Friedrich Engels ble født for 200 år siden i dag, den 28. november 1820. Sammen med vennen Karl Marx, som var to-og-et-halvt år eldre, var Engels med på grunnleggingen av den vitenskapelige sosialismen. To-hundre-år senere er deres livsverk av brennende dagsaktuell relevans. De var langt mer fremsynte enn de utallige akademikere som har fylt hele biblioteker med deres forsøkte motbevisninger av marxismen.

Finansmarkeder helt ute av kontroll; handelskrig som truer med å bryte ut i en tredje verdenskrig; ødeleggelsen av hele regioner av verden gjennom brutale nykoloniale kriger; sammenbruddet av demokratiet i det viktigste kapitalistlandet USA; en truende miljøkatastrofe; de helt unødvendige dødsfallene av hundretusener på grunn av koronaviruspandemien; et nivå av sosial ulikhet der 26 individer besitter like mye formue som den fattigste halvparten av verdens befolkning – alt dette bekrefter, som Marx og Engels skrev i Det kommunistiske manifest fra 1848: «Det moderne borgerlige samfunn er som trollmannen som ikke lenger er i stand til å kontrollere den underjordiske verdenens krefter, som han med sine trylleformularer har påkalt».

Marx og Engels begrenset seg ikke til å analysere kapitalismens motsetninger og forutsi dens fall. De var begge revolusjonære. Man kan ikke forstå deres teoretiske arbeid som adskilt fra deres politiske og revolusjonære aktivitet. Det som skilte dem fra alle tidligere sosialister, småborgerlige demokrater og andre kritikere av det politiske oppsettet, var innsikten at bare arbeiderklassens erobring av makten, den eneste «sanne revolusjonære klassen» i det borgerlige samfunn, kunne forhindre et tilbakefall til barbari, få avskaffet splittingen av samfunnet i klasser, og få lagt fundamentet for et enormt sprang fremover for menneskelig sivilisasjon og kultur.

Engels understreket dette punktet da i 1883 han talte ved sin venns grav, og sa:

For Marx var fremfor alt annet en revolusjonær. Hans reelle oppdrag i livet var å bidra, på den ene eller den andre måten, til å få omveltet kapitalistsamfunnet, og statsinstitusjonene som hadde frembrakt det, og å bidra til frigjøringen av det moderne proletariatet, som han var den første til å bevisstgjøre om dets egen posisjon og behov, som bevisst på betingelsene for dets egen frigjøring. Kamp var hans element. Og han kjempet med en lidenskap, en utholdenhet og en suksess som få kunne rivalisere. [1]

Det samme gjelder for Engels selv. I 1935, 40 år etter Engels’ død, tegnet Trotskij et portrett av ham i et strålende essay der han sammenlignet Engels med Karl Kautsky, som i mange år jobbet sammen med Engels i London, og som steg frem til å bli en av de ledende marxistiske teoretikerne i Den andre internasjonale, og i siste instans fremsto som en bitter motstander av Oktoberrevolusjonen.

Ifølge Trotskij så Engels allerede dengang i Kautsky «en wienersk småborgerlig, selvtilfreds, egoistisk og konservativ». Han hjalp Kautsky og Eduard Bernstein, som også tilbrakte noen tid i London, «å tilegne seg den marxiske metoden». Trotskij fortsatte: «Men han kunne ikke innpode i dem hverken revolusjonær vilje, eller evnen til å tenke frimodig. Elevene var og forble barn av en annen ånd... Gjennom hele sitt lange liv var Kautsky i stand til å omgå de konklusjonene som truet med å forstyrre hans mentale og fysiske fred. Han var ikke en revolusjonær, og dette var en uoverstigelig barriere som skilte ham fra Den røde general [Engels].» [2]

Engels’ bidrag til marxismen

Engels’ bidrag til utviklingen av marxismen blir ofte undervurdert. Selv innrømmet han, uten spor av misunnelse, at han i løpet av Marx’ levetid spilte andrefiolin. Men man må legge til at han mestret den oppgaven ikke mindre fantastisk enn Marx gjorde det å spille den første, og at deres samspill ga dem den gjensidige inspirasjonen til kontinuerlig å nå nye prestasjonshøyder.

Trotskij observerte at det ville være umulig å «finne en parallell forekomst av to menn med så sterke temperamenter og ideologisk uavhengighet som Marx og Engels, som forble gjennom hele livet så uløselig sammenbundet av utviklingen av deres ideer, deres sosiale aktiviteter og deres personlige vennskap». De to vennenes samarbeid var så omfattende «at det var umulig for noen som helst noen gang å kunne etablere skillelinja mellom deres verker. Uendelig viktigere enn det rent litterære samarbeidet var imidlertid det åndelige fellesskapet som eksisterte mellom dem, og som aldri ble brutt ... I anslagsvis fire tiår, i deres kontinuerlige kamp mot offisielt akseptert vitenskap og tradisjonell overtro, tjente Marx og Engels hverandre som erstatning for den offentlig opinion.» [3]

Engels leverte et vesentlig bidrag til deres felles verdenssyn, spesielt innen politisk økonomi og forståelsen av arbeiderklassens revolusjonære rolle. På grunn av hans familiebakgrunn og hans tretti-år-lange karriere i forretningslivet, og hans gjennomgående kunnskap om arbeiderbevegelsen i England, den tidens ledende industrimakt, hadde han førstehåndskunnskap om disse saksanliggendene. I tillegg hadde han en ensyklopedisk hukommelse – han mestret aktivt eller passivt mer en to dusin språk. Som Trotskij bemerket: «Hans kunnskap om filosofi, økonomi, historie, fysikk, filologi og militærvitenskap ville ha vært tilstrekkelig for et godt dusin av vanlige og ekstraordinære professorer.» [4]

Engels ble født som den eldste av en tekstilforretningsmanns ni barn, i Barmen, som i dag er et område av byen Wuppertal. Han gikk på gymnas, men ble av faren tvunget til å avbryte utdanningen det siste året, som ville at sønnen skulle begynne sin lærlingeutdanning i hans forretningsvirksomhet. Fra sommeren 1838 gjenopptok han i tre år sin utdanning i det kosmopolitiske Bremen, der også hans litterære karriere ble innledet. I den venstre-liberale avisa Telegraph für Deutschland publiserte Engels, under pseudonym, «Brev fra Wuppertal», der han holdt regnskap over den inngrodde pieteten i hjemstavnsregionen og i hans foreldres husstand, og han la for dagen den sosiale elendigheten industriarbeiderne konfronterte.

