Joint Research Team (JIT) – etterforskningsteamet opprettet i 2014 for å etterforske styrten av Malaysian Airlines flight MH-17 over Øst-Ukraina den 17. juli 2014, som resulterte i 298 dødsfall – bekjentgjorde den 19. juni at den offentlige påtalemyndigheten i Nederland skal kriminalrettsforfølge fire personer for mord.

De fire mistenkte – Igor Girkin, Sergeij Dubinskij, Oleg Juldasjevitsj (alle tre russere) og Leonid Khartsjenko (ukrainsk statsborger) – var, og er i noen tilfeller fortsatt, aktive som ledere av de russisk-støttede østukrainske separatistene. De står nå overfor internasjonale arrestordrer og vil bli stilt for retten den 9. mars 2020. Siden Nederland ikke kan kreve utlevering fra hverken Russland eller Ukraina er det sannsynlig at saken vil bli ført, og at de tiltalte vil bli dømt in absentia.

De fire mennene, så vel som den russiske regjeringen, hevder at de ikke overhode hadde noen befatning med flykrasjen. Den russiske presidenten Vladimir Putin gjentok Russlands avvisning av JIT-kommisjonen, og sa under en «åpenlinje» utspørring på russisk tv sist fredag at han var «fullstendig uenig» med bevisene som kommisjonen fremmet.

Den malaysiske presidenten Mahathir Mohamad fordømte anklagene som politisk motiverte: «Hva oss angår vil vi ha bevis på skyldighet. Men så langt er det ingen bevis. Bare rykter.»

Nedskytingen av flyet skjedde på høyden av krisen i Ukraina og borgerkrigen i 2014, utløst av det USA- og Tyskland-støttede kuppet i Kiev i 2014, som var ledet av fasciststyrker og deler av det ukrainske oligarkiet, i tett samspill med Washington og Berlin. Den ukrainske og den amerikanske regjeringen, EU og de internasjonale borgerlige mediene stormet til for å beskylde Russland for nedskytingen av flyet, til og med før noen påstått bevis var presentert. Det ble utnyttet som en ny variant av «Tonkinbukta», en uklar og tvilsom militær begivenhet som imperialistmaktene kunne bruke som påskudd for krig.

MH-17-saken har vært ute av rampelyset de siste årene. Den militære oppbyggingen mot Russland, anført av USA og NATO, og den USA-ledede økonomisk krigføringen mot landet, har imidlertid akselerert.

Kunngjøringen i forrige uke om den strafferettslige forfølgelsen kom samtidig med en eskalering av både Trump-administrasjonens krigsforberedelser mot Iran, som kan utløse en direkte konflikt med Russland, og Det demokratiske partiets pågående kampanje mot Trump med fokus på hans angivelig «myke» holdning til Russland. Den kommer også samtidig med voksende konflikter mellom USA og de europeiske imperialistmaktene, spesielt Tyskland, blant annet over russiske gassforsyninger til Tyskland gjennom rørledningen NordStream2.

Den vestlige borgerlige pressen hoppet på kunngjøringen og produserte en flom av kommentarer, der New York Times’ redaksjonsråd antydet at flystyrten var ikke mindre enn «statsstøttet mord». Internasjonale medier som Der Spiegel presenterte i vesentlig grad JITs kunngjøring og «funn» for sine lesere som fakta.

Washington Post skrev at «internasjonale etterforskere» hadde «arbeidet flittig for å avdekke sannheten» og «skrellet vekk Russlands løgner om det nedskutte Malaysian Airlines flyet». Avisa avviste uten videre bevis presentert av Russland for en mulig ukrainsk involvering som «falske».

Faktisk er JITs kunngjøring av den kriminelle rettsforfølgelsen av disse fire mennene basert på gamle funn som ikke har noen troverdighet. JIT-etterforskningen er vesentlig partisk og del av en massiv kampanje for å utnytte 298 menneskers tragiske død for å eskalere antiRussland krigsforberedelser. Etter nesten fem år med denne «etterforskningen» har det ikke blitt presentert noe bevis på russisk statlig engasjement, og vesentlige bevis som peker på en potensiell ukrainsk involvering har blitt bevisst undertrykt.

JITs «funn» som hevder at et russisk SA-11 BUK-missilsystem angivelig ble befordret av den russiske hæren til russiskstøttede østukrainske separatister ble kontinuerlig referert som «bevis» for russisk involvering.

