn, og forårsake Russland å strekke seg for langt militært eller økonomisk, eller få regimet til å miste nasjonal og/eller internasjonal prestisje og innflytelse.»
Det er hevet over enhver tvil at både amerikansk og tysk imperialisme har bygget opp under disse protestene, og spesielt Navalnyj, i et forsøk på å destabilisere Putin-regimet. Navalnyj er en ekstremt høyreorientert figur, med veldokumenterte tilknytninger til Washington og Russlands ytre høyre – tilknytninger som han aldri ga avkall på, eller prøvde å skjule. Hele historien om Kremls «forgiftning» av Navalnyj, som har blitt bredt propagert av den borgerlige pressen i vesten, har vært tvers igjennom full av skrikende motsigelser.
Videoen som angivelig avslører et palass ved Svartehavet som skal være eid av Putin, ble tatt opp mens Navalnyj var i Tyskland og har nå blitt sett av mer enn 100 millioner. Med videoen forsøkte utvilsomt Navalnyj og hans imperialistiske støttespillere å utnytte det enorme raseriet over Russlands svimlende nivåer av sosial ulikhet. Kreml har forsøkt å begrense innvirkningene av videoen ved å argumentere for at det er Arkadi Rotenberg, en allment hatet oligark og Putins judopartner, som er eieren av palasset.
Den politiske krisen i Russland, de voksende splittelsene innen oligarkiet og staten, kan bare forstås innenfor den bredere historiske og internasjonale konteksten. Som på tvers av hele verden har Covid-19-pandemien destabilisert det russiske samfunnet dypt. Putin-regimet, akkurat som dets kolleger internasjonalt, har ført en politikk for «flokkimmunitet», og bærer det fulle ansvaret for titusenvis av dødsfall [engelsk tekst] og den sosiale ruinering for titalls millioner. Totalt sett mistet en halv million mennesker livet i Russland i fjor, den mest signifikante nedgangen i landets befolkningstall på 15 år.
Denne sosiale og menneskelige ruineringen har kommet på toppen av, og har blitt forverret av flere tiår med innstramminger, ødeleggelsen av helsevesenet og andre sosiale tjenester, og den generelle fattiggjøringen av befolkningen i etterdønningene av den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991. Helsetjenestearbeidere i Russland har dødd i langt større antall enn i de fleste andre land, på grunn av mangel på personlig verneutstyr og generelt elendige arbeidsbetingelser.
Ifølge offisielle tall var 4,4 millioner personer arbeidsledige i fjor, en vekst på nesten 25 prosent (eller 1 million mennesker) i forhold til 2019. Over halvparten av disse mottar ingen dagpenger overhodet, hvilket overlater disse millionene og deres familier til deres egne skjebner. Et patetisk program fra arbeidsdepartementet som nylig ble kunngjort, lover å gjeninnsette bare 400 000 av disse i en eller annen form for sysselsetting. Minst 19,6 millioner personer av en befolkning på 140 millioner teller nå offisielt som fattige.
Dette tallet representerer utvilsomt en grov underestimering av nivåene av sosial fortvilelse som råder i det overveldende flertallet av arbeiderklassen. Over en tredjedel av arbeiderne rapporterte inntektstap, og 15 prosent hadde inntektstap på minst 20 prosent. Gitt fattigdomslønningene de fleste arbeidere har hatt før pandemien, har slike inntektstap vært ruinerende for millioner. Et betydelig antall pensjonister og arbeidere har ikke råd til å handle mat i butikkene, og er i stedet tvunget til å sørge for deres ernæring ved å sanke sopp i skogen og dyrke grønnsaker på egenhånd.
Samtidig under pandemien klarte de innen den rikeste én-prosenten i Russland å øke formuene konsentrert i deres hender med 50 prosent, godt over det internasjonale gjennomsnittet på 44 prosent. Allerede før pandemien hadde Russland blitt verdens mest ulike store økonomi [engelsk tekst]: I 2017, hundreårsmarkeringen for Oktoberrevolusjonen, eide de rikeste 10 prosent av russerne 89 prosent av landets samlede formue. De ti rikeste oligarkene i 2020 eide en samlet formue på $ 151,6 milliarder [NOK 1,29 billioner; dvs. 1 292,03 milliarder]. Det er enormt sosialt og politisk raseri i brede lag av den yrkesaktive befolkningen, ikke bare mot Putin-regimet, men det eksisterende sosiale systemet i sin helhet.
Under disse betingelsene er det ikke tilfeldig at begrepet «kapitalisme» har blitt fullstendig bannlyst fra enhver artikkel og uttalelse om Navalnyj-protestene. Spørsmålet om Putins personlige formue blir av de borgerlige mediene og Navalnyjs politiske støttespillere framstilt som forårsaket av ett enkeltindivid og hans «korrupsjon», ikke som resultat av restaureringen av kapitalisme. Samtidig blir det faktum aldri nevnt at en av historiens største plyndringsoperasjoner fant sted i mars i fjor, med den massive redningen av de vesentlige storselskapene – en redning som arbeidere har betalt for med deres liv i «tilbake-til-arbeid-kampanjen», mens enkeltindivider som Elon Musk kunne ansamle over $ 185 milliarder [NOK 1,58 billioner; dvs. 1 576,68 milliarder]. Den samme objektive dynamikken – behovet for å ekstrahere merverdier fra arbeiderklassen for å sikre styringsklassens profitter – la også grunnlaget for tilbake-til-arbeid kampanjen i Russland, og for den premature gjenåpning av fabrikker.
Felles for alle de politiske kreftene som dominerer i Russland, enten de samles rundt Putin eller Navalnyj, er deres urokkelige støtte til kapitalisme og ekstrem nasjonalisme. Det de frykter mest av alt er arbeiderklassens intervensjon i det sosiale og politiske liv, på et uavhengig og internasjonalistisk grunnlag. En slik inngripen er imidlertid på agendaen, og har faktisk begynt å dukke opp i USA og internasjonalt. Det kritiske spørsmålet er nå å forberede dette politisk, gjennom assimileringen av trotskistbevegelsens dokumenterte historikk, som motarbeidet det stalinistiske sviket av Oktoberrevolusjonen av 1917, og med kampen for en seksjon av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale i Russland.
For mer informasjon om den trotskistiske evalueringen av stalinismen og oppløsingen av Sovjetunionen, se WSWS’ temaside om oppløsingen av Sovjetunionen. [O. anm.: lenke til en samling engelske tekster og bøker av essensiell historisk betydning.]