President Joseph Bidens innvielsestale i går var signifikant fremfor alt for dens banalitet. Midt under en enestående politisk, sosial og økonomisk krise for hele den kapitalistiske ordenen leverte Biden bemerkninger fylt av klisjéer, påstander uten logisk sammenheng og de tommeste av abstraksjoner.

Man ville selvsagt ikke forvente at Biden skulle holde en sosialistisk tale. Han er en kapitalistpolitiker som inntar stillingen som «øverstekommanderende» for det mektigste imperialistlandet. I amerikansk politikks tradisjon har imidlertid den innkommende presidentens innvielsestale pleid å være en anledning til å adressere, i en eller annen form, den politiske situasjonen og den innkommende administrasjonens politikk.

I løpet av det siste halve århundret har innholdet i ritualet blitt stadig mer uthulet. Biden tok i går denne tendensen til et nytt nivå – eller rettere sagt til nye lavmål.

La oss se på noen avsnitt i sekvensiell rekkefølge:

I dag feirer vi triumfen, ikke en kandidats, men for en sak, demokratiets sak. Folket, folks vilje, har blitt hørt, og folkets vilje har blitt aktet. Vi har igjen lært at demokratiet er dyrebart. Demokratiet er skjørt. Og i denne timen mine venner: Demokratiet har seiret! Så nå, på denne hellige grunn, hvor for bare noen få dager siden vold prøvde å ryste selve Capitols fundament, kommer vi sammen som én nasjon, under Gud, udelelig, for å gjennomføre den fredelige overføringen av makt, som vi har gjort det i mer enn to århundrer.

Her erkjente Biden, på den mest tilslørte måten mulig, at hele det politiske systemet i USA var nært ved å bli styrtet for to uker siden. Trump, som Biden ikke nevnte én eneste gang under hele talen, hadde vært engasjert i en systematisk kampanje for å avvise valgresultatene og omvelte Konstitusjonen. Dette kulminerte med en fascistmobbs storming av US Capitol-bygningen, tilskyndet av presidenten, med det siktemål å få blokkert sertifiseringen av Bidens Electoral College-valgseier.

Hvem var ansvarlig for denne oppstanden, hva var dens mål, og hvilke lærdommer må trekkes? Biden stilte ikke disse spørsmålene, enn si besvarte dem.

Biden forvandlet kuppforsøket til den abstrakte opereringen av immateriell «vold». Det var ifølge Biden «vold» som stormet Capitol. Men «vold» stormet ikke Capitol, det gjorde folk, og de hadde politisk oppbakking og støtte fra andre mennesker.

Mange av dem som «kom sammen» for selve innvielsesseremonien, inkludert senator Mitch McConnell, som var Senatets flertallsleder under Trump, og andre toppledere for Det republikanske partiet besørget den politiske berettigelsen for kuppforsøket, ved å promotere løgnen om av valgresultatet var under tvil, til-og-med rigget. Disse individene, Bidens «Republikanske kolleger», var blant hans ærede gjester.

Få mennesker i vår nasjons historie har blitt mer utfordret, eller har funnet en tid som er mer utfordrende eller vanskelig enn den tiden vi nå er i. Et én-gang-per-århundre virus som forfølger landet i det stille. Det har på ett år tatt like mange liv som Amerika mistet under hele andre verdenskrig. Millioner av jobber har gått tapt, hundretusener av næringsvirksomheter stengt ...

Biden presenterer på samme måte pandemien i sin helhet i form av et virus som «i det stille» forfølger landet. Hvordan kan det imidlertid ha seg at USA har vært så katastrofalt ute av stand til å stoppe spredningen, og redde liv? Hva er de politiske retningslinjene som forhindret begrensning og kontroll av sykdommen, og hvem er ansvarlig for implementeringen av dem? Heller enn å forsøke å ta opp disse spørsmålene tilbød Biden ikke mer enn det som så ut til å være et raskt improvisert øyeblikk av taushet.

Biden foreslo ikke engang at den forrige administrasjonen, enn si bredere sosiale krefter, bar noe ansvar for katastrofen. Han bemerket ikke at det viktigste kravet fra fascistene som ble mobilisert for å velte valget, var en avvisning av enhver begrensning for spredningen av sykdommen. Han rettet ikke oppmerksomhet mot at de samme kreftene, finansiert og oppmuntret av fraksjoner av finansoligarkiet, forsøkte å kidnappe og henrette Demokratenes guvernører i Michigan og andre delstater, for å ha innført begrensede nedstengingstiltak.

For å overvinne disse utfordringene, for å gjenopprette Amerikas sjel og sikre landets fremtid, kreves så mye mer enn ord. Det fordrer det mest unnvikende av alle ting i et demokrati: enhet. Enhet. I en annen januarmåned, på første nyttårsdag i 1863, signerte Abraham Lincoln Frigjøringsproklamasjonen [Emancipation Proclamation]. Da han satte penn til papir, sa presidenten, og jeg siterer: «Om mitt navn noen gang går inn i historien, da vil det være for denne handlingen, og hele min sjel er i den.»

Nå kommer vi til den sentrale tomme abstraksjonen i hele Bidens tale, «enhet». Hvem blir forent? Og på hvilket grunnlag og hvilken politikk? «For å overvinne disse utfordringene», medregnet pandemien, ville det logisk sett være nødvendig å implementere en annen politikk enn den som har vært implementert det siste året. Dette vil ikke kreve «enhet», men konflikt. De som er ansvarlige for å implementere den politiske orientering må det opponeres mot, og de må beseires.

