Onsdag den 11. desember holdt Nikole Hannah-Jones, hovedforfatter for New York Times’ «1619-prosjekt», et foredrag i Houston for innvielsen av forelesningsserien Emancipation Park Conservancys, som skildrer «Black Experience» [‘Svart erfaring’].

Hennes opptreden var del av en landsomfattende foredragsturné der Hannah-Jones promoterer 1619-prosjektets «omformulering» av USAs historie til å være en endeløs rasekamp av hvite mot afroamerikanere. Den amerikanske revolusjon fra 1775 til 1783 og borgerkrigen fra 1861 til 1865 var, ifølge Hannah-Jones, svindelbegivenheter, uten tilknytning til kampen for likestilling og den endelige ødeleggelsen av slaveriet. George Washington, Thomas Jefferson og Abraham Lincoln var rasistiske hyklere dedikerte til forsvaret av hvitt overherredømme.

Hannah-Jones’ opptreden i Texas var sponset av det Houston-baserte foretaket Shell Oil Company. Det er det amerikanske datterselskapet til olje- og gassgiganten Royal Dutch Shell, som konfronterer et internasjonalt offentlig ramaskrik over selskapets involvering i massive menneskerettighetsbrudd i det afrikanske landet Nigeria. Fokus for protester har vært Shells kollaborering med den nigerianske regjeringen i undertrykkingen av den etniske folkegruppaogoni. Selskapet står for tiden overfor flere rettssaker for sin medvirkning til drap på tusener, deriblant det nigerianske diktaturets henging av den kjente ogoniforfatteren og miljøaktivisten Ken Saro-Wiwa i 1995.

Hannah-Jones er nådeløs i sin fordømmelse av 1700- og 1800-tallets demokratiske revolusjonæres moralske unnfallenheter. Hun kan knapt holde inne med sin forakt for de som ikke presterte å hoppe ut av den historiske epoken de levde i, og derved ikke presterte å omfavne retorikken fra det 21. århundrets middelklasses identitetspolitikk. Men nettopp denne utilgivende etiske kodeksen hun pålegger fortidens historiske figurer ser ikke ut til å gjelde for henne selv. Hennes eget personlige moralske kompass ser ikke ut til å være i fungerende stand.

Shells historie i Afrika har lenge gjort det til en internasjonal paria. På 1980-tallet ble selskapet beskrevet som «den verste konsernkollaboratøren» med Sør-Afrikas apartheid-regime, som systematisk krenket sanksjoner ved å besørge oljen som fyrte opp under rasistregimets repressive apparat. Selskapet utførte også gruveoperasjoner i landet, deriblant ved sin Rietspruit-kullgruve, hvor streikende arbeidere ble banket og tvunget tilbake til arbeidet under geværmunningen. Selskapets støtte for apartheid fremprovoserte en internasjonal boikottbevegelse mot oljegiganten.

For bare to år siden publiserte Amnesty International en 89-siders rapport med tittelen «A Criminal Enterprise? Shells Involvement in Human Rights Violations in Nigeria in the 1990s» [lenke til rapporten, på engelsk, i pdf-format: ‘Et kriminelt foretak? Shells involvering i brudd på menneskerettigheter i Nigeria på 1990-tallet». Basert på vitnesbyrd fra overlevende, interne selskapsdokumenter og referater fra møter mellom Shell og nigerianske sikkerhetsstyrker, erklærte Amnestys rapport:

I november 1995 henrettet den nigerianske staten summarisk ni menn etter en blatant urettferdig rettssak. Henrettelsene førte til global fordømmelse. USA og EU innførte sanksjoner mot Nigeria, og Commonwealth-gruppa av nasjoner suspenderte landets medlemskap. Mennene ble offisielt anklaget for involvering i mord, med ble faktisk stilt for retten for å ha konfrontert den anglo-nederlandske oljegiganten Shell over konsernets ødeleggende innvirkning på regionen Ogoniland i Nigerias oljeproduserende Niger-delta.

