Den 13. august la Associated Press ut en artikkel av Jocelyn Gecker med påstander om at den spanske operasangeren Plácido Domingo har seksuelt trakassert et antall kvinner, over en periode på flere tiår. Åtte kvinnelige sangere og én danser har beskyldt Domingo for å ha gjort uønskede tilnærmelser, der noen av begivenhetene skal ha funnet sted for 30 år siden.

Domingo er en av de mest bemerkelsesverdige størrelsene i operahistorien. Siden debuten i Mexico City i 1959 har han sunget det nesten ufattelige antallet 150 roller (til sammenligning med Enrico Caruso som sang 60, og Maria Callas med anslagsvis 50).

I 2018, da det fortsatt var tillatt å lovprise Domingo, refererte New York Times kommentaren fra Joseph Volpe, den tidligere sjefdirektøren for Metropolitan Opera: «Når du ser på sangeres historie i operaen, da står han frem for seg ... Hvis det noen gang var en gigant i noen bransje, da er det Plácido Domingo. Han er uovertruffen.» Times fortsatte: «Nå i en alder av 77 år, langt forbi den alder hvor de fleste stjernesangere trekker seg, har Mr. Domingo opptrådt nesten 4 000 ganger i løpet av en seks-tiår-lang karriere, han har spilt inn mer enn 100 album og blitt et navn alle kjenner.»

Geckers AP-artikkel er et forsøk på å sverte og skade Domingos karriere og renomé. På #MeToo-kampanjens veletablerte McCarthy-istiske maner kommer alle de refererte kvinnene, med ett unntak, med anonyme påstander. Dessuten innrømmer Gecker at «ingen av kvinnene kunne tilby noe dokumentasjon, som eksempelvis telefonmeldinger».

Patricia Wulf, den eneste av beskyldnerne som oppgir navn, erkjenner – i et eget intervju med NPR – at Domingo aldri berørte henne utilbørlig, eller på noen måte skadet hennes sangkarriere. Han gikk etter henne, og hun avvist ham. Det er vanskelig å forestille seg hvilken straff som ville være for hard for en slik oppførsel!

Det er økende avsky over, eller mistillit til de destruktive, antidemokratiske metodene for #MeToo heksejakta. AP-historien om Domingo virker som et noe forsinket og slitent, men ondskapsfullt forsøk på å pumpe luft inn i en stadig mer utblåst ballong.

Operahus i USA responderte på Geckers artikkel med den feigheten og anstandsløsheten som man forbinder med slike institusjoner. Philadelphia Orchestra trakk sin invitasjon til Domingo om å opptre på deres galakonsert for åpningskvelden den 18. september. Orkesteret forklarte fromt at det var «forpliktet til å besørge et trygt, støttende, respektfullt og hensiktsmessig miljø».

San Francisco Opera kunngjorde sin avlysning av en 6. oktober-konsert med Domingo, med forklaringen at avgjørelsen «om å avlyse konserten ble tatt etter nylige rapporter om flere påstander om seksuell trakassering». De fortsatte: «Selv om de angivelige hendelsene som er rapportert ikke fant sted ved San Francisco Opera, er ikke Selskapet i stand til å presentere artisten på War Memorial Opera House’ scene.

«San Francisco Opera er forpliktet til sin sterke og klare politikk mot seksuell trakassering og krever at alle Selskapets medlemmer holder seg til de høyeste standarder for profesjonell oppførsel. San Francisco Opera legger stor vekt på å skape et trygt og sikkert miljø der alle kan fokusere på sitt arbeid og sin kunst, og der kolleger blir behandlet med respekt, verdighet og kollegialitet.»

Slike mennesker har rett og slett ikke skam. For å påpeke, eller gjenta det åpenbare: operaselskapet har bakvasket den 78-år-gamle Domingo, den mest distingverte operasangeren det siste halve århundret, på grunnlag av én eneste AP-beretning, fylt med vage beskyldninger som er umulige å bekrefte.

Operaen i Los Angeles, der Domingo har vært sjefdirektør siden 2003, kunngjorde i sin uttalelse at de ville «engasjere ekstern rådgivning for å undersøke de foruroligende påstandene om Plácido Domingo». Uttalelsen fortsatte: «Plácido Domingo har vært en dynamisk kreativ kraft LA Operas liv, og i Los Angeles’ kunst- og kulturliv i mer enn tre tiår. Uansett er vi opptatt av å gjøre alt vi kan for å fostre et profesjonelt samarbeidsmiljø, der alle våre ansatte og kunstnere føler seg like komfortable, verdsatte og respekterte.»

Metropolitan Opera i New York, en scene hvor Domingo har opptrådt hver sesong siden 1968/69, avventet resultatene av LA-Opera-granskningen før de tok noen «‘endelige avgjørelser’ om Domingos fremtid ved Met, hvor han etter planen skal opptre neste måned,» ifølge Gecker.

