Fra den 6. til og med den 8. mai ble det holdt en konferanse i Havanna på Cuba, med tittelen «International Academic Event Leon Trotsky».

Innkallingen til en konferanse på Cuba om dette emnet har en ubestridelig betydning, gitt at det styrende kubanske kommunistpartiet, instrumentet til den borgerlig-nasjonalistiske regjeringen lenge ledet av Fidel Castro og hans bror Raul, har undertrykt trotskisme og rettferdiggjort Moskvas stalinistbyråkratis forbrytelser mot medlederen av Den russiske revolusjon og grunnleggeren av Den fjerde internasjonale.

De kubanske trotskistene ble nådeløst undertrykt av Castro-lederskapet, deres medlemmer ble fengslet og pressevirksomheten ble knust.

Trotskijs drapsmann Ramon Mercader, GPU-agent for det hemmelige sovjetiske politi, fløy så snart han ble løslatt fra meksikansk fengsel i 1960 til Cuba, hvor han ble møtt på flyplassen i Havanna av Che Guevara og han ble ønsket hjertelig velkommen av Fidel Castro. Han reiste regelmessig mellom Moskva og Havanna, hvor han døde i 1978.

Hans mor Caridad Mercader, som spilte en hovedrolle i organiseringen av mordet på Trotskij, var på 1960-tallet ansatt av den kubanske regjeringen som PR-direktør ved ambassaden i Paris.

I en tale holdt forTrikontinental-kongressen i Havanna i 1966 angrep Fidel Castro trotskismen voldsomt, og beskrev den som «motbydelig og kvalmende» og som «imperialismens og reaksjonens vulgære instrument», og lød som et ekko av språket fra Moskva-prosessene.

Til tross for, eller kanskje mer sannsynlig på grunn av denne Castro-regimets offisielle kampanje mot trotskisme, er det stor interesse blant den kubanske befolkningen for Leo Trotskijs liv og arv. Dette ble tydeliggjort av populariteten til romanen El hombre que amaba a los perros [Mannen som elsket hunder], skrevet av den kubanske forfatteren Leonardo Padura og publisert i 2009, som er sentrert rundt mordet på Trotskij. Padura ble inspirert til å skrive romanen etter å ha besøkt Trotskij-museet i Mexico City og så rommet der Trotskij ble drept. Han fortalte at da han var tilbake på Cuba fant han totalt bare to bøker om den revolusjonære lederen i biblioteket, Renegaten Trotskij og Forræderen Trotskij.

Å rette opp historien om Trotskijs og trotskismens rolle for å opprettholde den historiske kontinuiteten i kampen for sosialistisk internasjonalisme, ville nødvendigvis ha en enorm politisk betydning på Cuba. Den kubanske arbeiderklassen konfronterer en utdypende sosial og økonomisk krise skapt av et uopphørlig imperialistisk press på øya og av den voksende sosiale ulikheten som er skapt av den kubanske regjeringens forsøk på å bygge opp under sitt styre med avtaler med utenlandskapital.

Dette var imidlertid ikke hensikten med konferansen i Havanna. Med fokusmateriale og gjesteliste kontrollert av de kubanske myndighetene var samlingens formål det diametralt motsatte av politisk avklaring. Det tjente regjeringens interesser for å tilby et harmløst, venstreakademisk dekke mens det styrende sjiktet forflytter seg stadig lengre til høyre.

Konferansens karakter var bestemt av hvem som ble invitert til å delta, og hvem som ble utestengt fra deltakelse.

Samlingen av pseudo-venstre og pabloistrevisjonister brakt til Havana for å levere presentasjoner hadde et overordnet oppdrag: å undertrykke trotskismens revolusjonære innhold og avlevere en portrettering av Trotskijs rolle i historien som skulle imøtekomme interessene til Cubas styrende elite.