Kort før hans 21-årsdag dro Engels til Berlin for et år, offisielt for å fullføre sin militærtjeneste. Han fokuserte imidlertid på en intensiv studie av filosofi og kom i nær kontakt med Unghegelianerne. Han fortsatte sitt litterære arbeid. Blant flere publikasjoner skrev han for Rheinische Zeitung, som ble redigert av Karl Marx, men han hadde ingen personlig kontakt med Marx bortsett fra ett kort møte. Den unge Engels satte spor etter seg innen filosofifeltet. Han forårsaket en betydelig oppstand med to fremragende polemiske essayer, publisert anonymt, mot irrasjonalismen forfektet av Schelling, som hadde overtatt Hegels professorat ved Berlin Universitet.

På slutten av 1842 reiste Engels til Manchester for å arbeide for hans fars selskap. Han brukte sin tid der til å engasjere seg med klassisk politisk økonomi, han studerte arbeiderklassens betingelser og han kom i nær kontakt med den britiske arbeiderbevegelsen. Dette var også perioden da han forelsket seg i den irske arbeideren Mary Burns, som forble hans partner til hennes tidlige død i 1863.

Noen måneder før Engels ankomst hadde Chartist-bevegelsen nådd sitt høydepunkt. Med 70 000 medlemmer var den arbeiderklassens første politiske massebevegelse noe sted i verden. Chartistene hadde i en kampanje samlet inn 3,3 millioner underskrifter, som ble presentert for det britiske parlamentets House of Commons [Underhuset], der det ble oppfordret til allmenn stemmerett for alle menn over 21 år, og ei rekke sosiale reformer. Underhusets avvisning utløste en serie streiker som ble brutalt undertrykt. Engels utviklet et vennskap med den venstreorienterte Chartist-lederen Julian Harney, og skrev for hans avis Northern Star. Han hadde også kontakt med tilhengerne av Robert Owens utopiske sosialisme.

Deretter, tidlig i 1844, publiserte den 23-år-gamle Engels artikkelen Outlines of a Critique of National Economy [Omriss av en kritikk av nasjonaløkonomi], som gjorde inntrykk på Marx. Dette var det første forsøket på å basere sosialismens berettigelse på politisk økonomi istedenfor på etiske eller moralske postulater. Som Lenin senere skrev i en nekrolog over Engels undersøkte han i artikkelen «de prinsipielle fenomener i den moderne økonomiske orden fra et sosialistisk standpunkt, der han betraktet dem som nødvendige konsekvenser av privateiendommens styre». [5]

Ett år senere oppsummerte Engels sine observasjoner i boka The Condition of the Working Class in England [Arbeiderklassens betingelser i England], som Marx senere skulle trekke på i hans arbeid med Kapitalen. Han portretterte proletariatet ikke ganske enkelt som en lidende klasse, men heller som en kjempende klasse, som bæreren av den sosialistiske revolusjon.

Engels’ Outlines of a Critique of National Economy ble publisert i den første – og eneste – utgaven av Deutsch-Französische Jahrbücher, som Marx og Arnold Ruge satte sammen i Paris, etter å ha blitt tvunget på flukt fra den reaksjonære prøyssiske staten. I samme bind publiserte Marx artikkelen Critique of Hegels Philosophy of Right [Kritikk av Hegels rettsfilosofi], som var en milepæl i hans brudd med hegeliansk idealisme.

Samarbeidet mellom Marx og Engels

Det tette samarbeidet mellom Marx og Engels, som skulle vedvare til Marx’ død 39 år senere, begynte på dette punktet. På hans tur/retur-besøk fra Manchester møtte Engels Marx i Paris, for 10 dager med intensive diskusjoner som resulterte i enighet i alle vesentlige spørsmål. Resultatet av disse diskusjonene var The Holy Family: Critique of the Critical Critics [Den hellige familie: Kritikk av de kritiske kritikerne], et nådeløst oppgjør med Unghegelianerne, som tidlig i 1845 ble publisert som et fellesverk, under begges navn.

Unghegelianerne, som presenterte seg som utrolig revolusjonære, forfektet en kritikk som sto over alle klasser og partier, de avviste all praktisk aktivitet og så foraktelig på arbeiderklassen som en ukritisk masse. Både anarkismen og Frankfurt-skolens «kritiske teori» skulle senere basere seg på Unghegelianerne. Marx og Engels skrev hånlig at deres «krav om å endre bevissthet tilsvarer et krav om å tolke virkeligheten på en annen måte, dvs. å få gjenkjent den ved hjelp av en annen tolkning». [6]

Marx og Engels bemerket videre: «Til tross for deres angivelig verdensomveltende uttalelser er Unghegelianerne de mest standhaftige konservative.» De glemmer at de «på ingen måte bekjemper den virkelige eksisterende verden når de bare bekjemper denne verdens formuleringer».

