Responsen fra foretaksmediene i løpet av de elleve månedene siden El Pais først avslørte detaljer om en enorm spionasjeoperasjon mot WikiLeaks-utgiveren Julian Assange, mens han var en FN-anerkjent politisk flyktning i Ecuadors London-ambassade, har vært avgjort dempet.

Den første El Pais-artikkelen i oktober i fjor har blitt etterfulgt av en rekke fordømmende opplysninger. Den har fastslått at overvåkingen, utført av sikkerhetsselskapet UC Global som hadde bemyndigelse til å administrere sikkerheten ved ambassaden, inkluderte ulovlig avlytting av Assanges samtaler med hans advokater, i et åpenbart brudd på advokat-klient-privilegiet, truende sonderinger inn i hans partnerskap og av deres spedbarn, og diskusjoner om mulig kidnapping eller til-og-med forgiftning av WikiLeaks-grunnleggeren.

Mekanismene for overvåkingen, som sannsynligvis involverte CIA [US Central Intelligence Agency], har også blitt tydeligere. Det hevdes at UC Global-sjefen David Morales i 2015 inngikk en hemmelig avtale med utsendte fra amerikansk etterretning for å overvåke Assange, og om å videreformidle alt innsamlet materialet, i en operasjon som strakte seg til mars 2018.

Uttalelsene fra tidligere UC Global-ansatte og dokumentert bevismateriale har antydet at sikkerhetsselskapet til Las Vegas-kasinomogul og ledende Trump-donor Sheldon Adelson fungerte som mellomledd for Morales og amerikansk etterretning. Den tidligere spanske marinesodaten, og siden leiesoldat, ble raidet og arrestert av spansk politi sent i fjor, og står nå overfor utsikter til substansielle straffeanklager.

Med andre ord, den tilsynelatende mangelen av medieinteresse er ikke grunnet mangelen av informasjon, eller fordi den uforlignelige overvåkningen av verdens mest berømte forfulgte journalist ikke er nyhetsverdig. Snarere er det en videreføring av foretaksmedienes innordning med den USA-ledede vendettaen mot Assange, forbundet med deres nære tilknytninger til etterretningsagenturene og de offisielle politiske partiene som har ført an i hans forfølgelse, så vel som deres bredere støtte for en agenda for militarisme og autoritært styre.

Dette ble slående bekreftet i en artikkel publisert sist fredag av gravejournalisten Max Blumenthal på nettstedet Grayzone. Blumenthals detaljerte rapport var basert på uttalelsene fra en anonym WikiLeaks-kilde, i tillegg til omfattende kommentarer fra Stefania Maurizi, en italiensk journalist som har samarbeidet med medieorganisasjonen det siste tiåret. Hittil ikke-publiserte kommunikasjoner fra Morales ble også presentert, som ytterligere etablerte hans og UC Globals hemmelige kollaborering med amerikanske myndigheter.

Blumenthal bemerket det faktum, som allerede er veletablert, at UC Global-spioneringen til slutt kom til å omfatte alle Assanges besøkende. Blant de målrettede var Washington Posts nasjonalsikkerhetsreporter Ellen Nakashima, som i desember 2017 besøkte ambassaden for å intervjue Assange, og Lowell Bergman som har jobbet for New York Times og PBS.

Nakashima ble utsatt for UC Globals «standard»-protokoll for Assanges besøkende. Hun ble tvunget til å legge fra seg sine eiendeler i resepsjonen og de ble deretter gjennomgått og avfotografert av personalet. Dette inkluderte registrering av detaljer om hennes telefon, som gjorde det mulig å hacke den, og en UC Global-ansatts mislykede forsøk på å stjele hennes audio-opptaker.

Det som var nytt i Blumenthals artikkel, men ikke overraskende, er at Washington Post og andre ledende publikasjoner har feid vekk forespørsler om at de måtte publisere informasjon om spionasjen, som tydelig utgjorde angrep på pressefriheten og deres egne journalister, og at de har nektet å delta i rettslige skritt som Maurizi nå søker å iverksette i oktober. Blumenthal skrev:

En WikiLeaks-kilde sa til The Grayzone at korrespondenter fra ei vesentlig amerikansk avis ble presentert med detaljerte bevis for at UC Global spionerte på Assange og hans medarbeidere, og dokumentasjon på foretakets relasjon til CIA og Sheldon Adelson.

WikiLeaks-kilden sa at ikke bare var reporterne i utgangspunktet uinteresserte i spioneringsskandalen, men at en korrespondent berettiget CIAs overvåking av nasjonale sikkerhetsgrunner. «Han sa, vel, det er dét en etterretningstjeneste skal gjøre,» mintes kilden, og beskrev opplevelsen som «crazy».

Nakashima selv har aldri nevnt spioneringen offentlig, eller svart på mange forespørsler om en kommentar fra Blumenthal, og andre. Maurizi, som også i vesentlig grad ble utspionert, forklarte at hun ikke hadde mottatt noe positivt svar fra en eneste amerikansk foretaksreporter, som hun har forespurt om å delta i et gruppesøksmål [civil action; mange i fellesskap saksøker] som skal anlegges for Spanias nasjonaldomstol på vegne av journalister som ble fanget i slepenota. Nakashima ignorerte hennes korrespondanse. Bergman sa han ikke var interessert.

