Beslutningen fattet av Den kristelig-demokratiske union (CDU) og Det fri-demokratiske partiet (FDP) i delstaten [Bundesland] Thüringen i forrige uke, om å kollaborere med det ekstreme høyreorienterte partiet Alternative für Deutschland (AfD) i utvelgelsen av ministerpresident [regional regjeringsleder; tilsvarende en guvernørs posisjon i USA], avslører den skitne tilstanden i tysk politikk. Syttifem år etter Det tredje rikets kollaps blir et parti ledet av apologeter for Hitler som er fullt-og-helt nazister akseptert av styringseliten som en legitim politisk partner.
Fremveksten av det politiske høyre i Tyskland i løpet av det siste tiåret har vært av de minst dekkede beretningene i internasjonale medier. Men i kjølvannet av begivenhetene i Thüringen, har til-og-med New York Times erkjent at gjenoppblomstringen av tysk fascisme som en betydelig politisk styrke ikke kan ignoreres. I en artikkel i 7. februar-utgaven skrev Times:
Noen ganger skal det et jordskjelv til for å avsløre hva som er under overflata.
Et regionalvalg i den østtyske delstaten Thüringen viste denne uka den katastrofale tilstanden for Tysklands politiske sentrum – og hvor langt landet nå står fra den antifascistiske konsensus det forkynner å opprettholde.
Weimar-republikken, Tysklands første kortvarige erfaring med demokrati, inntil det ble opphevet av nazistene, har blitt et populært referansepunkt i det nåværende Tyskland.
Times erkjente at CDUs og FDPs samarbeid med AfD «brøt et tabu som har vært på plass i tysk politikk siden slutten av nazi-epoken. Herr Kemmerich [fra FDP] ble den første høytstående tyske politikeren siden andre verdenskrig som ble valgt på grunnlag av stemmer fra et høyreekstremt parti.»
Times fortsatte, om CDUs og FDPs beslutning om å samarbeide med AfD, og bemerket at det
er spesielt bekymringsfullt i Thüringen, der FDP ikke bare er det nest sterkeste partiet i regionalparlamentet [Landtag], men også mer ekstremt enn i noen annen delstat [Bundesland]. Björn Höcke, AfDs partisjef i Thüringen, er leder for en hardline-bevegelse i partiet kjent som «Der Flügel» – Vingen. I ei bok fra 2018 advarte han om «nasjonens kommende død gjennom befolkningsutskiftning». I fjor besluttet en domstol at han legalt kan betegnes som fascist.
Times konkluderte:
For det ytre høyre har denne uka vært en fremragende suksess. AfDs ledere har lenge spådd – og håpet på – en konvergens mellom sentrum og de konservative partiene. Da Höcke på onsdag håndhilste for å gratulere Thüringens nyvalgte ministerpresident, smilte han. Scenen minnet mange tyskere om et velkjent bilde fra 1933 der Adolf Hitler hilser på Paul von Hindenburg, den gangen Tysklands president.
Tyskland i 2020 er ikke Tyskland i 1933. Men tysk politikk har forflyttet seg de siste årene, på en urovekkende måte. Politikere fra sentrum og det ytre høyre deler samtalepunkter om immigrasjon. De deler det de oppfatter som en felles fiende i venstresiden. Og nå, for første gang på flere tiår, deler de til-og-med en ministerpresident.
Times’ lesere, som tidligere hverken har lest eller hørt så godt som noen ting i mediene om eksistensen av en seriøs nynazistisk gjenoppvekking i Tyskland, kan bli ledet til å tro at begivenhetene i Thüringen er en plutselig og uforutsett utvikling.
Det er langt fra tilfelle. Begivenhetene bekrefter de vedvarende advarslene fra de tyske trotskistene i Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) [Sosialistisk Likhetsparti], meldt i mange artikler publisert av World Socialist Web Site. Den politiske manøvreringen i Thüringen – nettopp det Bundesland som spilte en vesentig rolle i veksten av Hitler-bevegelsen – er resultat av en politisk konspirasjon som involverer alle det tyske politiske etablissementets hovedpartier, som har utspiller seg i mer enn fem år, for aktivt å oppmuntre og legitimere veksten av en nynazistisk politisk bevegelse.
Bruken av ordet «konspirasjon» for å forklare fremveksten av AfD er helt klart relevant. Den vesentlige forskjellen mellom AfD og nazistene på 1920- og 1930-tallet er at denne dagens moderne fascistiske organisasjon ikke er basert på en massebevegelse. Den har vokst frem av splittelser med CDU og FDP i begynnelsen av 2013, og en stor andel av AfD-medlemmene har blitt rekruttert direkte fra statsapparatet – fremfor alt fra militæret, rettsvesenet og politiet. De fleste av partiets personell var tidligere medlemmer av et annet etablissementsparti. For eksempel:
• AfDs æresformann Alexander Gauland, som glorifiserer Wehrmacht [o. anm.: Hitlers væpnede styrker; i dag Bundeswehr] og beskriver Hitler og nazistene som bare så mye «fugleskitt på over 1 000 år med vellykket tysk historie», var i 40 år en høyt rangert CDU-funksjonær.
