Politikken for «flokkimmunitet» som den svenske regjeringen fulgte som respons på Covid-19-pandemien har resultert i en katastrofe. Der Sveriges sykehus overfylles og likene hopes opp i likhusene, har nabolandene Norge og Danmark tilbudt seg å tre til med nødhjelp.

Byregionen Stockholm, rundt Sveriges største by, advarte sist uke for at dens intensivavdelinger hadde belegg på 99 prosent av kapasiteten, som har satt regionens helsevesen ute av stand til å hanskes med nye alvorlige tilfeller av Covid-19. Sverige opplever lærebokdefinisjonen av en tilstand med massive antall ofre, med landets sykehus helt overveldet og ute av stand til å hanskes med tilstrømmingen av nye tilfeller, hvilket høyner faren for en massiv økning av antallet dødsfall.

Sveriges respons på pandemien, som innebar å la skoler og næringsvirksomheter holde åpent mens det meste av verden vedtok nedstenging, ble hyllet av alle deler av det politiske etablissementet i USA og Europa som en modell. Men nå står landets politikk eksponert som en oppskrift for død i massiv skala.

Mer enn 7 500 har dødd av Covid-19 i Sverige, et land med bare 10,6 millioner innbyggere. Selv om Sverige bare har to tredjedeler av den samlede befolkningen av nabolandene Norge og Danmark, har landet fire ganger så mange dødsfall. Justert for befolkningsstørrelsen er Sveriges dødsrate nesten fem ganger høyere enn Danmarks og nesten ti ganger høyere enn Norges. Det er nå i gjennomsnitt mer enn 5 000 tilfeller som rapporteres i landet hver dag, derav 1 500 bare i Stockholm.

Denne katastrofen er resultat av den bevisste politiske orienteringen om å la pandemien bre seg fritt, kalt «flokkimmunitet» av dens forfektere, som først ble implementert i Sverige for deretter å etterfølges over store deler av verden.

Mens den svenske regjeringen har benektet at den bevisst lot pandemien bre seg innrømmet landets sjefepidemiolog Anders Tegnell i private e-postmeldinger at et eksplisitt siktemål for hans politiske retningslinje om å holde skolene åpne var å sikre at en bredere del av befolkningen ble smittet. Han foreslo i mars at det ville være bra dersom viruset feide «som en storm over Sverige og grunnleggende sett smittet alle i løpet av en måned eller to».

Denne «svenskemodellen» ble forfektet av alle de tre ledende amerikanske storavisene – Wall Street Journal, New York Times og Washington Post – så vel som av mye av den internasjonale pressen, og presenterte en modell for hvordan å «balansere» bevaringen av menneskeliv mot økonomiens behov.

New York Times-spaltisten Thomas Friedman forlangte i slutten av april at alle måtte «tilpasse seg koronaviruset – av design – slik Sverige forsøker å gjøre». Stockholms mål er «flokkimmunitet gjennom eksponering», fortsatte han.

Washington Post publiserte i mai en lederartikkel som antydet at Sverige foretok «det rette oppropet» ved ikke å stenge ned under landets første bølge, og at det var et «eksempel til etterfølgelse».

Det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel innvilget et langt intervju med Johann Carlson, generaldirektøren for Sveriges folkehelseinstitutt, for å hevde at «det å stenge skoler er overdrevent». De følgende ukene kom det en lederartikkel i Storbritannias Financial Times, «Sverige velger en tredje vei på koronavirus», og en artikkel i det amerikanske politiske tidsskriftet Foreign Affairs, «Sveriges koronavirusstrategi vil snart bli verdens».

Gitt den enorme, og nesten ensartede positive dekningen av den «svenske modellen» i USA og den internasjonal pressen, var denne politikken utvilsomt utarbeidet i samarbeid med USA og andre land.

Sverige ble med andre ord en prøvestein for implementeringen av ei politisk retningslinje som snart skulle rulles ut rundt om i verden. Som resultat har hundretusener av mennesker på tvers av hele verden unødvendig mistet livet.

