Britisk styringselite stum om Washington-kuppet, retter skyts mot Kina

Den britiske regjeringen har har gjort hva den kan for å bagatellisere 6. januar-kuppforsøket til avtroppende president Donald Trump, deler av det militære etterretningskomplekset og deres fascistiske supportere.

Statsminister Boris Johnson måtte presses gjentatte ganger før han kritiserte Trump for å ha oppfordret «folk til å storme Capitol-bygningen» og for å ha sådd «tvil om utfallet av et fritt og rettferdig valg». Innenriksminister Priti Patel sa Trumps unnlatelse av å «fordømme vold» var «helt feil», mens utenriksminister Dominic Raab kun refererte til de «sjokkerende begivenhetene» på Capitol Hill.

I kontrast til deres dempede respons på fascistfarene ved verdensimperialismens hjerte, og kommandosentret for atomkrig, har Tory-kabinettets statsråder fokusert på å fordømme Kina som den overhengende faren for demokratiske rettigheter.

De britiske hangarskipene HMS Prince of Wales og HMS Queen Elizabeth fortøyd i Portsmouth havn, november 2020 [Foto: WSWS]

Forrige mandag, den 11. januar, brukte Johnson et toppmøte om verdens miljø til å fordømme kinesisk «dement medisin» for Covid-19-pandemien. Dagen etter beskyldte Raab Kina for menneskerettighetsbrudd mot uigur-muslimer i «industriell målestokk». Der han hevdet at Storbritannia hadde en «moralsk plikt» til å forsvare demokrati, kunngjorde han nye eksportkontroller for britiske foretak, og han oppfordret FN til å lede en granskning av påstander om tvangsarbeid.

Det er god grunn for det britiske politiske etablissementet til å avlede oppmerksomheten fra begivenhetene i Washington. I likhet med deres kolleger Republikanerne og Demokratene vil de ikke ha noen granskning av fascistkonspirasjonen, fordi de har hatt ei hånd med i å bygge den.

I fire tiår har USA og Storbritannia vært i fronten av en sosial kontrarevolusjon mot arbeiderklassen, som har spendt fra administrasjoner under Toryene og Labour Party, til både Republikanernes og Demokratenes administrasjoner. Derfor har Storbritannias styringselite vært entusiastiske støttespillere for Trump, med Johnson som tidligere oppfordret til at Trump måtte tildeles Nobels fredspris. Labour Party har vært akkurat like dempet i sin respons på det forsøkte kuppet, med partileder sir Keir Starmer som i tillegg utelot enhver omtale av Trump i hans fordømmelse av de «uhyrlige scenene» i Washington.

Tverrpartistøtte for flokkimmunitet, som har sett Storbritannia sette rekord for det høyeste antall Covid-19-dødsofre per capita, har opphav i pådrivet for å hente ut maksimalt av merverdi fra arbeiderklassen, uansett hva menneskelige kostnader måtte være. Slike nivåer av utbytting og tilhørende sosial elendighet er uforenlig med demokrati. Følgekonsekvensen av dette er oppjekkingen av nasjonalisme, militarisme og krig, i et forsøk på å avlede sosiale spenninger utad.

Som WSWS har analysert har Covid-19 fungert som en akselererende faktor for global kapitalismes akkumulerte motsetninger, blant andre de forverrede spenningene og konfliktene mellom imperialistmaktene, og de eskalerende krigstruslene mot Russland, og helt spesielt Kina. Socialist Equality Party (UK) forklarte i partiets Femte kongressresolusjon 2020: «Som i 2003-invasjonen av Irak, fortsetter Storbritannia å spille rollen som en agent provocateur for USA, bevitnet av landets anvendelse av de fortsatt uforklarlige Skripal-forgiftningene mot Russland, og utnyttelsen av landets tidligere rolle som kolonimakt i Hong Kong som en kattepote mot Kina. Før heller enn seinere vil britisk imperialisme ikke ha annet valg enn å prøve å løse sin desperate situasjon i en eksplosjon av militær vold.»

Trump-administrasjonen hadde skrudd opp Obama-administrasjonene «vippe til Asia» [‘pivot to Asia’], med siktemål å få omringet og truet Kina, og dette fikk fornyet hast av pandemien. I juli høynet Mike Pompeo, Trumps utenriksminister, innsatsen i denne hensynsløse og farlige konfrontasjonen, og krevde at Storbritannia og Europa måtte følge linja og støtte Washingtons aggressive holdning.

Selv om de vesentlige storselskapene på ingen måte har forlatt deres planer og mål om å utvikle økonomiske relasjoner med Kina, er den britiske regjeringens offentlige positur heftig antiKina, og skjærer på tvers av alle slike planer. Regjeringen hadde allerede forlatt sitt tidligere snakk om å etablere en ny «gullalder» for relasjonene mellom Beijing og London post-Brexit, og hadde utestengt Huawei fra utrullingen av Storbritannias 5G-nettverk som respons på amerikanske sanksjoner.

