Robert Fisk var det sjeldne fenomenet, en journalist som rapporterte sannferdig og virkelig veldig modig om Midtøsten gjennom flere tiår. Han døde den 30. oktober på et sykehus i Dublin, 74 år gammel, etter et hjerneslag.
I 2005 beskrev New York Times ham som «trolig den mest berømte utenrikskorrespondenten i Storbritannia».
Den britiske journalisten, som bodde i Beirut under Libanons borgerkrig og lenge etterpå, snakket flytende arabisk. Hans arbeid strakte seg over nesten fem tiår og inkluderte nyhetsartikler, kommentarer og analyser, den tredelte serien Fra Beirut til Bosnia (1993) for Discovery Channel, og flere bøker, der de mest bemerkelsesverdige er Pity the nation: Lebanon atwar (1990) og The great war for civilisation: The conquest of the Middle East (2005).
Han var en av de mest fremragende journalistene av sin æra, og ble tildelt mange priser for sitt arbeid, deriblant Orwell-prisen for journalistikk, Martha Gellhorn-prisen for journalistikk, Amnesty International UK Press Awards i 1998 og i 2000, og en rekke British Press Awards i kategoriene årets internasjonale reporter og årets utenriksreporter. Han fullførte en doktorgradsavhandling om Irlands nøytralitet og relasjoner til Storbritannia under den andre verdenskrig, ved Trinity College Dublin, og han ble tildelt Trinity College Dublin Historical Society-prisens gullmedalje i 2009, samt mange æresgrader fra universiteter over hele verden. Mer nylig trakk hans samtaler om Midtøsten store publikum rundt om i verden.
Han ble født i Maidstone i England og var det eneste barnet til William Fisk, en lokal embetsfunksjonær som hadde tjent som ung mann i slaget ved Somme under den første verdenskrigen, der han førte dagbok om krigens grufullheter. Til tross for hans mange uenigheter med faren, en høyreorientert, kirkegjenger og disiplinær som han kom på kant med, forklarte Robert at hans fars straff for ikke å adlyde en ordre om å henrette en annen soldat hadde dypt påvirket ham. Han sa: «Min fars nekting å drepe en annen mann var det eneste han gjorde i sitt liv som jeg også ville ha gjort.» Han bestemte seg for å bli journalist i en alder av 12 år, etter å ha sett Alfred Hitchcock-filmen Foreign Correspondent fra 1940.
Etter å ha jobbet for flere lokalaviser, ble han ansatt i Sunday Express og deretter Times of London, og dekket «the Troubles» i Nord-Irland, Portugal, og deretter Libanons borgerkrig, medregnet den israelske invasjonen og okkupasjonen av Libanon i 1982, og massakren av palestinerne i Beirut-flyktningeleirene Sabra og Shatila, Den iranske revolusjonen, den sovjetiske intervensjonen inn i Afghanistan, og krigen mellom Iran og Irak.
Mens «Fleet Street» bestandig var konservativ, var det likevel et visst rom for annerledes, avvikende arbeid og et visst spekter av synspunkter, som vist av arbeidet til teamet bak Insight i Sunday Times på 1960- og 1970-tallet. Men etter Rupert Murdochs overtakelsen av Times i 1981, med Margaret Thatchers bakking, ble journalistikken endret.
Murdoch, som motsattte seg gravejournalistikk – med dens faktakontroll og månedvis av intervjuer – dreide Times til å bli ei nakent pro-Tory, pro-Israel avis strippet av all redaksjonell uavhengighet, og dét førte til økende konflikter med Fisk. Murdochs overgang til produksjon ved Wapping, og en fagforeningsknusingoperasjon i 1986 der hans journalister krysset streikevaktenes linjer, ble en konflikt som Murdoch vant, i stor grad takket være elektrikerforbundet EETPUs streikebryteraksjon mot oppsagte trykkeriarbeidere. Men det resulterte også i en eksodus av journalister til den nyetablerte avisa Independent. Fisk ble i 1989 med i Independent, etter at en av hans historier ble dolket. Der dekket han den første Gulfkrigen, borgerkrigen i Algerie, de kommunalistiske konfliktene som etterfulgte oppløsingen av Jugoslavia, NATO-angrepet på Serbia i 1999, de USA-ledede invasjonene og okkupasjonene av Afghanistan og Irak, så vel som proxy-krigen i Syria.
