Alliansen for frihet og endring (AFC) kalte i forrige uke av protestkampanjen og generalstreiken i bytte mot noen vage løfter om «innrømmelser» fra Sudans junta.

AFC avhendet initiativet til Det militære overgangsrådet (TMC) som i april skjøv ut den langtidige diktatoren president Omar al-Bashir for å forhindre styrtingen av hele regimet.

Den landsdekkende generalstreiken hadde brakt byer over hele landet til en reell stillstand i tre dager etter forrige helg, bare dager etter at TMC den 3. juni beordret et blodbad for å få og spredd den massive månedlange sitt-inn-demonstrasjonen utenfor forsvarsdepartementets hovedkvarter i Khartoum.

Sitt-inn-demonstrasjonen ga uttrykk for arbeidernes og fagfolkenes besluttsomme motstand mot juntaen, til tross for dens trusler og intimideringer. Demonstrasjonen førte til advarsler om en forestående borgerkrig.

Siden da har militæret og de paramilitære RSF-styrkene (Rapid Support Forces), en avgrening av den beryktede Janjaweed-militsen som nådeløst undertrykte opprøret i Darfur, drept minst 120 demonstranter, deriblant 40 som ble dumpet i Nilen og 19 barn, og skadet nesten 1 000 og arrestert hundrevis.

Yassir Arman var blant opposisjonslederne som ble arrestert, som i mai kom tilbake til Sudan for å delta i forhandlinger med juntaen, til tross for en hengende dødsdom. Han ble arrestert etter at militæret brøt opp sitt-inn-protesten og – mot sin vilje – deportert per helikopter til Sør-Sudan, sammen med to andre opposisjonelle. TMC hadde tidligere kunngjort at de tre var løslatt.

Det var rapporter om mange voldtekter. Khartoum har vært nedstengt, Khartoum-universitetet ble ransaket og både elektrisitet og internett har vært avstengt.

Generalløytnant Hamdan Dagalo, nestleder for TMC og RSF-sjef (kjent under sitt oppnavn «Hemeti»), som har ambisjoner om å tre inn i al-Bashirs sko, berettiget det brutale tilslaget med å bebreide demonstrantene for å «forårsake kaos».

Alliansen for frihet og forandring (AFC) består av 22 opposisjonsgrupperinger, deriblant Sudan Professionals Association (SPA), koalisjoner av politiske partier, Girifna («Vi har fått nok», en bevegelse av unge sudanere), Forum for sudanesiske tweetere og familiene til Ramadans martyrer (28 av Ba’ath-offiserene som etter et mislykket forsøk på å velte Bashir under Ramadan i 1990, ble summarisk henrettet av De islamistiske sikkerhetstjenestene).

AFC har kalt for en tilbaketrekning av militsene fra Khartoum og andre byer, en internasjonal granskning av blodbadet, en heving av internettblokkaden og etableringen av en sivil overgangsregjering.

De borgerlige og småborgerlige sjiktene representert av AFC, uansett deres meningsforskjeller med TMC, byr ingen vei fremover for arbeidere og fattige i Sudan. En sivilt ledet overgangsregjering i allianse med militæret ville, samtidig som den ga nettopp disse sjiktene en større andel av Sudans samfunnskake, fortsatt representere interessene til landets kapitalistelite og de militære håndheverne.

Denne korrupte klikken presiderer over et land der minst 80 prosent av befolkningen på 40 millioner lever på mindre enn 1 dollar dagen, hvor 5,5 millioner trengte humanitærbistand i 2018, som er en økning på 700 000 sammenlignet med 2017, og hvor anslagsvis 2,47 millioner barn lider av akutt underernæring.

TMC er revet av interne stridigheter, etter at juntaen har innrømmet minst to kuppforsøk siden al-Bashirs utskyving, med «to grupper av offiserer», tilsynelatende tilhengere av al-Bashir, satt i varetekt. Statskringkasteren Al-Arabiya i Saudi-Arabia benektet imidlertid dette, og hevdet at de fleste hadde nektet ordre om å spre masse-sitt-inn-protesten, mens den USA-støttede arabiske kanalen al-Hurra sa at offiserene ble arrestert for opposisjonelle holdninger relatert TMC.

Etter militærets tilslag i hovedstaden har det vært rapporter om sammenstøt i andre deler av landet, spesielt i de allerede gebrekkelige og urolige områdene i det østlige Sudan og i Darfur, hvor Janjaweed-militsen forrige mandag skjøt og drepte ni personer i landsbyen al-Dalij.