Hva angår referansen til Lincoln er den meningsløs. Lincoln signerte Frigjøringsproklamasjonen som del av en monumental kamp for å beseire de sørlige delstatenes slavokrati og dets makt, gjennom våpentvang. Avskaffelsen av slaveriet ble ikke oppnådd gjennom enhet, men gjennom en blodig borgerkrig.

I dag, på denne januardagen, er hele min sjel i dette: Det å bringe Amerika sammen, forene vårt folk, forene vår nasjon. Og jeg ber hver en amerikaner om å bli med meg i denne saken. Forene oss for å slåss mot de fiender vi står overfor: Sinne, harme og hat, ekstremisme, lovløshet, vold, sykdom, arbeidsløshet og håpløshet.

Som i tilfelle med «volden» som stormer Capitol-bygningen, reduserer Biden her alle problemer til konsepter helt foruten sosialt innhold. Alt er blandet sammen – «hat», som er en subjektiv følelse, med «arbeidsløshet», som er en sosioøkonomisk tilstand, og «sykdom», som er et spesifikt biologisk fenomen. Ingen av disse «fiendene» er knyttet til noen som helst individer eller sosioøkonomiske enheter og interesser. Hvor kommer «ekstremisme» fra? Hvorfor er folk sinte? Hvem og hva er ansvarlig for arbeidsløshet?

Alt foregår visstnok i åndens domene, bevegelsen av immaterielle krefter. Fordi ingen er ansvarlige, fordi «fiendene» ikke har noe sosialt innhold, er det mulig for alle å forene seg i en kamp mot dem. Siden problemene er abstrakte og uten innhold krever løsningen ingen endringer av politikken. Alt som kreves er «enhet».

Historie, tro og fornuft viser veien, enhetens vei. Vi kan se hverandre, ikke som motstandere, men som naboer. Vi kan behandle hverandre med verdighet og respekt. Vi kan slå oss sammen, slutte med ropingen, og senke temperaturen.

I hans forsøk på å finne «enhetens vei» klarer Biden til-og-med å danne en union av to motstridende tilnærminger til verden, tro og fornuft. Førstnevnte er basert på ubestridt akseptering av dogmer, og sistnevnte på vitenskapelig granskning. Likevel skal alle, med troens og fornuftens assistanse, sammen med «historie», kunne leve i fred og harmoni, milliardærene og de fattige, Wall Street-spekulanter og de arbeidsledige.

Det pågår for tiden en streik i New York City, som setter 1 400 Hunts Point-lagerarbeidere opp mot et selskap som har avvist deres fordring om en lønnsøkning på $ 1 per time, der de har opprettholdt arbeidet midt under den rasende pandemien. Hvordan spiller dette inn i Bidens «enhetens vei»?

Det som kommer fram av denne og andre passasjer i talen er at Bidens kommentarer ikke er rettet til det amerikanske folket. Han snakker til de som var sammen med ham under seremonien, spesielt Det republikanske partiet og dets ledere. Den femti-år-lange veteranen fra Senatet lever i dette universet. Den «enheten» han ønsker er en enhet av staten, av representantene for styringsklassen, der de konfronterer ei rekke katastrofale problemer, og fremfor alt veksten av sosial harme og opposisjon nedenfra.

Endelig, Biden konkluderer sine bemerkninger:

Mine amerikanske medborgere, jeg avslutter dagen der jeg begynte, med en hellig ed foran Gud og dere alle. Jeg gir dere mitt ord, jeg vil alltid stå med dere. Jeg skal forsvare Konstitusjonen. Jeg skal forsvare vårt demokrati. Jeg skal forsvare Amerika. Og jeg skal gi alle, alle av dere, holde alt jeg gjør i deres tjeneste, der jeg ikke tenker på makt men på muligheter, ikke på personlige sår, men allmennhetens gode. Og sammen skal vi skrive en amerikansk historie om håp, ikke frykt. Om enhet, ikke splittelse. Om lys, ikke mørke. En historie om anstendighet og verdighet, kjærlighet og helbredelse, storhet og godhet.

Konkluderingen av talen samler til en grand finale alle av Bidens tomme abstraksjoner, som er satt i konflikt i en manikeisk religiøs kamp. Gjennom «håp», «lys» og fremfor alt «enhet», skal ondskapen overvinnes og godhet og kjærlighet skal triumfere.

Fattigdommen av Bidens kommentarer er ikke bare en intellektuell svikt. Han vet meget godt at ethvert hint om et betydelig skifte i den politiske orienteringen vil utløse et nedsalg i markedene. Som det var steg markedene under hans tale. I hodene til det politiske etablissementet og media er dette hovedfaktoren for deres konkludering med at talen var en stor suksess. De var alle noe rikere ved avslutningen enn ved dens begynnelse.

Forøvrig er styringsklassens politiske representanter, og særlig Det demokratiske partiet, seg vel bevisst det faktum at enhver seriøs granskning av virkeligheten – inkludert de politiske og sosiale kreftene bak veksten av fascisme i Amerika og de politiske retningslinjene det er to-parti-enighet om, som har produsert den katastrofale spredningen av pandemien – risikerer en sosial og politisk eksplosjon som vil true hele den kapitalistiske ordenen.

Bidens appell om «enhet» er, i siste instans, en desperat bestrebelse for å dekke over ei massiv sosial kløft. Denne kløfta skiller ikke Demokratene fra Republikanerne, som uansett deres meningsforskjeller begge representerer det samme oligarkiet. Den er det uoverstigelige skillet mellom den kapitalistiske styringseliten på den ene siden og arbeiderklassen på den andre. Det er frykten for det åpne utbruddet av denne konflikten som driver Biden til hans abstraksjoner.