Hundrevis av Hamburg-studenter har de siste-to-ukene protestert mot Bernd Luckes opptreden ved deres universitet, grunnleggeren av det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD). Dette til tross besørget Senatet i Hamburg (statsrådet), koalisjonen mellom SPD og De Grønne, med bruk av politivold mot studentmotstanden at den ekstremt høyreorienterte professoren forrige onsdag fikk holdt sin forelesning.
Dusinvis av politibetjenter iført hjelmer og bevæpnet med batonger og pistoler reiste sperringer og skjermet Lucke fra de protesterende studentene. Alle som ønsket å delta på forelesningen måtte forevise ID til et privat sikkerhetsselskap.
Begivenhetene i Hamburg belyser farlige utviklingstrekk i Tyskland. Ved bruk av politivold håndheves fascistiske doktriner mot motstanden fra studenter, som nekter å godta indoktrinering fra høyreorienterte ekstremistprofessorer.
Hamburgs Asta (studentforeningen), som representerer mer enn 40 000 studenter ved Universitetet i Hamburg, hadde erklært i en protestappell at de fant det «urimelig» at «den personen som bærer medansvar for dagens sosiale omveltning ganske enkelt får returnere til sine akademiske sysler.»
Forut for politioperasjonen mot studentene hadde det vært en aggressiv kampanje i politikken og mediene, som også nådde til toppen av staten. Den 16. oktober, da professoren ønsket å holde sin første forelesning, demonstrerte hundrevis av studenter foran hovedbygningen. Noen rullet ut et banner i forelesningssalen med påskriften: «Ingen plass for åndelige brannstiftere», det ble pepet og plystret og ropt «Ut med Lucke», og det ble forhindret at hans forelesning fant sted.
Styringselitenes representanter var rasende. Katharina Fegebank, Hamburgs vitenskapssenator (minister i delstaten) fra De Grønne, beskrev protesten som «urettferdighet i sin reneste form» og krevde at studentene måtte «forsøke seg på konsensus», dvs. komme til enighet med Lucke. Hun ble støttet av De Grønnes føderale partileder Robert Habeck.
Bundestag (det føderale parlamentet i Berlin) holdt en debatt om temaet, der det ene partiet etter-det-andre fordømte motstanderne av den høyreorienterte ekstremistprofessoren. Wolfgang Kubicki (FDP) [Det fri-demokratiske parti] beskyldte dem for å overse Luckes menneskeverd, og for å ha brutt loven. Elisabeth Winkelmeier-Becker (CDU) [Den kristelig-demokratiske union] beskrev forstyrring av forelesninger som «opinionsterrorisme». Den føderale utdanningsministeren Anja Karliczek (CDU) advarte for at den politiske diskursen ikke måtte innsnevres. Friedrich Straetmann, parlamentariker fra Venstrepartiet [die Linke] snakket om «berettiget kritikk av studentenes handlinger», og ønsket velkommen det faktum at Luckes seminar fant sted dagen etter.
Tysklands forbundspresident Frank-Walter Steinmeier (SPD) [Sosialdemokratene] anså det også som sin presidentplikt å fordømme studentenes protest mot en angivelig «ubehagelig politiker», som «uakseptabel». Han oppfordret dem til å ha et «åpent øre» for den høyreorienterte ekstremistideologen, i stedet for «aggressivt å forhindre samtale». Wolfgang Schäuble (CDU), Bundestag-president [parlamentspresident i den tyske Forbundsdagen], inntok samme posisjon. «Ytringsfriheten blir begrenset med henvisning til politisk korrekthet, der en selvutnevnt demokratisk hovedstrøm bestemmer hva som kan, eller-ikke-kan diskuteres,» beklaget han i avisa Bild.
Dette er den velkjente propagandaen fra høyreorienterte ekstremister, nå fra landets ledende politikeres tunger. Faktisk er det de som angriper ytringsfriheten, «innsnevrer diskurs» og «terroriserer opinionen» – mot studentene. Mens styringsklassen er i ferd med å gjenoppruste militæret, og 80 år etter starten av andre verdenskrig deltar i kriger som bryter internasjonal lov, gjennomfører massedeportering av flyktninger, beskytter høyreekstreme nettverk innen statsapparatet og med AfD bygger opp et høyrefløy ekstremistparti, skal enhver som motsetter seg denne utviklingen bli intimidert og brakt til taushet.
På en orwellsk måte blir opinionsfrihet, som representerer en beskyttende rettighet mot staten, omgjort til det motsatte og nå nyfortolket som statsfunksjonærers rett til å «utøve deres offisielle plikter», slik presidenten for Hamburg Universitet formulerte det angående Lucke. I den tyske styringsklassens høyreorienterte autoritære tradisjon forsvares statspålagt høyreorientert ekstremisme som «meningsfrihet», mens kritiske studenter som forsvarer seg mot den, undertrykkes ved bruk av politivold.
AfD, som setter tonen i kampanjen mot studentene, gir tydelig uttrykk for hva det dreier seg om. «Det er ikke nok å fordømme de venstreorienterte ekstremistene,» skriver Alice Weidel, parlamentarisk gruppeleder for AfD, i sin pressemelding til forsvar for Lucke. Man må også «snakke åpent om hvem som har oppmuntret og skjemt dem bort alle disse årene, og som derved gjorde dem til en trussel mot det liberale demokrati». «Venstreorienterte ekstremiststrukturer ble fôret av skattebetalernes penger og politisk skjermet, under påskudd av ‘kampen mot høyresiden’». Én av de som «smeller med pisken og har satt linja» er statsviteren Hajo Funke i Berlin, en ledende ekspert på høyreekstremisme og antisemittisme i Tyskland.
