Tilstedeværelsen av to amerikanske hangarskip med tilhørende angrepsgrupper i Sør-Kinahavet, som skal gjennomføre «high end»-krigsspill som innledes på lørdag, medregnet round-the-clock jagerfly-avganger, er bare den til-dags-dato mest billedlige demonstrasjonen på Trump-administrasjonens akselererende forberedelser til krig mot Kina. Det faktum at de doble hangarskip-operasjonene ble tidsbestemt til å sammenfalle med kinesiske marineøvelser i de samme strategiske farvannene, gjør det desto mer provoserende og farlig.

Den globale Covird-19-pandemien har dramatisk forverret den globale kapitalismens krise, som er sentrert i USA, med alle dens grunnleggende motsetninger, og har ført til en ytterligere rask økning av de geopolitiske spenningene. Trump-administrasjonen er konfrontert av en dyp sosial og økonomisk krise på hjemmebane, med økende motstand fra arbeiderklassen mot det hensynsløse tilbake-til-arbeid pådrivet, og søker å få avledet de sosiale spenninger utad mot en ytre fiende.

Trump, støttet av Demokratene og medieetablissementet, søker å få pisket opp et klima av krigsfeber gjennom en nådeløs kampanje av antiKina-propaganda basert på løgn og desinformasjon. Uten et fnugg av bevis beskylder administrasjonens øverste embetsrepresentanter Kina rutinemessig for koronaviruspandemien, og for de enorme amerikanske dødstallene som Det hvite hus er direkte ansvarlig for gjennom deres kriminelle uaktsomhet og likegyldighet.

AntiKina-kampanjen spiller seg ut over hele linja. USA har skrudd opp sine fordømmelse av Beijing om overgrep mot «menneskerettighetene» i Hong Kong, og mot den muslimske uigurg-minoriteten i den kinesiske provinsen Xinjiang.

USA har allerede pålagt straffende sanksjoner over disse sakene. Trump-administrasjonens regelrette hykleri understrekes av dens eget push for at militæret og Nasjonalgarden skal tas i bruk innenlands, i strid med den amerikanske Konstitusjonen, for voldelig å få undertrykt protester mot politidrapene i USA. Nok en gang søker Washington, som de gjorde med deres kriminelle kriger i Midtøsten, å få utnyttet «menneskerettigheter» for å forfølge økonomisk krigføring og en massiv militæroppbygging mot Kina.

Covid-19-pandemien er ikke hovedårsaken for det amerikanske krigspådrivet. Den er snarere det som akselererer langvarige prosesser. Obama-administrasjonen kunngjorde i 2011 sin «vippe til Asia» rettet mot Kina, som involverte en aggressiv diplomatisk offensiv for å få undergravd kinesisk innflytelse på tvers av hele Indiske-havet-Stillehav-regionen og verden forøvrig, isoleringen av Kina gjennom TPP-handelsforhandlingene [Trans Pacific Partnership] og en oppbygging og restrukturering av den amerikanske militære tilstedeværelsen i hele regionen. Obama oppflammet hensynsløst farlige regionale spenningspunkter, deriblant Sør-Kinahavet og Korea-halvøya.

Trump-administrasjonen har intensivert pådrivet til krig mot Kina. Selv om Trump droppet TPP innledet han en fullskala økonomisk krig mot Kina, i det han innførte ei rekke straffende tolltariffer på praktisk talt alt av kinesiske varer, med de fleste fortsatt på plass, og han krevde ikke bare større amerikansk eksport og investeringer i Kina, men også landets underordning til USA i høyteknologibransjene. Trumps økonomiske nasjonalisme og insistering på at forsyningskjeder, spesielt de som er avgjørende for militæret, må være amerikansk-baserte, er ikke mindre enn den økonomiske forberedelsen til krig.

Med påskudd om å beskytte amerikanske åndsverk og forhindre kinesisk spionering, har Washington målrettet den kinesiske telekommunikasjonsgiganten Huawei. USA har presset allierte land som Storbritannia til ikke å anvende Huawei-utstyr, og har truet med sanksjoner mot foretak som forsyner Huawei med nøkkelkomponenter. Mens USA fremsetter uberettigede anklager om kinesisk spionering og hacking, er det deres egne etterretningsbyråer som NSA, som det ble avslørt av varsleren Edward Snowden, som spionerer mot verdens befolkning, medregnet deres egne borgere, i en industriell skala.

