Partileder Jeremy Corbyn lanserte på torsdag Labour Partys manifest for generalvalget, med tittelen «Det er tid for reell endring» [‘It’s Time for Real Change’].
Dokumentet ble fordømt av Financial Times som det «mest venstreorienterte manifest på en generasjon». Rupert Murdochs Times sa det representerte «det dyreste prospekt i britisk politisk historie». Guardian omtalte det som «det mest radikale Labour-manifest på flere tiår».
Sånn har høyreforflytningen av den offisielle politikken vært – pågående i over tre tiår – at et høflig forslag om de mest begrensede reformistiske tiltak nå kvalifiserer som farlig «venstreorientert».
Media kan bare komme med slike påstander da den «generasjonen» de refererer til dekker de høyreorienterte Tory-regjeringene til Margaret Thatcher og John Major, de fra Labours Tony Blair og Gordon Brown, og deretter David Cameron og Boris Johnson – som alle samlet ledet en enestående overføring av formue vekk fra arbeidende mennesker og over til de superrike.
Valgmanifestet inneholder følgende forslag:
* Bygge innen utgangen av partiets første periode på post 100 000 kommunalt eide boliger i året, i tillegg til 50 000 enheter eid av boligsameier
* Bringe det privatiserte jernbanenettet, posttjenester, vann- og energiforetak tilbake i offentlig eie.
* Ei «Reell Lønn å Leve av på minst £ 10 per time» [‘Real Living Wage’; NOK 117,57]
* Generelle lønnsøkninger på 5 prosent for alle ansatte i offentlig sektor – i gjennomsnitt £ 1 643 [NOK 19 316] – fra april 2020.
* Ekstra penger til Det nasjonale helsevesenet (NHS), til sosialomsorgen («økning av utleggene i helsesektoren med gjennomsnittlig 4,3% i året») og til skoler.
* Skroting av studieavgifter, gratis helfiber bredbånd, gratis tannlegesjekk (ikke behandling), gratis bussreiser for de under 25 år, og gratis fjernsynslisenser for de over 75 år
Corbyn erklærte: «Milliardærene og de superrike, skatteunndragerne, de dårlige sjefene og de store forurenserne – de eier Det konservative partiet. Men de eier ikke oss. De eier ikke Labour Party. Folket eier Labour Party. Det er derfor milliardærene angriper oss.»
Arbeidere må se forbi slike overdrivelser.
De fire siste tiårene inkluderer 13 år med Labour-regjeringer som utførte politikk basert på Thatchers mantra om at «det ikke er noe alternativ» [o. anm.: TINA (‘There Is No Alternative’)] til kapitalismens «frie markeder». Denne perioden har sett et uopphørlig angrep på arbeiderklassens sosiale posisjon og ødeleggelsen av oppnåelsene bygget opp av over et århundre med kamp.
Likevel er Corbyns svar på denne sosiale kontrarevolusjonen en håndfull milde reformer. Hans palliativer har ingenting å gjøre med et ekte sosialistisk program, som krever eksproprieringen av storforetakenes og bankenes formuer og en slutt – via en arbeiderregjering – engang-for-alle for deres strupetak på samfunnet.
Det er ekstraordinært at hverken Corbyns forord til manifestet eller den faktiske teksten i det 107-sider-lange dokumentet nevner ordet «sosialisme», under forhold der millioner av unge mennesker søker et sosialistisk alternativ. Den eneste referansen er som et ensomt listepunkt som beskriver Det nasjonale helsevesen (NHS) som «sosialisme i aksjon».
Alt snakk om å motsette seg milliardærene og om å ønske deres fiendtlighet velkommen er bare så mye varm luft. Avvisningen av alle påstander om «radikalisme» er presentert i selve valgmanifestet. Det erklærer: «Forretningsvirksomheter er hjerterytmen i vår økonomi, som skaper arbeidsplasser, rikdom og innovasjoner.» Så-langt-fra å reise seg mot milliardærene står det i et språk som kunne kommet fra Blair selv: «Sosial rettferdighet betyr også å utjevne spillefeltet mellom små og store virksomheter.»
Dersom Corbyn skulle bli valgt vil Labour Party betale for offentlige tjenester ved å «skape et mer rettferdig skattesystem, be om litt mer fra de med de bredeste skuldrene, og sørge for at alle betaler det de skylder.»
«Vi vil reversere noen av Tory-enes kutt av foretaksskatten og samtidig holde rentene lavere enn i 2010.» Dette ville ta foretaksskatten til 26 prosent – et av de laveste nivåene i Europa.
Manifestet fortsetter: «Vi ber de som tjener mer enn £ 80 000 per år [NOK 940 528] om å betale litt mer inntektsskatt, mens vi fryser folketrygden og inntektskattesatsene for alle andre.» [Våre uthevinger]
De høyreorienterte mediene blinket ut ett forslag – for en engangsskatt, anslått til £ 11 milliarder, på britisk-baserte olje- og gass-selskaper i Nordsjøen – som om det skulle tilsvare stormingen av Vinterpalasset. Likevel vil selskaper bli konsultert om hva de kunne betale, og få år til å nedbetale. Den skatten er et fnutt sammenlignet med de store skattelettelsene som ble gitt dem av tidligere Labour- og Tory-regjeringer. FT refererte en Labour-funksjonær som forklarte: «Hadde Storbritannia krevd den samme effektive skattesatsen som gjennomsnittssatsen som er påkrevd av Nordsjølandene fra 1992 til i dag, ville det ha betydd ytterligere £ 117 milliarder i skatteproveny.»
