Tidligere i sommer publiserte Clinton-stiftelsen hundrevis av sider med nylig nedgraderte dokumenter over samtaler mellom den amerikanske presidenten Bill Clinton og den russiske presidenten Boris Jeltsin, fra årene 1996 til 1999. Dokumentene viser omfanget av den amerikanske innblandingen i den russiske innenrikspolitikken på 1990-tallet og er et avslørende vitnesbyrd om det russiske oligarkiets kryping – personifisert ved Boris Jeltsin – for amerikansk imperialisme.
Under forholdene av det tvers igjennom hyklerske og høyreorienterte mediehysteriet om den angivelige russiske «innblandingen» i det amerikanske 2016-valget og NATOs massive militæroppbygging mot Russland, antar disse dokumentene en spesiell betydning. Det er verdt å merke seg at nesten ingen amerikansk avis rapporterte om de nylig nedgraderte dokumentene som motsier nesten alle deler av deres antirussiske propaganda.
De tidligste dokumentene er fra 1996 – året for presidentvalget i Russland. Boris Jeltsin, som hadde tilsyn med «sjokkterapien» som ble anvendt for kapitalismens fullstendige restaurering i Russland, var da så hatet at han sto så godt som uten sjanse til å vinne valget. Den mest sannsynlige vinneren var Gennady Zyuganov, leder av det ultranasjonalistiske stalinistiske Kommunistpartiet (KPRF).
At USA grep sterkt inn i dette valget for å bygge oppunder Jeltsin – som Clinton hadde utviklet et nært politisk forhold til – har lenge vært kjent. Faktisk skrøyt de amerikanske mediene, deriblant magasinet Time som hadde en cover-story om operasjonen, av at USA sendte flere høyt betalte tidligere amerikanske embetsrepresentanter til Russland for å bistå Jeltsins kampanje. [lenke til engelsk tekst]
De nylig utgitte referatene gir mer detaljert innsikt i denne fundamentalt antidemokratiske operasjonen.
I en telefonsamtale mellom Jeltsin og Clinton den 21. april 1996 oppfordret Jeltsin Clinton til «ikke å omfavne Zyuganov». Clinton svarte: «Det trenger du ikke å bekymre deg for. Vi brukte femti år på å jobbe for det motsatte resultatet.»
Om lag to uker senere, den 7. mai 1996, snakket de igjen sammen. Denne gangen ba Jeltsin Clinton om et massivt IMF-lån, som skulle brukes for hans presidentkampanje. Samtalen er verdt å sitere i noen detalj:
Jeltsin: .... Vennligst forstå meg rett. Bill, for valgkampanjen min trenger jeg umiddelbart at Russland får et lån på $ 2,5 milliarder.
Clinton: La meg spørre dette: hjalp det deg ikke mye, da Paris-klubben [Paris Club] reforhandlet Russlands gjeld? Jeg mente det skulle ha forårsaket at flere milliarder dollar flommet til ditt land.
Jeltsin: Nei. De kommer i andre halvdel av dette året. Og for første halvår vil vi bare få $ 300 millioner, på grunn av vilkårene fastlagt av IMF. ... Men problemet er at jeg trenger penger til å betale pensjoner og lønninger. Uten å kunne løse denne saken om pensjoner og lønninger vil det være svært vanskelig å gå inn i valgkampen. Du vet, om vi kunne løse denne saken på den måten at de gir oss $ 2,5 milliarder for første halvår, så skulle vi kanskje klare oss. Eller om du kunne gjøre det via dine banker og mot russiske statsgarantier.
Clinton: Jeg skal sjekke ut dette med IMF og med noen av våre venner, og se hva som kan gjøres. Jeg tror det er den eneste måten det kan ordnes på, men la meg klargjøre dette. Jeg hadde forstått det sånn at du skulle få omtrent $ 1 milliard fra IMF før valget.
Jeltsin: Nei, nei, bare $ 300 millioner.