• Guido Reil, som er en ledende AfD-representant i Europaparlamentet, er medlem av industrifagforbundet IG BCE og var medlem av Det tyske sosialdemokratisk parti (SPD) i 26 år, før han i 2016 meldte seg inn i AfD.
• Georg Pazderski, styreleder for AfD Berlin, er en tidligere hæroffiser som tjenestegjorde ved NATOs hovedkvarter, så vel som i USAs sentralkommando ved MacDill Air Force Base i Tampa og i felleskommandoen Allied Joint Force Command Lisboa.
Styringsklassen har i sine bestrebelser på å fremme veksten av AfD blitt konfrontert med ett fundamentalt problem. Fascistene er hatet av det overveldende flertallet av befolkningen.
Da AfD i september 2017 kom inn i Forbundsdagen (det tyske føderale parlamentet; Bundestag) med bare 12,6 prosent av stemmene, var det spontane masseprotester over hele landet. Etter fascistopptøyene i Chemnitz i september 2018, der AfD spilte en sentral rolle, tok hundretusener til gatene. Bare i Berlin demonstrerte en kvart million mennesker den 13. oktober 2018. Spontane masseprotester mot rasisme og fascistvold fant også sted etter terroristangrepet på synagogen i Halle [engelsk tekst] i oktober i fjor, og nyligst etter valget av Kemmerich i Thüringen.
I møte med den enorme folkelige fiendtligheten har hevingen av AfD til maktposisjoner vært avhengig av de store partienes medvirkning. Den avgjørende mekanismen for å høyne AfDs innflytelse har vært den føderale [GroKo] storkoalisjonsregjeringen, av kristelig-demokratene (CDU/CSU) og sosialdemokratene (SPD).
Etter 2017-valget tilbrakte alle partiene i Forbundsdagen mer enn seks måneder der de utarbeidet rammeverket for en ny regjering bak lukkede dører. I løpet av denne prosessen ble det oppnådd vidtrekkende avtaler, særlig angående den omfattende remilitariseringen av Tyskland, massive angrep på sosiale og demokratiske rettigheter, og et systematisk samarbeid med AfD.
I slutten av november 2017 inviterte forbundspresident Frank-Walter Steinmeier de daværende AfD-medlederne Alexander Gauland og Alice Weidel til et felles møte i hans offisielle residens, Bellevue-slottet. Møtet er dokumentert med bilder fra det føderale pressekontoret. Da storkoalisjonen kom til makten i mars 2018 adopterte den store deler av det ekstreme høyres politiske retningslinjer, og integrerte raskt AfD inn i det politiske systemet.
SPD spilte en nøkkelrolle i denne prosessen. Som en konsekvens av SPDs beslutning om å regjere sammen med CDU/CSU, ble AfD det offisielle opposisjonspartiet – selv om partiet hadde fått oppslutning fra en åttendedel av velgerne. Dette økte AfDs parlamentariske og mediale tilstedeværelse enormt. Gauland og Co. har vært i stand til å spre deres fascistiske skitt i mediene ved åpningen av hver eneste Bundstag-sesjon og i medienes prime time. Notoriske høyreekstremister har med SPDs støtte blitt hevet til toppen av viktige Forbundsdag-komitéer.
Det å imøtekomme AfD, berettigelsen av nazisme og kampen mot den sosialistiske venstresiden – to av AfDs kjernesaker – er en essensiell komponent i storkoalisjonens arsenal. Den regjeringsbestilte årsrapporten for 2018 fra Verfassungsschutz (BfV) [Bundesamt für Vefassungsschutz; Kontoret for beskyttelse av grunnloven – som er benevnelsen for Tysklands hemmelige innenlandsetterretning], refererte til SGP som en «gjenstand for overvåkning» på grunn av partiets uforsonlige motstand mot AfD og imperialistisk militarisme og partiets tale for et sosialistisk antikapitalismeprogram.
AfD og «Vingen» omtales av Verfassungsschutz i sympatiske vendinger som «ofre» for påståtte «venstre-ekstremister». Det foreligger fakta som er offentlig dokumentert at høyreorienterte terroristnettverk strekker seg langt inn i hæren, politiet og de hemmelige tjenester. De opprettholder dødslister med titusener av mål. Deres aktiviteter blir i stor grad ignorert av den tyske staten, selv etter drapet på den prominente CDU-politikeren Walter Lübcke den 2. juni 2019. Det er i vide kretser mistanke om at Lübcke ble myrdet på grunn av hans kritikk av AfD. I løpet av få uker ble rapportering om attentatet mot en høytstående politiker droppet av mediene.