Ovennevnte referering er hentet fra The German Ideology [Den tyske ideologi], et omfattende verk skrevet av Marx og Engels i Brüssel vinteren 1845 og 1846, hvor Engels da hadde funnet sammen med Marx. Boka videreførte kritikken av Unghegelianerne og utvidet den til å omfatte Ludwig Feuerbach. Feuerbach var den første til å kritisere Hegels objektive idealisme fra et materialistisk synspunkt, og utøvde dermed betydelig innflytelse på Marx og Engels. Men hans materialisme ekskluderte menneskelig praksis og forble derfor kontemplativ, passiv og ahistorisk.

I Den tyske ideologi utdypet Marx og Engels den materialistiske historieoppfatningen som deres senere mesterverk ble basert på. Denne oppfatningen av historien

baserer seg på vår evne til å redegjøre for den reelle produksjonsprosessen, med utgangpunkt i selve livets materielle produksjon, og på å forstå formen for samspill tilknyttet dette og skapt av denne produksjonsmåten (dvs. det sivile samfunn i dets forskjellige stadier), som grunnlag for all historie ... det å forklare alle de forskjellige teoretiske produktene og bevissthetsformene, religion, filosofi, etikk, osv. osv. og spore deres opprinnelser og vekst ut fra det grunnlaget ...

[Den materialistiske historieoppfatningen] forklarer ikke praksis ut fra ideen, men forklarer dannelsen av ideer fra materiell praksis; og følgelig kommer den til at alle bevissthetens former og produkter ikke kan oppløses av mental kritikk ... men bare av den praktisk omveltingen av de faktiske sosiale relasjonene som ga opphav til denne idealistiske humbugen; at ikke kritikk, men revolusjon er historiens drivkraft, også religionens, filosofiens og alle andre typer teoriers. [7]

En revolusjon finner sted når de «materielle elementene» er tilstrekkelig sterke – «nemlig på den ene siden de eksisterende produktivkreftene, og på den andre dannelsen av en revolusjonær masse, som ikke bare gjør opprør mot separate samfunnsbetingelser frem til det tidspunktet, men mot selve ‘livets produksjon’ til det tidspunktet, den ‘totale aktiviteten’ som den var basert på.» [7]

Marx og Engels lyktes ikke med å få publisert Den tyske ideologi, som først ble publisert i sin helhet i 1932. Men de hadde oppnådd deres viktigste formål: deres egne avklaringer. Arbeidet med Den tyske ideologi førte til det største politiske program noensinne forfattet, Kommunistpartiets manifest. Marx og Engels tilsluttet seg i 1847 League of the Just [De rettferdiges liga], der mange tyskere i eksil var aktive. Ligaen hadde invitert dem, og aksepterte på deres forespørsel å endre navn til Kommunist-ligaen. Marx og Engels fikk av Ligaen i oppdrag å skrive manifestet.

Det er en stor utfordring å skulle yte dette verket rettferdighet i noen få setninger, som vedvarer å imponere leseren i dag med dets klarhet, fremsynthet og dristighet. I manifestet skisserer Marx og Engels i noen få pennestrøk det kapitalistiske systemets dynamiske utvikling, som river ned alle regionale og nasjonale grenser, forverrer klassemotsetningene og i siste instans viser seg å være ute av stand til å kontrollere kreftene det har igangsatt. «Men ikke bare har borgerskapet smidd våpnene som fører til dets egen død; det har også frembrakt de menn som skal anvende disse våpnene – den moderne arbeiderklassen – proletarene,» skrev Marx og Engels.

Deretter følger et revolusjonært sosialistisk program, der de fundamentale karaktertrekkene har beholdt deres gyldighet frem til i dag. Den sentrale kraften og fremstøtet er arbeiderklassens politiske uavhengighet og dens internasjonale karakter. Manifestet inkluderer en skarp kritikk av alle tidligere former for sosialisme – den utopiske, den småborgerlige og den borgerlige – og definerte oppgavene for den demokratiske revolusjonen som var i ferd med å bryte ut. Det avsluttes med den berømte erklæringen: «Verdens arbeidere, forén dere!»

Revolusjonen i 1848

Det kommunistiske manifest ble publisert i London den 21. februar 1848. Tre dager senere styrtet et revolusjonært opprør i Frankrike monarkiet. Revolusjonen bredte seg i mars til Tyskland og deretter raskt over hele Europa. De tyske statenes føydalherskere ble tvunget til å abdisere i flokk og følge, eller de måtte akseptere parlamenter og konstitusjoner. I mai ble Nasjonalforsamlingen samlet i Paulskirche i Frankfurt, hvor den skulle gå hen til å utarbeide en konstitusjon for et samlet Tyskland.

Marx og Engels nølte ikke et øyeblikk med å delta i revolusjonen. Marx og Engels grunnla Neue Rheinische Zeitung (NRZ) i Köln, basert på tradisjonen fra Rheinische Zeitung som ble forbudt i 1843. Tre hundre og én utgave av avisa ble publisert fra 1. juni 1848 og til 19. mai 1849, og publikasjonen oppnådde et opplag på 6 000, som var betydelig på den tiden. Avisa anså seg som venstrefløyen i den demokratiske leiren, og så det å få skjøvet den borgerlige revolusjonen frem som sin oppgave og, som de hadde erklært i Det kommunistiske manifest, at det «bare vil være opptakten til en umiddelbart påfølgende proletarisk revolusjon».