Clinton: Jeg skal sjekke.
Jeltsin: Okay.
Senere i samtalen sa Clinton: «Jeg var veldig glad for å se at du så raskt avviste forslaget om å utsette valget. Dette valget vil bli en milepæl for russisk demokrati. Jeg tror du gjør rett i å stole på de russiske velgernes visdom. Din erklæring får enormt gunstig publisitet i USA og rundt om i verden.»
Valget i Russland i 1996 var omtrent så «demokratisk» som hele prosessen med den kapitalistiske restaureringen: finansiert og støttet av amerikansk imperialisme var det et blatant angrep på arbeiderklassens demokratiske rettigheter og sosiale interesser. Clinton, som andre amerikanske presidenter før og etter ham, anvendte uttrykket «demokratisk» bare for å betegne utviklingstrekk som korresponderte med den amerikanske imperialismens politiske og utenrikspolitiske interesser.
Jeltsins patetiske tigging om amerikansk støtte for et valg han visste han ellers ville tape var symptomatisk for det russiske oligarkiets forhold til det de regnet som sin «storebror». Oligarkiet som helhet oppsto som produkt av det stalinistiske byråkratiets totale kapitulering for imperialismen – avviklingen og demonteringen av Sovjetunionen – og har helt fra begynnelsen av vært sterkt avhengig av internasjonal finanskapital, sentrert i USA.
Gjennom hele 1990-tallet stolte oligarkiet på den av amerikansk imperialismens aktive hjelp for implementeringen av «sjokkterapien». Utallige «rådgivere», forhenværende regjeringspersonell og aktivte CIA-representanter, flokket til Russland for å «hjelpe» oligarkene med å plyndre landet og å etablere kontroll over så mye av ressursene som mulig.
Dette nære forholdet var reflektert i vennskapet mellom den beryktede fylliken Jeltsin og Clinton. I årene 1996 og 1997 var det knapt en samtale mellom de to presidentene uten at Jeltsin fortalte Clinton at han «savnet ham» eller at han tilbød ham «a bear hug» [bamseomfavnelse]. Clinton, som ikke la skjul på sin personlige affeksjon for Jeltsin responderte i sin tur med å forsikre Jeltsin at han også hadde savnet ham, og roste ham gjentatte ganger som «far for det russiske demokrati».
Uansett de personlige båndene mellom Clinton og Jeltsin, og oligarkiets nesten grenseløse beredskap til å kapitulere for ethvert krav fra Washington, viste den amerikanske imperialismen ingen tegn til å lette presset på Russland: tvert imot. Som World Socialist Web Site analyserte situasjonen den gangen var den amerikanske imperialismen fast bestemt på å bringe alle de ressursene som det hadde blitt åpnet opp for – av det stalinistiske byråkratiets avvikling av Sovjetunionen i 1991 – under sin direkte kontroll. (Se også: «Hvorfor er NATO i krig med Jugoslavia? Verdensmakt, olje og gull» [lenke til engelsk tekst])
Selv da USA og NATO hensynsløst presset på mot Russlands grenser kavet Jeltsin-administrasjonen for å opprettholde et så høyt nivå av politisk samarbeid som mulig. Samtidig ble rammen den amerikanske imperialismen ga det russiske oligarkiet å manøvre innenfor kontinuerlig mindre.
De stadig mer spente samtalene mellom Clinton og Jeltsin, fra 1998 og 1999 – om den amerikanske bombingen av Irak i 1998, og av Serbia i 1999 – gjenspeiler denne dynamikken. Den første kontroversen mellom Jeltsin og Clinton skjedde over bombingen av Irak, som Jeltsins administrasjon – fremfor alt gjennom utenriksministeren, som jobbet tett med USAs utenriksminister Madeleine Albright – hadde forsøkt å forhindre ved å bidra til å presse Saddam Hussein over år. (Det er verdt å huske at det stalinistiske byråkratiet ga grønt lys til den første bombingen av Irak i 1990, under president George Bush I.)