Fisk var en av en forsvinnende type journalister – sammen med John Pilger, Seymour Hersh og, fra en betraktelig annen bakgrunn, Julian Assange – som har våget å stille spørsmål ved regjeringers offisielle narrativer og publisere hva de avdekket. For å forklare sin tilnærming til journalistikk siterte han en israelsk journalist som hadde fortalt ham at journalisters rolle var å «overvåke maktsentrene». Fisk sa: «Jeg tror det er den beste definisjonen av jobben jeg noen gang har hørt. Spesielt når regjeringer og politikere tar oss til krig, når de har bestemt at de vil drepe og andre skal dø.»
Der han i 2006 snakket på BBC Radio 4s Desert Island Discs, forklarte han at det han hadde vært vitne til i løpet av hans år der han dekket konflikter og kriger, med alle deres uhyrligheter, grusomheter og umenneskelighet – han kalte det krigens pornografi – gjorde ham sint. Han hatet vold. Det gjorde ham fast bestemt på å rapportere «historie mens det skjer», så ingen kunne si «vi visste ikke, ingen fortalte oss».
Han snakket om et av sine første oppdrag, da han i en alder av 25 år ble sendt for å dekke the Troubles [Vanskelighetene] i Nord-Irland. Han ble slått av hvor fattig Belfast var og av den britiske hærens brutalitet. Han kunne ikke tro de døde kroppene han så for første gang, og at ingen av dem kom på fjernsynsskjermen eller i avisene.
I 2019-dokumentaren om hans arbeid, This Is Not a Movie, sa Fisk: «Du kan ikke komme i nærheten av sannheten, uten å være der.» Han avviste det han kalte «hotelljournalistikk» – krigsreporteres journalistikk, som der de er innlemmet med de amerikanske eller britiske væpnede styrkene lever i deres bevoktede rom og opererer ved hjelp av mobiltelefoner og lokale korrespondenter som risikerer liv og lemmer for å gjennomføre intervjuer på deres vegne. I henhold til Pentagons regler var det forbudt for innlemmede korrespondenter å rapportere informasjon som kunne undergrave eller kompromittere USAs offensiv i Irak, medregnet rapporter om militære og sivile tap. Journalister måtte ikke bare godta dette, men ble også sugd inn i livet med troppene, som endret deres perspektiv på krigen.
Fisk var ikke en sosialist. Han skrev som en liberal tilhenger av arabisk nasjonalisme og antiimperialisme. Han brydde seg lidenskapelig om det tjuende århundres store historiske erfaringer. Dypt gjennomsyret av en fornemmelse av de historiske prosessene som formet begivenhetene han var vitne til mente han at enhver reporter burde ha ei historiebok i baklomma.
Da han i 2005 talte ved University of Sydney, på et besøk i Australia for å holde Edward Said Memorial Lecture, sa han: «I 1992 var jeg i Sarajevo, og en gang, med serbiske granater som plystret over hodet på meg, sto jeg på selve broleggingsteinen der Gavrilo Princip sto da han skjøt det fatale skuddet som sendte far til skyttegravene i den første verdenskrigen. Det var som om historien var et gigantisk ekkokammer ...»
Fisk var veldig klar over imperialistmaktenes rolle i å bestemme hendelsesforløpet i Midtøsten og internasjonalt. Han sa til sitt publikum: «Etter de alliertes seier i 1918 delte seierherrene sine tidligere fienders territorier. Og i løpet av bare 17 måneder skapte de grensene for Nord-Irland, rundt Jugoslavia og i det meste av Midtøsten. Jeg har tilbrakt hele min karriere i Belfast og Sarajevo og Beirut og Bagdad, og sett befolkningene innenfor disse grensene brenne.»
Der han vendte tilbake til nåtiden, sa han: «Amerika invaderte Irak, ikke for Saddam Husseins mytiske «masseødeleggelsesvåpen», som for lenge siden hadde blitt destruert, men for å endre Midtøstens kart, akkurat som min fars generasjon hadde gjort, mer enn 80 år tidligere.» Krigen stammet ikke bare fra ønsket om å dominere oljeforsyninger, men fra et «instinktivt behov for å projisere makt av en massiv skala» fra Washingtons side. Det hele ble støttet av ukritiske hovedstrømsmedier.