Den mengden arbeid som ble utført av Marx og Engels for å få utgitt ei dagsavis med de primitive tekniske fasilitetene som den gang var tilgjengelige, er nesten umulig å forstå. Engels reiste over hele landet for å skaffe penger og registrere abonnenter, samtidig som han bidro med mange artikler. Som sjefredaktør var Marx redaksjonens drivkraft. Prosjektet konfronterte økonomiske problemer helt fra begynnelsen – særlig etter at Engels i den første utgaven bittert fordømte Nasjonalforsamlingens representanter i Paulskirche, som kranglet over deres dagsorden og insisterte på streng overholdelse av måltidpausene, samtidig som revolusjonære kjempere i det tilgrensende Wiesbaden ble skutt ned av prøyssiske kuler.

Men NRZ slappet ikke av i sin kritikk av de borgerlige liberalerne, som snart skulle forene seg med den føydale reaksjonen mot revolusjonen, og heller ikke av de småborgerlige demokratene. Engels oppsummerte senere erfaringene fra denne perioden i boka Revolution and Counter-Revolution in Germany [Revolusjon og kontrarevolusjon i Tyskland], som opprinnelig ble publisert som en serie i New York Daily Tribune. Til den dag i dag er dette fortsatt en av de beste beretningene om 1848-revolusjonen.

I boka meldte Engels en fordømmelse av Frankfurts Nasjonalforsamling, som det «demokratiske» tyske småborgerskapet siden har bekreftet: «Denne forsamlingen av gamle kvinner var, fra den første dagen av dens eksistens, mer skremt av den minste folkelige bevegelse enn den var av alle de tyske regjeringers reaksjonære konspirasjoner til sammen.» [8]

I mars 1850 oppsummerte Marx og Engels de politiske lærdommene fra 1848-revolusjonen i Sentralkomitéens rapport til Kommunistligaen, som skulle gå hen til å få en stor innvirkning på Trotskijs teori om permanent revolusjon. De insisterte på arbeiderklassens fullstendige politiske uavhengighet fra de småborgerlige demokratene:

De demokratiske småborgerne, som så langt fra å ville transformere hele samfunnet i de revolusjonære proletarenes interesse, bestreber seg bare på en endring i de sosiale betingelsene som vil gjøre det eksisterende samfunn så tålelig og behagelig som mulig for dem selv ... [arbeiderne må] bidra mest til deres [egen] endelige seier, ved å informere seg om deres egne klasseinteresser, ved så snart som mulig å innta deres uavhengige politiske posisjon, ved ikke å la seg villede av det demokratiske småborgerskapets hyklerske formuleringer, ikke ett minutt tvile på nødvendigheten av proletariatets uavhengig organiserte parti. Deres kamprop må bli: Den Permanente Revolusjon. [9]

London og Manchester

Etter at NRZ ble forbudt dro Marx og hans familie til London i eksil. Engels tilsluttet seg revolusjonære styrker i Baden som sloss mot den fremrykkende prøyssiske hæren. Som en adjutant for August Willich, som senere skulle tjene som general på unionstyrkens side i Den amerikanske borgerkrigen, deltok han i tre slag. Han reiste deretter gjennom Sveits og Italia, og dro også til London.

Det første tiåret av eksil ble dominert av seriøse økonomiske vanskeligheter. Marx og Engels var ikke beredt til å slutte deres fred med demokratene som hadde forrådt revolusjonen, og ble feiret som helter i deres eksil i London. Engels vendte tilbake til sin jobb som kontorist i hans fars Manchester-fabrikk for å finansiere sitt eget levebrød og for å kunne støtte Marx, hvilket tillot Marx å konsentrere seg om arbeidet med Kapitalen. Engels’ lønning var innledningsvis beskjeden, men senere fikk han en andel i firmaet. I 1870 var han i stand til å selge sin andel til en pris som sikret hans økonomiske situasjon, og gjorde det mulig for ham å støtte Marx’ familie. Selv etter Marx’ død fortsatte Engels å støtte hans døtre, som arvet en vesentlig del av hans formue.

Marx og Engels bodde i nesten 20 år i forskjellige byer. Men de opprettholdt en nesten daglig utveksling av ideer per brev, der de fortsatte deres intensive teoretiske og politiske samarbeid. Marx utarbeidet sitt hovedverk Kapitalen i nært samarbeid med Engels, som han ofte ba om råd på grunn av hans ekspertkunnskap. Uten det grenseløse vennskapet og støtten fra sin venn hadde Marx aldri klart å fullføre det verdenshistoriske verket.

Første bind av Kapitalen ble publisert i 1867. Andre og tredje bind var ufullstendige da Marx døde i 1883. Engels påtok seg ansvaret for at de ble fullført og publisert. Trotskij beskrev hvor nitidig og ansvarsbevisst han gjennomførte dette arbeidet:

Engels dekrypterte, polerte, transkriberte, korrigerte og kommenterte, ikke bare det andre og tredje bindet av Das Kapital, men han opprettholdt en årvåkent falkeblikk til forsvar for Marx’ minne mot fiendtlige angrep. [10]

Marx og Engels førte også en intensiv og til tider kontroversiell diskusjon om de verdenspolitiske begivenhetene i deres samtid – Den amerikanske borgerkrigen, Krim-krigen, det polske opprøret i 1863 og mange andre utviklingstrekk. De skrev om disse anliggendene i internasjonale publikasjoner. Engels avlastet fra tid til annen Marx for arbeidet, der han skrev artikler som så ble publisert i Marx’ navn.

De ble politisk aktive igjen så snart omstendighetene tillot det. Etter en reaksjonsperiode på 1850-tallet vokste arbeiderbevegelsen sterkt fra begynnelsen av 1860-tallet. I 1864 ble Den første internasjonale grunnlagt – International Workingmen’s Association – med Marx som den ledende ånd. Det var det første forsøket på å bygge arbeiderbevegelsen ut fra et forent, sosialistisk perspektiv, og det la beslag på en vesentlig del av Marx’ tid.

