Trump-administrasjonens grunnlovstridige utplassering av paramilitære styrker i byer over hele landet er å forstå som en krigserklæring mot befolkningen. Konspiratørene i Det hvite hus bestreber seg på å utføre et statskupp, i blatant overtredelse av de konstitusjonelle rettighetene [Bill of Rights] og truer en omvelting av Konstitusjonen. Trump planlegger å fengsle og henrette sine politiske motstandere, der han bryter sin ed om «trofast å utøve embetet til De forente staters president [Office of the President of the United States]».
Føderale agenter fra departementet for hjemlandssikkerhet (DHS) [Department of Homeland Security] har de to siste ukene vært utplassert på gatene i Portland i Oregon. Det hvite hus har mobilisert disse styrkene i trossing av motforestillinger fra delstatens regjering og bymyndighetene, og benyttet dem til å utføre en stadig mer voldelig undertrykkingskampanje, rettet mot pågående protester mot politivold.
Uidentifiserte agenter i militær bekledning har pågrepet ubevæpnede protesterende og kastet dem inn i umerkede biler for overføring til ukjente steder, uten noen sannsynlig årsak. SWAT-team med angrepsgeværer har stormet fredelige demonstranter, banket løs på dem med køller og avfyrt tåregass og flash bang-granater. Én demonstranten ble målrettet og skutt i hodet med ei gummikule som påførte ham kraniebrudd.
Trumps sjokktropper har blitt hentet fra undertrykkingsapparatet bygget opp for å målrette immigranter og føre krig. Dette inkluderer agenter fra de føderale etatene Immigrasjon- og tollhåndhevelse (ICE) og Tollvesen og grensevern (CBP), som begge ledes av «fungerende» direktører som ikke er bekreftet av Senatet, og derfor bare ansvarlige overfor presidenten. Spesielt illevarslende er den sentrale rollen utført av CBPs interne SWAT-team, kjent som BORTAC, en brutal og kampprøvd organisasjon som har vært involvert i de vesentlige operasjonene til det amerikanske militæret i utlandet, deriblant krigene i Irak og Afghanistan.
I forrige uke erklærte Trump at også andre byer ville bli gjort til gjenstand for føderale intervensjoner, deriblant New York, Chicago, Cleveland, Milwaukee, Philadelphia, Detroit, Baltimore, Oakland og Albuquerque.
Under en pressekonferanse den 22. juli fordømte Trump det han kalte en «ytrevenstre» og «radikal» bevegelse «for å underfinansiere [‘defund’], avvikle og oppløse våre politidepartementer,» og bakvaske «våre lovhåndhevelseshelter».
Påskuddet for Trumps mobilisering er protestene som har feid over landet etter politimordet på George Floyd i Minneapolis i Minnesota den 25. mai. Trumps handlinger er imidlertid drevet av mer vidtrekkende bekymringer.
USA er ei sosial og politisk krutt-tønne. Pandemien har avslørt tilstanden av dysfunksjonalitet i det amerikanske samfunnet, og i landets politiske institusjoner. Den absolutte underordningen av alle sosiale behov til kapitalistoligarkiets nådeløse pådriv etter profitter og rikdom har skapt forutsetningene for katastrofen som nå utfolder seg.
Mer enn 150 000 mennesker i USA er døde av Covid-19, og mer enn 1 100 tilføyes dette uhyrlige tallet hver dag. På torsdag registrerte USA sitt tilfelle nummer fire millioner som er infisert av koronaviruset, bare 14 dager etter at antallet passerte tre millioner. Sykehusene er overfylte i Texas, Florida, California, Arizona og andre delstater.
Men selv om viruset sprer seg og dødstallene stiger insisterer Trump-administrasjonen på at arbeidere opprettholder deres virke eller at de gjennopptar arbeidet, og at skolene gjenåpner uansett konsekvensene for lærere og deres elever.
For å få maksimert det økonomiske presset på arbeiderne er den begrensede sosialstøtten vedtatt i mars under CARES Act i ferd med i vesentlig grad å bli nedskalert, om ikke fullt og helt avsluttet. Kongressen lot i forrige uke fristen passere for en forlengelse av det berettigede føderale bidraget for ledigstilte. Selv om nyinnmeldte fordringer for arbeidsledighetsstøtte økte i forrige uke til 1,4 millioner utløp et føderalt moratorium mot tvangsutkastelser, som overlater millioner i fare for å bli kastet ut av deres hjem.
I løpet av noen uker vil millioner av arbeiderklassefamilier bli truet med økonomisk ruinering, hjemløshet og sult. Trump-administrasjonen forventer et utbrudd av sosiale protester og forbereder seg for massiv undertrykking.