I en telefonsamtale den 22. november 1997, der Clinton indikerte at han vurderte militære alternativ, prøvde Jeltsin å insistere på diplomatisk press og sa: «Du vet at vi er beredt til å bruke press på ham hver dag, og til å holde vår representant Viktor Posuvalyuk der på en daglig basis. Vi vil presse ham til å akseptere våre betingelser. Vi skal stå på, til hans sinn blir riktig satt.» Men til tross for den russiske oligarkens forsøk på å bidra til å fremme en avtale bombet USA Iraq [lenke til engelsk tekst] nok en gang på slutten av 1998, uten varsel og uten krigserklæring.
Spenningene økte ytterligere over NATO-bombingen av Jugoslavia noen måneder senere. I løpet av de første månedene av 1999 argumenterte Jeltsin, eller snarere han tagg den amerikanske presidenten, om å fortsette å forfølge en «diplomatisk» løsning på konflikten med den serbiske lederen Milosevic, som deler av den russiske styringseliten opprettholde nære bånd til.
Den 24. mars 1999 begynte NATO å bombe Serbia. Angrepene skulle vare til den 10. juni 1999 og drepte opptil 538 sivile og ødela en rekke offentlige bygninger og kritisk infrastruktur i det utarmede landet. I Russland fordømte ca. 96 prosent av befolkningen angrepene som en «forbrytelse mot menneskeheten». I mellomtiden kom Jeltsin under massivt press fra oligarkiet og deler av det militære, som følte at Russlands satsing på en allianse med USA hadde endt med katastrofe.
I en telefonsamtale med Clinton den 25. april 1999, som varte i over halvannen time, formanet en forarget og tydlig desperat Jeltsin Clinton om å straks avslutte bombingen. Han forsikret Clinton om at han sto imot oppfordringer innenfra sin egen hærkommando om militærintervensjon.
Jeltsin: Du vet at jeg hører bekymringer fra vårt militære, som snakker om å få aktive militære til å dra for å bistå Milosevic. Du vet at jeg har fordømt dette i strengeste ordelag og har innkalt mitt sikkerhetsråd og sagt at det ikke kunne være snakk om det. Enhver general som snakker om å sende tropper for å bistå Milosevic vil bli summarisk vist ut av militæret.
Clinton: Takk.
Derpå indikerte Jeltsin at det var umulig for ham å forsvare sin posisjonering for lenge og han oppfordret Clinton til å avslutte krigen så snart som mulig. Merkbart opprørt ropte Jeltsin: «Ikke press Russland inn i denne krigen. Du vet hva Russland er. Du vet hvordan landet er utstyrt, så ikke skyv Russland inn i dette.»
I frykt for en eskalering av konflikten satte Jeltsin i gang en stor diplomatisk manøver med Tsjernomyrdin – den gang sjef for Gazprom, som da var verdens største gassmonopol – for å overtale Milosevic til å inngå forhandlinger med USA og NATO. Kort etter avslutningen av NATO-bombardementet fortalte Jeltsin Clinton i en telefonsamtale, den 13. juni 1999, at han hadde utpekt Vladimir Putin som sin etterfølger. (Putin var høytstående medlem av presidentadministrasjonen i Moskva etter de riggede valgene i 1996.)
Jeltsin: Snart, i løpet av de neste dagene, vil du få møte Mr. Putin. Kort denne gangen, vil jeg gjerne fortelle deg om ham, så du vet hva slags mann han er. Det tok meg mye tid å tenke meg til hvem som kunne bli den neste russiske presidenten, i år 2000.