Til tross for all den tiden som hans profesjonelle, journalistiske og politiske aktiviteter i Manchester krevde, fant Engels tid til å videreføre sin utdannelse. Han utvidet og utdypet sine kunnskaper i språk. Han fremsto som en militærforsker som høstet respekt i borgerlige kretser, hvilket sikret ham kallenavnet «General», og han fulgte nøye med i det siste av utviklingen innen naturvitenskapene.

Engels’ rolle etter Marx’ død.

Karl Marx døde den 14. mars 1883. Engels overlevde ham i 12 år. I løpet av denne tiden fullførte han ikke bare det andre og tredje bind av Kapitalen, men bidro også avgjørende og kreativt til den videre utviklingen av marxismen, og han spilte en ledende rolle i utviklingen av den internasjonale sosialistiske arbeiderbevegelsen, som vokste raskt.

Allerede på 1870-tallet, da Marx’ kreative evner ble vesentlig hemmet på grunn av tiltakende dårlig helse, vokste Engels’ bidrag til deres fellesarbeid på de teoretiske, politiske og organisatoriske frontene. Der Marx spilte «første fiolin» i arbeidet med det historiske materialistiske verdensperspektivet, overtok Engels denne rollen i byggingen av nye massepartier av arbeiderklassen, som medførte nye utfordringer.

Etter at han var tilbake fra Manchester ble Engels raskt medlem av sentralrådet [General Council] for International Workingmen’s Association. Han var den korresponderende sekretæren for Belgia, Italia og Spania. Engels og Marx, som begge snakket russisk, fokuserte også på Russland.

International Workingmen’s Association ble kastet ut i en krise etter den tysk-franske krigen og Paris-kommunens nederlag i 1871, og ble til slutt oppløst. Men den sosialistiske arbeiderbevegelsen begynte snart å vokse raskt igjen. Den 14. august 1889, på 100-årsjubiléet for Den franske revolusjonen, ble Den andre internasjonale grunnlagt i Paris, på Engels’ initiativ. Rundt 300 partier og organisasjoner fra 20 land var representert. Engels var i særlig nær kontakt med lederne av Det tyske sosialdemokratiet, som regelmessig søkte hans råd.

Karl Kautsky beskrev den fremtredende rollen som Marx og Engels spilte i Den første internasjonale, og Engels i Den andre internasjonale:

Det var ikke til å undres over at alle lands intelligente sosialistiske elementer søkte råd hos de to veteranene i London, når de befant seg i en kritisk situasjon. Og de ble aldri skuffet. De uttalte deres overbevisninger fritt og ærlig og uten omsvøp, men også uten å være påtrengende. Ingen proletar, ingen som proletariatets anliggender var seriøse for, gikk forgjeves til disse to. At de var rådgivere for hele det stridende proletariatet i Europa og Amerika bærer brosjyrer, utallige artikler og talløse brev på mange forskjellige språk, bevis for. [11]

Det utrolige volumet av korrespondanse som Engels opprettholdt kan måles av Marx Engels Gesamtausgabe, en komplett utgave av deres verk, som fremdeles er under utvikling. Marx’ og Engels’ fullstendige korrespondanse fyller 35 bind, som hvert er på mellom 1 300 og 1 500 sider, der bare 13 av dem hittil har kommet på trykk. Korrespondansen etter Marx’ død, som Engels opprettholdt selv, omfatter alene 10 bind.

Samtidig med det internasjonale politiske arbeidet, forvaltningen av Marx’ litterære arv og fullføringen av de to siste bindene av Kapitalen – som hver i sær ville ha krevd flere personers arbeid – forfattet Engels en rekke viktige verk som sikret marxismens triumf som det teoretiske og politiske grunnlaget for verdens sosialistbevegelse. De ble trykt i store antall, oversatt til mange språk, og gjorde marxismen tilgjengelig for hundretusener av arbeidere over hele verden.

Engels’ mesterlige språkkunnskaper, hans evne til å presentere komplekst materiale på en lett forståelig måte, hans leksikale kunnskaper og hans humor, som lyste gjennom selv i forbindelse med de mest alvorlige temaene, gjør lesingen av hans verk til en glede den dag i dag. Dette gjelder ikke bare de marxistiske klassikerne, men også hans dagaktuelle artikler og bidrag. I disse demonstrerte han en slik grad av politisk skarphet og fremsynthet som, bortsett fra Marx, kanskje bare Leo Trotskij var i besittelse av.

For eksempel, i desember 1887 da den kapitalistiske økonomien tilsynelatende var i en ustoppelig oppadgående utviklingsbanem og de første reformistiske illusjonene gjorde seg gjeldende innen sosialdemokratiet, spådde Engels med bemerkelsesverdig presisjon utbruddet av en verdenskrig. I forordet til en antimilitaristisk pamflett advarte han:

For Prøyssen-Tyskland er ingen krig lenger mulig annet enn en verdenskrig, og faktisk en verdenskrig med av grad og vold som hittil ikke har vært drømt om. Åtte til ti millioner soldater vil massakrere hverandre, og på den måten fortære hele Europa til de har etterlatt kontinentet naknere enn noen gresshoppesverm noensinne har gjort. Trettiårskrigens ødeleggelser komprimert til tre eller fire år, og spredt over hele kontinentet; hungersnød, pest, både hærenes og massen av befolkningens generelle demoralisering produsert av akutt nød; håpløs forvirring av vårt kunstige maskineri innen handel, industri og kredittvesen, som ender med generell bankerott; sammenbrudd av de gamle statene og deres tradisjonelle statsvisdom i en slik grad at dusiner av kongekroner vil rulle på fortauene, med ingen til å plukke dem opp; absolutt umulig å forutse hvordan det hele vil ende, og hvem som vil komme ut av striden som seierherre; bare ett resultat er absolutt sikkert: generell utmattelse og etableringen av vilkår for arbeiderklassens ultimate seier. [12]

Bare disse strofene gjør det klart hvor absurd påstanden er at Engels ble forvandlet til en reformist på slutten av sitt liv, konfrontert med Sosialdemokratenes organisatoriske suksesser.