Samtidig er USA engasjert i en serie provoserende trusler mot Kina, og skyver verden nærmere mot randen av verdenskrig. På torsdag leverte utenriksminister Mike Pompeo en krigersk tirade mot Kina, samtidig som amerikanske agenter brøt seg inn i det kinesiske konsulatet i Houston etter at Trump-administrasjonen tok den uhørte beslutningen å beordre det nedstengt. Før Pompeos tale ble to amerikanske hangarskip med angrepsgrupper beordret til å gjennomføre «high-end» krigsspill sammen med australske og japanske fartøy i Sør-Kinahavet.
Utplasseringen av føderalt politi er en videreføring av Trumps bestrebelser på å etablere et presidentdiktatur, kunngjort for åtte uker siden i hans nasjonale tale den 1. juni i Rosehagen. Da militærpolitiet iverksatte et voldelig angrep på fredelige demonstranter utenfor Det hvite hus erklærte Trump seg som presidenten for «lov og orden», og han truet med å påkalle Oppstandsloven fra 1807 [Insurrection Act] og utplassere tropper i aktiv tjeneste, der han brennmerket de som protesterte mot politivold som «innenlandske terrorister».
Trumps innledende kuppforsøk møtte motstand fra militæret, deriblant fra Trumps tidligere forsvarsminister general James Mattis, fordi det øverste militærbefalet mente at en så drastisk handling ikke var tilstrekkelig forberedt. Men det ville være farlig naivt å tro at militæret vil forsvare demokratiet. De siste tiltakene fra Det hvite hus har uten tvil blitt tatt etter konsultasjon med generaler som har fortalt Trump at han har andre styrker under sin kommando, og at han burde bruke dem før han påkaller selve militæret. De paramilitære styrkene fra BORTAC og ICE vil bli forsterket av andre.
Det gamle munnhellet «Det kan ikke skje her» – at det aldri kunne bli et diktatur i USA – blir tilbakevist. Ikke bare kan det skje, det skjer.
I en spalte publisert på fredag sammenlignet New York Times’ Roger Cohen utviklingstrekkene i USA med situasjonen i Tyskland før nazistenes makterobring. Cohen refererte i sin spalte under headingen «Amerikansk katastrofe sett med tyske øyne» til Michael Steinbergs kommentar, historieprofessoren ved Brown University og tidligere president for Det amerikanske akademiet i Berlin:
Den amerikanske katastrofen ser ut til å forverre seg dag for dag, men hendelsene i Portland har spesielt alarmert meg som et slags strategisk eksperiment for fascisme. Spilleboka fra det tyske demokratiets fall i 1933 synes å være godt på plass, medregnet irregulære militære fraksjoner, destabiliseringen av byer, osv.
I motsetning til Hitler har imidlertid ikke Trump en fascist-massebevegelse til sin rådighet. Mens han forsøker å piske opp ytrehøyrekrefter er hans viktigste instrument statens apparater, på en måte som ligner på diktaturet til general Abdel Fatteh al-Sisi i Egypt, eller de latinamerikanske militærdiktaturene. Cohen selv trekker direkte paralleller til erfaringen fra Argentina, som ble styrt av et blodig militærdiktatur på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet.
Kanskje årene jeg tilbrakte med dekning av Argentina på 1980-tallet, i kjølvannet av militærjuntaen, gjorde meg spesielt følsom for anvendelsen av umerkede biler – i det argentinske tilfellet av typen Ford Falcons – for å pågripe venstreorienterte politiske motstandere fra gatene. De ble «forsvunnet», et ord med den dvelende psykologiske ødeleggelsen jeg fikk mål på i utallige tårevåte rom.
Det demokratiske partiets respons er en kombinasjon av feighet og unnvikende uansvarlighet. Ordførere/byrådsledere fra Det demokratiske partiet har vekslet mellom spake utfordringer ved domstolene og oppfordringer om at de paramilitære styrkene må anvendes mot «kriminalitet» og ikke mot protesterende demonstranter. I den eneste vesentlige rettssaken som utfordret det føderale politiets myndighet til å pågripe demonstranter besluttet en dommer i Portland på fredag at arrestasjonene kunne fortsette.
I kjølvannet av Trumps 1. juni-tale overlot Demokratene all opposisjon mot Trump til generalene, der de holdt dem opp som den politiske maktens voldgiftsdommere. Demokratenes presidentkandidat Joe Biden har sagt at hans «største mareritt» er at Trump skulle nekte å forlate presidentvervet etter november, men hans respons på et slikt scenario er håpet om at militæret skal gripe inn for å tvinge ham ut.