Der de presenterte seg som akademikere, enten med referanser til sine fakultetstillinger eller ved å kalle seg selvstendige forskere, sporer så godt som alle de tilstedeærende deres politiske stamtavler tilbake til de som splittet fra trotskistbevegelsen i 1963 for å kapitulere til småborgerlig nasjonalisme og stalinisme, mens de bedriver sitt kjør for å likvide Den fjerde internasjonale over hele verden.

Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) ble utestengt

Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), som på helt falskt grunnlag ble utestengt fra konferansen, har ført kampen mot pabloistisk likvidering. ICFI ble fortalt at de ikke fikk holde noen presentasjon, eller en gang delta på arrangementet, da en tilstedeværelse ville redusere «deltakerkapasiteten for den kubanske befolkningen, som arrangementet er rettet mot».

Som arrangementets organisator ble tvunget til å innrømme ved slutten av konferansen var det knapt en håndfull kubanere som deltok, og blant dem var de fleste «minders» sendt av regjeringen for å forsikre at forløpet ikke skjente ut i forbudte områder.

Den kubanske regjeringen visste meget vel hvem den innbød og hvem den utestengte. Den var helt inneforstått med at dersom representanter for ICFI hadde blitt tillatt å delta ville de ha reist de fundamentale spørsmålene som oppstod av splittelsen i trotskistbevegelsen i 1963, og de skarpe meningsforskjellene over implikasjonene for Den kubanske revolusjonen.

En sentral rolle i arrangementets organisering ble spilt av «Centro de Estudios Socialistas Carlos Marx» [Sentret for sosialistiske studier Karl Marx], en front for International Marxist Tendency ledet av Alan Woods. Den kubanske arrangøren meldte en spesiell hyllest til «Centro», og Woods holdt en avslutningsuttalelse via video til konferansen fra London.

I sin rapport om konferansen inkluderer IMT følgende avslørende passasje: «Leo Trotskijs ideer skinner med sitt eget lys, men vi kan ikke si det samme om mange som erklærer seg å være trotskister, som egentlig er grupper med en smal og sekterisk mentalitet. ... Det var en alvorlig fare for at seminaret skulle komme ut av kontroll, men heldigvis håndterte arrangørene disse hindringene korrekt.»

Åpenbart var hovedhinderet utelukkingen av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale fra konferansen, som representerer kontinuiteten av Trotskijs kamp. Dette var en beslutning truffet bevisst, uærlig og i slett ånd. Bare de som var assosiert med pabloistrevisjonistiske kapituleringer for castroisme og stalinisme var tillatt å delta.

Woods egen presentasjon via video stresset Trotskijs isolasjon i årene før hans mord. Han henviste til Trotskij som «én mann mot verden». Han erklærte at «Trotskijs store ideer lever videre i våre sinn, våre hjerter og våre sjeler.» At Trotskij grunnla Den fjerde internasjonale som et revolusjonært verdensparti i sin kamp mot stalinismen forble ei lukket bok.

Andre presentasjoner fulgte i stor grad samme sporet. Susan Weissman, en eks-pabloist som har gått til De demokratiske sosialister i Amerika (DSA), talte om Victor Serge og sammenlignet ham gunstig relatert til Trotskij, som hun portretterte som håpløst isolert og kuttet av fra bolsjevismens «generelle intellekt» under hans kamp for å bygge Den fjerde internasjonale.

Andre fremmet argumentet om at Trotskij hadde gjort en politisk blunder ved ikke å forene seg med Bukharins høyreopposisjon mot Stalin, en nasjonalistisk tendens som gjenspeilte bøndenes innflytelse og trusselen for restaurering av kapitalisme i Sovjetunionen.

Ernest Tates rolle

Spesielt skammelig og reaksjonær var presentasjonen levert av den kanadiske veteranpabloisten Ernest Tate, best kjent for sin provokasjon i 1966 mot Den internasjonale komitéen og Gerry Healy, lederen av Socialist Labour League (SLL), den gangen ICFIs britiske seksjon.