Europeiske sangere og operaselskap responderte annerledes. Den spanske sopranen Davinia Rodríguez sa, ifølge nyhetsbyrået Europa Press, at hun «aldri følte den minste indikasjon på det disse [kvinnene i AP-beretningen] beskylder el maestro for». Hun la til at Domingo alltid hadde vist henne, og andre utøvere og teaterarbeidere, «den aller største respekt, med den ydmykhet og raushet som er så typisk for ham».

Pilar Jurado, en annen spansk sopran, bemerket at Domingo alltid hadde oppført seg «som en perfekt gentleman» overfor henne. Ainhoa Arteta, en tredje spansk sopran, spurte poengtert: «Hva er galt med det faktum at en mann liker kvinner?» Arteta uttalte også til El País: «Jeg vet han ikke er en trakasserer; jeg ville legge hånda i ilden på det.»

Ingen av de europeiske operaselskapene kunngjorde avlysninger av opptredener som involverer sangeren. Dette er kanskje ikke bare av ærverdighet, siden det er betydelige økonomiske interesser involvert. Uansett, Helga Rabl-Stadler, president for Salzburg-festivalen i Østerrike, meldte en hederlig uttalelse til Domingos forsvar. Hun skrev: «Jeg har kjent Plácido Domingo i mer enn 25 år. I tillegg til hans kunstneriske kompetanse, ble jeg helt fra starten av imponert over hans anerkjennende behandling av alle festivalansatte. Han kjenner alle ved navn, fra portvakta til sekretæren; han unnlater aldri å takke noen som utfører ham selv den minste tjeneste. Hadde beskyldningene mot ham vært ytret innen Festspielhaus i Salzburg, er jeg sikker på at jeg ville ha fått det å høre.»

Rabl-Stadler fortsatte: «Videre, som jurist av bakgrunn, er min antagelse ‘in dubio pro reo’ [når du er i tvil, da for den siktede]. Jeg ville finne det faktisk feil og moralsk uforsvarlig på det nåværende tidspunkt å fatte irreversible dommer, og å basere beslutninger på slike dommer. Kunstnerisk leder Markus Hinterhäuser, administrerende direktør Lukas Crepaz og jeg vi er alle enige om at Plácido Domingo skal opptre i [Giuseppe Verdis] Luisa Miller på 2019-festivalen, som planlagt.»

Operahuset i Hamburg indikerte at Domingos 27. november-opptreden forblir upåvirket. «Som en offentlig institusjon hverken tolererer eller bagatelliserer vi seksuelle overgrep, men vi er også bundet av rettsstatsprinsippene i våre handlinger. Det foreligger gyldige kontrakter med konsertpromotøren for Plácido Domingos opptreden,» kommenterte Hamburg-operaen. «Med forbehold om videre utvikling, vil konserten derfor finne sted som planlagt.»

Respekten som Salzburg-festivalen og Hamburg-operaen viser for prinsippet om at den siktede er uskyldig inntil bevist skyldig, er like prisverdig som holdningen til operaene i San Francisco og Philadelphia er forkastelig, men i dette tilfellet man må få spørre: «Uskyldig» eller «Skyldig», i hva da?

Gecker begynner sin uærlige artikkel på denne måten: «Over flere tiår har Placido Domingo, en av operaens mest feirede og mektige menn, prøvd å presse kvinner til seksuelle relasjoner ved å antyde jobbmuligheter, og noen ganger ved å straffe kvinnene profesjonelt når de avviste hans tilnærmelser, fortalte mange beskyldnere Associated Press.» Påstanden om at Domingo «noen ganger» straffet kvinnene «profesjonelt» er kanskje den mest alvorlige påstanden her.

Gecker hevder senere i beretningen at «syv av Domingos ni beskyldnere fortalte AP at de føler at deres karriere ble påvirket negativt etter å ha avvist hans fremstøt, og noen sa at roller han lovet dem aldri ble realisert, og flere bemerket at mens de fortsatte å jobbe for andre operaselskap, ble de aldri kontrahert for å opptre med ham igjen.»

Til og med en bakvasking burde være noenlunde fornuftig. Gecker beretter faktisk bare syv, og ikke ni individuelle historier, hvor «roller han lovet, som aldri ble materialisert» dukker opp i fire – eller kanskje fem (dersom «jeg kan sette deg i kontakt med mennesker» utgjør et slikt løfte).

Dette forutsetter selvfølgelig at de forskjellige anonyme beskyldnerne forteller sannheten.

Patricia Wulf svarte, på spørsmål i et intervju med NPR om hun hadde lidd «noen profesjonelle konsekvenser ved å avvise ham [Domingo] om og om igjen»: «Nei, det gjorde jeg ikke. Jeg led ikke noe karrieremessig. Det var faktisk interessant: Han og selskapet fortsatte å kontrahere meg. Og det var flott.» Og dette er det eneste mennesket som var beredt til å uttale seg, som dokumentering.