Henrettelsene var kulmineringen av en brutal kampanje fra Nigerias militære for å få brakt til taushet protestene fra organisasjonen MOSOP – Movement for Survival of the Ogoni People – som var ledet av Ken Saro-Wiwa, en av mennene som ble henrettet. MOSOP sa at andre hadde gjort seg rike på oljen som ble pumpet fra under bakken av deres grunneiendom, mens forurensninger fra oljeutslipp og gassavbrenning hadde «ført til fullstendig forringelse av ogonimiljøet og gjort vårt hjemland til et økologisk katastrofeområde». I januar 1993 erklærte MOSOP at Shell ikke lenger var velkommen til å operere i Ogoniland. Militærets påfølgende kampanje førte direkte til omfattende og alvorlige brudd på menneskerettighetene, inkludert illegale drap av hundrevis av ogonier, så vel som tortur og annen mishandling, deriblant voldtekter og ødeleggelser av hjem og levebrød. Mange av disse overtredelsene utgjorde også kriminelt straffbare forhold.

Shells utvinning av olje i Nigeria går tilbake til perioden med britisk kolonistyre. Etter uavhengigheten ble konsernet den viktigste økonomiske aktøren i landet, med en enorm makt over landets regjering. Shells operasjoner var sentrert i Ogoniland, beliggende i den sørligste delen av landet, langs Guineabukta. Femti år med utbytting og Shells kontinuerlige oljeutslipp har etterlatt regionen som et økologisk katastrofeområde, der jordsmonnet ikke lenger er bærekraftig for landbruk og med grunnvann som er massivt forurenset av kreftfremkallende stoffer. Ogonifolket så sitt levebrød ødelagt, mens de ikke fikk noe av de milliarder av dollar som Shell hentet ut av regionen.

På begynnelsen av 1990-tallet oppsto MOSOP under Saro-Wiwas ledelse, for å utfordre Shells og den nigerianske regjeringens ødeleggelsen av regionen.

Etter hvert som protestene vokste kalte Shell på regjeringen for å besørge «sikkerhetsbeskyttelse» for sine fasiliteter, mens selskapet tilbød «logistisk» støtte for utplasseringen av tungt bevæpnet politi og tropper mot ogonifolket, og besørget troppene transport, lønninger og til og med våpen. I noen tilfeller hadde de som ble sendt inn for å utføre «drap, voldtekter og tortur» uniformer som hadde Shell-logo.

Det anslås at det under forløpet av disse operasjonene ble utført angrep på 27 ogonilandsbyer, som medførte dødsfall av så mange som 2 000 mennesker og tvangsfordrivelse av ytterligere 80 000. Voldtekter ble anvendt som våpen for å intimidere befolkningen, og fanger ble rutinemessig torturert.

I mai 1994 ble Saro-Wiwa og andre fremtredende MOSOP-ledere arresterte for drap som de var absolutt uskyldige i. Etter fengsling og tortur ble han og åtte andre stilt for en kenguru-domstol organisert av general Sani Abachas militærdiktatur, funnet skyldige og dømt til å henges.

I sine siste ord til skuetribunalet som dømte ham, sa Saro-Wiwa at Shell selv ville få sin dag for retten.

I en rørende testemoni til sin far publisert i Guardian den 10. november 2015 skrev Saro-Wiwas sønn Ken Wiwa:

For tjue år siden i dag ble min far og åtte andre ogonimenn vekket fra deres søvn og hengt i en fengselsgård i det sørlige Nigeria. Da nyhetene filtrerte ut ga de gjenklang av sjokk og forargelse over hele verden, og alle, fra den britiske dronningen og til Bill Clinton og Nelson Mandela fordømte henrettelsene. ...