Kampanjen mot Hamburg-studentene må kalles for hva den er: En koordinert aksjon for å bane vei for AfD og partiets nynazistiske ideologi, for å omdanne universitetene, på samme måte som før både første og andre verdenskrig, til utklekkingsanstalter for høyreorientert ekstremisme og militaristisk ideologi, og kriminalisere og undertrykke enhver motstand mot det.
De «meningene» som igjen skal påtvinges studentene er velkjente. Lucke er grunnleggeren av et parti der nåværende styreleder Alexander Gauland glorifiserer Hitlers Wehrmacht (arméen) og kaller Hitler og nazistene for så mye «fugleskitt på mer enn 1 000 år med vellykket tysk historie». Björn Höcke, AfD-leder i Thüringen, som Lucke feiret et felles valgselskap med for fem år siden, er en åpen fascist som etterlyser en «180-grader-dreining av tysk minnepolitikk», inkludert rivingen av Holocaust-minnesmerket i Berlin, og som krever den voldelige deporteringen av «kulturfremmede» mennesker fra Tyskland, i et «storstilt re-migrasjonsprosjekt».
En annen prominent høyreorientert ekstremistprofessor, som aggressivt forsvares av alle partiene og media mot massive studentprotester, er «historikeren» Jörg Baberowski i Berlin. Etter hans forbilde Ernst Noltes bortgang er Baberowski trolig den mest kjente nazi-apologeten blant tyske historikere. «Hitler var ikke en psykopat, han var ikke ondskapsfull. Han ville ikke at folk skulle snakke om jødeutryddelsen ved hans bord,» uttalte han i 2014 i Der Spiegel. Han raljerer mot flyktninger og hans «akademiske» arbeid er preget av bagatellisering av nasjonalsosialismen (nazismen) og Det tredje rikes forbrytelser. Også den føderale regjeringen forsvarte Baberowski i «meningsfrihetens» navn.
Kampanjen går langt utover bare universitetene. I den nåværende årsrapporten fra innenlandsetterretningen (BfV) – Bundesamt für Verfassungsschutz; Det føderale kontoret for beskyttelse av forfatningen, som er den hemmelige tjenestens benevnelse – bestilt av storkoalisjonsregjeringen mellom CDU/CSU og SPD, er Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) [Sosialistisk Likhetsparti] for andre år-på-rad oppført som en «gjenstand for overvåkning», fordi partiet tar til orde for et sosialistisk program, som ifølge den hemmelig etterretningstjenesten er rettet «mot den eksisterende staten og sosiale orden, som uopphørlig baktales som ‘kapitalisme’, er mot EU, en angivelig nasjonalisme, imperialisme og militarisme». Selv massearrangement som «Rock gegen Rechts»-konserten [Rock mot Høyre] i Chemnitz forrige september blir nå hetset av etterretningstjenesten som «venstreorientert ekstremisme».
Innenriksdepartementet har besvart SGPs juridiske klage mot at partiet er inkludert i etterretningstjenestens rapport med en 56-siders uttalelse, som er eksplisitt basert på totalitære juridiske synspunkter introdusert av nazistene i Det tredje rike. Uttalelsen gjenoppliver doktrinen om Willensstrafrecht (straff for kriminell intensjon), som kriminaliserer ideer som kan fremme motstand mot kapitaliststaten og den eksisterende sosiale orden. På denne måten skal all venstreorientering tenkning gjøres illegitim. I begynnelsen av dokumentet hevder den føderale regjeringen at «kamp for et demokratisk, egalitært, sosialistisk samfunn» er i strid med «forfatningens grunnleggende verdier».
Boka «Warum sind sie wieder da?» [‘Hvorfor er de tilbake?’; boka foreligger i engelsk oversettelse ‘Why Are They Back?’] sporer og analyserer denne utviklingen i detalj. Den viser at høyreforflytningen ved universiteter og AfDs fremvekst er uløselig knyttet til voksende sosial ulikhet og Tysklands tilbakevending til militarisme. For å undertrykke arbeiderklassens og ungdommens enorme motstand, vender styringsklassen tilbake til sine autoritære og fascistiske tradisjoner.
«AfD har hverken massestøtte eller mektige enheter som SA (Sturm Abteilung) som en gang rekrutterte fra den første verdenskrigens rotløse soldater, et ruinert småborgerskap og de desperate arbeidsløse,» skrev vi i forordet. «AfDs styrke stammer utelukkende fra støtten partiet får fra etablissementets politiske partier, mediene, regjeringen og statsapparatet.»
Denne vurderingen bekreftes av hendelsene i Hamburg. I kampen mot dette må de historiske lærdommene og de nødvendige konklusjonene trekkes: Som på 1930-tallet er kampen mot fascismen også idag en kamp mot kapitalisme og alle borgerlige partier. Den må føres uavhengig av, og mot dem, og den krever den uavhengige mobiliseringen av arbeiderklassen på grunnlag av et sosialistisk program. Dette er dét SGP – den tyske seksjonen av Den fjerde internasjonale (ICFI) – og partiets ungdomsorganisasjon IYSSE [International Youth and Students for Social Equality] – Internasjonal ungdom og studenter for sosial likhet – slåss for.