Gecker og de forskjellige beskyldnerne argumenterer at kvinnene ofte var redde for å avvise Domingos tilnærmelser mer kraftfullt, på grunn av deres relative maktesløshet gitt hans enorme status i operaverden. Dersom sangeren faktisk tilnærmet seg kvinnene fra denne typen posisjon, så er det ikke til hans ære. Egoisme og selvsentrerthet er ikke ukjent i det feltet.

Som respons på AP-historien observerte Domingo i en uttalelse at påstandene «fra disse ikke-navngitte individene, som strekker seg hele 30 år tilbake, er dypt foruroligende, og som de er presenterte er de også unøyaktige.» Han antydet at det var smertelig å høre at han hadde opprørt noen «eller fått dem til å føle seg ukomfortable – uansett hvor lenge det måtte være siden, og til tross for mine beste intensjoner.»

Sangeren fortsatte: «Jeg trodde at alle mine utvekslinger og relasjoner alltid var sett som velkomne og var med samtykke. Folk som kjenner meg, eller som har jobbet med meg, vet at jeg ikke er noen som med viten og vilje ville skade, krenke eller beskjemme noen. Jeg erkjenner imidlertid at reglene og standardene som vi holdes opp til – og bør måles mot – i dag er veldig forskjellige enn de var tidligere. Jeg er velsignet og privilegert, som har hatt en-mer-enn 50-år-lang karriere innen opera, og vil holde meg selv opp til de høyeste standarder.»

Geckers syn på seksuelle relasjoner har en eim av den semi-viktorianske, semi-puritanske varianten som har overveldet deler av den amerikanske øvremiddelklassen, i alle fall i deres offentlige uttalelser: menn er rovdyr, og kvinner er uskyldige blomster som trenger en slags beskyttelse mot slike best.

Ifølge en annen AP-historie observerte kulturjournalisten Leonetta Bentivoglio, der hun skrev i den italienske dagsavisa La Repubblica, at «det faktum at Domingo var en Don Juan var noe alle visste, og i den promiskuøse teaterverden er han ikke alene.» Hun gikk videre: «Vi må legge til at hans sjarm alltid har tiltrukket seg en mengde kvinner, og ofte var det han som måtte forsvare seg.»

AP bemerker at Bentivoglio mintes en hendelse «på et hotell i Paris under Domingos storhetstid med De tre tenorer, sammen med Luciano Pavarotti og José Carreras, da han ba journalister om å late som om de fulgte med ham i heisen ‘for å kunne flykte til sitt rom uten å bli forfulgt av noen vakre unge kvinner,’ som var på jakt etter ham. ‘Dette er vanskelige historier å berette i denne glatte æraen av #MeToo,’» tilføyde Bentivoglio.

Gecker og Associated Press anvendte mye tid, og gikk lange veier for å få produsert deres loslitte beretning. De intervjuet dusinvis av mennesker i forskjellige deler av USA, for å kunne komme med én påstått handling av utilbørlig berøring, tre «tvungne våte kyss» og mange uønskede tilnærmelser, fra primært ikke-navngitte kilder. Hvorfor?

Ønsker Gecker, som også spilte en rolle i bestrebelsene på å få ødelagt den 81-år-gamle dirigenten Charles Dutoits renomé i 2017, å få seg et navn på samme måte som Ronan Farrow fra New Yorker eller Jodi Kantor og Megan Twohey fra New York Times, med deres påstander mot Harvey Weinstein?

Kanskje, men større anliggender er involverte.

#MeToo-kampanjen gir uttrykk for interessene til de øvremiddelklassesjiktene som slåss for avansement og privilegier i en cutthroat-atmosfære på universitetscampusene, i mediene og andre steder. Kunstnere som Domingo, Dutoit, James Levine og andre, er i så henseende bare følgeskader. Deres hoder må rulle som del av prosessen med å gi plass til «friskt blod».

Samtidig tjener den seksuelle heksejakta formålet å avlede oppmerksomheten fra den bredere, og stadig mer truende sosiale og politiske situasjonen. Det demokratiske partiet og de som kretser rundt det, er desperate etter å forhindre fremveksten av en venstreorientert, progressiv opposisjon mot Trump-administrasjonens fascistiske angrep på immigranter, dens krigshissing og dens «alt for de rike»-politikk, og de har grepet til antiRussland-hysteriet og #MeToo-pådrivet som redskap for å distrahere og blåse liv i velstående småborgerlige sjikt.

Slike bestrebelser har imidlertid sine begrensninger. Det er muligheter for at Domingo-svertekampanjen kan slå tilbake mot dem, eller ganske enkelt falle flatt til jorda. På sin egen måte ville et slikt resultat være et tegn på politisk modning, og på den økende folkelige radikaliseringen.