Den feilbenevnte «progressive» regjeringen av Sosialistpartiet (PSOE) og Podemos forbereder seg på massiv represjon, der den tar Spania ut av nedstenging og pålegger den upopulære tilbake-til-arbeid-politikken midt under Covid-19-pandemien. Dette ble avslørt i det konfidensielle 22-siders dokumentet «Delta Papa Ordre 21/20: Guardia Civil Handling innen Rammeverk av Overgangsplanen til en Ny Normalitet», undertegnet av generalløytnant Fernando Santafé, som ble lekket til El Periódico forrige tirsdag. Santafé er kommandooperasjonssjef for Guardia Civil, Spanias paramilitære politienhet.
Dokumentet ble utarbeidet for å omorganisere sikkerhetstiltak under den gradvise opphevingen av innestengingstiltakene. Podemos og PSOE er seg meget bevisst at disse retningslinjene vil fremprovosere nye utbrudd av Covid-19 og sette millioner unødvendig i fare, for å få gjenopptatt uthentingen av profitter fra arbeiderklassen. Dokumentet advarer om en «stor sannsynlighet» for tiltakende sosial uro for de kommende månedene, og det advarer for «sabotasjeaksjoner mot kritisk infrastruktur, eller mot bygninger med tilknytninger til politiske partier».
Målet for undertrykkingen er arbeiderklassen. I dokumentet heter det at sosial uro vil komme fra de «mest økonomisk berøvede» områdene, og fra millioner av «mennesker som er berørt av en ERTE [midlertidig permittering] eller som har fått sparken», og fra «produksjons- eller servicesektorer som kan anse seg skadelidende av de pågående restriksjonene og begrensningene». Det innrømmer at «økonomiske restriksjoner forårsaket av alarmtilstanden har alvorlig påvirket den spanske økonomien, hvilket kan føre til en økonomisk krise som rammer de mest vanskeligstilte borgerne, som kan komme til å se deres grunnleggende behov ikke bli oppfylt.»
Den økonomiske situasjonen er ruinerende. Køene ved matutdelinger har vokst siden pandemien begynte. Arbeidsledigheten steg i april med 7,9 prosent, og omfattet 3,8 millioner arbeidere. Det sanne bildet er imidlertid skjult av de fagforeningstøttede ERTE-ordningene, som lar arbeidsgivere slutte å betale lønn til midlertidig ledigstilte arbeidere, som i stedet mottar statlige ledighetsbidrag som tilsvarer et lønnskutt på 30 prosent. Statens de facto redningsplanke for selskaper rammer for tiden 3,5 millioner arbeidere. Hundretusener, om ikke millioner, vil sannsynligvis miste deres arbeidsplasser når ERTE-ordningen faser ut i slutten av juni.
Som sedvanlig smelter dokumentet sammen det spanske borgerskapets tradisjonelle frykt for arbeiderklassens opposisjon og regional separatisme, og det refererer også til «politisk motiverte eller separatisthandlinger som tar sikte på å forstyrre freden», med referanse til katalanske og baskiske separatister.
PSOE-Podemos-regjeringen er skrekkslagen for arbeidernes masseopposisjon, og den forbereder seg febrilsk. I dokumentet heter det at Guardia Civil vil øke «overvåkning av sosialmedier for forebyggende identifisering av mulige initiativer eller bevegelser som genererer eller kan generere konflikt eller sosial alarm», alt under påskudd av å kjempe mot «episoder av desinformasjon [fake news].» Det betyr at PSOE-Podemos-regjeringen gjennomfører massesensur på nettet.
Dette bekrefter Guardia Civil-generalen José Manuel Santiagos uttalelse under en pressekonferanse i april, opprinnelig avfeid som en glipp og en feilformulering, der han oppfordret «til å forhindre sosialt stress skapt av falsknerier, og til å minimere [online-] miljøet som motsetter seg regjeringens håndtering av krisen.»
Denne overvåkningen tar sikte på å gi PSOE-Podemos regjering sanntidsdata om «generell aksept av de restriktive tiltakene for hver fase» av opphevingen av restriksjonene, og til å «identifisere mulige områder, lokaliteter eller sosialgrupper som er mer sannsynlige for å ville bryte disse reglene».
Dokumentet er en advarsel til arbeiderklassen og ungdommen. Som på 1930-tallet bygger den kapitalistiske styringsklassen i hvert land febrilsk opp sitt militære og politistatsapparatet, midt under en pandemi, mens den oppildner til ekstrem nasjonalisme som forberedelse til masseundertrykking internt, og krig i utlandet. Fascistiske bevegelser, som fremdeles mangler noen reell massebase, er avhengige av sponsingen fra seksjoner av de eksisterende partiene og promoteringen fra massemediene.