Etter Pompeos bemerkninger gikk Johnson-regjeringen videre, ved å benytte seg av tilslaget mot pro-demokrati-demonstrasjoner i Hong Kong for å erklære et «klart og alvorlig brudd» på Storbritannia-Kina-avtalen fra 1985 om vilkårene for den tidligere britiske koloniens tilbakeføring til Beijing i 1997. Deretter kunngjorde den samme Konservativ-administrasjonen som formulerte sin Brexit-støtte på det giftige grunnlaget av å ville demme opp for immigrasjon, at den ville tilby oppholdsrettigheter i Storbritannia til nesten tre millioner av Hong Kongs borgere.

Dette har vært forløperen for tiltak som har inkludert økonomiske sanksjoner, men på ingen måte er begrenset til det, styrt av høyreorienterte lobbygrupper og tankesmier som Henry Jackson Society, som oppfordrer til Storbritannias «frakobling» fra Kina, og den nyopprettede China Research Group ledet av Tory-MP-ene Tom Tugendhat og Neil O’Brien.

I november hevdet Underhusets utenrikskomité [Foreign Affairs Select Committee] – med Tugendhat som styreleder – å ha funnet «alarmerende bevis» for kinesisk innblanding på britiske universiteter. En strøm av svart propaganda fulgte, med påstander om «masseinfiltrering av britiske foretak av Det kinesiske kommunistpartiet», og sågar tarvelige beretninger om «honningfeller» og «vakre kinesiske kvinner ... man fryktet tar britiske embetsmenn til sengs for å stjele hemmeligheter.» Huawei-forbudet ble brakt fram med seks år, til september 2021.

Denne kampanjen har ingenting å gjøre med de demokratiske rettighetene til uigurene eller innbyggerne i Hong Kong. Britisk imperialisme har en lang og blodig historie i Kina, helt fra den første Opiumskrigen i 1839, da landet erobret Hong Kong og ble et synonym for kolonidominans, undertrykking og sosial elendighet.

Snarere er kalkylen at Washington, hvorvidt det er under Trump eller Biden, vil fortsette å skru opp deres antiKina-politikk, og Storbritannia må posisjonere seg som en vesentlig alliert. Labour Party deler denne tilnærmingen, der skyggeutenriksminister Lisa Nandy fordømmer regjeringen for å «gå videre med kinesiske investeringer, uten hensyn til konsekvensene for nasjonal sikkerhet, for lenge.»

Det er ikke bare Beijing Storbritannia setter seg opp mot, men med Den europeiske union (EU), og spesielt Tyskland. I januar inngikk EU en investeringsavtale [engelsk tekst] med Kina, mot Washingtons forlangender.

Mot dette har London blitt basen for bestrebelser for å forhindre enhver omgåelse av amerikanske diktater.

Dette ble understreket av uttalelsen til Nathan Law, en av lederne for Hong Kong-protestene, publisert i Guardian den 21. desember, der han bekjentgjorde at han hadde søkt om politisk asyl i Storbritannia.

Law er blant de mange småborgerlige opposisjonsfigurene i Hong Kong som påstår å være opptatt av demokratiske rettigheter, påstander som benektes av deres tette relasjoner til Washington. Law er fiendtlig innstilt til at den kinesiske arbeiderklassen gjør opp regnskap med det stalinistiske pro-kapitalistregimet, og har flere ganger bedt USA om å intervenere mot Beijing over undertrykkingen i Hong Kong, og han møtte i juli Pompeo i London, rett etter sistnevntes provoserende tale.

Law advarte i sin artikkel for at Beijing «bygger allianser med EU» for å få posisjonert seg som «et alternativ til ‘amerikansk ensidighet’...»

«I USA er det nå en to-parti-konsensus om å innta en hevdende tilnærming til Kina og til å posisjonere det som en av landets største fiender. Dette er ikke tilfelle i Storbritannia og EU; den konsensusen er det nødvendig å bygge. Dette er grunnen til at jeg gikk ombord i et fly med kurs for London.»

Boris Johnsons Tory-regjering omformulerer Forræderiloven fra 1351 [Treason Act] for å kriminalisere de som anses å være tro mot en utenlandsk makt eller organisasjon, i samsvar med tilsvarende trekk i Australia, og har lisensiert britiske styrkers kriminelle handlinger i loven om utenlandske operasjoner [Overseas Operations Bill], som Labour avsto fra å blokkere.

Farene understrekes av Londons invitasjon til India, Sør-Korea og Australia til årets G7-toppmøte, for å konsolidere den USA-ledede alliansen mot Kina. Dette etterfølger hevingingen av britiske militærutlegg med ytterligere £ 16,5 milliarder [NOK 192,39 milliarder], og de neste månedenes utplassering av Royal Navy-hangarskipet HMS Queen Elizabeth til Sør-Kinahavet, som del av amerikanske og japanske atomvåpenbestykkede militærøvelser.

Loading