Den britiske statsministeren Boris Johnson gjorde det i mars klart at hans regjering ville la familier «miste sine kjære før sin tid», som en løsning for koronaviruspandemien. Han fikk selskap av USAs president Donald Trump, som ledet an i kampanjen, implementert av Demokrat- og Republikaner-guvernører over hele landet, for å avslutte de delvise nedstengingene og gjenåpne skoler og arbeidsplasser.

Slike metoder er nå normen internasjonalt. I Brasil (6,8 millioner tilfeller, 181 000 dødsfall) har den fascistiske presidenten Jair Bolsonaro avvist koronavirus som den «lille influensaen». I India (9,8 millioner tilfeller, 143 000 dødsfall) forventer regjeringen til statsminister Narendra Modi at halvparten av landets befolkning på 1,3 milliarder mennesker skal være smittet innen kommende februar. I Mexico (1,2 millioner tilfeller, 113 000 dødsfall) bruker president Andrés Manuel López Obrador (kjent som AMLO) sjelden munnbind offentlig, og bagatelliserer vedvarende pandemiens farer.

I USA (16,6 millioner tilfeller, 306 000 dødsfall) har den nyvalgte presidenten Joseph Biden gjort det klart at skoler og næringsvirksomheter vil holde åpent under hans administrasjon, uansett hvor ille pandemien kan bli.

Sluttresultatet har vært et år med massedød. Det er nå mer enn 72,5 millioner rapporterte tilfeller av koronavirus globalt og minst 1,61 millioner dødsfall. Disse tallene er forøvrig erkjent å være en underestimering, med tall for «eksessive dødsfall» [o. anm.: dvs. over statistisk normalt forventede], som viser Covid-relaterte dødstall i noen regioner 50 prosent høyere enn de offisielle rapportene.

Som World Socialist Web Site skrev forrige uke:

Normaliseringen av død har sitt opphav i beslutningen, forankret i klasseinteresser, om å behandle «økonomisk helse» og «menneskeliv» som sammenlignbare fenomener, med førstnevnte prioritert fremfor sistnevnte. Så snart sammenligningens og prioriteringens legitimitet er akseptert – som den er av det politiske etablissementet, oligarkene og media – blir massedød vurdert som uunngåelig.

Det er fra denne uhyrlige kalkuleringen slagordet oppstår: «Kuren må ikke bli verre enn sykdommen.»

Slik er styringselitens kalkyler. I milliarder av menneskers øyne på tvers av hele verden, som har vært nødt til å konfrontere koronaviruspandemien, er imidlertid ideene om «flokkimmunitet» fullstendig diskrediterte.

Amerikas medieetablissement påsto at Sveriges modell presenterte et «alternativ» til tiltak ment for begrensing og kontroll av sykdommen, fordi disse tiltakene ble ansett som uakseptable av styringsklassen.

Socialist Equality Party fremmer følgende krav:

• Den umiddelbare nedstengingen av all produksjon på ikke-essensielle arbeidsplasser, og av skoler. Mens folkehelseeksperter helt korrekt har advart om at det å reise under pandemien utgjør enorme risikoer, er det et faktum at fabrikker og skoler er like farlige som flyplasser. Og likevel blir utbruddene på arbeidsplasser og skoler systematisk tildekket og ignorert.

• Besørging av en månedlig inntekt til alle familier for å garantere en anstendig levestandard til det er mulig å gjenoppta arbeidet. Besørging av lettelser til småbedrifter, med et beløp tilstrekkelig for å opprettholde foretakenes økonomiske levedyktighet og lønninger til de ansatte, inntil deres normale operasjoner kan gjenopptas.

• Allokering av billioner av dollar for å akselerere produksjonen og den kostnadsløse distribueringen av vaksiner, og for å utvide folkehelseinfrastrukturen, inkludert for testing og kontaktsporing.

Den eneste samfunnskraften som er i stand til en slik innsats er den internasjonale arbeiderklassen. Arbeidere i Sverige må forene seg med deres klassefrender i India, Brasil, Mexico, USA og alle andre land, for å stoppe den meningsløse og forebyggbare ofringen av millioner av liv og få erstattet den nåværende reaksjonære og morderiske kapitalistordenen med sosialisme.