Guardia Civil, som overveldende støttet fascistkuppet i 1936 ledet av Francisco Franco, og som utløste Den spanske borgerkrigen, har vært det spanske borgerskapets hovedstyrker for undertrykkingen av arbeiderklassen gjennom hele 1900-tallet. At det «venstrepopulistiske» partiet Podemos er villig til å sende det mot arbeiderklassen, understreker det dype klassejuvet som skiller dette partiet av den velstående middelklassen fra arbeiderne.
Internasjonalt er «venstrepopulistiske» partier alle beredt til å spille en tilsvarende reaksjonær rolle. Mélenchon tilbyr sine tjenester til den franske styringsklassen for å «garantere sosial samhørighet» og få kneblet arbeidernes motstand, mens han aksepterer massedød forårsaket av opphevingen av nedstengingen. I Tyskland har Venstrepartiet [Die Linke] inngått en allianse med Tysklands høyreorienterte storkoalisjonsregjering [GroKo-regjeringen] mot arbeiderne, og stemt enstemmig for den tyske regjeringens redningsplanke for banker og storselskaper for multi-milliarder euro. De er skrekkslagne av arbeideres og ungdommens tiltakende radikalisering.
Dette understreker kynismen og hykleriet til de antimarxistiske «populistiske» professorene og aktivistene fra Podemos, som partiets generalsekretær, visestatsminister Pablo Iglesias.
I flere tiår ble de av styringsklassen bygd opp som «venstre», da de benektet klassekampen og motarbeidet arbeiderklassepolitikk basert på oppfordringer til «populisme». Denne fornektelsen var i seg selv imidlertid et forsvar for deres klasseprivilegier og posisjoner. Nå ved makten erkjenner de klart og tydelig klassekampens eksistens, og de er desperate etter å få knust den, som en trussel mot deres styre.
Siden alarmtilstanden ble utropt har PSOE-Podemos-regjeringen sendt det spanske politiet for å undertrykke stålarbeidernes streiker og mot protester fra leveringssyklister fra Glovo og UberEats. For bare et par uker siden forbød Spanias konstitusjonelle domstol protester på maidagen, og argumenterte for at folkehelsen måtte være overordnet retten til å protestere. Med uovertruffen kynisme falt denne kjennelsen samtidig med at regjeringen prematurt hevet inneslutningstiltak og satte millioner i fare for å pådra seg Covid-19.
De høyt publiserte høyreekstreme protestene fra noen hundre i Madrids velstående Salamanca-distrikt har ikke møtt den samme undertrykkingen. De har protestert hver dag siden forrige mandag, uten polititillatelse som loven krever, og i strid med den utropte alarmtilstanden. Ikke bare nektet politiet å spre eller bøtlegge dem, men sto derimot til side og lot dem fortsette. I mellomtiden har arbeiderklassens nabolag Vallecas i samme byen sett fire ganger flere bøter for brudd på restriksjonsforordningene enn gjennomsnittet av Madrid.
Pandemien avslører hele det politiske etablissementet. Alle har de nådd til den samme politikken, og de forsvarer finanskapitalens interesser på bekostning av arbeidernes liv og helse. Partileder Pablo Casado for det høyreorienterte Folkepartiet [Popular Popular] uttalte at «i tilfelle nye utbrudd kan vi ikke gå tilbake til eksepsjonelle tiltak, men vi må leve med viruset». På tilsvarende måte beklaget et big business-forbund i Valladolid beslutningen om gradvis å oppheve inneslutningsrestriksjonene for å trygge de eldre som er, sa de, en «ikke-produktiv gruppe fra et økonomisk synspunkt».
Ada Colau, den Podemos-støttede borgermesteren i Barcelona, sa på sin side: «Vi ønsker oppheving av restriksjonene så snart som mulig, men vi vil gjøre det riktig, vi vil ikke vente lenge.»
WSWS advarte for fem år siden, da vi analyserte Podemos’ støtte til innstrammingene deres greske allierte, Syriza-regjeringen, gjennomførte: «Når man betrakter befolkningen fra [det spanske] Moncloa-palasset fra bak flere oppstillinger av opprørspoliti, ville en statsminister Iglesias være like livredd for arbeiderne som Tsipras er, eller som Spanias nåværende [Partido Popular-] statsminister Manuel Rajoy ville være.» Advarselen definerte Podemos «som ordensvakter. Den konklusjonen de trakk av den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 og av restaureringen av kapitalismen i Øst-Europa ... er at kapitalismen er ‘the only game in town’ [det som gjelder]. De er politisk og ideologisk betinget til å tjene som bestukkede redskap av finanskapitalen.»
Denne advarselen har i sin helhet blitt bekreftet.
____________________________________________
Anbefalte uttalelser om koronaviruspandemien
• Covid-19-pandemien: En trigger-begivenhet i verdenshistorien (5. mai 2020)