Mens Marx enda var i live – og i nært samarbeid med ham – publiserte Engels ei rekke fundamentale teoretiske skrifter. De presenterte ikke bare det felles utarbeidede verdenssynet, på en systematisk og koherent måte, men de videreutviklet det også. Engels’ omfattende kunnskapsbredde, spesielt om naturvitenskapene, som gjorde store fremskritt i løpet av 1800-tallet, spilte en avgjørende rolle. I likhet med Lenin etter ham forsto Engels at materialistisk filosofi ikke kan forsvares og videreutvikles dersom den ikke hele tiden tar i betraktning de siste fremskritt innen naturvitenskapen.

Herr Eugen Dühring’s Revolution in Science [Herr Eugen Dürings revolusjon i vitenskapen], ble publisert i 1877 og 1878, opprinnelig som en serie artikler i Det tyske sosialdemokratiske partiets sentralorgan Vorwärts. Anti-Dühring utviklet seg snart til en omfattende utdyping av marxistiske standpunkt innen filosofi, naturvitenskap og samfunnsvitenskap, selv om det først ble oppfattet som en polemikk mot Eugen Dühring, den teoretiske sjarlatanen og påfølgende grunnleggeren av rasistisk antisemittisme. Hans kunngjøring av et «system» av ultimate sannheter skapte stor forvirring i SPD. Engels skrev: «Min negative kritikk ble positiv, polemikken ble forvandlet til en mer eller mindre sammenhengende redegjørelse for den dialektiske metode, og for det kommunistiske verdenssynet som Marx og jeg selv kjempet for – en redegjørelse som dekker et ganske omfattende utvalg av emner.» [13]

Anti-Dühring, som presenterer alle synspunktene om naturens dialektikk, og de om historisk og dialektisk materialisme som Engels skulle utdype i fremtidige verk, fremsto i det tetteste samarbeid med Marx. «Jeg leste hele manuskriptet for ham før det ble trykt, og det tiende kapittelet i delen om økonomi («Fra Kritische Geschichte») ble skrevet av Marx,» bemerket Engels. [14] Påfølgende beskyldninger om at Anti-Dühring representerte en «positivistisk» vulgarisering av Marx’ synspunkter blir dermed som tryllet frem av løse lufta.

På bakgrunn av Anti-Dühring publiserte Engels Socialism: Utopian and Scientific [Sosialisme: Utopisk og Vitenskapelig], som er en introduksjon til sosialisme der Marx skrev forordet. Dette verket ble utgitt i utallige utgaver på et stort antall språk.

Nøkkelkapitler i Dialectics of Nature [Naturens dialektikk], et verk som forble ufullstendig og først publisert etter Engels’ død, var også allerede utviklet i løpet av 1870-årene. Engels demonstrerte i detalj at dialektikken ikke er begrenset til tankeverdenen. Han skrev at naturen er «beviset på dialektikk», som «forstår ting og deres fremstillinger, ideer, i deres vesentlige sammenhenger, sammenkoblinger, bevegelser, opprinnelser og opphør». Han fortsatte: «Moderne naturvitenskap har besørget dette beviset, med et veldig rikt bevismateriale som vokser daglig, og har dermed vist at naturen, i siste instans, opererer dialektisk og ikke metafysisk.» [15]

Etter Marx’ død publiserte Engels en serie viktige verk som teoretisk utdypet deres felles verdenssyn. Origins of the Family, Private Property, and the State [Familiens opprinnelse, privateiendom, og staten], som benyttet ny forskning for å spore rollen spilt av staten, eiendom og familie i tidligere kulturelle faser, og dermed relativiserte dem historisk, ble utgitt i 1884. Verket hadde stor innflytelse på Lenins Staten og revolusjonen, som han skrev på terskelen til Oktoberrevolusjonen.

Ludwig Feuerbach and the End of Classical German Philosophy (1888) [Ludwig Feuerbach og slutten for klassisk tysk filosofi] er en genial oppsummering av filosofiens historie, som med dens inndeling av filosofene i to store leirer – idealister, «de med hang til å hevde åndens forrang for naturen, og som derfor, i siste instans, antok verdensskaping i en eller annen form,» og materialistene,«som betraktet naturen som primær» – besørger den dag i dag nøkkelen til forståelsen og kategoriseringen av de forskjellige filosofiske skolene.

I parallell med disse grunnleggende teoretiske verkene forfattet Engels ei rekke verk om den marxistiske bevegelsens historie (Marx og Neue Rheinische Zeitung, Om Kommunistligaens historie), biografiske skisser (om dikteren Georg Weerth og arbeiderlederen Johann Philipp Becker), viktige forord til nye utgaver av marxistiske skrifter, og uttalelser om samtidens politiske saksanliggender.

Engels døde i London den 5. august 1895, 74 år gammel.

Forsøket på å spille Engels opp mot Marx

I en lang periode ble det tatt for gitt at Marx og Engels, i Marx’ datter Eleanors formulering, var «så nært knyttet at de ikke kan skilles fra hverandre». Men i løpet av de siste seks tiårene har det utviklet seg en regelrett konkurranse innen akademiske kretser for å få skilt de to.