Det vil ikke være noen sanksjoner mot foretaksdirektører som håver inn millioner i lønn i den private sektor – til tross for at administrerende direktører i de 100-største børsnoterte selskapene henter hjem gjennomsnittlig £ 3,5 millioner i året [NOK 41,15 millioner] (117 ganger mer enn den gjennomsnittlige britiske heltidsarbeider). For offentlig sektor lover manifestet å håndheve en «maksimalt lønnsrelasjon på 20:1» – en politikk som først ble fremmet av Tory-statsminister David Cameron og da for selskaper som byr på regjeringskontrakter. Labour har beroliget sjefer i offentlig sektor om at politikken ville bety at en arbeidstaker kun får utbetalt £ 16 000 per år [NOK 188 105] under Labours «Real Living Wage», mens de selv håver inn så mye som £ 350 000 [NOK 4,115 millioner].
Alt i valgmanifestet er i tråd med de forsikringene som Corbyns skyggefinansminister John McDonnell kom med i 2017 om at deres oppgave er å «stabilisere kapitalismen». Noen måneder etter valget av Theresa Mays kriseridde Tory-regjering i generalvalget i 2017 uttalte McDonnell om sine samtaler med big business og City of London: «På noen måter er det en bisarr situasjon. De kommer til oss for forsikringer mot en regjering som er i ferd med å falle fra hverandre. Vel, på den måten blir Jeremy Corbyn og jeg kapitalismens stabilisatorer.»
Manifestet er et tilbud til britisk imperialisme fra et pålitelig statsparti om at det vil forsvare styringselitens interesser i de turbulente tidene forut.
Siden han ble valgt som partileder for fire år siden har Corbyn ikke gjort annet enn å kapitulere for Blairistenes høyrefløy av partiet. I Labours valgmanifest fra 2017 insisterte de på at Corbyn og McDonnell droppet enhver posering om å motsette seg NATO, fornyelsen av Storbritannias Trident-missilsystem [o. anm: det nukleære ubåtmissilsystemet] og forsvarsindustrien.
Manifestet fra 2019 hevder stolt en militaristisk agenda, denne gangen innrammet som del av de vestlige imperialistmaktenes krigspådriv mot Russland – med antydningen av at Johnson-regjeringen er i lomma til Putin.
Manifestet angriper Johnson for å nekte å «publisere rapporten om mulig utenlandsk innblanding fra Russland i det britiske demokratiet». Det erklærer at «Labour-regjeringen vil gjennomføre en Strategisk forsvars- og sikkerhetsgjennomgang for å vurdere sikkerhetsutfordringene Storbritannia står overfor, inkludert nye former for hybrid, cyber- og fjernkrigføring.»
Det fordømmer en situasjon under Tory-ene der «utdannet hærpersonell er kuttet ned fra 102 000 til litt over 74 000». Labour «vil opprettholde vår forpliktelse til NATO og vårt nære forhold til våre europeiske partnere» og vil bruke minst 2 prosent av BNP på forsvaret, og garanterer «at våre væpnede styrker er allsidige, og i stand til å oppfylle hele spekteret av roller og forpliktelser». Det advarer: «Sikkerhetsutfordringene vi står overfor kjenner ingen grenser. Labour vil øke finansieringen til FNs fredsbevarende operasjoner til £ 100 millioner.»
Valgmanifestet erklærer at dersom Storbritannia forlater EU vil EU-borgeres frie forflytning «bli gjenstand for forhandlinger», dvs. bli avsluttet. Uten å definere det som et «poengbasert» immigrasjonssystem, sier manifestet at all immigrasjon vil være basert på økonomiens krav: «Vårt system for arbeidvisa må fylle opp for de ferdigheter eller mangler på arbeidskraft som oppstår.»
Mens sosialisme er det store unevnelige er sidevis av manifestet dedikert til å styrke «politi og sikkerhet». Politiet får ikke mindre enn 28 omtaler. Manifestet klager over at «De konservative tok 21 000 politibetjenter av gatene våre», og det lover: «Vi vil gjenoppbygge hele politiets arbeidstyrke, rekruttere flere politibetjenter, politiets lokale støttespillere og politistaben. Vi vil reetablere nabolagsbeskyttelse og rekruttere 2 000 flere frontlinjeansvarlige enn det De konservative har planlagt.»
Manifestet er en eksersis i rangert bedrageri. Det er karakterisert av oppfordringene om «Styrkingen av beskyttelsen for varslere» på arbeidsplassen, og støtten for «den juridiske retten til allmennhetens interesse av forsvar for journalister». Det unnlater å nevne den tiår-lange vilkårlige interneringen i Storbritannia av WikiLeaks-grunnlegger og journalisten Julian Assange.
Assange blir holdt i isolert innesperring og torturert i Londons maksimalsikkerhetsfengsel Belmarsh Prison, mens den britiske staten jobber for å sikre hans utlevering til USA for å bli idømt 175-år-fengselstraff for å ha eksponert imperialistmaktenes krigsforbrytelser.
Bare Socialist Equality Party stiller til valg i 2019 på et sosialistisk program som representerer arbeidende menneskers interesser. Et sentralt krav i vår kampanje er løslatelsen av Julian Assange.
Forfatteren anbefaler også:
[7. november 2019]