Tidligere i år avsluttet Demokratene deres impeachment-fiasko, som var basert på deres egen høyreorienterte antiRussland-kampanje. Der Trump nå blatant bryter Konstitusjonen og forbereder for et presidentdiktatur, er det ingen antydning om en ny riksrettstiltale, enn si oppfordringer til massedemonstrasjoner for å tvinge Trump ut.
Det hvite hus er nå cockpiten for en politisk konspirasjon for å få etablert et presidentdiktatur.
Denne situasjonen har vært under forberedelse over en utstrakt periode. Det er nå to tiår siden tyveriet av 2000-presidentvalget, da Den amerikanske høyesterett [US Supreme Court] intervenerte for å få stoppet gjenopptellingen av stemmesedler i Florida og med det overrakte valgseieren til George W. Bush, hvilket Demokratene ikke motsatte seg.
Mindre enn ett år senere ble terroristangrepene den 11. september brukt av styringsklassen for å erklære en «krig mot terror», som påskudd for endeløs krig og en massiv opptrapping av politistat-tiltak. Departmentet for hjemlandsikkerhet (DHS), som innehar den autoritet ICE og CBP opererer under, ble opprettet i november 2002 med støtte fra begge partiene. Dette var del av ei rekke antidemokratiske handlinger – PATRIOT Act, militærets Nordkommando [US Northern Command], etableringen av fangeleiren Guantanamo Bay, CIA-tortur, NSA-spionering.
Disse fullmaktene ble utvidet under Obama-administrasjonen, som forkynte presidentens rett til uten behørig rettsprosess å utføre attentat på amerikanske statsborgere, som var spydspissen for forfølgelsen av WikiLeaks’ Julian Assange, og som skapte det juridiske rammeverket for nettverket av konsentrasjonsleirer for å sperre inne immigranter på flukt til USA.
Trump personifiserer selskapselitens kriminalitet. Men demokratiets sammenbrudd og faren for diktatur er ikke produkter av hans sosiopatiske personlighet.
Som med alt annet har pandemien akselerert og forsterket denne underliggende tendensen i retning av diktatur. Mens milliardærene har anvendt krisen til massivt å berike seg står den brede massen av befolkningen overfor en absolutt desperat situasjon. Dette oligarkiets besluttsomhet om å få pålagt deres interesser, på bekostning av utallige tusener av liv, er ikke forenlig med demokrati. Politiske former kommer nå i samsvar med den sosiale virkeligheten.
For all hans hensynsløshet er Trumps handlinger de fra en desperat og skrekkslagen mann. Han vet at han og hans administrasjon er hatet. Hans gjentatte trussel om å forbli værende i embetet uansett resultatene av et valg, er en innrømmelse av at hans administrasjon mangler folkelig understøttelse og bare kan forbli ved makten gjennom vold.
Arbeidere må være på vakt mot angrep og provokasjoner. På alle arbeidsplasser og i alle arbeiderklassens nabolag må de paramilitære styrkenes handlinger overvåkes nøye.
Men fremfor alt må arbeidere og unge mennesker forstå at forsvaret av demokratiske rettigheter i all hovedsak er en kamp mot kapitalistsystemet og dets stat. Metodene som må anvendes i denne kampen er klassekampens metoder. Konspirasjonene fra Trump-administrasjonen og styringselitene må kontres gjennom utviklingen av en strategi for å få overført politisk makt til arbeiderklassen og for etableringen av sosialisme.
Arbeidere må motstå alle bestrebelser for å kanalisere deres harme bak ethvert av kapitalistpartiene. De må hensynsløst motsette seg alle anstrengelser for å få brutt opp deres enhet – enten det er gjennom promoteringen av krig eller gjennom de politiske retningslinjene for hudfargebasert kommunalistisk splittelse. Påstanden promotert av Det demokratiske partiet om at den grunnleggende konflikten er mellom «det hvite Amerika» og «det svarte Amerika» er falsk og reaksjonær. Nei, konflikten er mellom arbeiderklassen og selskaps-finansoligarkiet.
Begivenhetene taler for seg, og det må nå trekkes konklusjoner. Heller enn å vente og se hva Trump vil gjøre som neste trekk må arbeiderklassen handle. Hvorvidt arbeiderklassens kamp mot kapitalismen skal utvikle seg raskere enn implementeringen av militær-politi-diktatur, vil ikke bli avgjort i det abstrakte. Dét vil bli avgjort gjennom kamp.
Socialist Equality Party (SEP) melder en presserende appell til alle lesere av World Socialist Web Site: Nå er tiden for å tre ut fra sidelinjene! Nå er tiden for å innta et standpunkt! Bli med i Socialist Equality Party og i SEPs søsterpartier i Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) [International Committee of the Fourth International].