Valget sist søndag av Jair Bolsonaro, den fascistiske bajasen og tidligere hærkapteinen som har vært føderal parlamentariker fra Rio de Janeiro gjennom sju perioder, utgjør en alvorlig trussel mot arbeiderklassen i Brasil og i hele Latin-Amerika.
Etter at han vant 55 prosent av stemmerne – mot 44 prosent for sin motstander, kandidaten Fernando Haddad for Arbeiderpartiet (PT - Partido dos Trabalhadores) – har Bolsonaro allerede begynt å sette sammen det som utvilsomt vil bli den mest høyreorienterte brasilianske regjeringen siden slutten av det to-tiår-lange militærdiktaturet som kom til makten i et USA-støttet kupp i 1964.
Det som er mest slående ved den kommende regjeringen er den overordnede rollen som senioroffiserer fra det brasilianske militæret nå inntar. Bolsonaros visepresident vil bli den høyreorienterte generalen Hamilton Mourão, som pensjonerte seg fra militæret først i fjor, etter at han offentlig uttalte sin støtte for en «militær intervensjon» for å sikre «lov og orden». På valgdagen ble det annonsert at den pensjonerte generalen Augusto Heleno er innkommende forsvarsminister, en oppnevnelse som bryter med post-diktatur-praksisen om å innsette sivile i det embetet.
Heleno var med i den såkalte «Brasilia-gruppa», en kabal av senior militæroffiserer som fungerte som en bæresøyle i Bolsonaro-kampanjen. Det rapporteres at denne gruppa angivelig skal ha innlevert 25 navn for oppnevning til Bolsonaros overgangsteam. Skulle de aksepteres vil de utgjøre så mye som halvdelen av teamet som utnevner og forbereder for den kommende regjeringsadministrasjonen.
I løpet av hele sin politiske karriere, og senest i et tv-intervju på tirsdag, har Bolsonaro insistert på at Brasils militærregime – ansvarlig for mord, tortur og fengsling av titusener av arbeidere, bønder, studenter og venstreorienterte aktivister – ikke var et diktatur.
I 1999 fortalte han en tv-intervjuer at Kongressen skulle stenges og at landet først ville endres av en borgerkrig som fullførte «jobben som militærregimet ikke gjorde, der de drepte 30.000 mennesker». Under de siste dagene av valgkampanjen indikerte han at hans politiske motstandere, som han beskrev som «røde banditter», måtte velge mellom fengsel og eksil.
En symbolsk gestus under valgkampanjen, anvendt av kandidaten Bolsonaro og etterapet av hans tilhengere, var å peke med fingeren som en pistol – symbolsk ment å gi uttrykk for hans støtte for sumariske henrettelser av mistenkte kriminelle. Han ønsker å gi politiet frie tøyler, i et land der politiet i fjor drepte mer enn 5.000 mennesker – fem ganger så mange som i USA – for ikke å nevne de mange andre drept av off-duty-politi-dødsskvadroner.
Sikkerhetsstyrkene og reaksjonære deler av domstolene tar meldingen helt tydelig. I forkant av valgdagen invaderte militærpoliti 17 forskjellige universiteter over hele landet – på grunnlag av ordre fra valgrettsdommere – der de reiv ned bannere og plakater som uttrykte motstand mot fascisme og støtte for demokrati, konfiskerte brosjyrer og i ett tilfelle avbrøt en forelesning om fascismens historie. Alt ble begrunnet med at det utgjorde ulovlige kampanjeaktiviteter mot kandidaten Bolsonaro.
Hvordan er det mulig at en slik figur har blitt valgt til presidentvervet i det største landet i Latin-Amerika, med en befolkning på nesten 210 millioner, og med den åttende største økonomien i verden?
Det er resultat av den gjennomgående degenereringen – under påvirkningen av økonomisk krise og kokende sosiale spenninger – av den borgerlige demokratiske orden som ble etablert for 30 år siden denne måneden, med vedtaket av grunnloven av 1988. Overgangsprosessen fra militærdiktatur til sivil regjering ble hauset av forvalterne som «langsom, gradvis og trygg». Den forsikret et carte blanche amnesti for det brasilianske militærets mordere og torturister, og et like klart forsvar for eiendommen og profittene for kapitalistene som hadde støttet diktaturet.
Nøkkelrollen i denne overgangen til sivilt styre ble spilt av Arbeiderpartiet (PT), som tjente til å avlede og kanalisere den brasilianske arbeiderklassen – etter massestreikene og den revolusjonære militansen som skaket diktaturet på slutten av 1970-tallet – tilbake inn under den borgerlige statens dominans.
Avgjørende for dannelsen av dette partiet var de politiske aktivitetene til grupper som hadde brutt med trotskistbevegelsen og Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale, og med det avviste arbeiderklassens revolusjonære rolle. Noen av dem hadde tidligere fremmet castroisme og småborgerlig geriljakrig som erstatning for utviklingen av en revolusjonær sosialistisk massebasert arbeiderbevegelse, med katastrofale konsekvenser for hele Latin-Amerika. Med grunnleggingen av PT svingte de over til oppfatningen om at et borgerlig reformistisk parti med bånd til fagforeningene kunne by en unik brasiliansk parlamentarisk vei til sosialisme.