Tate fungerte som agent for det pabloistiske United Secretariat og US Socialist Workers Party i Storbritannia, og iverksatte bevisst en krangel utenfor et SLL-møte på tiårsdagen for Den ungarske revolusjonen, da han og andre som solgte politisk litteratur utenfor lokalet ble bedt om ikke å blokkere inngangen. Mens de andre flyttet seg til side nektet Tate, og han initierte en fysisk konfrontasjon med SLLs møtevakter.

Tate gikk umiddelbart til den småborgerlige venstrepressen i England med en løgnaktig beretning om hendelsen, der han fordømte SLL som «voldelige» og sammenlignet Healy med den engelske fascisten Oswald Mosley, og påsto at Healy og SLL undertrykte deres ytringsfrihet.

Hele provokasjonen var iscenesatt i nært samarbeid med SWP og International Secretariat med det formål å hetse ICFI og SLL og forhindre en diskusjon om meningsforskjellene over Cuba og pabloistisk likvidering.

De som trykte Tates bakvaskelser ble senere under trusler om rettslige skritt tvunget til å publisere dementier og be om unnskyldning for å ha påstått at Healy og SLL «anvender vold eller forsøker å begrense ytringsfriheten».

Tate leverte på Cuba angivelig sine kommentarer om Trotskijs Teori om permanent revolusjon. Han var imidlertid i stand til å transformere Trotskijs teori, som fremfor alt hevder den uavhengige revolusjonære mobiliseringen av arbeiderklassen under ledelse av et internasjonalt marxistparti, til å være ei håndbok for gjennomføring av solidaritetskampanjer på vegne av borgerlig-nasjonalistiske bevegelser, først og fremst castroismen på Cuba.

Tate refererer Trotskijs «Kapitalismens dødskramper og arbeiderklassens oppgaver», også kjent som «Overgangsprogrammet» [The Transitional Program], som et eksempel på Teorien om permanent revolusjons angivelige fokus på «solidaritet» med frigjøringskampene i kolonienes verden.

Han siterer fra «Overgangsprogrammet»: «Men ikke alle land i verden er imperialistland. Tvert imot, flertallet av landene er ofre for imperialisme. Noen av landene som er kolonier eller semi-kolonier vil utvilsomt forsøke å kaste av seg slaveåket. Deres krig vil ikke være imperialistisk, men frigjørende. Det vil være det internasjonale proletariatets plikt å hjelpe de undertrykte landene i krig mot undertrykkere.»

Tate ignorerer imidlertid med forsett det som følger, og som er denne stipuleringen: «Ved å støtte kolonilandet ... i en krig, solidariserer ikke proletariatet seg det aller minste med kolonistatens borgerlige regjering. ... Ved å tilby hjelp i en rettferdig og progressiv krig, vinner det revolusjonære proletariatet sympatien til arbeiderne i koloniene ... de styrker Den fjerde internasjonales autoritet og innflytelse og øker dens evne til å bidra til å styrte kolonilandets borgerlige regjering.»

Tates presentasjon fortsatte med å presentere en løgnaktig redegjørelse om Den kubanske revolusjonens betydning for kampen innen Den fjerde internasjonale, og fremhevet spesielt rollen til Joseph Hansen, FBI-agenten og informanten, som gjorde forsvaret av Cuba mot amerikansk imperialisme til «den sentrale politisk prioriteringen» for Socialist Workers Party, som den gang var trotskistpartiet i USA.

Han trakk også oppmerksomhet til SWPs engasjement i komitéen Fair Play for Cuba (FPCC), en notorisk CIA-front, og priste den som «helt og holdent i ånd av Trotskijs Teorien om permanent revolusjon» og «malen for senere i tiårene, på seksti- og syttitallet, å organisere støtte for Den tredje verdens befolkninger. ...»