I mai 2010 holdt han hovedtalen under det femte årlige Al Jazeera Forum, og bemerket at New York Times, anfører i heiagjengen for 2003-krigen mot Irak, igjen slo på krigstrommene, med påstander om at Iran arbeidet med masseødeleggelsesvåpen. Han la til: «Og etter krigen, dersom det blir krig, mer selvfordømmelse, utvilsomt, dersom det ikke er noen atomvåpenprosjekter.»
Nesten hver en nekrolog har nedverdiget Fisk, som en «anerkjent» men «kontroversiell» journalist, og med det har de sagt like mye om forfatterne selv som deres subjekt, som ikke trakk seg fra å «snakke sannhet til makten».
Mye av «kontroversen» rundt Fisk stammet fra hans forsøk på å plassere terroristangrepene den 11. september mot World Trade Center i New York og Pentagon i Washington, innenfor rammen av de ondartede USA-ledede krigshandlingene i Midtøsten. Han erkjente fullt og helt angrepenes uhyrlige og kriminelle karakter, og sa: «9/11 var en forbrytelse mot menneskeheten», men han la også til: «Jeg er aktivt imot den brutale, kyniske, lyvende ‘sivilisasjonskrigen’ som han [president George W. Bush] så bedragersk har begynt i vårt navn, og som nå har kostet like mange liv som World Trade Center-massedrapet.»
Ulikt de fleste av hans jevnaldrende var Fisk en frittalende kritiker av de amerikanske og britiske krigene mot Afghanistan og Irak som etterfulgte 9/11, og beskyldte amerikanske og britiske styrker for krigsforbrytelser, og hans journalistkolleger for å vise ingen interesse for å følge opp drepingen av fanger.
I november 2001, der han refererte til massakren av Taliban-fanger i festningen Qala-i-Janghi, skrev han: «De amerikanske spesialstyrkene – og, har det fremkommet, også britiske tropper – hjalp [Nord-] Alliansen med å overvinne fangeopprøret og, rett nok forteller CNN oss at noen fanger ble ‘henrettet’ da de prøvde å unnslippe.» Han la til: «Det er en uhyrlighet. Britiske tropper er nå plettet av krigsforbrytelser.»
Dager senere, fortsatte han, ble flere henrettede Taliban-medlemmer funnet i Kunduz. Men likevel: «Den amerikanske forsvarsministeren, Donald Rumsfeld, uttalte ganske spesifikt under beleiringen av byen at amerikanske luftangrep mot Taliban-forsvarerne ville opphøre ‘dersom Nord-Alliansen forespurte om det.’»
I desember 2001 ble Fisk angrepet og banket og slått av afghanske flyktninger i Pakistan, og fikk ansikts-, hånd- og hodeskader. Da han beskrev angrepet sa han at han forsto flyktningenes raseri, ettersom mange hadde slektninger som uka før ble drept av den amerikanske bombingen av den afghanske byen Kandahar. Han skrev en billedlig og rørende beretning om overgrepet, fordi «Jeg vil ikke at dette skal sees på som en muslimsk pøbel som uten grunn angriper en vestlending.» Ansvaret for den «dumme, blodige, bittelille hendelsen» lå hos Vesten. Flyktningene «hadde all grunn til å være rasende». I deres stilling, «Jeg ville ha angrepet Robert Fisk. Eller enhver annen vesterlending jeg kunne finne.» Det «var symbolsk for denne skitne krigens hat og raseri og hykleri».
Fisk skrev om drepingen av sivile og bruken av kollektiv avstraffelse i Irak, utført av USA-ledede styrker, så vel som plyndringen av Irak etter invasjonen og okkupasjonen i 2003, og bemerket at responsen fra amerikanske styrker «viser tydelig hva USA har til hensikt å beskytte ... Etter dager med brannstiftelser og plyndring, her er en kort, men avslørende resultattelling. Amerikanske tropper har lent seg tilbake og tillatt pøbelgjenger først ødelegge og deretter brenne» regjeringsdepartementer og «ikke gjorde noe for å forhindre plyndrere fra å ødelegge uvurderlige kulturskatter fra Iraks historie, i Bagdad Arkeologiske Museum og i museet i den nordlige byen Mosul, eller fra å ransakke og plyndre tre sykehus».