Randy Credico, en amerikansk komiker, aktivist og WikiLeaks-supporter mintes en tilsvarede respons, der han fortalte Blumenthal at han «gikk til alle», med informasjon om overvåkingen, som også han ble utsatt for.

«Jeg dro til MSNBC, til Wall Street Journal, CNN, til journalister jeg kjente, og jeg kunne ikke få noen interessert. Jeg mener, alle disse reporterne hater Trump, og her hadde du [USAs utenriksminister] Pompeo og Sheldon Adelson, fyren som finansierer Trump, som bryter loven. Du skulle tro at dette ville være en stor sak [‘a big deal’] for alle disse fremoverlente progressive. Og de har ikke sagt sh*t. Det er avskyelig at de ikke har stått frem og sagt noe som helst om dette.»

Grayzone-rapporten peker på noen av de åpenbare årsakene til fiendtligheten fra foretakspublikasjonene mot enhver eksponering av CIAs aktiviteter. Washington Post eies eksempelvis av Amazon, som har multi-milliarder-dollar-kontrakter med Pentagon. Da Nakashima besøkte Assange førte hun ikke opp sin arbeidsgiver som Washington Post, men som «Amazon».

De vesentligste publikasjonene, og frem for alt New York Times, fungerer som etterretningsagenturenes offentlige talerør. Pressemeldinger fra CIA blir offentliggjort så godt som ordrett, mens utgytelser fra «ikke navngitte etterretningsrepresentanter» som med deres ubegrunnede påstander fyller så mye spalteplass, blir behandlet som evangeliets sannhet.

Disse publikasjonene har forøvrig i over et tiår gjentatt løgnene og bakvaskelsene som etterretningsbyråene har kokt opp for å undergrave støtte for Assange og WikiLeaks.

Dette har inkludert endeløs promotering av den falske svenske etterforskningen av påstander om Assanges seksualforseelser, der den «foreløpige» fasen ble avviklet for tredje og siste gang i fjor, på grunn av fraværet av ethvert bevis, og uten at Assange i det hele tatt hadde vært siktet for noen forbrytelse. Bemerkelsesverdig er også den kollosale dekningen viet den diskrediterte konspirasjonsteorien om at WikiLeaks’ eksponering av grov korrupsjon i Den demokratiske nasjonalkomitéen i 2016, var produkt av et slags «russisk komplott».

I hvert tilfelle har formålet vært å forgifte opinionen mot Assange, og å avlede oppmerksomheten fra krigsforbrytelsene, de diplomatiske konspirasjonene og de politiske overgrepen som WikiLeaks har avslørt. Det faktum at Assange var offer for en massiv amerikansk spioneringsoperasjon, på regjeringsnivå, som brøt utallige internasjonale lover og nasjonal lovgivning på tvers av flere jurisdiksjoner, passer ganske enkelt ikke inn i det offisielle narrativet.

Det kan imidlertid være flere grunner til foretakspublikasjonenes tilbakeholdenhet. Mange av dem presenterte materiale fra overvåkingen i ambassaden, før UC Globals virksomhet i fjor ble offentlig kjent.

Opptak av det som så ut til å være den eneste anledningen til at Assange umiddelbart sto på et skateboard ble utbredte ad nauseum, etter at han ble utvist fra den ekvadorianske ambassaden og utsatt for det britiske ploitiets brutale arrestering. Det tjente til å berettige den absurde påstanden at den ekvadorianske regjeringen illegalt hadde opphevet Assanges asyl fordi han var en «dårlig husgjest», og ikke fordi det var en av betingelsene for massive internasjonale lån og tettere bånd med USA.

Skateboardopptakene, og andre opptak rettet mot å fornedre Assange, ble trolig skutt med UC Global-kameraer. Selv om det er sannsynlig at materialet ble lekket av det nye ekvadorianske regimet til president Lenin Moreno for å berettige angrepet på Assange, er det tvilsomt at CIA ville ha motsatt seg det.

Spørsmålet oppstår uunngåelig: Er det sannsynlig at alle de store foretakspublikasjonene og deres ansatte, som har den tetteste relasjon til de amerikanske etterretningsagenturene og som med iver har deltatt i kampanjen mot Assange, ikke visste om UC Globals spionering, da den fant sted? Og dersom de gjorde det, men valgte ikke å rapportere det på det tidspunktet, gjør det ikke dem til medskyldige i de store angrepene på pressefriheten og institusjonen av politisk asyl, som er beskyttet av folkeretten?

Samtidig stilte Blumenthals artikkel UC Global-sjef Morales til torgs for hans patetiske benektelser av at han jobbet for amerikansk etterretning. For eksempel refererte artikkelen meldinger fra Morales til hans ansatte, der han i mai 2017 informerte dem om at han skulle reiste til Miami for å besørge «stars and stripes-agenturet» et budsjett for installeringen av mer sofistikert overvåkingsutstyr for å spionere på Assange.

Med tilsynelatende referanse til hans ultimate arbeidsgiver la Morales ut tegneserie-tegninger av USAs president Donald Trump, som respons på ytterligere henvendelser fra UC Global-ansatte.