Denne beretningen var designet for bevisst å skjule fra ethvert kubansk publikum kampen som fant sted innen Den fjerde internasjonale over Den kubanske revolusjonen. Fidel Castros makterobring, som følge av en geriljakrig ført av en småborgerlig nasjonalistisk bevegelse, ble grepet til av SWP-ledelsen under Hansen som grunnlag for gjenforeningen med pabloistene, som partiet hadde brutt med et tiår tidligere.

Formålet med denne gjenforeningen var oppløsingen av Den fjerde internasjonale inn i sumpen av venstreorientert middelklassepolitikk. Bestrebelsene med å bygge opp en internasjonal sosialistbevegelse i arbeiderklassen, basert på marxistisk teori og politisk styrt av arven etter Trotskijs kamp mot forræderiet av Oktoberrevolusjonen, skulle oppgis. Den sosialistiske revolusjonens skjebne skulle avhendes til et kobbel av borgerlige nasjonalister og småborgerlige radikale organisasjoner som var alliert med, eller på den ene eller den andre måten avhengige av det sovjetiske byråkratiet.

Pabloistene proklamerte at Castros makterobring i front for en nasjonalistisk geriljabevegelse hadde åpnet en ny vei til sosialisme, en vei som ikke krevde byggingen av revolusjonære marxistpartier, for ikke å nevne arbeiderklassens bevisste og selvstendige intervensjon.

Samtidig som ICFI førte et prinsippfast forsvar for Cuba mot imperialistisk aggresjon forankret organisasjonen sin analyse av castroismen innenfor en bredere vurdering av den borgerlige nasjonalismens rolle i imperialismens epoke.

Cuba og Teorien om permanent revolusjon

Cuba, som mange andre undertrykte land i etterdønningene av Den andre verdenskrigen, ga en bekreftelse på Den permanente revolusjon, men i det negative. Det betyr at under forhold der arbeiderklassen manglet et revolusjonært parti, og derfor var ute av stand til å tilby ledelse for massene av undertrykte, der kunne representanter for det nasjonale borgerskapet og for småborgerskapet tre inn og pålegge sin egen løsning. Nasser, Nehru, Peron, Ben Bella, Sukharno, Baathistene, og i en senere periode de islamske fundamentalistene i Iran, og Sandinistaene i Nicaragua, var alle eksempler på denne prosessen.

I et dokument sendt av Socialist Labour League (SLL) til SWP i 1961 kritiserte de britiske trotskistene skarpt Hansens forguding av de småborgerlige nasjonalistiske lederskapene.

I et forsvar av Trotskijs Teori om permanent revolusjon, skrev SLL: «Det er ikke trotskistenes jobb å blåse opp rollen til slike nasjonalistledere. De kan bare beordre massenes støtte på grunn av sosialdemokratiets og særlig stalinismens lederskapsbedrageri, og på den måten blir de buffere mellom imperialismen og massen av arbeidere og bønder. Muligheten for økonomisk bistand fra Sovjetunionen gjør det ofte mulig for dem å føre en hardere forhandling med imperialistene, og gjør det til og med mulig for mer radikale elementer blant de borgerlige og småborgerlige lederne å angripe imperialistforskansningene og oppnå mer støtte fra massene. Men for oss er i hver tilfelle det vitale spørsmålet at arbeiderklassen i disse landene oppnår politisk uavhengighet gjennom et marxistisk parti, som fører de fattige bøndene til bygging av sovjeter [råd; styringskomitéer] og erkjenner de nødvendige forbindelsene med den internasjonale sosialistrevolusjonen. Etter vår oppfatning burde trotskister ikke i noe tilfelle erstatte dét med forhåpningen om at det nasjonalistiske lederskapet skulle bli sosialister. Arbeiderklassens frigjøring er arbeidernes egen oppgave.»

I «Overgangsprogrammet» hadde Trotskij sett for seg muligheten for at «under innflytelsen av helt spesielle omstendigheter ... kunne de småborgerlige partiene, og også stalinistene, gå lenger enn de selv ønsker langs veien mot et brudd med borgerskapet.»