I det østlige Sudan har det vært eskalerende stammesammenstøt, der kriminelle gjenger har vært på plyndringstokt i Port Sudan og tilsvarende har spredt seg til byene Khashm el-Girba og Kassala, og det har resultert i rapporterte dødstall på mer enn 30 personer. Ifølge Middle East Eye er det allment antatt at TMC, RSF og den «dype statens» agenter alliert med dem, er ansvarlige for stammesammenstøtene, og at myndighetene har løslatt fengslede kriminelle gjenger og latt dem løpe løpsk.

TMCs tilbud om innrømmelser kommer i kjølvannet av flere internasjonale utviklingstrekk: Den afrikanske unions (AU) suspendering av Sudan, FNs sikkerhetsråds fordømmelse av TMCs tilslag mot fredelige demonstranter, og Etiopias meglingsinnsats. Ifølge Mahmoud Dirir, Etiopias spesialutsending til Sudan, hadde TMC og AFC blitt «enige om å gjenoppta samtaler, med det første».

Både AFC og TMC-sjefen general Abdel Fattah al-Burhan møttes separat med Donald Booth, Washingtons nyutnevnte spesialutsending til Sudan, og med Tibor Nagy, amerikansk viseutenriksminister for Afrika, sendt til Sudan for å bidra til å smi en «fredlig løsning» på krisen. Fra 2013 til 2017 fungerte Booth som USAs utsending til Sudan og Sør-Sudan.

USA er fast bestemt på å presse TMC til innrømmelser, for sine egne imperialistinteresser. Washington er først og fremst bekymret for at opprøret ikke skal spre seg til deres regionale allierte: Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater (UAE) og til Egypt. Disse diktatoriske og korrupte regimene, som frykter sin egen arbeiderklasse og sine fattigbønder, har støttet juntaen og de beordret det nylige blodbadet.

Det siste USA – og Europa – ønsker er ustabilitet i Sudan, som er et land strategisk plassert ved Afrikas horn, ved Rødehavet og inngangen til Suezkanalen, hvor så mye av regionens olje passerer, og en ny bølge av flyktninger på vei mot Europa.

Sudans påtalemyndigheter har, som en gest til demonstrantene, anklaget den tidligere diktatoren al-Bashir for korrupsjon og misforvaltning av unntaksbeordringer og har kunngjorde en etterforskning av de økonomiske misforvaltningene til «det tidligere regimets ledende embetsmenn». TMC har også «pensjonert» 98 offiserer fra Den nasjonale etterretnings- og sikkerhetstjenesten (NISS) og anklaget dem for å slå ned på demonstranter mens al-Bashir enda var ved makten.

Juntaen har også innrømmet at sikkerhetsstyrkene begikk overgrep da de angrep massedemontrasjonen i Khartoum, og juntaens talsmann bekjentgjorde en granskning av volden og arresteringen av flere militæroffiserer for «overtredelsene».

Disse innrømmelsene som ble påtvunget TMC av de internasjonale «meglerne», kan og vil bli tilbakekalt på et øyeblikks varsel. De er ei felle satt for den sudanske arbeiderklassen. Implisert i dette bedrageriet er Storbritannias bedragerske venstreside – Socialist Workers Party, Socialist Party og deres internasjonale tilknytninger – som har kalt for at Sudans revolusjonære må forhandle og alliere seg med de nederste leddene av hærens offiserer og soldatene.

På samme måte støttet de forleden også de Egypts Revolusjonære sosialister, som støttet det egyptiske militærets styrting av den valgte presidenten Mohamed Mursi, og banet derved vei for general Abdel Fattah el-Sisis blodbad og undertrykking, som til og med var mer grusom enn forgjengeren Hosni Mubaraks.

Sudans kamp finner sted samtidig med en voksende bølge av militant arbeiderklassekamp over hele Midtøsten og Nord-Afrika, eksemplifisert av streiker og demonstrasjoner i Algerie, Tunisia og Marokko.

Den eneste måten å få etablert et demokratisk regime i Sudan på er gjennom en kamp ledet av arbeiderklassen, uavhengig av og i opposisjon til de liberale og middelklassens pseudo-venstre-krefter, for å ta makten og ekspropriere regimets tilranede rikdommer, i kontekst av arbeiderklassens bredt anlagte internasjonale kamp mot kapitalismen og for byggingen av sosialisme. Dette krever etablering og bygging av en seksjon av Den internasjonale komiéen av den fjerde internasjonale, den sosialistiske verdensrevolusjonens parti, i Sudan.