At det var en kenguru-domstol betviles ikke lenger. Rettssaken og henrettelsene var i samsvar med måten Nigerias militærregimer summarisk håndterte de menneskene de anså som en trussel mot deres autoritet. En faktautredende misjon nedsatt av FN og ledet av eminente jurister, fordømte prosessen på det kraftigste, og Storbritannias statsminister John Major beskrev rettssaken som «uredelig», skyldfinnelsene som en «slett domsavsigelse» og henrettelsene som «juridiskemord». ...

Hadde min far vært i live i dag ville han vært forferdet over at Ogoniland fremdeles ser ut som den ødelagte regionen som ansporet ham til handling. Det er lite som bevitner at regionen sitter på en av verdens rikeste forekomster av olje og gass.

New York Times – som har promotert 1619-prosjektet og har valgt Hannah-Jones som sitt viktigste talerør – er inngående kjent med denne historien, etter å ha publisert ei rekke artikler om Saro-Wiwas liv og død. I en redaksjonell lederartikkel skrevet i kjølvannet av hans henrettelse bemerket Times at Shell etter MOSOP-lederens domskjennelse meldte en uttalelse om at «det ikke er for en kommersiell organisasjon å blande seg inn i en suveren stats juridiske prosesser». Klart bekymret for oljegigantens renomé konkluderte Times lunkent: «Summariske henrettelser, uredelige rettssaker og brutal undertrykking av dissens er ikke en praksis et ansvarlig selskap kan ignorere.» Shell ignorerte ingen ting; konsernet var fullt og helt medskyldig i disse forbrytelsene.

Forbrytelsene begått av Shell i Ogoniland skjedde ikke i det 18. og 19. århundre, eller en gang i løpet av de første tiårene av 1900-tallet. Dette er en tidsaktuelle begivenheter og en pågående forbrytelse. Shell er nå stilt for retten ved en domstol i Haag, anklaget for medvirkning til drap, voldtekter og nedbrenning av landsbyer utført av det nigerianske regimet. Saksøkerne er enkene etter fire av de ni ogonilederne som ble hengt, etter at de falskt ble dømt skyldige av diktaturets skuedomstol. Shell sloss mot et tidligere forsøk på å få stilt selskapet for retten i USA, helt opp til Høyesterett, hvor saken ble kastet ut av jurisdiksjonelle grunner.

En rapport fra Guardian publisert den 12. februar 2019 siterte Mark Dummett, en forsker fra Amnesty International, som uttalte at enkene etter de henrettede ogonilederne «tror at deres ektemenn fremdeles ville vært i live i dag dersom det ikke var for Shells nakne egeninteresser». Dummett fortsatte med å si at rettsaken «er et historisk moment av enorm betydning for mennesker overalt, som har blitt skadet av globale foretaks grådighet og hensynsløshet».

Oljegiganten står overfor en ny straffeforfølgelse i Nederland på anklager for bestikkelse og korrupsjon for deres del i utdelingen av $ 1,1 milliarder som gikk i lommene til nigerianske politikere og mellommenn for å sikre lukrative offshore-borerettigheter.

Samtidig har et annet søksmål fremmet av ogonilandsbyboere og miljøorganisasjonen Friends of the Earth Nederland, om miljøødeleggelsene i Nigerdelta-regionen blitt bekjempet av konsernet det siste tiåret, der to av saksøkerne i mellomtiden er døde.

I november gjennomførte magasinet Jacobin et intervju med de to akademiske ekspertene Roy Doron og Toyin Falola om forholdene i Ogoniland, der de uttalte at Shell og andre oljeselskaper bruker mye mer tid på «PR rettet mot vestlige publikum og nedtoningen av investor-skyld enn de faktisk gjøre noe som utgjør en forskjell for lokalsamfunnene rammet av mange års oljeutslipp, avfakling av gass og systematisk frarøving av landområder».