Den fjerde internasjonales stiftelsesdokument fortsatte med å insistere på at dens seksjoners oppgave var å «støtte arbeidernes bestrebelser for selvstendig politikk, utdype denne politikkens klassekarakter, ødelegge reformistiske og pasifistiske illusjoner, styrke avantgardens forbindelse med massene og forberede den revolusjonære makterobringen.»

Relatert til Cuba fulgte pabloistene nettopp den motsatte kursen og forsøkte å så illusjoner om Castros småborgerlige nasjonalistlederskap og underordne arbeiderne til det.

ICFI insisterte på at castroismen ikke representerte noen ny vei til sosialisme, men snarere en av de mest radikale variantene av borgerlig nasjonalisme, som hadde kommet til makten i mange av de tidligere kolonilandene på 1960-tallet. Mange av disse regimene gjennomførte omfattende nasjonaliseringer.

Pabloistenes proklamasjon av Cuba som en «arbeiderstat» basert på nasjonaliseringer utført under Castros småborgerlige nasjonalistregjering, som ikke involverte noen uavhengig mobilisering av arbeiderklassen og ingen form for arbeidernes kontroll over nasjonaliserte bransjer, var helt antitetisk til marxisme.

To tiår før Den kubanske revolusjonen hadde Trotskij eksplisitt avvist den overfladiske identifiseringen av nasjonaliseringer gjennomført av småborgerlige krefter som den sosialistiske revolusjonen. Som respons på eksproprieringene gjennomført av det stalinistiske Kreml-byråkratiet i løpet av invasjonen av Polen i 1939 (i allianse med Hitler) skrev Trotskij: «Det primære politiske kriteriet for oss er ikke eiendomstransformeringen i dette eller et annet område, uansett hvor viktige disse kan være i og for seg, men snarere bevissthetsendringen og organiseringen av verdensproletariatet, hevingen av deres evne til å forsvare tidligere erobringer og til å kunne oppnå nye.»

I bekjempelsen av pabloistperspektivet advarte Den internasjonale komitéen for at avvisningen av arbeiderklassens sentrale og ledende rolle i den sosialistiske revolusjonen, og avvisningen av nødvendigheten for byggingen av et trotskistparti for å utvikle bevisstheten som kreves innen arbeiderklassen for erobringen av politisk makt, bare kan føre til nye svik. Hvis et slikt parti ikke var nødvendig på Cuba, som pabloistene hevdet, hvorfor skulle det da være nødvendig noe annet sted i verden?

Den internasjonale komitéen baserte seg på Trotskijs Teori om den permanente revolusjon og insisterte på at kampen for frigjøring fra imperialistundertrykking i koloniene og tidligere koloniland bare kunne bli vunnet under lederskap av arbeiderklassen, dens makterobring og utvidelsen av revolusjonen internasjonalt. Hovedoppgaven som flyter fra dette perspektivet er å bygge uavhengige revolusjonære partier i arbeiderklassen, i en uopphørlig kamp for å bryte grepet til alle de tendensene som søker å underordne arbeiderne til borgerlig nasjonalisme.

Castroisme som en «ny vei til sosialisme»: et balanseregnskap

Advarslene fra Den internasjonale komitéen ble tragisk bekreftet da castroismen ble proklamert som den nye modellen for sosialistisk revolusjon, med katastrofale konsekvenser over hele Latin-Amerika. Pabloistene instruerte sine egne tilhengere i regionen til å oppgi kampen for revolusjonært lederskap i arbeiderklassen og i stedet kaste seg inn i «tekniske forberedelser» for «bevæpnet kamp» på landsbygda.