Det politisk ryggradløse Venstrepartiet [Die Linke] – som henger i SPDs frakkeskjøter – reagerer på utviklingen i Thüringen med ytterligere en feig forflytning til høyre. Partiet kurtiserer ikke bare CDU, men indikerer også at det er beredt til å kollaborere med AfD.
Det er nok et kritisk element for fremveksten av AfD og den bevisste legitimeringen av nyfascistpolitikk i Tyskland. For å overvinne befolkningens motstand mot gjenopplivningen av militarisme og autoritært styre, er det et forsøk blant tyske akademikere for å skape et nytt historisk narrativ, basert på voldsom antimarxisme, bagatelliseringen av naziforbrytelser og en rehabilitering av Hitler.
Den sentrale rollen i denne lumske prosessen har blitt spilt av administrasjonen ved Humboldt Universitet (HU) i Berlin, som har besørget uopphørlig institusjonell støtte til professor Jörg Baberowski, lederen for HUs institutt for øst-europeiske studier. Baberowski er notorisk for sine løgnaktige påstander om at «Hitler ikke var ondskapsfull» og at der Führer ikke ønsket å få vite noe om Auschwitz og masseutryddelsen av jødene.
HU-president Sabine Kunst, en tidligere SPD-funksjonær, har erklært at kritikk av Baberowski er «uakseptabelt». Selv etter at Baberowski, som opptrer som en nazi gauleiter [o. anm.: regional nazipartileder; direkte utnevnt av Hitler], fysisk angrep en venstreorienterte student ved universitetet – med begivenheten tatt opp på video og sett mer enn 20 000 ganger på YouTube (se video) – nektet Kunst å tillate kritikk av Baberowski.
Med den støtten han har fått fra Humboldt Universitet har Baberowski blitt en stadig mer prominent politisk figur. Han skal etter planen holde en vesentlig tale under en offentlig begivenhet til minnemarkering av syttifemårsdagen for Det tredje rikets sammenbrudd. Han vil, med politisk støtte på høyt nivå, benytte anledningen til å levere en antikommunismetirade.
Den politiske situasjonen i Tyskland krever den europeiske, amerikanske og internasjonale arbeiderklassens oppmerksomhet. Sett i lys av historien er det umulig å innta en selvtilfreds og likegyldig holdning til nynazismens gjenoppblomstring i Tyskland.
Det er imidlertid en fundamental og dyp forskjell mellom situasjonen som eksisterer i dag og den på 1930-tallet. Fascisme er på ingen måte en massebevegelse i Tyskland. Det foreligger blant masser av tyske arbeidere, studenter, kunstnere og intellektuelle et intenst hat mot nazi-fortiden og alle de som bagatelliserer dens forbrytelser. Overalt i Tyskland er det minnesmerker som påminner om nazistenes forbrytelser, og som ærer minnet av dens millioner av ofre. Det tredje rikets uhyrligheter er dypt innlemmet i det tyske folkets kollektive bevissthet.
Samtidig er marxismens intellektuelle og politiske tradisjoner dypt forankret i landets kultur, til tross for alle bestrebelsene til de offisielle partiene, de korrupte mediene og de akademiske mandariner på å få utryddet dem. Man kan være sikker på at tohundreårsdagen for Friedrich Engels’ fødsel i november 1820 vil bli varmt minnet på tvers av hele Tyskland.
Men nettopp fraværet av massestøtte fremhever en påfallende og farlig likhet med den politiske prosessen som førte til nazistenes seier i 1933, og det er innslaget av konspiratorisk aktivitet innen det politiske etablissementet for å styrke det ekstreme høyre. Denne prosessen – og dens reaksjonære konsekvenser – har blitt eksponert av begivenhetene i Thüringen.
Det eneste partiet som konsekvent kjemper mot veksten av AfD, og gjenkomsten av fascisme og militarisme i Tyskland og internasjonalt, er Sozialistische Gleichheitspartei (SGP). Partiets advarsler er bekreftet. Som SGP-leder Christoph Vandreier skrev i sin uvurderlige eksponering av den politiske konspirasjonen som ligger til grunn for fremveksten av AfD:
AfD har hverken en massebase for støtte eller kampklare enheter som Hitlers SA (Sturmabteilung; nazipartiets opprinnelige paramilitære fløy) som rekrutterte medlemmene blant rotløse krigsveteraner, sosialt ruinerte medlemmer av småborgerskapet og fortvilte arbeidsledige arbeidere. AfDs styrke oppstår utelukkende av den støtten partiet mottar fra politiske partier, mediene, regjeringen og statsapparatet.
Som tilfelle er over hele verden pågår det en politisk radikaliseringsprosess også i Tyskland. Begivenhetene i Thüringen, som har sjokkert allmennheten, vil fremskynde denne prosessen. Men dens tidsriktige og politisk bevisste utvikling krever byggingen av Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) og Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) [International Committee of the Fourth International] som den tyske og internasjonale arbeiderklassens revolusjonære parti.