Felles for alle disse bestrebelsene er beskyldningen om at Engels er skyldig i en «positivistisk vulgarisering» av Marx. Det ble hevdet at Engels gjennom hans identifisering av marxisme med materialisme, vendte seg mot den filosofiske humanismen Marx hadde lagt til grunn i hans tidlige skrifter. Dessuten at mens dialektikken for Marx bare var manifest i samspillet mellom sosial praksis og menneskelig tanke, forankret Engels dialektikken i materie og natur.

Disse påstandene kan lett tilbakevises. Marx’ og Engels’ livslange samarbeid, så vel som det faktum at Engels utviklet sin forståelse av naturens og materialismens dialektikk, som vi har vist, i nær konsultasjon med Marx, motbeviser dem. Engels’ motstandere er imidlertid ikke opptatt av historiske fakta. Angrepet på Engels og materialisme er et forsøk på å skille «marxismen» fra arbeiderklassen og byggingen av et revolusjonært parti for å få omveltet kapitalismen.

Georg Lukacs og Karl Korsch forfektet slike standpunkter allerede på 1920-tallet. Frankfurt-skolen presset dem så til det ytterste. I deres hovedverk Dialectic of Enlightenment [Opplysningens dialektikk], utgitt etter den andre verdenskrigen, avviste Max Horkheimer og Theodor Adorno eksplisitt den historisk-materialistiske forståelsen av samfunnet, og med det, arbeiderklassens revolusjonære rolle.

De hevdet at utviklingen av produktivkreftene ikke initierer en epoke av sosial revolusjon, eller danner grunnlaget for en høyere, sosialistisk samfunnsform. Snarere fører det til massenes nedlulling, en kulturell tilbakegang, og til slutt til samfunnets tilbakefall til barbari.

De skrev: «Den uimotståelige fremgangens forbannelse er en uimotståelig regresjon... Arbeidernes maktesløshet er ikke bare herskernes felle, men industrisamfunnets logiske konsekvens...» [16]

Som David North skrev: «Frankfurt-skolen forsøkte å konvertere marxismen fra et teoretisk og politisk våpen for proletarisk klassekamp, hvilket Horkheimer, Adorno og Marcuse avviste, til en sosialt amorf form for kulturell kritikk, der seksjoner av middelklassen fant utrykk for deres politiske pessimisme, sosiale fremmedgjøring, og personlige og psykologiske frustrasjoner.» [17]

I løpet av 1960-tallet, da arbeiderklassen og ungdommen over hele verden ble radikalisert, ble angrepene på Engels intensivert. I 1961 ga George Lichtheim ut den innflytelsesrike boka Marxism: An Historical and Critical Study [Marxisme: En historisk og kritisk studie]. Den portretterte Engels som en endimensjonal determinist og positivist, mens Marx i hans skrifter fra 1843 til 1848 hadde utviklet en «kompleks dialektikk av eksistens og essens, realitet og ‘fremmedgjøring.’» [18]

Ett år senere ble boka The Concept of Nature in the Teaching of Marx [Oppfatningen av natur i Marx’ lære] utgitt av Alfred Schmidt, en elev av Adorno og Jürgen Habermas, som foreslo lignende teser. Disse antimarxistiske polemikkene spilte en vesentlig rolle i å få skilt ungdommens protestbevegelser fra arbeiderklassen. I løpet av de påfølgende årene fikk disse posisjonene overtaket innen «venstreorienterte» akademiske kretser, og ble kombinert med post-modernismens reaksjonære og irrasjonelle forestillinger.

Lichtheim hevdet at ei direkte linje førte fra Engels gjennom Kautsky, Plekhanov og Lenin til Sovjetunionens stalinistiske diktatur. De hadde alle, uavhengig av forskjeller, en «felles tro på ‘dialektisk materialisme’ som en universell ‘vitenskap,’» som «ble hjørnesteinen i den sovjetiske marxistiske strukturen.» [19]

Dette argumentets absurditet er åpenbar. For det første var det stalinistiske diktaturet ikke basert på marxisme, men på undertrykking og drap av titusenvis av revolusjonære marxister, som kulminerte i Den store terroren i 1937 og 1938. For det andre, den trotskistiske Venstreopposisjonens marxister var de eneste som korrekt vurderte stalinismen fra begynnelsen av 1923, og forutså dens utvikling. For det tredje, stalinismen levde en rent parasittisk eksistens i det ideologiske feltet, som også på det økonomiske feltet.

Som Trotskij gjentatte ganger understreket var det stalinistiske byråkratiet ikke en klasse. Det tilrante seg makten i arbeiderstaten og levde av eiendomsrelasjonene som ble opprettet av Oktoberrevolusjonen. Det samme var tilfellet for marxistisk ideologi. Det faktum at styrerne reiste statuer av Marx og Engels, oppkalte gater og byer etter dem, publiserte deres bøker og erklærte «diamat» som et obligatorisk skolefag, betydde ikke at de baserte seg på marxisme. Det viser bare at selv den mest revolusjonære teori kan bli pervertert når et autoritært statsapparat står bak det. Enhver som våget å kritisere det stalinistiske regimet på grunnlag av Marx’ og Engels’ skrifter ble forfulgt av det hemmelige politiet og statsaktoratet, og havnet i fengsel, i en arbeidsleir eller foran en eksekusjonspeletong.