Etter hvert som PTs valgseire tiltok og partiet vant kontroll over myndighetsapparatene på kommunale nivå og på delstatsplan, samtidig som det vant stadig flere plasser i det føderale parlamentet, dreide partiets politikk stadig mer til høyre. Innen Luiz Inácio Lula da Silva, den tidligere lederen for metallarbeidernes fagforening, vant presidentembetet i 2002, hadde partiet blitt det brasilianske borgerskapets foretrukne styringsinstrument. PT ble sett som best rustet til å omramme og kontrollere arbeidsklassens kamper, samtidig som partiet var fullt ut forpliktet til å gjennomføre den IMF-dikterte økonomiske politikken til sine forgjengere.
Til tross for at partiet avledet en liten andel av byttet fra de skyhøye råvareprisene og tilstrømningen av kapital til de fremvoksende markedene over til minimale sosialhjelpeprogrammer, styrte PT over et av de mest sosialt ulike landene i verden, der seks personer kontrollerte mer rikdom enn de fattigste 100 millioner brasilianerne.
Da den verste økonomiske krisen i landets historie slo inn fulgte PT-regjeringen en politikk som plasserte den fulle byrden av denne krisen på arbeiderklassens nakke, samtidig som den forsvarte den økonomiske elitens obskøne rikdom. Mens den gjennomsnittlige reallønna falt 30 prosent og 14 millioner mennesker ble lagt til den offisielle arbeidsløshetsstatistikken, bare vokste formuene til Brasils milliardærer, og den øverste 1 prosentens velstand steg med 12,3 prosent.
PT, som alle de andre borgerlige partier, var fullt ut implisert i den massiv korrupsjon som sluste anslagsvis $ 4 milliarder av offentlige midler over til utbetaling av bestikkelser og kickbacks [godtgjørelser for offentlige kontrakter].
Valgstemmene til Bolsonaro representerte stort sett et uttrykk for det folkelige hatet mot alle de etablerte partiene som hadde hatt tilsyn med den sosiale katastrofen og den voldsomme korrupsjonen, men helt spesielt mot PT, som forsøkte å kle opp sin reaksjonære politikk i falske «venstre» og til og med «sosialistiske» farger. Det samme hatet fant uttrykk i rekordantallet – hele en tredjedel av de stemmeberettigede – som nektet å stemme på noen av de to kandidatene.
Veksten av høyrefløyen på grunn av antiarbeiderklassepolitikken forfulgt av det nominelle «venstre» er på ingen måte et unikt brasiliansk fenomen. I USA var det identifiseringen av demokratene og Hillary Clinton med interessene til Wall Street og militær-etterretningsapparatet som åpnet dørene til Det hvite hus for Trump. I Italia ble veien til makten for den høyreorienterte antiinnvandrerregjeringen til Matteo Salvini beredt av den pro-kapitalistiske politikken med nedskjæringer og innstramminger forfulgt av en rekke «venstre»-regjeringer, basert på etterfølgerorganisasjonene til Det italienske kommunistpartiet. En tilsvarende vekst av høyresiden har man observert over hele Europa, mens den såkalte «Rosa bølgen» i Latin-Amerika har falt sammen og gitt anledning til fremveksten av en rekke høyreorienterte regjeringer.
Hvordan kan arbeiderklassen konfrontere trusselen reist av en Bolsonaro-administrasjon og militærets krypende grep på det politiske og sosiale livet i Brasil? Det vil ikke være gjennom støtte til Arbeiderpartiet. PT-kandidaten Haddad responderte på valget av den fascistiske forhenværende hærkapteinen med å ønske ham «hell og lykke» og «de beste ønsker» med dannelsen av hans regjering. Partiledere, inkludert Lula, har appellert for «ro», mens de understreker «legitimiteten» av Bolsonaros presidentskap.
PT har reist slagordet om en «demokratisk front» og med det mener partiet nok en råtten parlamentarisk allianse – som den de tidligere hadde med Bolsonaro selv – i et forsøk på å redde partiets synkende fremtidsutsikter. Ulike pseudo-venstre-grupper har forsøkt å kle opp samme politikken som en «forent front mot fascismen», i et forsøk på å rettferdiggjøre sin støtte for PT. De har alle reist sin appell helt og holdent på grunnlag av identitetspolitikken til det sjiktet av den øvre middelklassen som utgjør deres sosiale base.
På 1930-tallet, med fremveksten av fascismen i Tyskland, uttalte Leo Trotskij at «den politiske situasjonen som helhet karakteriseres hovedsakelig av en historisk krise for proletariatets lederskap.» Denne vurderingen opprettholder all sin gyldighet i dagens Brasil og på tvers av hele planeten.
Med fiaskoen for PT og partiets pseudo-venstre-apologeter er den avgjørende politiske oppgaven nå å vende seg til arbeiderklassen, for innen den å bygge et revolusjonært lederskap basert på programmet for sosialisme og internasjonalisme. Det betyr å bygge seksjoner av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale i Brasil og på tvers av hele Latin-Amerika.