Hva var resultatene av dette perspektivet? De mest radikaliserte delene av ungdommen og yngre arbeidere ble avledet fra kampen for et revolusjonært lederskap i arbeiderklassen, og bidro til å styrke det kontrarevolusjonære grepet til de stalinistiske, sosialdemokratiske og borgerlige nasjonalistbyråkratiene. Disse ungdommene selv ble kastet ut i suicidale kamper med de latinamerikanske kapitaliststatenes militære styrker, som førte tusenvis av dem i døden. Og de mislykkede gueriljaeventyrene ble påkalt av militæret i det ene landet etter det andre som påskudd for påleggingen av fascistiske militærdiktaturer og storskala undertrykking av de arbeidende massene.

Che Guevaras skjebne, der han la ut på sitt fatale eventyr i Bolivia som endte i oktober 1967 med at han ble tatt til fange og henrettet, var et tragisk forvarsel om de katastrofale konsekvensene av castroismen og pabloistisk revisjonisme.

Castro-regjeringen, som så langt fra å tilby noen ny vei til sosialisme, opprettholdt seg som en klientstat av sovjetblokken, mens den smidde pragmatiske bånd til nettopp de samme borgerlige regjeringene i Latin-Amerika som de som tok opp Guevaras geriljadoktrine forsøkte å velte. I Chile hyllet Castro den «parlamentariske veien til sosialisme», og sa at arbeiderne måtte underordne seg Allende-regjeringen, selv mens militæret forberedte sitt kupp. Han omfavnet militærregimer i Ecuador og Peru og etablerte nære bånd til det korrupte apparatet i Mexicos styringsparti PRI, i det umiddelbare kjølvannet av PRIs massakrering av protesterende studenter i 1968.

Uten kjennskap til disse avgjørende strategiske erfaringene og kampen som da utviklet seg innen Den fjerde internasjonale er det umulig å forstå dagens krise, ikke bare på Cuba, men tvers over hele Latin-Amerika.

Tate går imidlertid forbi alt dette i taushet og reduserer spørsmålet om Cuba og Den fjerde internasjonale til et anliggende om småborgerlige radikale solidaritetskampanjer.

Det han velger som modellen for disse operasjonene – Hansen og komitéen Fair Play for Cuba – er i seg selv høyst avslørende.

Etterforskningen av omstendighetene rundt 1940-mordet på Leo Trotskij, som ble utført av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale under tittelen «Security and the Fourth International», fastslo de tiår lange bestrebelsene til imperialismens og stalinismens politibyråer for å trenge inn i og sabotere Den fjerde internasjonale. Undersøkelsen avdekket blant annet avgjørende bevis for at Joseph Hansen hadde fungert som statens agent i trotskistbevegelsen.

Når det gjelder komitéen Fair Play for Cuba, ignorerer Tate den uhyggelige rollen den spilte for SWPs politiske utviklingsforløp. Komitéens medgrunnlegger var Alan Sagner, en etablissementsfigur som gikk hen til å bli administrator for Den demokratiske nasjonalkomitéen, styreleder av Port Authority of New York and New Jersey og styreleder av Corporation for Public Broadcasting, så vel som styremedlem i Business Executives for National Security.

FPCC ble gjennomtrengt og manipulert av FBI-agenter og informanter. Komitéen fungerte som en kanal inn i SWP for ei gruppe på 12 studenter fra Carleton College, en liten liberal arts skole i Minnesota, hvor ikke SWP hadde utført noe arbeid overhodet. Ledet av Jack Barnes (en republikaner som hadde reist til Cuba på et stipend fra Ford Foundation), tok denne klikken over partiets lederskap – og utgjorde av et flertall av partiets politiske komité – og gikk hen og ekskluderte hundrevis av partiets veteranmedlemmer.

Ved å presentere denne historien av pabloistrevisjonismens forræderi som realiseringen av Teorien om permanent revolusjon, bestrebet Tate seg bevisst på å stenge ethvert kubansk publikum ute fra Trotskijs revolusjonære arv og dens kontinuitet i Den fjerde internasjonales kamp.