Beklageligvis, på den tiden, fant jeg ingen sittende kandidat. Til slutt kom jeg over ham, det vil si Putin, og jeg gransket hans biografi, hans interesser, hans bekjente, og så videre og så videre. Jeg fant ut at han er en solid mann, som holder seg godt oppdatert om de ulike områder under hans tilsyn. Samtidig er han grundig og sterk, og veldig sosial. Og han har lett for gode relasjoner og kontakt med de som er hans partnere. Jeg er sikker på at du vil finne ham å være en høyt kvalifisert partner. Jeg er veldig overbevist om at han vil bli støttet som kandidat i år 2000. Vi jobber med det, for alt som hører til.
Clinton sa: ... vi har hatt gode kontakter med Mr. Putin så langt, og jeg ser frem til å møte ham i Auckland.
Det er berettiget å si at Clinton visste mer om «hva slags mann» Putin var, enn mer enn 90 prosent av russiske velgere den gangen. Putin, eks-KGB-mannen bak fremveksten av Anatolij Sobtsjak, borgmesteren i St. Petersburg, hadde vært en dunkel skikkelse gjennom de fleste av 1990-årene. Hans hovedoppgaver, ved siden av å opprettholde relasjoner til den lokale mafiaen, var bakromsamtaler med representanter for utenlandske banker og imperialistregjeringer, som han besøkte som Sobtsjaks høyre hånd. Ifølge den britiske journalisten Ben Judah, nøt Putin støtte fra omlag 1 prosent av befolkningen da han ble utpekt av Jeltsin som hans etterfølger.
Under et møte i Istanbul den 19. november 1999 hadde Jeltsin og Clinton følgende utveksling om Putin:
Clinton: Hvem vil vinne valget?
Jeltsin: Putin, selvfølgelig. Han blir Boris Jeltsins etterfølger. Han er en demokrat, og han kjenner Vesten.
Clinton: Han er veldig smart.
Jeltsin: Han er tøff. Han har en indre stempelstang. Han er tøff internt og jeg skal gjøre alt i min makt for at han skal vinne – lovlig selvfølgelig. Og han vil vinne. Dere skal gjøre business sammen. Han vil fortsette Jeltsin-linjen på demokrati og økonomi og utvide Russlands kontakter. Han har energien og hjernen til å lykkes.
Med all antiPutin-propagandaen i USA og i de vestlige mediene er det verdt å huske at Putin ble vurdert som at Jeltsin hadde gjort et formidabelt valg. Putins «tøffhet» ble godkjent av internasjonale forretningskretser, som følte at Russland trengte sin egen «Pinochet» for å få orden på landet og få etablert et fast rammeverk for storbankenes og foretakenes hensynsløse og ubehindrede utnyttelse av arbeiderklassen og alle Russlands ressurser.
Det faktum at nomineringen av Putin delvis var resultat av de gryende følelsene innen det russiske oligarkiet om at de kun kunne forsvare sine interesser ved et mottrykk mot USA, i hvert fall til en viss grad, gikk tapt på de fleste amerikanske observatører inntil Putins tiltak mot den pro-amerikanske oligarken Mikhail Khodorkovskij i 2003.
Mottrykket fra det russiske oligarkiet – om enn begrenset – har siden etablerte visse begrensninger på utenlandske foretaks utbytting av Russlands råvareressurser. Det russiske oligarkiet har også opprettholdt sine egne utenrikspolitiske allianser og økonomiske bånd, blant annet med andre store imperialistmakter som Tyskland, som er i strid med de økonomiske og utenrikspolitiske interessene til den amerikanske imperialismen.
Alt dette har vært en stadig voksende torn i siden for amerikansk imperialisme i dens pådriv for globalt hegemoni. Dét er den grunnleggende motivasjonen for den hysteriske antirussiske og antiPutin-kampanjen de siste årene. Ved å kaste lys på både den amerikanske imperialismens forbrytelser på 1990-tallet og på Washingtons forhold til det russiske oligarkiet under Jeltsin, gir de nylig nedgraderte dokumentene nok et vitnesbyrd om den grunnleggende bedragerske og høyreorienterte karakteren av denne kampanjen.