En graverapport av journalisten Robert Parry i 2016 pekte på flere hull og motsigelser i denne versjonen. Det andre stykket «bevis» er knapt hørbare telefonsamtaler, angivelig avlytninger av russiske militære kilder, som skal tyde på at SA-11 BUK-missilsystemet ble bevisst levert til separatistene. Disse telefonsamtalene refererer imidlertid ikke på noe punkt eksplisitt til missilsystemet eller til transport over den russisk-ukrainske grensa.

Det faktum at ikke bare russisk, men også amerikansk og nederlandsk etterretning har funnet bevis som tyder på ukrainsk involvering, er helt utelatt fra den offisielle pressedekningen.

I oktober 2015 fastslo den nederlandske etterretningstjenesten MIVD at de eneste høyenergi-antifly-missilsystemene i Øst-Ukraina som kunne ha skutt ned MH-17 der det fløy i 33 000 fots høyde tilhørte det ukrainske militæret.

En anonym amerikansk etterretningsanalytiker forklarte i 2015 at «endelig analyse pekte på en ikke-autorisert ukrainsk operasjon som impliserte en av pro-regime oligarkene.» Malaysiske nyhetsmedier rapporterte så tidlig som i august 2014 at offisielle representater for amerikansk etterretning antok at flyet hadde blitt skutt ned av et ukrainsk jagerfly. Offisielle russiske militærrepresentanter har også frigitt radardata som syntes å vise en ukrainsk jetfighter av typen Sukhoi-25 bak passasjerflyet MH 17 på tidspunktet det ble skutt ned.

JIT-etterforskningens primære mål har vært å undertrykke og avlede oppmerksomhet fra ethvert bevis som antyder ukrainsk snarere enn russisk involvering. Ikke en eneste rapport produsert av kommisjonen de siste fem årene har en gang forsøkt å avsanne bevisene som peker mot ukrainsk militær involvering i nedskyvningen av flyet. De ble ganske enkelt ignorert.

Dette er ingen tilfeldighet. Stikk i strid med hvordan det presenteres av mediene er JIT ikke et uavhengig organ av «internasjonale etterforskere». Det omfatter representanter for den nederlandske, belgiske, malaysiske og ukrainske regjeringen og de hemmelige tjenestene. Den russiske regjeringen har fra begynnelsen av vært utelukket fra å delta i etterforskningene.

Selv om Ukraina selv burde ha vært ansett som en mistenkt part i enhver seriøs etterforskning, ikke bare samarbeidet JIT med Kiev, men opererte også under en avtale som gjorde det mulig for den ukrainske regjeringen å nedlegge veto mot utgivelsen av informasjon. Det kunne knapt vært et mer åpenbart tilfelle av inhabilitet.

Den ukrainske hemmelige tjenesten (SBU), som var tungt involvert i både det imperialiststøttede fascistkuppet i Kiev i februar 2014, og i påfølgende operasjoner av ytrehøyrekrefter i borgerkrigen, var Ukrainas offisielle representant i JIT. SBU påvirket etterforskningen massivt.

En intern JIT-rapport fra 2016 sa: «Siden den første uka i september 2014 har etterforskere fra Nederland og Australia jobbet her [i Kiev]. De jobber her i nært samarbeid med Ukrainas sikkerhets- og etterforskningstjeneste (SBU). Umiddelbart etter styrten ga SBU tilgang til et stort antall tappede telefonsamtaler og andre data. ... Mens det i første omgang var heller formelt har samarbeidet med SBU blitt mer og mer fleksibelt. ‘Særlig på grunn av dataanalysen kunne vi bevise vår tilførte verdi,’ sier [den nederlanske politirepresentaten] Gert Van Doorn. ‘Siden da ser vi på alle måter at de omgås oss på en åpen måte. De deler sine spørsmål med oss, og tenker med, så mye som de kan.’»

Det var forøvrig også SBU som fremskaffet de avlyttede telefonsamtalene og annet materiale som nå blir universelt referert som «bevis» for en russisk involvering.

Til tross for disse åpenbare motsetningene og brudd på rettmessig etterforskningsprosedyre, presenteres JITs «funn» og handlinger som troverdige definitive «bevis» for «russisk skyld». Dette bevitner igjen til hvilke lengder borgerlige medier og vestlige imperialister er beredt til å gå, i deres kriminelle og farlige kampanje mot Russland – en hensynsløs kampanje som kunne utløse en krig mellom verdens to største atomvåpenmakter.