Hver gang jeg besøker Julian Assange møtes vi i et rom han kjenner alt for godt.

Der er det et nakent bord og bilder fra Ecuador på veggene. Det er et bokskap der bøkene aldri byttes. Gardinene er alltid tiltrukket og det er ikke naturlig dagslys. Lufta er tett og illeluktende.

Dette er rom 101.

Før jeg kommer inn i rom 101, må jeg gi fra meg passet og telefonen. Lommene og mine eiendeler blir gransket. Maten jeg har med blir inspisert.

Mannen som vokter rom 101 sitter i det som ser ut som en gammeldags telefonboks. Han ser på en skjerm, der han ser på Julian. Det er også andre, usette statsagenter, som ser på og lytter med.

Det er kameraer overalt i rom 101. For å unngå dem manøvrerer Julian oss begge til et hjørne, side om side, flatt opp mot veggen. Sånn er det vi utveksler og oppdaterer hverandre: vi hvisker og skriver til hverandre på ei notisblokk, som han skjermer fra kameraene. Noen ganger ler vi.

Jeg har min tilmålte tidsluke. Når den er over åpnes døra til rom 101 og vakta sier: «Tiden er ute!» På nyttårsaften fikk jeg 30 minutter ekstra, og mannen i telefonboksen ønsket meg et Godt Nytt År, men ikke Julian.

Selvfølgelig er rom 101 rommet i George Orwells profetiske roman 1984, der tankepolitiet så og plaget sine fanger, og det som verre var, inntil folk oppga deres menneskelighet og prinsipper og adlød Big Brother.

Julian Assange kommer aldri til å adlyde Big Brother. Hans motstandskraft og hans mot er forbløffende, selv om hans fysiske helse sliter med å holde tritt.

Julian er en fremtredende australier som har endret måten mange tenker om bedragerske regjeringer. For dét er han en politisk flyktning, utsatt for hva De forente nasjoner (FN) kaller «vilkårlig frihetsberøvelse».

FN sier at han har rett til fri passasje til frihet, men at dette blir ham benektet. Han har rett til medisinsk behandling uten frykt for anholdelse, men dette blir ham benektet. Han har rett til erstatning, men dette blir ham benektet.

Som grunnlegger og redaktør av WikiLeaks har hans forbrytelse vært å gi mening til mørke tider. WikiLeaks har en upåklagelig historikk av nøyaktighet og autentisitet, som ingen avis, ingen TV-kanal, ingen radiostasjon, ingen BBC, ingen ABC, ingen New York Times, ingen Washington Post, ingen Guardian kan stille opp imot. Faktisk, så beskjemmer det dem.

Det forklarer hvorfor han blir straffet.

For eksempel: Den internasjonale straffedomstolen (ICC) besluttet i forrige uke at den britiske regjeringen ikke hadde noe juridiske mandat over innbyggerne på Chagos Islands, som på 1960- og 1970-tallet i hemmelighet ble utvist fra sitt hjemland på Diego Garcia i Det indiske hav, og sendt i eksil og fattigdom. Utallige barn døde, mange av dem av det legene betegner som tristhet. Det var en episk forbrytelse som få visste om.

I nesten 50 år har britene nektet øybeboerne deres rett til å vende tilbake til sitt hjemland, som britene hadde gitt til amerikanerne for en stor militærbase.

I 2009 diktet det britiske utenriksdepartementet opp et «marine-reservat» rundt Chagos-skjærgården.

Denne rørende bekymringen for miljøet ble eksponert som et bedrageri da WikiLeaks publiserte en hemmelig diplomatmelding fra den britiske regjeringen, som forsikret amerikanerne om at «de tidligere innbyggerne ville finne det vanskelig, om ikke umulig, å forfølge sine krav om gjenbosetting på øyene dersom hele Chagos Archipelago skulle bli et marinereservat.»

Sannheten om konspirasjonen har tydeligvis påvirket Den internasjonale domstolens viktige beslutning.

WikiLeaks har også avslørt hvordan USA spionerer på sine allierte; hvordan CIA kan se deg gjennom i-Phonen din; hvordan presidentkandidaten Hillary Clinton mottok enorme pengersummer fra Wall Street for hemmelige taler som beroliget bankmennene om at dersom hun ble valgt, ville hun være deres venn.

I 2016 avslørte WikiLeaks en direkte forbindelse mellom Clinton og organisert jihadisme i Midtøsten: terrorister, med andre ord. Én e-post avslørte at da Clinton var USAs utenriksminister, visste hun at Saudi-Arabia og Qatar finansierte Den islamske stat (IS), men allikevel aksepterte hun store donasjoner til sin Clinton-stiftelse fra begge regjeringene.

Siden godkjente hun verdens største våpensalg til sine saudiske velgjørere: våpen som for tiden anvendes mot de hardt rammede menneskene i Jemen.

Det forklarer hvorfor han blir straffet.

WikiLeaks har også publisert mer enn 800 000 hemmelige filer fra Russland, inkludert fra Kreml, som forteller oss mer om maktintrigene der i landet enn noe av det tvilsomme hysteriet fra «Russia-gate»-pantomimen i Washington.