Tate brydde seg ikke om å forklare for sitt publikum hva som ble av International Marxist Group (IMG), som han var tilknyttet og som førte en politik i Storbritannia som han roste i sin rapport. Etter å ha iscenesatt den ene politiske provokasjonen etter den andre, likviderte IMG seg selv i 1981 i sitt forsøk på å komme inn i Labour Party, som forflyttet seg stadig mer til høyre.

Også verdt å merke seg var tilstedeværelsen på konferansen av en representant fra Tyrkia og Det revolusjonære arbeiderpartiet (Devrimci İşçi Partisi, DİP), som i sin presentasjon var overstrømmende begeistret over å ha satt foten i en «arbeiderstat» og hyllet Che Guevara som den mest fremragende representant for Trotskijs Teori om permanent revolusjon.

DİP, sammen med partiet Partido Obrero (PO) til argentinske Jorge Altamira og Savas Michaels og hans Greske arbeideres revolusjonære parti (EEK), er del av Koordineringskomitéen for Refoundation of the Fourth International (CRFI), som har jobbet for å «re-etablere» Den fjerde internasjonale i allianse med stalinismen. Det kan synes som om denne reaksjonære virksomheten nå strekker seg helt til castroist-regjeringen på Cuba.

Ingen av disse tendensene, og heller ikke noen av deres representanter, som dro til Havanna for å holde presentasjoner som nedverdiget den historiske arven fra medlederen av Den russiske revolusjon og grunnleggeren av Den fjerde internasjonale, og for å begrave kampen ført av trotskistbevegelsen, bryr seg om å gjøre opp et balanseregnskap over Den kubanske revolusjonen, langt mindre over sin egen historikk i forkynnelsen av Castro som en «naturlig marxist», Cuba som en «arbeiderstat» og småborgerlig geriljataktikk som en ny vei til sosialisme.

Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonales kritikk av disse formene for tilpasning til castroisme har blitt grundig bekreftet.

Så langt fra å ha tilbudt en ny vei til sosialisme viste castroist-bevegelsen seg ute av stand til å løse de fundamentale historiske problemene i det kubanske samfunnet. Seks tiår etter at Castro kom til makten er øyas økonomi stadig mer avhengig av turisme og emigranters pengeoverføringer. Slutten på sovjetiske subsidier etter det stalinistiske byråkratiets oppløsing av Sovjetunionen i 1991, og den kraftige reduksjonen av billig oljeimport fra kriserammede Venezuela, har åpenbart øyas økonomis tilbakeståenhet og avhengighet, mens millioner av kubanske arbeidere er fordømt til fattigdom.

Seksti år etter fremveksten av Castro er det ingen uavhengige organisasjoner av den kubanske arbeiderklassen, langt mindre noen styringsorganer. Mens Fidel Castro døde i 2016 er hans 88 år gamle bror Raúl fortsatt leder av landets regjeringsparti.

Det er ingen tvil om at populær interesse for Leo Trotskij vil vokse på Cuba etterhvert som massene av arbeidende mennesker står overfor trusselen om krig, og med økende angrep på deres levestandarder og en økende sosial ulikhet der de styrende sjiktene bestreber seg på å redde sine privilegier gjennom stadig tettere bånd med utenlandsk kapital. Pabloistenes forsøk på å portrettere Cuba som en «arbeiderstat» har blitt grundig avslørt, med kapitalisme som stadig tydeligere dominerer landets økonomi.

Kubanske arbeidere vil bare finne en vei til en ekte forståelse av Trotskijs kamp ved å gjøre seg kjent med dens kontinuitet i kampen ført av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale, for å forsvare programmet og perspektivet av revolusjonær sosialistisk internasjonalisme, mot alle dens revisjonistiske opponenter.

Forfatteren anbefaler også:

Castroisme og småborgerlig nasjonalistpolitikk

[originaltekst 7. oktober 1998; norsk oversettelse 17 november 2017]

Security and the Fourth International, the Gelfand Case and the deposition of Mark Zborowski

[10. november 2015]