Men samtidig beskyttet amerikanerne to departementer. «Og hvilke departementer viste seg å være så viktige for amerikanerne? Jo, innenriksministeriet selvfølgelig – med dets enorme mengde etterretningsinformasjon om Irak – og oljedepartementet. Arkivene, mappene og kartene over Iraks mest verdifulle eiendel – oljefeltene og, enda viktigere, de massive reservene – de er trygt og godt bevarte, forseglet fra pøbelen og plyndringene, og trygt forvart for å kunne deles, som Washington så godt som helt sikkert har til hensikt, med amerikansk oljeselskaper.»
Washingtons erkjente fiendtlighet mot ethvert uttrykk for uavhengig journalistikk ble hjulpet og støttet av Tony Blairs britiske Labour-regjering. Forsvarsminister Geoff Hoon beskyldte Fisk for å være en nyttig idiot for Saddam Husseins regime, for å ha avslørt bevis for at to bombinger av irakiske markeder hadde vært utført av USA, og ikke Irak. Innenriksminister David Blunkett angrep ikke bare mediene for å behandle rapporter fra Bagdad «som om de var den moralske ekvivalenten» av rapporter basert på informasjon utgitt av USAs og Storbritannias væpnede styrker, men også den «progressive og liberale» offentligheten som trodde på medienes rapporter.
I tillegg til å synliggjøre brutaliteten i Israels kriger og i undertrykkingen av palestinerne, avslørte Fisk løgnene det offisielle påskuddet for den ulovlige amerikansk-britisk-franske bombingen av Syria i april 2018 var basert på – at det syriske regimet til president Bashar al-Assad gjennomførte et angrep med kjemivåpen i det østlige Ghouta. Han besøkte Douma, byen i Ghouta der det angivelig fant sted et gassangrep, og snakket med dr. Assim Rahaibani, som jobbet på den medisinske klinikken der det ble filmet et videoklipp som viser at barn blir spylt ned med vannslanger, angivelig for å avlaste innåndingen av giftig gass. Rahaibani forklarte hva som hadde skjedd, «Joda, videoen ble filmet her, den er ekte, men det du ser er mennesker som lider av hypoxia [dårlig oksygenopptak], ikke gassforgiftning.»
Hans beretning var i tråd med uttalelser fra russiske myndigheter, som hevdet at De hvite hjelmene, antiAssad «opprørs»-organisasjonen finansiert av Storbritannia, arrangerte gassangrepet etter ordre fra britisk etterretning, for å gi deres vestlige sponsorer et påskudd for intervensjon. Fisk bemerker at da han ankom Douma, hadde De hvite hjelmene allerede forlatt for å slutte seg til krigere fra den islamskfundamentalistiske gruppa Jaysh-al Islam, som rømte Douma for Idlib under en avtale meglet med Russland. Responsen fra hovedstrømsmediene var å begrave rapporten hans.
Irak-krigen eliminerte i all vesentlig grad hva som var igjen av medieuavhengighet, der de fleste nyhetsorganisasjonene godtok dette uten å klage, og de som protesterte ble utsatt for et vedvarende press for å falle inn på linja. I dag skriver de beste journalistene på nettet, eller i utenlandske publikasjoner, eller ikke i det hele tatt.
Fisk talte lidenskapelig til forsvar for Julian Assange, WikiLeaks og journalistisk frihet, og sa at den amerikanske rettsforfølgelsen av Assange burde utløse alarmklokker overalt. I juni i fjor skrev han: «Den endelige straffen for Julian Assange påminner journalister at deres jobb er å avdekke hva staten holder skjult. Dersom vi gjør vår jobb vil vi avsløre det samme ondsinnede bedrageriet hos våre ledere som har ført til hatet av Assange, [Chelsea] Manning og [Edward] Snowden.»
I hans åpenbaringer av imperialismens kriminelle og bedragerske kriger, dens proxy-kriger og regjeringers skamløse løgner, rettet Fisk et skarpt lys inn i de dypeste og mest reaksjonære intrigene fra de senere deler av det 20. århundre, og fra det 21. At det å avsløre sannheten anses å være «kontroversielt» er en tiltale av dagens journalistikk, og en hyllest av ham.