Trump-administrasjonen har også målrettet kinesiske studenter og forskere i USA, og pålagt stramme innreisebegrensninger og truer nå med å deportere tusenvis av studenter om de bare er påmeldt on-line college-kurs, på grunn av Covid-19-tiltak. Det hvite hus utvider begrensningene for kinesiske medier som opererer i USA, og ytterligere fire organisasjoner ble i forrige måned utnevnt til å være «utenlandske oppdrag».

De militære forberedelsene til krig går også raskt frem. Obama satte 2020 som målet for omdisponeringen av 60 prosent av USAs krigsskip og krigsfly til Indiske-havet-Stillehav-regionen. Under Trump kunngjorde Pentagon i 2018 at stormaktskonkurranse, ikke «krigen mot terror», var deres topp-prioritet, med Russland og Kina identifiserte som deres viktigste rivaler. Fokuset på Kina gjenspeiler synet i amerikanske strategiske kretser om at Kinas ekstraordinære økonomiske ekspansjon representerer den største trusselen mot amerikansk imperialismes fortsatte globale dominans.

I forberedelsen til militær konflikt har USA styrket militærallianser og strategiske partnerskap på tvers av hele Indiske-havet-Stillehav-regionen, og særlig den såkalte «Quad», som involverer Japan, Australia og India.

Den hensynsløse karakteren av den amerikanske antiKina-kampanjen er ikke noe sted tydeligere enn i dens oppmuntring av India i de nylige militære sammenstøtene med Kina over omstridte grenser. I denne farlige duelleringen mellom makter bestykket med kjernefysiske våpen stilte Trumps stabssjef Mark Meadows seg entydig på Indias side, i hans kommentarer på mandag, der han erklærte: «Vi kommer ikke til å stå til side og la Kina eller noen som helst andre ta tøylene, hva angår det å være den mektigste, dominerende makten, enten i den regionen der eller over her.»

Alle forberedelsene til en amerikansk krig mot Kina, som raskt ville eskalerer til en katastrofal konflikt som involverer hele verden, er veldig langt fremskredne. Hvilket som helst av et antall spenningspunkter, enten det er i Sør-Kinahavet eller ved de indiske grensene til Kina, kan føre til en hendelse, enten bevisst eller utilsiktet, som ville besørge et casus belli for en amerikansk president som er under beleiring på hjemmebane.

Den eneste sosiale kraften som er i stand til å kunne stanse det bratte stupet ut i en verdenskrig, er den internasjonale arbeiderklassen. Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) meldte i 2016 en uttalelse med tittelen «Sosialisme og kampen mot krig» der det ble oppfordret til å bygge en forenet antikrigbevegelse av arbeidere og ungdom over hele kloden. Farene som er identifisert i denne uttalelsen har bare blitt mer akutte de fire siste årene, og det haster med å få bygget en slik bevegelse.

Uttalelsen skisserte de grunnleggende prinsippene som må danne det politiske grunnlaget for å forene arbeiderklassen mot krig:

* Kampen mot krig må være basert på arbeiderklassen, den store revolusjonære kraften i samfunnet, som forener bak seg alle befolkningens progressive elementer.

* Den nye antikrigbevegelsen må være antikapitalistisk og sosialistisk, siden det ikke kan være noen alvorlig kamp mot krig annet en i kampen for å få en slutt på finanskapitalens diktatur, og få en slutt på det økonomiske systemet som er den grunnleggende årsaken til militarisme og krig.

* Den nye antikrigbevegelsen må av nødvendighet derfor være helt og utvetydig uavhengig av, og fiendtlig innstilt mot alle kapitalistklassens politiske partier og organisasjoner.

* Den nye antikrigbevegelsen må fremfor alt være internasjonal og mobilisere arbeiderklassens enorme makt i en forent global kamp mot imperialisme.

Dette er den oppgaven arbeidere og unge mennesker i dag må ta på seg, for å kunne sikre menneskehetens fremtid.