Shell anvendte Hannah-Jones, som bare var mer enn villig til å la seg bli brukt, som del av deres PR-operasjon med sikte på å få avledet oppmerksomheten fra selskapets forbrytelser, der de nå møter nye avsløringer. Sponsing av en opptreden av Hannah-Jones gjør at Shell kan posere som en resolutt foretakskjemper mot rasisme. Forøvrig tildekker 1619-prosjektets besatte fokus på rase og hudfarge de essensielle økonomiske interessene som ligger til grunn for Shells businesspraksis.

Shell-direktørene sponset åpenbart Houston-arrangementet i forventning av at støten for 1619-prosjektet ville motvirke konsekvensen av pågående søksmål; og de kan ikke ha blitt skuffet over resultatene av deres investering. Alt gikk akkurat som planlagt. Shell solte seg et øyeblikk i offentlighetens beundring der arrangementets moderator Melanie Lawson, en lokal mediepersonlighet, forut for sin introduksjon av Hannah-Jones, kom med følgende hyllest:

Aller først vil jeg ta et lite øyeblikk til å erkjenne kveldens presenterende sponsor. Og dere kjenner kanskje navnet, det er en gigant i vårt samfunn, Shell Oil. Og dersom det er noen her fra Shell Oil, vil dere da behage å reise dere eller vinke, eller alt av dette? Har vi noen Shell-folk? Der er vi.

Publikum svarte med en ovasjon, som Hannah-Jones ble med på. Lawson fortsatte:

Ja, ikke vær sjenerte for dette. Shell-folk stå opp slik at vi kan takke dere. Vi setter pris på dere. Vi vet at dette arrangementet ikke ville vært mulig uten deres veldig sjenerøse donasjon, og vi setter pris på deres fortsatte støtte for Emancipation Park Conservancy.

Det burde ikke komme som noen overraskelse at Lawson ikke ba publikum om å stå i taushet og observere et minutts stillhet for å hedre minnet om Saro-Wiwa og andre ofre for Shells kriminelle virksomhet.

Arrangementet i Houston understreker det uredelige 1619-projektets klassekarakter. Hannah-Jones’ opptreden på et podium betalt for av Shell Oil gjør henne politisk og moralsk medvirkende til ogonifolkets undertrykking. Hennes svimlende hykleri og moralske blindhet er ikke bare en personlig egenskap. Det er typisk for et ultra-egoistisk, selvopptatt og velstående småborgerlig sosialt stratum, fast bestemt på å tjene så mye penger som mulig, uavhengig av hvor de kommer fra.

Det er slett ikke klart hvordan Hannah-Jones’ rasistiske historiefortolkning, som hevder at nordamerikansk slaveri og alle påfølgende former for diskriminering i USA stammer fra hvite menneskers angivelig innavlede og uløselige hat mot afroamerikanere, kunne tjene til å forklare henne egen tilsynelatende likegyldighet overfor Shell Oils forbrytelser mot dagens afrikanere. Dessuten er Hannah-Jones’ tilknytning til Shell fullt og helt av en frivillig karakter. Jefferson og Lincoln ble født og levde i en historisk situasjon der slaveri var et vesentlig element i den nordamerikanske økonomiske strukturen og i verdensøkonomien. Hvilke objektive historiske faktorer har tvunget Hannah-Jones til å assosiere seg med, og profittere på kollaborering med Shell Oil? Hvilken unnskyldning har hun, annet enn personlig egeninteresse, for å opptre på et podium besørget av Shell Oil?

Etter å ha promotert seg som amerikansk histories hevnende engel er Hannah-Jones forpliktet til å bekjentgjøre alle fakta knyttet til hennes deltakelse på et arrangement sponset av Shell. Fikk hun noen form for godtgjørelse for sin opptreden i Houston? Hvorfor tjener hun publisitetsbehovene til et selskap som er brennmerket som et «kriminelt foretak», medskyldig i «drap, voldtekt og tortur» av afrikanske menn, kvinner og barn?