Dette er ekte journalistikk – journalistikk av det slaget som nå betraktes som eksotisk: antitesen av Vichy-journalistikk, som taler for folkets fiende og har sitt sobriquet [kallenavn] fra Vichy-regjeringen som okkuperte Frankrike på vegne av nazistene.

Vichy-journalistikk er sensur ved utelatelse, som eksempelvis den ikke-fortalte skandalen om samspillet mellom australske regjeringer og USA, for å benekte Julian Assange hans rettigheter som australsk statsborger og for å bringe ham til taushet.

I 2010 gikk statsminister Julia Gillard så langt som å beordre det australske føderale politiet til å etterforske og forhåpentligvis rettsforfølge Assange og WikiLeaks – inntil hun ble informert av det australske føderale politiet om at ingen forbrytelse var begått.

Sist helg publiserte Sydney Morning Herald et overdådig vedlegg som promoterer en feiring av «Me Too» på Sydney Operahouse den 10. mars. Blant de ledende deltakerne er den nylig pensjonerte utenriksministeren Julie Bishop.

Bishop har vært stilt til skue i de lokale mediene i det siste, hyllet som et tap for politikken: et «ikon» kalt noen henne, én til å beundre.

Hevingen til kjendis-feminisme-status av én så politisk primitiv som Bishop forteller oss mye om hvordan den såkalte identitetspolitikken har undergravd én viktig, og objektiv sannhet: at dét som er viktigst, fremfor alt, ikke er ditt kjønn, men den klassen du tjener.

Før hun kom inn i politikken var Julie Bishop en advokat som tjente den beryktede asbest-gruveeieren James Hardie, som bekjempet krav fra menn og deres familier, som døde forferdelig av asbestose [‘svart-lunge’].

Advokaten Peter Gordon minnes at Bishop «retorisk spurte retten om hvorfor arbeidere skulle være berettiget å snike i rettskøene, bare fordi de var døende».

Biskop sier at hun «handlet på instruksjoner ... profesjonelt og etisk».

Kanskje hun bare «fulgte instruksjoner» da hun fløy til London og til Washington i fjor, med sin ministerielle stabsjef, som hadde indikert at den australske utenriksministeren angivelig skulle reise Julians sak og påbegynne den diplomatiske prosessen med å bringe ham hjem.

Julians far hadde skrevet et rørende brev til den daværende statsministeren Malcolm Turnbull, der han ba regjeringen om å gripe inn diplomatisk for å befri hans sønn. Han fortalte Turnbull at han var bekymret for at Julian ikke kunne forlate ambassaden i live.

Julie Bishop hadde enhver muligheter i Storbritannia og USA til å presentere en diplomatisk løsning som ville bringe Julian hjem. Men det krevde mot av én som var stolt av å representere en suveren, uavhengig stat, og ikke en vasall.

I stedet gjorde hun ikke noe forsøk på å motsi den britiske utenriksministeren Jeremy Hunt, da han absurd sa at Julian «stod overfor alvorlige anklager». Hvilke anklager? Det var ingen anklager.

Australias utenriksminister snudde ryggen til sin plikt til å tale for en australsk statsborger, forfulgt for ingenting, anklaget for ingenting, skyldig i ingenting.

Måtte de feministene som smisker for dette falske ikonet på Operahuset neste søndag bli minnet om hennes rolle i å samarbeide med utenlandske makter for å straffe en australsk journalist, én som har avslørt at rovgrisk militarisme har knust livene til millioner av vanlige kvinner i mange land: Bare i Irak etterlot den USA-ledede invasjonen av landet, der Australia deltok, 700 000 enker.

Så hva kan gjøres? En australsk regjering som var villig til å handle som respons på en offentlig kampanje for å redde flyktningen og fotballspilleren Hakeem al-Araibi fra tortur og forfølgelse i Bahrain, er også i stand til å bringe Julian Assange hjem.

At utenriksdepartementet i Canberra nekter å respektere De forente nasjoners juridiske erklæring om at Julian er offer for «vilkårlig frihetsberøvelse» og har en grunnleggende rett til sin frihet, er et skammelig brudd på folkerettens bokstav og ånd.

Hvorfor har den australske regjeringen ikke gjort noe seriøst forsøk på å få løslatt Assange? Hvorfor bøyde Julie Bishop seg for ønskene til to utenlandske makter?

Hvorfor er dette demokratiet feilrepresentert av sine servile relasjoner, og integrert med lovløse utenlandske makter?

Rettsforfølgelsen av Julian Assange er erobringen av oss alle: av vår uavhengighet, av vår selvrespekt, av vårt intellekt, av vår medfølelse, vår politikk, og vår kultur.

Så legg vekk mobiltelefonene og slutt scrollinga. Organiser dere. Okkuper. Insister. Hold ut. Lag bråk. Gå til direkte aksjon. Vær modige og forbli modige. Tross tankepolitiet.

Krig er ikke fred, frihet er ikke slaveri, uvitenhet er ikke styrke. Hvis Julian kan stå opp mot Big Brother, så kan du: så kan vi alle.