Angrepene på Engels og historisk materialisme fortsatte etter oppløsingen av Sovjetunionen. David North har i sitt essay «Hegel, Marx, Engels, and the origins of Marxism» [Hegel, Marx, Engels, og marxismens kilder], presentert en detaljert tilbakevisning av filosofiprofessor Tom Rockmore, som med boka Marx after Marxism i 2002 forsøkte å gjenopplive angrepene på Engels. North skrev:

Det Rockmore tar til orde for – en Marx uten historisk materialisme, uten Engels, uten marxisme – viser seg til slutt å være en Marx uten sosialistisk revolusjon, en «Marx» som ikke bare står på hodet, men også er pålagt håndjern og er kneblet. [20]

Engels’ personlighet

Man kan ikke konkludere et retrospektiv om Friedrich Engels uten å undersøke hans ekstraordinære menneskelige egenskaper. Hva angår personlig integritet, mot og streben etter menneskelig frigjøring, er han blant de mest edle personer i verdenshistorien. Det er utallige av hans samtidige som bevitner hans elskverdighet, hans sjarm, hans uforgjengelige optimisme, hans kjærlighet til livet og hans ubrytelige lojalitet mot sin venn Marx. Noe av det beste kom fra Leo Trotskijs penn:

Engels’ relasjon til mennesker var fremmed for all sentimentalisme eller illusjoner, og var totalt gjennomsyret av en gjennomtrengende enkelhet, og derfor, dyp menneskelig. I hans selskap rundt kveldsbordet, der representanter for forskjellige land og kontinenter samlet seg, forsvant alle kontraster som ved magi, mellom den polerte radikale hertuginne Schack og den slett ikke polerte russiske nihilisten Vera Zasulitsj. Vertens rike personlighet manifesterte seg i denne lykkelige kapasiteten å kunne heve seg selv og andre over alt sekundært og overfladisk, uten i det aller minste å vike hverken fra sine synspunkter eller engang sine vaner. [21]

Og likevel, ifølge Trotskij, var ingenting menneskelig fremmed for Engels:

Denne pliktoppfyllende mannen, med dype tilknytninger, hadde den aller minste likhet med en asket. Han elsket naturen og kunsten i alle dens former, han elsket selskap med intelligente og lystige mennesker, tilstedeværelsen av kvinner, med vitser, latter, gode middager, god vin og god tobakk. Noen ganger var han heller ikke motvillig til mage-latteren fra en Rabelais, som snart nok lette etter sin inspirasjon lavere enn navlen. [21]

Wilhelm Liebknecht, en veteran fra 1848-revolusjonen, som sluttet seg til Kommunistligaen og grunnla det tyske Sosialdemokratiet sammen med August Bebel, og i mange år arbeidet tett med Marx og Engels i England, sa ved Engels’ grav:

Han var en fantastisk mangefasettert og samtidig fullstendig fattet personlighet, en personlighet i de store og små ting – i stand til det største, som heller aldri forsømmte det minste. Uselvisk, han underordnet seg alltid saken, inntil Marx’ død og til-og-med deretter ofret han sin person for hans store venn, han førte alltid et liv av plikt, og satte alltid de høyeste standarder for seg selv ... Ingenting menneskelig var ham fremmed, han oppfylte alltid og overalt sine forpliktelser, og var øm og verdig – verdig selv i de mest seriøse kamper. [22]

To hundre år etter Engels’ fødsel er hans teoretiske og politiske arv mer relevant enn noen gang før. Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), som har forsvart og utviklet denne arven, er i ferd med å bli et tiltrekningspunkt for alle som søker et revolusjonært sosialistisk alternativ til bankerott kapitalisme.

Fotnoter:

[1] Karl Marx & Frederick Engels, Collected Works [MECW], “Karl Marx’s Funeral,” Bind 24, s. 468.

[2] Leon Trotsky on Engels and Kautsky, Mehring Books, 2020, s. 13 til 18.

[3] Ibid., s. 9 og 10.

[4] Ibid., s. 8.

[5] Vladimir Lenin, Collected Works, “Frederick Engels”, Bind 2, s. 24.

[6] MECW, “The German Ideology,” Bind 5, s. 30.

[7] Ibid., s. 53 og 54.

[8] MECW, “Revolution and Counter-Revolution in Germany,” Bind 11, s. 40.

[9] MECW, “Address of the Central Authority to the League,” Bind 10, s. 280, 287.

[10] Leon Trotsky on Engels and Kautsky, Mehring Books, 2020, s. 11 til 12.

[11] Karl Kautsky, „Friedrich Engels. Zu seinem siebzigsten Geburtstag“. I: Die Neue Zeit, 9. årg., 1. Bind, 1890/1891 [Karl Kautsky, “Friedrich Engels. On His Seventieth Birthday.” I: Die Neue Zeit (Nye Tider), Ninende år, Første bind, 1890/1891].

[12] MECW, “Introduction [To Sigismund Borkheim’s Pamphlet, In Memory of the German Blood-and-Thunder Patriots. 1806–1807], Bind 26, s. 451.

[13] MECW, Anti-Dühring, Forord fra 1885, Bind 25, s. 8.

[14] Ibid., s. 9.

[15] MECW, Socialism: Utopian and Scientific, Bind 24, s. 301.

[16] Max Horkheimer & Theodor Adorno, Dialectic of Enlightenment, Stanford University Press, 2002, s. 28.

[17] David North, The Frankfurt School, Postmodernism and the Politics of the Pseudo-Left. A Marxist Critique, Mehring Books, 2016, s. 134.

[18] George Lichtheim, Marxism: An Historical and Critical Study, New York, 1961, s. 58 og 59.

[19] Ibid., s. 234 og 235.

[20] David North, “It was all Engels’ Fault: A Review of Tom Rockmore’s Marx After Marxism,” i: David North, The Russian Revolution and the Unfinished Twentieth Century, Mehring Books, 2014, s. 360.

[21] Leon Trotsky on Engels and Kautsky, Mehring Books, 2020, s. 9.

[22] Wilhelm Liebknecht, „Zum Tod von Friedrich Engels“, 10. August 1895 (online) [Wilhelm Liebknecht, “On the Death of Friedrich Engels,” 10. august 1895].